«Nei da», sier jeg. «Det er bare den jævla styreleder’n. I borettslaget».
«Har’n gjort noe gæernt?»
«Nei, egentlig ikke», svarer jeg. «Men han vil bestemme hver detalj. Nå er det høyden på hekken. Utenfor oss. Han vil at alle hekkene skal ha samme høyde».
«Men er’re han som bestemmer sånt da?» Svarer kameraten.
«Nei, egentlig ikke, men han tar seg til rette uten å konferere med resten av styret».
«Har’n lønn», spør kameraten.
«Nei, det er en ulønnet jobb», svarer jeg.
«Gratis-arbe’?»
«Ja», svarer jeg.
«At’n gidder», kommenterer kameraten. «Da må det være for maktas skyld. Han vil bare bestemme. Så mye som mulig. Så kutt ned hele hekken, og spør etterpå om det var sånn han ville ha det?»
«Da blir kona mi gæern», sier jeg.
«Og det er kanskje verre», repliserer kameraten. Og legger på.
En ny og solrik dag her på Mo. Inger Johanne mister stadig mer av balansen sin, men min astma er i bedring. Sakte, men sikkert.
I Gaza og Ukraina
fortsetter overgrepene mot enkeltmennesker fra to umenneskelige nasjoner. Drevet av menneskelig ondskap. Av Netanyahu og Putin. To menn med felles tanker om å okkupere og utrydde mennesker.
Vestre har tatt grep.
Nå skal ventetidene i helseinstitusjonene ned. Detaljene kommer etter hvert, men alle skal være med på redusere disse køene.
«Nå går det ikke lang tid før en eller annen surpeis fra Høyre kommer med sine negative kommentarer», sier jeg til Inger Johanne, og jeg hadde ikke før sagt det, før en tidligere stortingspresident fra de blå kom med sin syrlige kommentar:
«Dette har vi i Høyre etterlyst lenge», og bla bla bla. I stedet for å si at «dette støtter vi fullt og helt». Det hadde vært mer seriøst.
Norge har ikke alltid hatt åpne grenser.
Vi har vel alle hørt om den norske jødeparagrafen som var den strengeste i Europa. Her er det Bings kunstige intelligens har samlet samme av kunnskap.
Den jødiske historien i Norge er kortere enn i mange andre europeiske land, men samtidig kan jødene sies å være den første minoriteten med en distinkt annerledes etnisk, religiøs og geografisk bakgrunn som bosatte seg i Norge i moderne tid. På det meste har om lag 2000 jøder bodd i landet, men antallet ble kraftig redusert under andre verdenskrig da 773 jøder ble deportert og mange måtte flykte. Etter andre verdenskrig har den norsk-jødiske befolkningen reetablert seg som en levedyktig religiøs og kulturell minoritet. Jøder har siden 1998 hatt status som nasjonal minoritet i Norge1.
La oss se nærmere på historien:
Forbud i Grunnloven: Fram til 1814 fastslo Christian 5s norske lov at sefardiske jøder formelt sett hadde anledning til å reise rundt i Norge. Andre jøder måtte søke den danske kongen om tillatelse, ellers ble de utvist. I motsetning til enkelte danske byer, hadde jøder ikke rett til å slå seg ned i norske byer. Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 inneholdt egne bestemmelser om jøder, definert i den såkalte jødeparagrafen. Ifølge denne hadde ingen jøder lov til å oppholde seg på norsk jord, langt mindre være borgere av det norske kongeriket. Forbudet mot jødenes adgang kom til som en følge av politisk, sosialt og økonomisk funderte fordommer. Det ble argumentert med at jødene var grådige, for mektige, for dyktige innen handel, at deres mål var verdensherredømme, og at deres tro ikke lot seg forene med Grunnloven. Forbudet ble hardt overholdt av myndighetene de første tiårene, og det finnes eksempler på at jødiske skipbrudne ble arrestert og ført ut av landet som en konsekvens. På denne tiden var den norske lovgivningen mot jødene en av de strengeste i Europa. Først på 1830-tallet ble ordningen med leidebrev tatt i bruk igjen, og i 1844 gjorde Høyesterett det klart at sefardiske jøder igjen hadde adgang dersom de hadde leidebrev.
Kamp mot «jødeparagrafen»: Fra slutten av 1830-tallet begynte Henrik Wergeland kampen for å få opphevet forbudet om jøders adgang til Norge. Jødeparagrafen er en vanlig brukt betegnelse på paragraf 2 i Grunnloven, slik den lød fra 1814 til 1851. Paragraf 2 fastsatte den evangelisk-lutherske religionen som statsreligion i Norge og nektet i 1814 jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket. Eksklusjonen av jøder ble opphevet i 1851. De sentrale begrunnelsene for å ekskludere jøder i 1814 var påstander om at de var politisk farlige, at de var unasjonale og illojale, og at de utgjorde en økonomisk fare for nasjonaløkonomien og for handelsstanden. Uttrykket «jødeparagrafen» er et upresist begrep ettersom det kun var siste setning som regulerte jøders adgang til riket spesielt. Paragrafen omtales mer presist som religionsparagrafen23.
Så, selv om jødene møtte utfordringer og diskriminering i Norge, har de etter hvert etablert seg som en viktig del av det norske samfunnet. 🇳🇴✡️
Fra 1854 til 1929 ble to hundre tusen unger sendt ut på en togreise fra New York i retning Midt-Vesten for å finne noen som ville ta seg av disse ungene som ikke hadde foreldre som kunne ta seg av dem. Denne boka er bygget på historier fra disse togbarna. Jeg har lest boka og anbefaler den videre til de som liker å lese om ting som virkelig har skjedd.
En gripende fortelling om et uvanlig vennskap.
17 år gamle Molly Ayer har bodd i tolv forskjellige fosterhjem. Hun er blitt jult opp, hun har måttet sove i en iskald vinterhage, og en fosterfar lærte henne å rulle jointer. Nå har hun blitt dømt til samfunnsstraff for å stjele en bok på biblioteket. Hun skal hjelpe en eldre kvinne med å rydde på loftet.
Vivian Daly er 91 år gammel og kjenner seg igjen i unge Molly. Hun ble tidlig foreldreløs etter at hele familien døde i en brann. Sammen med hundrevis av andre barn ble hun satt på et tog i New York og fraktet til Midtvesten. Alt ble tatt fra henne, til og med navnet hennes. Siden har hun forsøkt å fortrenge det vonde hun måtte gjennomgå.
Mens de sorterer eiendeler på loftet, vekkes gamle minner til liv. Molly bestemmer seg for å hjelpe Vivian med å finne svar på spørsmålene som har tynget henne hele livet …
«En av de sterkeste bøkene jeg noen gang har lest … Jeg anmoder deg, nei, bønnfaller deg om å velge denne boken neste gang. Du kommer til å snakke om den i årevis!» Naples Daily News (FL)
«Fengslende … En inderlig sidevender om to kvinners søken etter røttene sine.» Publishers Weekly
« … en dramatisk, følelsesladd fortelling fra en forsømt del av den amerikanske historien.» Kirkus Reviews
«En engasjerende historie om tap, tilpasning og mot … Med empati og finfølelse presenterer Kline et lite kjent kapittel i amerikansk historie, og trekker paralleller til vårt moderne fosterhjemssystem.» Library Journal
“En skatt.” Huffington Post
«En av de nydeligste romanene i 2013 … Dette er en varm, givende og inspirerende historie.» The New Maine Times Book Review
Jeg satt oppe til de siste resultatene fra Eurovision Song Contest kom. Sveits vant med en låt laget av blant annet norske Linda Dale. De norske tvillingene kom blant de ti beste, og norske Gåte havnet på siste plass. De israelske sangerne er vel også fornøyd, antar jeg, med sin plassering. I løpet av dagen reiser vel alle hjem, og i morgen er det en hverdag etter en intens uke for alle dem som har vært opptatt av dette arrangementet. Og om bare ett år er det det nytt ESC-arrangement, i Sveits.
At norske Gåte fikk så få poeng var en avgjørelse fra både fagjuryer og folket, men det var norske stemmegivere som bestemte at det skulle være Gåte som skulle representere Norge, så det er vel vår smak da som ikke stemmer med de øvrige landenes smak.
Her hjemme går vi mot syttende mai og diskusjonen om bruk av flagg, har dukket opp. Nasjonalistiske krefter vil ha forbud mot andre flagg enn det norske, mens de fleste gleder seg nok til dagen og dagens aktiviteter, og lar temaet ligge ukommentert.
Været er foreløpig som varslet. Dis og grei morgentemperatur, men sola skal visstnok vise seg i løpet av dagen, og det blir bra.
Spørsmålet om Israels deltagelse i ESC vil nok fortsette, også til neste år i Sveits, nå når Netanyahus Israel fortsetter med sitt massemord og masseutryddelse av et folk som har bodd i området til alle tider.
Vi hadde et hyggelig besøk av broren min og kona hans i går. Vi fikk anledning til å lage gjestemat igjen. Inger Johanne var også så bra at hun kunne stå ved øya og komfyren og lage sin fiskekabaret med aspik. Jeg bakte brødet mitt, brødet med løk og hvalnøtter, noe jeg denne gangen forsøkte i brødform i stedet for flatt på et bakebrett, og det fungerte, men brødet måtte hvile fra dagen før for å holde formen sin. Klokka elleve var Inger Johanne dødssliten og la seg, mens jeg som sagt, ble sittende til klokka ett.
Prednisolon-kuren min er over. Det er to uker siden dugnaden da jeg fikk dette astma-anfallet. Jeg kjenner at jeg er bedre enn den første uka, men lungene fyller seg fortsatt med flytende masse som må hostes opp, alt for å unngå en vanlig lungebetennelse, og dette blir bråkete for mennesker rundt meg og slitsomt for meg selv, så jeg bestiller legetime på mandag. To leger er drept i Gaza, og Norge øker hjelpen til palestinerne i området, mens israelske soldater ødelegger og dreper.
Norge vil firedoble den humanitære støtten til Palestina. Samtidig river israelske soldater alt ned.Det ble grill og grønnsaker i wok.Der er jo Inger Johanne.
Klokka er elleve. Bordet er klargjort, og det samme er maten som står klar i kjøleskapene. Klar for broren min og kona som kommer halv ett. Sølvbestikket er pusset og vasket. Jeg forstår hvorfor mange unge ikke er interessert i sølv. Det er en del mer jobb med dette enn med rustfritt stål som også er blanke og fine.
Jeg har hentet egg hos Furu-egg på Furustad og levert ett brett hos Sofia, og ute skinner sola, og temperaturen har kommet opp i fjorten grader og fortsetter å stige.
I kveld i Malmø arrangeres finalen i den store Eurovision Song Contest. Mange «frykter» for at Israel kan vinne, noe som vil medføre at landet kan forlange at neste års arrangement blir deres. Netanyahu tar dette til inntekt for det de holder på med i Gaza og for at det er dem som har rett, alt mens han og regjeringen hans bomber palestinerne i Gaza sønder og sammen og dreper i tusener.
Samtidig strømmer israelske bosettere inn i Vestbredden, jager ut palestinerne med hjelp av israelske militære og forsyner seg med stadig større deler av området. «Det er jo egentlig vårt, alt sammen», sier de vel til hverandre og skylder på noe historiske greier som skjedde for flere tusen år siden.
Og Putins Russland gjør det samme i Ukraina. De er to ganske så like typer de to. Herjer og dreper og gir de andre skylda. Putin sier «nazister» og Netanyahu sier «Hamas». Bare fremtiden vet hvordan de kommer til å møte skyld og uskyld.
Her i den hjemlige politikken ekspanderer «de blå», og Fremskrittspartiets Listhaug vil nok kjempe om statsministerkrakken hvis hun får muligheter til det. Det ser i alle fall ut til at det går mot fire år med Solberg eller Listhaug ved roret, og hva så? Vi går vel ikke under.
I går passerte Gåte passasjen som munner ut i finalen. Vi så begeistringen og gledet oss med dem. «Nå er det bare å hvile ut», sa vokalisten før hun forsvant.
Den israelske artisten eller artistgruppen klarte det også, og Netanyahu sto fram og gledet seg med sitt lands representant. Han gjør som Putin og tar alle seire til sitt bryst. Han ligner stadig mer på den russiske lederen og sier som han at «alle er imot oss», men vi gjør det vi må.
Demonstrasjonene i Malmø ble ikke som fryktet. Kanskje musikken er i ferd med å overta for politikken?
Været har blitt litt kjøligere. Tolv grader så jeg på gradestokken sånn ved ti-tiden. Men sola skinner, så da gleder vi oss over det, og det blir sikkert varmere.
Og Narve Gilje Nordås gjorde et greit løp under det første Diamond League-stevne for året. Det blir spennende å se hva han får til i løpet av sesongen.
Her i Mo Terrasse er det matlaging som står for tur, matlaging til lunsjgjester som kommer i morgen.
Arbeidende fattige i vårt rike land.
Når folk må ha to og tre jobber for å kunne leve av inntekten sin, ja, da er noe som ikke stemmer. Her kommer noen forslag, om alt fra å løfte inntektene gjennom forhandlinger eller enda bedre «fjerne skatt på lavere inntekter», og jeg tror det er den veien det går.
arrangeres for å samle folk om musikk og vennskap i musikkens ånd. Politikere og andre forsøker å forsure dette arrangementet. Finger’n ned til denne redaktør Selbekk som bare er opptatt av Israel for jøder. For øvrig så jeg også at Netanyahu tok avstemmingen til sitt bryst. Om Selbekk og Netanyahu er spesielt opptatt av musikk og forbrødring/forsøstering, er jeg ikke sikker på.
men han forvrenger fakta. Mange fortsetter å snakk om jødehat. Det tror jeg ikke noe på. Selbekk er ikke dum, og han vet inderlig godt at det er Israels oppførsel det er snakk om. Ja, det bor jøder i Israel, men det gjør det også i mange andre land. Så i så fall er det Israel-hat som det er snakk om.
Listhaug trekker Fremskrittspartiet i sin retning,
og folk følger opp. Det er dette som er demokrati. Jeg liker det ikke, men det er folkemeningen som bestemmer.
Lav morgentemperaturmen så kom solaover til brødbaking, fletteloff med rødløk og hvalnøtterdette er det mange som huskerbrødene er ferdigså kom kvelden
Klokka er ti på seks, og jeg sitter oppe etter å ha tatt medisinene mine. Nå er det bare to dager igjen av nedtrappingen med Prednisolon. Lungene mine sliter fortsatt, men jeg har sovet for tredje natt på rad, og det er bra. Da er jeg vel på bedringens vei.
Inger Johanne derimot, blir bare svakere og svakere når det gjelder å bevege seg. Nå sliter hun virkelig for å komme seg opp av senga, og når hun vel står oppreist, må hun vente for å stabilisere balansen sin.
I dag varsler både TV2 og YR regn, og det trenger vi sikkert. Det har jo ikke regnet på en god stund. Jeg lukket opp døra til terrassen for å se på ute-termometeret for fem minutter siden. Det viste tolv grader.
Og selvfølgelig, for n’te gang glemte jeg å slå av innbruddsalarmen, og den pipingen er ikke spesielt svak, men etter en rask løpetur til terminalen og kodetasting, var pipingen over.
Noen feirer frigjøringsdag, mens andre feirer seiersdag.
I går feiret vi vår frigjøringsdag, og i dag feirer russerne den store seiersdagen sin, og Putin hamrer løs på idéene om at russerne alene vant den siste verdenskrigen. Men det at Russland vant over tyskerne, var takket være utstyrshjelp fra USA, utstyrshjelp som kom med Murmansk-konvoiene og allierte sjøfolk, hvorav veldig mange var norske sjøfolk.
Straffedømte kan også sloss,
tenker vel den ukrainske ledelsen. Jeg skvatt litt i går da jeg hørte at ukrainerne nå skal hente ut mennesker som sitter i fengsel, til å hjelpe til med å forsvare Ukraina mot angriperen i nord. Jeg trodde det bare var Putin som gjorde sånt, men nå er det så prekært i Ukraina av mangel på soldater som kan forsvare landet, så ukrainerne gjør nå det samme som russerne.
til mitt land. Det er galt, synes jeg, at formuer som er bygget opp i Norge, skal kunne flyttes ut av landet til såkalte skatteparadiser, uten at det koster noe for utflytteren. Exitskatt for store beløp som er tjent opp i Norge, og som flyttes ut til land som har lavere formueskatt. Det er få beslutninger som ikke har negative konsekvenser for noen. Her er det kanskje noen, men de er få, svært få. Jeg synes i alle fall at det er galt at folk som har tjent seg opp store formuer i Norge, kan ta disse ut av landet uten å betale noe som helst.
Mange lar seg underholde av Fremskrittsparti-politikerne og sier ja når de blir spurt om hvilket parti som appellerer akkurat her og nå, og Fremskrittspartiet har alltid hatt politikere som elsker de enkle svarene på de mest kompliserte spørsmålene. Akkurat som Donald Trump i USA. Partiet som har ledere som klager mest og vet best. Alltid. Og mange synes svarene er enkle og underholdende, men om de mener det seriøst, vet vi ikke. Det får vi først rede på ved neste stortingsvalg. Noen ganger kan de være ganske underholdende.
Ti prosent av dem som bor i Sør-Varanger, er russere, og mange av disse støtter Putins angrepskrig mot Ukraina. Vi i Vesten mener jo at dette angrepet er forbrytersk, og at vi skal ha russere som støtter denne forbrytelsen boende i Norge, får meg til å tenke over hvorfor vi skal la disse menneskene bo og operere innenfor våre grenser. Og i dag er det den russiske seiersdagen som mange av disse russerne vil feire.
Jeg forstår ikke hvorfor noen er så opptatt av å stå alene og kunne bestemme alt selv. Flertallet av norske stemmeberettigede vil visst ha det sånn. Vi vil stå utenfor EU, men ha alle fordelene som EU kan gi. Dette har vi foreløpig fått gjennom EØS-avtalen. Vi vil ha best mulig betalt for oljen og gassen vår, den oljen og gassen som resten av Europa har god bruk for. Vi vil ha strømmen for oss selv, selv om hele Europa skriker etter energi. Europa kan få restene, det vi ikke har behov for selv. Mener mange.
Tanken om fellesskap, en for alle og alle for en, er absolutt ikke norsk. Mange hyller milliardærene, de individuelle og skylder på et grådig fellesskap, når de mest velstående reiser vekk for å beskytte sine kroner for seg selv.
Men dette er jo selvmotsigende. De fleste nordmenn er ikke milliardærer. De fleste nordmenn liker tryggheten som er basert på fellesskapet. Det store fellesskapet, men allikevel stemmer stadig flere på partier som hyller de mest velstående.
Det er onsdag, og klokka er tjue over seks, oppvaskmaskinen er tømt og kaffen er satt på. Jeg hører en susende lyd fra gangen, og der ser jeg Inger Johanne i øyekroken min. Hun får ikke løftet beina, så de subber langs gulvet. Dette og flere andre ting er konsekvenser av væsketrykket på hjernen hennes, og det er dette som skal dreneres bort ved å legge inn en slange som skal føre væsken bort og ned i bukhulen.
Vi tror at denne negative utvikling har utviklet seg i kanskje et par års tid. I fjor høst mistet hun kontrollen over kroppen i svømmebassenget og kunne druknet, hadde det ikke vært for at jeg svømte under henne og dyttet henne mot den nærmeste stigen. De kaller dette «en stille død», hørte jeg fra en i Redningsselskapet.
Men dette var bare et sidesprang. Inger Johanne har vært hos fastlege, nevrologer både ved sykehuset i Tønsberg og Rikshospitalet. Hun har vært hos nevrolog hos Aleris Frogner og på Majorstuen. Mange besøk og samtaler har måttet til før de endelig bestemte seg til hva som skal gjøres, på Rikshospitalet. Og operasjonen er stipulert til sånn i juni, men ingen kan fortelle hvilken dato, og derfor har jeg liten tro på at dette blir den måneden. Samtidig taper hun stadig mer av sine mange vanlige evner som balanse, korttidshukommelse og generell styring over kroppsfunksjonene, så for oss er det bare å fortsette å mase. «Det er så mange som skal ha denne operasjonen», sa de på Rikshospitalet, «og det er bare vi som utfører den».
Tilbake til morgenstellet her i Mo Terrasse. Barnebarnet vårt sover fortsatt. Jeg skal kjøre henne til barnehagen halv ni, og vekker henne etter at jeg har dusjet, og det starter jeg med klokka syv. Etter det går det slag i slag når hun har overnatting hos oss. Men morgentimene er hyggelige med henne i huset.
Utenfor er det ni grader, sol og skyer og vi forventer mye høyere temperatur ut over dagen. Mine planer etter at vi har vært i barnehagehuset, er frisøren på Pindsle, handle noen få matvarer og til sist blanchere rabarbra.
Resten av dagen får jeg slappe av. Lungene er ennå ganske skrale. De piper og skraper, men de to siste nettene har jeg sovet ganske bra, så da går det vel mot en bedring av astma-anfallet. Inntil neste gang. Det er bare to måneder siden siste Prednisolon-kur.
Og Inger Johanne sover. Hun trenger mye søvn på grunn av dette «vannhodet». Det er faktisk det som er benevnelsen på denne tilstanden hennes, men som en venninne av henne sa, «du kan glede deg til etter operasjonen». Hun har fått utført den for lang tid tilbake.
Det er ettermiddag. Blancheringen fungerte ikke. Etter to minutter i kokende vann, gikk rabarbrabitene i oppløsning, og da blir det suppe, og det er jo ikke det verste. Rabarbrasuppe er vår-mat og veldig godt. Men hvorfor gikk det galt med blancheringen? Jeg gjorde jo det som står i oppskriften, men de tålte ikke to minutter i kokende vann. Neste gang dropper jeg skrellingen av stilkene og stopper etter ett minutt i kokende vann. Det blir artig å prøve dette.
Ha en fin dag der du er.
Morgentemperaturog morgenhimmel her fra Mo TerrasseRabarbrasupper er ikke så galt.
Fjorten grader og skyet himmel. Jeg måtte opp klokka sju i dag tidlig for å okkupere badet før Inger Johanne og barnebarnet vårt måtte opp. Ja, Inger Johanne trengte det jo ikke, å stå opp, mener jeg, men den yngste skulle være i barnehagen før klokka ni, og jeg skulle kjøre henne. Men så er det det da, at det er hyggelig å spise frokost sammen alle tre, med frokostjazzen fra radiodelen på tv’en i bakgrunnen og småpraten ved frokostbordet. Alt hører sammen for å få en trivelig start på dagen.
Klokka åtte satt vi der da. Alle tre ved frokostbordet. Barnebarnet vårt med sitt hardkokte egg og eggdeler, og vi med hvert vårt bløtkokte. Eggdeleren er en av hennes viktigste momenter ved frokosten. Da er det hun som har kontrollen over delingen av egget sitt.
Hun er ingen storspiser, en skorpe fra Coop, det hardkokte egget og en kjeks med Banos til frokostdessert. Banos’en er en tradisjonsrik del av frokosten her. Den tror jeg at hun bare får her, og den sitter igjen fra min barndom. Far var redd for sukker, fordi onkelen hans hadde diabetes, men Banos var bare knuste bananer. Mente far. Så det gikk an. Bananer som ble knust hos Banan-Mathisen av svenske studenter som kom til Oslo en gang iblant for å knuse overmodne bananer som skulle bli til bananpålegget Banos.
Klokka halv ni satt vi i bilen, klar for avgang med destinasjon barnehagen. Jentene i baksetet og meg bak rattet. Det er barnebarnet som vil ha det sånn. I hvert fall i dag. Det at bestemor skulle sitte i baksetet sammen med henne.
Hun har blitt litt opptatt av død, barnebarnet. I sitt sjette år. Kanskje det er fordi bestemor har blitt litt dårlig til beins? «Da blir mamma lei seg», sa hun til bestemoren sin. «Og du da», spurte bestemor, og fikk et positivt nikk som svar.
Men den dårlige gangen, det er jo bare midlertidig, har jeg fortalt henne. Så fort bestemor får lagt inn et rør fra hodet, blir vannet i hodet borte, og hokus pokus, så blir bestemor som før igjen.
I barnehagen stormet barnebarnet mot porten, forsøkte å åpne den fjærbelastede låsen for å få åpnet den, men som alltid, det gikk ikke, så morfar måtte til. Det er godt å se at unger fortsatt trenger oss voksne til noe som helst.
Så var det veien fra porten da, til neste port. Der gikk det noen nye minutter. Det går jo ikke så fort med bestemors småskrittende bein, de beina som skal få full funksjon igjen etter inn-operasjonen av dette drensrøret. Og så fra denne porten til inngangsdøra. Men vi kom da fram til slutt. Noen minutter før det obligatoriske «klokka ni», da dagens barnehage-aktiviteter starter.
Vi vinket «ha-det» og «ses-i-ettermiddag» og hun forsvant fra vinduet og inn til barnehagens vanlige arbeidsdag, mens vi tuslet tilbake den veien som vi kom.
Nå ligger Inger Johanne på sofaen og hviler ut. Det blir ikke fullverdige netter når hun stadig må opp og ut og tisse om natten.
Du verden, hvor vi ser fram til denne viktige operasjonen som skal gi oss begge livet vårt tilbake. Men det er mange som trenger den samme operasjonen, og det er bare Rikshospitalets nevrologiske avdeling som gjør denne, så da er det bare å vente.
Jeg har jo opplevd disse pusteproblemene mange ganger før, men jeg føler at disse periodene kommer oftere og blir mer slitsomme enn tidligere. Det er nok som fastlegen og lungelegen sier «dette landets klima er ikke det beste for deg».
Hytteutbygging og vindmøller.
Utbyggingsplanene er store og stjeler mange naturområder. Dette viser at hver enkelt kommune ikke lenger bør kunne bestemme selv uten rammer fra regjering og storting. Lokalpolitikerne er livredde for ikke å bli gjenvalgt og gjør det de mest velstående påvirkerne vil, og vi andre bryr oss lite om disse natur-tyveriene.
Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor noen er så i harnisk overfor jødene. Israel er et land, og der bor det jøder som er israelske statsborgere. Norge er et annet land, og her bor det også jøder, men de er norske statsborgere.
Israel er en militærmakt og en apartheidstat. Norge er en fredselskende nasjon med en blandet befolkning. Det er store forskjeller på disse to landene.
Jeg kjenner jøder som har giftet seg med ikke-jøder og fått barn. Er disse barna jøder? I så fall, hva er en jøde?
Jeg trodde at det å være jøde betyr at de har den jødiske religion som felles-snor. Akkurat som katolikker, protestanter, hinduer, muslimer, humanister og mange andre trosretninger. Jeg er humanist og har ingen tro på noe gudelig. Jeg tror på mennesket, og det er det. Og mennesker er vi alle.
vestfoldingen 