Historien om Skogmannen (kapitel 19).

”Dette går akkurat slik vi håpet”, sa ansiktet bak kikkertlinsene. Ordene var mer rettet til seg selv enn til den andre mannen i rommet bak glassrutene. Den andre så spørrende tilbake så han fortsatte:

–          ”Du vet ikke mye og skal heller ikke vite mye. Det er slik vi ønsker å ha det, men vi ønsker også at de to skal sveises sammen og fungere som et lite team som vi kan styre ved å bevege den ene. Noen ganger vil det være henne og andre ganger ham, men resultatet vil bli det samme. Vi får se hvordan det går når vi slipper dem ut senere i dag”.

De trakk seg tilbake i rommet. Rolig, slik at de to på benken i parken ikke skulle legge merke til bevegelsene bak glasset, men de behøvde ikke bekymre seg. Paret på benken hadde bare øye for hverandre.

–          ”Har du vært utenfor porten mens du har vært her i Napoli?”, spurte han.

–          ”Nei, hvorfor spør du?”

–          ”Jeg tenkte at vi kunne gå oss en tur i de nærmeste gatene”.

Hun så granskende på ham.

–          ”Har du fått tillatelse?”

–          ”Ja”, svarte han kort for å unngå flere spørsmål. Han visste ikke hvor mye han kunne si.

Ansiktet hennes lyste opp.

–          ”Det skal bli deilig å se noe annet enn disse murene”.

–          ”Stikk opp på rommet ditt og gjør deg klar, så kommer jeg og henter deg om en liten stund”.

Hun spratt opp fra benken og småhoppet som en jentunge. Med et lite hyldningsskrik løp hun mot passasjen og ut til gården. Et hyldningsskrik til verden, tenkte han mens han fulgte etter henne, men i stedet for å gå inn i hovedhuset krysset han over gårdsplassen til døren ved porten.

–          ”Kom inn!”

Den kraftige stemmen til den eldre mannen fra spiserommet, hørtes godt gjennom den bastante tredøren. Han lukket den opp, lukket den igjen bak seg og ble stående avventende rett innenfor. Øynene hans sveipet raskt over hele det store rommet. Hvite murvegger med små avlange vinduer med jerngitter høyt oppe på veggen, så høyt at ingen kunne se verken inn eller ut. En peis ved kortveggen lengst fra ham. Et bord med plass til åtte kanskje ti personer ved peisen. Et stort og tungt utseende skrivebord i tre. Fargen var mørk og gjorde at skrivebordet virket enda tyngre enn det kanskje var. Bak skrivebordet satt den eldre mannen i en dyp sort stol nesten som en lenestol.

–          ”Er dere klare?”

Skogmannen nikket.

–          ”Hva vet du om oss?”, spurte den eldre.

–          ”Ikke mye”.

–          ”Det er bra! Det du trenger å vite er at vi her i huset er i samme familie, ikke kjødelig, men allikevel i samme familie. I byen her er det flere familier som driver hver sin business selv om vi som regel arbeider sammen. Noen ganger er vi uenige, og da ordner vi opp oss imellom. Noen ganger kan det bli ganske brutalt, men sånn er det bare. Kan du bruke en pistol?”

–          ”Nei”.

–          ”Da skal jeg vise deg. De fleste gangene er det bare å vise fram pistolen”.

Han gikk bort til et høyt og bredt skap bak ryggen sin. Det var av samme materiale som skrivebordet. Han åpnet den ene døren. Skogmannen så flere geværlignende våpen på rekke og rad, noen korte og noen lengre samt noen kroker som det hang pistoler på. Den eldre tok en av dem og la den på skrivebordet. Det samme gjorde han med en av flere esker som lå stablet på ei hylle over våpnene. Han åpnet pistolen og esken og fylte pistolmagasinet med patroner før han la patronesken tilbake på hylla og lukket skapdøren.

Han satte seg tilbake i stolen og ba Skogmannen følge godt med. Han gjennomgikk den nødvendige prosedyren for bruk av våpenet to ganger før han ba mannen på den andre siden av skrivebordet å gjøre det samme. To ganger måtte han repetere prosedyren før den eldre mannen var fornøyd.

–          ”Dette går greit, tenker jeg. Du får sikkert ikke bruk for denne, men det er greit å være forberedt. Du trenger litt skytetrening, så vi tar den biten i morgen. Bruk jakka som du har på deg og legg pistolen i innerlommen slik at jakka blir hengende litt ned på den ene siden. Da ser alle at du kan beskytte dere begge ”.

Nå var Skogmannen sikker. Han tenkte mens han gikk over gården for å hente Åpenbaringen. Dette var en mafiafamilie. Han hadde lest om søppelkrigen i Napoli og camorraen som sto bak denne. Dette var en slik familie. Han hadde fått tillit og var nå en del av denne familien. Han følte seg egentlig ganske bekvem med en slik posisjon. Litt merkelig. Han som var vant med å være en ensom ulv.

Hun sto og ventet på ham da han kom. Øynene hennes strålte.

–          ”Hvor lenge har du egentlig oppholdt deg innenfor disse murene?”, spurte han.

–          ”Jeg kom en måned før deg”.

Da er det ikke noe merkelig i at du stråler, tenkte han.

–          ”Du er vakker!”, sa han bare.

Hun svarte ikke; bare strålte enda mer.

I det de nærmet seg porten, ble den åpnet utenfra. To menn med jakker sto på hver sin side av åpningen. Han så at de også hadde jakker som hang litt ned på den ene siden. De så ikke på ham, bare på henne.

–          ”Vi holder oss i nærheten av dere”, sa den ene lavt til ham. ”Vi vil ikke risikere noe!”

Den ene gikk foran dem bortover gaten og den andre fulgte et stykke bak. Her var det ingen trafikk, verken av mennesker eller biler.

–          ”Så stille det er her”, sa han til henne, men setningen ble plutselig avbrudt av høye rop fra den bakerste vakten.

Begge følgesvennene deres løp mot dem og presset dem inn til muren. Ut fra intet kom en lett motorsykkel fresende, og plutselig hadde de hver sin pistol i hendene.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s