mandag 13. mai 2024
En ny og solrik dag her på Mo. Inger Johanne mister stadig mer av balansen sin, men min astma er i bedring. Sakte, men sikkert.
I Gaza og Ukraina
fortsetter overgrepene mot enkeltmennesker fra to umenneskelige nasjoner. Drevet av menneskelig ondskap. Av Netanyahu og Putin. To menn med felles tanker om å okkupere og utrydde mennesker.
Vestre har tatt grep.
Nå skal ventetidene i helseinstitusjonene ned. Detaljene kommer etter hvert, men alle skal være med på redusere disse køene.
- «Nå går det ikke lang tid før en eller annen surpeis fra Høyre kommer med sine negative kommentarer», sier jeg til Inger Johanne, og jeg hadde ikke før sagt det, før en tidligere stortingspresident fra de blå kom med sin syrlige kommentar:
- «Dette har vi i Høyre etterlyst lenge», og bla bla bla. I stedet for å si at «dette støtter vi fullt og helt». Det hadde vært mer seriøst.
Norge har ikke alltid hatt åpne grenser.
Vi har vel alle hørt om den norske jødeparagrafen som var den strengeste i Europa. Her er det Bings kunstige intelligens har samlet samme av kunnskap.
Den jødiske historien i Norge er kortere enn i mange andre europeiske land, men samtidig kan jødene sies å være den første minoriteten med en distinkt annerledes etnisk, religiøs og geografisk bakgrunn som bosatte seg i Norge i moderne tid. På det meste har om lag 2000 jøder bodd i landet, men antallet ble kraftig redusert under andre verdenskrig da 773 jøder ble deportert og mange måtte flykte. Etter andre verdenskrig har den norsk-jødiske befolkningen reetablert seg som en levedyktig religiøs og kulturell minoritet. Jøder har siden 1998 hatt status som nasjonal minoritet i Norge1.
La oss se nærmere på historien:
- Forbud i Grunnloven: Fram til 1814 fastslo Christian 5s norske lov at sefardiske jøder formelt sett hadde anledning til å reise rundt i Norge. Andre jøder måtte søke den danske kongen om tillatelse, ellers ble de utvist. I motsetning til enkelte danske byer, hadde jøder ikke rett til å slå seg ned i norske byer. Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 inneholdt egne bestemmelser om jøder, definert i den såkalte jødeparagrafen. Ifølge denne hadde ingen jøder lov til å oppholde seg på norsk jord, langt mindre være borgere av det norske kongeriket. Forbudet mot jødenes adgang kom til som en følge av politisk, sosialt og økonomisk funderte fordommer. Det ble argumentert med at jødene var grådige, for mektige, for dyktige innen handel, at deres mål var verdensherredømme, og at deres tro ikke lot seg forene med Grunnloven. Forbudet ble hardt overholdt av myndighetene de første tiårene, og det finnes eksempler på at jødiske skipbrudne ble arrestert og ført ut av landet som en konsekvens. På denne tiden var den norske lovgivningen mot jødene en av de strengeste i Europa. Først på 1830-tallet ble ordningen med leidebrev tatt i bruk igjen, og i 1844 gjorde Høyesterett det klart at sefardiske jøder igjen hadde adgang dersom de hadde leidebrev.
- Kamp mot «jødeparagrafen»: Fra slutten av 1830-tallet begynte Henrik Wergeland kampen for å få opphevet forbudet om jøders adgang til Norge. Jødeparagrafen er en vanlig brukt betegnelse på paragraf 2 i Grunnloven, slik den lød fra 1814 til 1851. Paragraf 2 fastsatte den evangelisk-lutherske religionen som statsreligion i Norge og nektet i 1814 jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket. Eksklusjonen av jøder ble opphevet i 1851. De sentrale begrunnelsene for å ekskludere jøder i 1814 var påstander om at de var politisk farlige, at de var unasjonale og illojale, og at de utgjorde en økonomisk fare for nasjonaløkonomien og for handelsstanden. Uttrykket «jødeparagrafen» er et upresist begrep ettersom det kun var siste setning som regulerte jøders adgang til riket spesielt. Paragrafen omtales mer presist som religionsparagrafen23.
Så, selv om jødene møtte utfordringer og diskriminering i Norge, har de etter hvert etablert seg som en viktig del av det norske samfunnet. 🇳🇴✡️
Minner:
Dagens bilder fra dagens tur til byen:
