vestfoldingen

Tirsdag 24. april 2018

Northug jr. er tilbake på landslaget

og må følge reglene våre, mente idrettslederen på tv. «Vi får nå se på det da», svarte skiprimadonnaen. Det blir spennende å se hvordan det samarbeidet vil fungere kommende vinter. Mange forventer vel en del spennende spark til både svensker og andre.

Vinmonopolet vil gå over til plastflasker

for å spare miljøet. Hvordan dette vil harmonere med det vi har lest om at plast ødelegger all verdens hav, vet vi ikke. Det virker som om Vinmonopolet ikke følger skikkelig med i det folk snakker om.

Hva er mest miljøvennlig av

plastbæreposer eller papirbæreposer? Dette temaet har vært framme i flere medier i den siste tiden. Kvalitetsbæreposer av glassfiber er en bedre løsning for forbrukerne, mener nå jeg. De er mye mer solide og mye bedre å bære hjem varer med fra butikken og kan brukes til all mulig slags transport av varer. IKEA har en variant som av mange brukes til ved til ovnen. Vi bruker stort sett bare denne typen på Gran Canaria, og de kastes ikke, nettopp fordi de er gode å bruke.

Onsdag 25. april 2018

 I dag tok vi oss en god tur på føttene våre opp til Mokollen som er en av Norges mest spektakulære byutsiktspunkter. Været var nydelig, hvitveisen blomstret i all sin prakt og det å gå i kupert terreng fra Mokollen til Lille Mokollen, var bare herlig.

Og til slutt, nyt dagen der du er.

Mandag 16. april 2018

Om skriverier. 

Når vi bor på Gran Canaria, slik vi har gjort hver vinter i snart fem år, er det alltid så lett å skrive, men her hjemme i Mo Terrasse er det ikke slik, og om en måneds tid avslutter vi vårt leieforhold på Danubio i Playa del Inglés uten å ha avtale med ny utleier. Litt trist, men nå har vi i alle bestemt det slik, så hvordan det blir med skriveriene etter hvert, vet jeg ennå ikke, men i dag skal i alle fall noe ned på papiret.

Om mosjon og søppel.

Klokka er femten, og jeg har akkurat kommet inn etter en tur for å handle grønnsaker og frukt, dagens ferske matvarer. Turen gikk ned Modalveien, opp Mo Terrasse, til Moveien og Kiwi, og etter å ha handlet fortsatte jeg oppover Moveien til Ringveien som førte meg tilbake til Modalveien som går rett utenfor stuedøra vår. Og dermed var jeg hjemme igjen.

Når jeg går sånn med fin gåtakt som gir god kroppsvarme, vandrer tankene både rundt det jeg ser og det jeg ikke ser, og det jeg ser er blant annet mye søppel.

Her i Sandefjord har vi en forening som er opptatt av å gjøre byen til landets reneste kommune. De samler søppel overalt og gjør kommunen stadig renere, men Ringveien fra Moveien i retning av Mosserød har nok etter hvert blitt et sted der folk slipper fra seg det de har i hendene uten tanke på det arbeidet Sandefjord Søppelplukkerlag gjør for trivselen for oss alle. Neste gang må jeg ta med meg bærepose og hansker og gjøre en innsats jeg også, men hvor skal jeg legge fra meg bæreposen når den er full?

Om å handle i nabolandet.

Her forleden var vi i Sverige, for slik har det blitt, at vi reiser til Sverige for å handle husholdningsvarer sånn omtrent en gang i måneden. Utvalget er mye bedre, og prisene er også en god del lavere på de fleste varer. Epler, appelsiner, pærer og bananer koster rett under tretten kroner per kilo der vi handler, mens de eplene jeg kjøpte i dag på Kiwi kostet nesten tjuefem kroner for en kilo. Mellomromstannbørstene som tannlegene anbefaler koster trettito kroner for den samme som vi betaler åttito kroner for her hjemme.

Når vi er på tur skal vi jo også kose oss. På Nordby Hotel spiste vi dagens varme lunsj for noe over ett hundre og sytti kroner for både mat og drikke for oss begge og så mye salat vi ønsket fra det delikate salatbordet.

Hva vi måtte ha betalt her hjemme, er i alle fall dobbelt så mye.

Tirsdag 3. april 2018

Ikke mye, bare noen fnugg, men allikevel.

Klokka er halv fem, og vi er hjemme etter å ha gått en tur til Pindsle for blant annet å bestille service på Avensis’en, og hva gjorde vi da, når både nye og gamle biler står der og frister. Vi gikk selvfølgelig rundt og bare lot oss friste. Alt uten å gjøre noe annet enn bare å se. Den billigste måten å shoppe på, er å vindusshoppe, har vi hørt. Derfor var det dette vi gjorde.

Men tilbake til været. Spesielt siden det ikke ble noe bilkjøp på oss, men sikkert på noen andre som også gikk rundt og kikket.

Været ja. Akkurat nå snør det igjen, og mange av oss er vel glade for det. Etter en lang vinter fyker jo mange av gårde opp i fjellet for å få mer vinter og snø, selv om de lenge har klaget over kuldegradene og snøen der de bor. Det er vel slik vi nordmenn er. Vi vil alltid ha et annet vær enn det vi per dato har.

Og skiskytterlandslaget blir vel ikke det samme

nå når Ole Einar Bjørndalen har lagt inn årene etter at denne sesongen er over, og måten han offentliggjorde det på var skikkelig bra, slik han trakk hele sportspressen opp til Simostranda til «lokalet» i bygda og redegjorde for bakgrunnen på en ordentlig måte. En flott idrettsmann som har gitt oss store gleder.

Og Listhaug henger på kors i Bergen,

både hører og ser vi. Kunstneren som har malt bildet sier at det er et beskrivende bilde på at hun selv sier at hun har ofret seg for at Frp skal klare seg i regjeringen. Kunst skal provosere, har vi hørt før, men dette provoserer visst ikke veldig mye etter det jeg har hørt fra dem som har blitt intervjuet i tv og radio.

Dette var vel det jeg hadde på hjertet i dag.

Nå sitter jeg og puster ut etter Pindsleturen med laptop’en på fanget og gleder meg til at det fuktige og kalde klimaet går over. Nyt dagen din der du er.

Mandag 19. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Vi har vært hjemme i fire dager

og bronkiene forteller meg igjen at det klimaet vi har i Norge ikke er ideelt for meg, akkurat som legespesialisten sa. «Kjenn på kroppen din og ta signalene. Den vil fortelle deg det du trenger å vite om hvor du bør oppholde deg», mente han.

Nå surkler det igjen og det gjør vondt i ryggen når jeg hoster. Lungebetennelsesignaler, tenker jeg. Da er det best å ta det med ro og håpe at det går over for denne gangen.

Vi kom hjem den tjuende mars, og ble hentet på flyplassen her i Sandefjord. Tusen takk til en god venn.

Etter å ha satt fra oss bagasjen handlet vi inn matvarer og besøkte mor. Dagen etter dro Inger Johanne og jeg hver vår vei. Hun satte kursen mot Pindsle og jeg ned mot byen for å handle mobiltelefon. Jeg er varig ferdig med Elkjøp etter mye tull for et halvt år siden og kjøpte telefonen på «Så Lett Data».

Den tredje dagen gikk jeg en god tur til Pindsle, og da begynte bronkiene å krangle, så nå slapper jeg av uten å gjøre noe som helst, men i morgen går turen til Oslo da vi skal treffe jentene og den enes samboer. Det skal bli hyggelig.

Kapitel 89 – Sommeren 1971 var jeg hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Jeg hadde blitt tjuefire år og bodde fortsatt hjemme hos mor, far og broren min som etter hvert hadde kommet i bilsertifikatalder. Egentlig følte jeg meg for voksen til å bo hjemme, men tenkte at det skulle bare være en kort ferie før jeg skulle ut til sjøs igjen. Tre måneder var den tiden jeg hadde planlagt å være hjemme.

Ungdomskameratene mine hadde fast følge og hadde vært sammen med de samme jentene i lengre tid, så de var mye opptatt med dem samt skole og studier.

• «Åssen er det med deg da, Terje? Du er jo snart gifteklar».

Det var Odd som mente dette en fredag jeg var innom ham. Han bodde fortsatt hos moren sin og gikk siste året på «Tekniker’n» i Horten. Han hadde kjæreste i Lommedalen i Bærum og følte seg nok litt mer voksen enn meg, enda jeg var ett år eldre og hadde vært i jobb i flere år.

• «Ikke tale om», svarte jeg,«jeg hadde mareritt for bare noen måneder siden da jeg drømte at jeg hadde giftet meg. Det var en forferdelig opplevelse, og hele kroppen min skalv resten av natten. Tenk å bo sammen med samme jenta resten av livet. Nei, det er altfor mye som skal oppleves før jeg kommer så langt».

Jeg var jo glad i jenter, kanskje litt for mye, mente mange, men ikke på den alvorlige måten. Jeg visste at mange kalte meg en sommerfugl som fløy fra jente til jente, men brydde meg lite om det. Livet var herlig, og det var mye som skulle oppleves. Odd svarte ikke. Han var ikke den mest snakkesalig av oss fire kameratene, men han tenkte desto mer.

• «Mette kommer ikke før i morgen», sier han plutselig,«skal vi ta en tur på by’n»?

Mette var kjæresten hans, men de bodde ikke sammen, man gjorde ikke det den gangen, ikke før man var gift, så han ville vel benytte sjansen nå når han hadde mulighet. De andre to kameratene våre studerte i Oslo, så det ville bare bli oss to.

Klokken seks sto vi i kø utenfor Sjøormen som var byens sommerrestaurant i Roklubbens lokaler på Nøtterøy-siden av Kanalbrua. Vi hadde bestilt bord for fire. Det var Odd som hadde ordnet dette. Det var kjekt å ha plass til to jenter ved bordet, mente vi begge. Jeg hadde egentlig regnet med at det var en mulighet for å treffe en tidligere kjæreste, så det lå en baktanke bak de ekstra stolene, sett fra min side.

På Sjøormen åpnet dørene presis klokken seks. Hovmesteren sto ved døråpningen og henviste gjestene til de bordene de skulle ha. Odd og jeg sto et stykke bak i køen, men i og med at bordet vårt var bestilt, var ikke det noe problem.

Jeg hørte at Odd pratet med noen som jeg trodde han kjente. Jeg, for min del, kjente få, siden jeg stort sett hadde vært fraværende fra Tønsberg de siste fem årene. Thorsholm i tjueto måneder, marinen i femten måneder og Thorshov i nitten måneder. De fleste ungdommene reiste vekk på den tiden. Det var i alle fall det inntrykket jeg hadde.

• «Vi har plass ved bordet vårt», hørte jeg Odd si. «Vi har det, Terje, har vi ikke?»

Siden jeg ikke hadde sagt noe om kjæresten fra halvannet år tilbake, så var det bare å bekrefte.

• «Ja, selvfølgelig», svarte jeg, mens jeg tenkte «Skitt, der gikk den muligheten».

Mulighet? Mulighet til hva? Jeg hadde ikke noen avtale, men det kunne jo være at en mulighet dukket opp. Det var sommer og Sjøormen var attraktiv for mange av de tilreisende sommerturistene.

Jeg gikk først inn da det ble vår tur. Odd fulgte etter med ansiktet bakover, sikkert mot dem han hadde gitt de to ledige plassene ved bordet vårt.

Jeg tok stolen innerst ved den halvhøye veggen. Fra skulderen min og opp til taket var det åpent slik at jeg kunne se innover i lokalet. Det var slik jeg pleide å gjøre det. Først fange blikket til en eller annen av de unge damene, så smile og blunke. Fikk jeg smil tilbake, skjønte jeg at jeg hadde mulighet, og spesielt hvis den samme damen bøyde seg mot venninnene og snakket intenst og alvorlig. Enda sikrere ble jeg hvis hun snudde seg mot meg igjen og smilte på nytt. Da var det innertier, og jeg kunne reise meg opp og gå smilende mot den utvalgte, stoppe på en meters avstand, bukke og spørre:

• «Har du lyst til å danse?»

Etter de vanlige respektable tre dansene kunne jeg komme med et nytt spørsmål:

• «Skal vi ta en til?»

Fikk jeg et ja, visste jeg at jeg var i mål. Da kunne jeg invitere henne til bordet vårt, men denne gangen hadde Odd stoppet denne muligheten ved å fylle opp bordet med noen jeg ikke selv hadde valgt.

Jeg røkte pipe den gangen og tok opp både pipa, tobakk og fyrstikker. Fylte pipa med tobakken og la tobakkspakka tilbake i jakkelomma. Tobakken var Mac Baren. Den var ikke så tørr. Det hadde Bakkeland fortalt meg for seks år siden da vi begge gikk på Kontorlærlingeskolen. Han var en av skolekameratene mine der. Mer voksen enn meg og gikk bestandig i dress og frakk, enda han var fra Andebu der det stort sett bare var bønder. Faren eller onkelen var lensmann.

Pipa var fylt. Nå var det bare å få fyr på den. Inger Johanne fortalte meg, flere måneder senere, at jeg brukte nesten hele fyrstikkesken hennes for å holde fyr i pipa. Jeg vet at dette hadde sin årsak. Hun satt rett overfor meg og smilte med de hviteste tennene jeg noensinne hadde sett. Jeg var bergtatt.

Kvelden gikk raskt. Jeg tror vi danset hele tiden, men vi må jo ha snakket litt også. Hun og venninna hadde planlagt å reise til Arendal dagen etter. De skulle bare overnatte en natt hos ei venninne på Solvang i Tønsberg, og så skulle de videre dagen etter, men resten av turen ble avlyst.

Et par helger senere besøkte jeg henne hjemme hos foreldrene hennes i Våler utenfor Moss. Jeg fikk nesten ikke revet meg løs. Inger Johanne fortalte seinere at svigermor, ja hennes mor ble min svigermor, etter noen dager spurte henne om hvor lenge jeg egentlig skulle være der.

Neste helg eller et par helger deretter besøkte Inger Johanne meg hos mor og far og fikk hilst på dem, og et par uker senere reiste Inger Johanne, Torunn som var navnet til venninnen og jeg på en ukes ferie til København.

Mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at jammen gikk det fort i svingene. Amors pil hadde truffet meg midt i hjertet – og dypt.

• «Hvordan er hun?», spurte Odd.
• «Den beste», husker jeg at jeg svarte. Jeg hadde aldri møtt noen som henne.

Høsten kom, og jeg sa ja til et vikariat på Astra som var et fiskefabrikkskip under utenlandsk flagg. Thor Dahl hadde management for båten, og de hadde ingen ledige radiooffiserer hjemme, men måtte ha en leder i radiostasjonen, en av rederiets fast ansatte, og det passet meg veldig godt. Jeg var til de grader forelsket og skulle bare være om bord i tre måneder; inntil han som hadde jobben, hadde feriert seg ferdig.

Julen 1971, et halvt år etter at vi møtte hverandre på Sjøormen, kom jeg hjem igjen og fridde, ikke bare en gang, men hver gang fikk jeg det svaret jeg egentlig forventet:

• «Terje, ta det med ro. Vi har ikke kjent hverandre mer enn et halvt år».

Men den som ikke gir seg, får til slutt det svaret han ønsker seg, og etter et par måneder forlovet vi oss på kjøkkenet hos moren og faren til min fetter Svend Kristian og bestemte bryllupsdagen. Det var slik Inger Johanne ville ha det. Ingen forlovelse før bryllupsdatoen var bestemt.

Dermed kunne jeg reise ut igjen i mars 1972. Båten het Thorshavet og var min fjerde båt i rederiet. Nå hadde det gått ni måneder siden vi traff hverandre. Denne gangen måtte jeg stå om bord i seks måneder, noe som passet akkurat slik at jeg kom hjem i begynnelsen av september før vi giftet oss syvende oktober.

Dette var ikke mer enn den tiden vi trengte, og begge var nervøse for at det skulle skje et eller annet som ødela timingen, at jeg ikke skulle rekke å komme hjem slik at vi ikke skulle rekke lysingstiden. Det skulle jo lyses for oss i kirken, ikke bare en gang, men to. Varselet skulle jo også inn i Lysingsbladet og våre to lokalaviser, Moss Avis og Tønsbergs Blad. Jussen var slik den gangen. Hvis ingen protesterte, var alt i orden, og vi kunne bli et ektepar; et ekte par.

Det formelle lysingsdokumentet måtte signeres hos presten i Våler kirke. Han virket veldig hyggelig da vi ble ønsket velkommen på kontoret hans i Prestegården, og da det formelle var unnagjort, mente han at vi var såpass voksne at noen veiledning var unødvendig.

 «Dere er jo så voksne at den vanlige samtalen rundt det å leve sammen, vel ikke er nødvendig»,mente han.

I stedet fikk vi omvisning i den gamle prestegården som han var svært stolt av. Da vi forlot ham, sa Inger Johanne:

• «Vi skulle vel fortalt ham at du har vært til sjøs i ni måneder av de fjorten vi har kjent hverandre?»

Bryllupsfesten ble holdt i kommunens samfunnshus rett ved siden av kirken og var stort som det høver seg på landet. Jeg syntes jeg hadde stor familie, men svigermor spurte meg flere ganger om jeg ikke hadde flere som jeg kunne invitere, enda jeg la til alle tre kameratene og kjærestene deres.

Den dagen jeg satt ved siden av mor oppe ved alteret og så Inger Johanne komme opp kirkegulvet i Våler kirke i Østfold sammen med svigerfar, var stor, virkelig stor. Jeg har alltid hatt lett for å få klump i mage og hals, men denne gangen var det virkelig ille.

• «Skal denne vakre damen bli kona mi?»,tenkte jeg. «Herregud, så pen!»

Festen var på Herredshuset rett ved kirken. Skikken den gangen var at svigermor og svigerfar holdt bryllupet, og jeg som brudgom, holdt drikkevarene, og min mor og far var inviterte gjester.

Innkjøpene av alkoholholdige drikkevarer var et kapitel for seg. Jeg brukte Tor, min kommende svoger som veileder, og han ble aldri fornøyd. Hver gang jeg hadde kjøpt det vi hadde blitt enige om, og rapporterte til ham, svarte han bare:

• «Det er ikke nok, Terje. Du må også kjøpe . . . ».

Resultatet var at vi hadde alkoholholdige drikkevarer i mange år etterpå, men vi gikk ikke tomme under festen, og det kan jeg vel takke Tor for.

Jeg hadde planlagt talen min etter veiledning av skredder Mentzen i Tønsberg der jeg leide kjole og hvitt. Han var leder av Tønsberg Amatørteater og skulle vite sånt, tenkte jeg. Derfor spurte jeg ham, mens han tilpasset antrekket til min kropp.

•  «Det er ikke så viktig hva du sier, bare den siste delen er god», sa Mentzen. «Dessuten er det ingen som forventer det store fra brudgommen. Går du i stå, blir det bare karakterisert som rørende, spesielt av damene».

Først snakket svigerfar og deretter far. Jeg måtte bare vente, og munnen min ble tørrere og tørrere. Steken var nydelig, sa alle da de skrøt av vertskapet, men hos meg satte seg bare fast i den tørre ganen. Etterpå husket jeg ikke at jeg hadde spist engang og i alle fall ikke hvordan den smakte.

Men plutselig hørte jeg toastmasteren Roksvåg si navnet mitt. Han var venn av svigermor og svigerfar og kunne sine saker. Stemmen hans gjorde noe med meg. Nervøsiteten gled liksom av meg da jeg reiste meg opp for å takke for bruden.

Til slutt klappet alle. Jeg så mot forloverne. Elsie, Inger Johannes forlover og Svend Kristian, min forlover, ventet fortsatt. Stakkars mennesker, tenkte jeg, men begge gjorde det de skulle, og alle smilte og klappet.

Klokken ett om natten forlot vi festen og reiste til Refsnes Gods der vi på forhånd hadde leid rokokkosuiten, en av bryllupssuitene, men hva som skjedde der holder vi for oss selv. Senere fikk jeg høre av kameratene mine, at det var da vi dro, at festen virkelig startet, men slik var vel skikken i Våler.

Mandag 19. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Det går mot en eller to spennende dager

for regjeringen Solberg og justisministeren hennes. Mange har forsøkt å legge fram forskjellig scenarier for det som vil skje de neste to dagene, men statsministeren er kanskje norsk nok til å stå last og brast med justisministeren, så da blir det vel som det har vært. En regjering der statsministeren blir mer og mer usynlig og justisministeren blir mer og mer synlig. Sistnevnte har jo tidligere sagt at hun ikke vil forandre sin væremåte, og dermed basta.

For oss er det siste dagen

før vi reiser hjem i morgen tidlig. Inger Johanne bestilte egg fra Mathisen i dag tidlig, og vår kjære nabo i annen etasje henter dem tirsdag. Tusen takk til henne for det.

Våre naboer

er forresten gull verdt. Det er enkelt å være borte så lenge med så mange hjelpsomme naboer rundt oss. Tusen takk til dem alle for det.

Det å tankevandre tilbake

i eget liv er ganske spesielt, noe jeg anbefaler alle å gjøre. Sist natt våknet jeg av at kallesignalene både fra MT Thorsholm LFKE og TT Thorshavet JXHZ surret i hodet mitt. Ikke som bokstaver, men som morsesignaler. Det er bare disse to kallesignalene jeg husker fra de mange båtene jeg sto om bord i. Hvorfor? Jeg skulle jo egentlig ha husket Thorshovs kallesignal etter nitten måneder ombord, men det er borte fra memoryboksen.

Kapitel 88 – Nitten måneder mellom Europa og den persiske gulf.

August 1969 – april 1971.

Når jeg prøver å memorere hendinger fra den tiden jeg sto om bord i MT Thorshov, så er det ikke så mye jeg husker. Mens minnene fra Thorsholm er svært mange, så består minnene fra Thorshov bare av små glimt. Vi gikk jo bare fram og tilbake mellom den Persiske Gulf og Europa, tur og retur, om og om igjen.

Radiostasjonen på Thorshov var mye mer moderne enn den jeg hadde på Thorsholm og helt annerledes enn det utstyret vi hadde i marinen, så det tok noen timer før min kollega kunne gå fra borde.

Da kvelden kom var jeg alene i radiorommet og så fram til å prøve alt det moderne utstyret, men jeg måtte vente siden vi fortsatt lå under land, så jeg la meg om kvelden uten å ha prøvd noe annet enn mottagerne.

Midt på natten våknet jeg av at hele båten vibrerte. Dette hadde jeg aldri opplevd tidligere, så jeg kledde på meg og gikk opp på broa der aktiviteten var stor. Vi var i ferd med å forlate Ras Tanura som var navnet på oljeterminalen, og utsikten der oppe fra, seks etasjer over dekket, var fantastisk.

Etter en stund gikk jeg ned til radiorommet som lå vegg i vegg med lugaren min og startet opp senderen. Nå fikk jeg anledning til å prøve utstyret. Dette var morsomt, og det var lys morgen innen jeg hadde fått prøvd alt. Jeg hadde lyttet på Rogaland Radio som sendte liste over alle båter som de hadde telegrammer til og hørt at det var telegram til oss. Jeg hadde kontaktet dem, tatt imot telegrammene og levert dem videre til adressatene om bord.

Så var det frokost, og jeg gikk ned trappene til etasjen der vi hadde messe. Jeg kjente lukten lenge før jeg var framme, spesielt lukten av bacon. Bordet var allerede halvfullt da jeg kom inn, så jeg fikk hilst på dem jeg ikke hadde truffet dagen før, og ble henvist til kortenden av bordet inntil skottet.

Mellom offisersmessa og byssa lå salongen der skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hadde sine spiseplasser, og på den andre siden av byssa lå mannskapsmessa og underoffisersmessa.

Vi var tredve besetningsmedlemmer om bord fordelt på fire messer, så vi hadde god plass og ble betjent av to messe- og lugarpiker i tillegg til stuerten og to kokker. Her ble det ikke spart på noe, verken på mat eller service selv om jeg ikke fikk egen boy slik jeg hadde om bord i Thorsholm, men det var godt å kunne bestemme hva jeg skulle ha på meg av klær. Det kunne jeg verken om bord på Thorsholm der boyen min ble fornærmet hvis jeg ville ha på meg noe annet enn det han la frem eller i de femten månedene i marinen der forsvaret bestemte at vi skulle ha uniformer.

I løpet av den første dagen i sjøen hadde jeg hilst på de aller fleste, og jeg hadde fått sterke signaler om hva de forventet fra radiostasjonen.

Den daglige «Pressa» var det viktigste, fikk jeg høre. Det var de eneste nyhetene vi fikk fra Norge. De kom i form av morsesignaler fra Rogaland Radio og fylte et A4-ark som jeg mangfoldiggjorde på spritduplikatoren slik at hver messe fikk to ark hver. I salongen fikk skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hvert sitt. De var jo øvrigheten om bord, så derfor.

Telefonsamtaler med dem hjemme var også veldig viktig, fikk jeg høre. De fleste hjemme hadde ikke private telefoner, så dagene ble ofte lange når jeg fikk beskjed fra Rogaland Radio om at de hadde en telefonbestilling til oss eller når en om bord ville ringe hjem. Det gikk gjerne et par tre timer før jeg hadde etablert telefonforbindelsen med Rogaland Radio, men både vi og dem hjemme var vant til å vente på disse samtalene. De aller fleste sto om bord i nesten to år før de traff familien igjen, så det å få snakke med sine kjære var svært viktig for den enkeltes sjelefred. Verre var det de gangene telefonsamtalene dreide seg om dødsfall blant nær familie eller venner der hjemme. Mens de hjemme kunne få trøst fra familie og venner, var det bare kollegene om bord som kunne bidra overfor sjømannen.

Spesielt husker jeg han som fikk beskjed om en bror som døde for egen hånd. Fra telefonboksen hørte jeg et vræl og tilkalte skipperen som fungerte som sjelesørger og whiskyskjenker. Dette var en vanlig måte å hjelpe på.

• «Med whisky innabords blir de mentale stengslene åpnet, og sjelesørgingen går bedre», sa skipperen.

Vibrasjonen i bygningen likte jeg ikke. Om bord på Thorsholm der jeg bodde på midtskipet var det helt stille siden maskinen var akterut, men her om bord på Thorshov som var en såkalt baklader, forplantet vibrasjonen fra maskinrommet seg oppover i bygningen, og inne i skottet bak køya mi var det antageligvis et rør som ikke var festet skikkelig.

• «Dette er nok årsaken», mente maskinsjefen.

Røret slo mot et eller annet og sørget for flere søvnløse netter, men etter hvert ble jeg vant til dette også.

I fritiden om bord var det utendørs svømmebassenget i bruk så sant vi hadde godt vær. Bassenget var omtrent fire meter bredt, seks meter langt og to meter dypt og svært viktig når vi arrangerte dåp for dem som ikke hadde passert «linna» (ekvator) tidligere.

På en av rundturene mellom Europa og Den Persiske Gulf hadde vi en av Sandefjords tidligere ordførere med oss. Han var i 1969 sytti år og pensjonist, og i syttiårsgave har han fått en tur-retur-reise mellom Europa og Den Persiske Gulf av sønnen som var administrerende direktør i rederiet. Linjedåpen som vi arrangerte med ham om bord er den av mange dåpsseremonier som jeg husker best. Han ville være med på alt, og seremonien kulminerte for hans del i at han ble kastet ut i bassenget av to sterke karer. En holdt i armene hans mens den andre holdt i føttene og svingte ham frem og tilbake før han havnet i vannet, mens skipperen holdt seg engstelig i bakgrunnen.

Frithjof Bøe som syttiåringen het, var for øvrig litt av en skøyer og foreslo at vi skulle arrangere skipsrevy. Scenen ble laget ved hjelp av portierestoff i åpningen mellom offisersmessa og offiserenes oppholdsrom. Alle ble anmodet om å bidra med det de har lyst til, så skuespillere og publikum byttet hele tiden roller.

Dart som er et engelsk pilespill var en daglig aktivitet blant offiserene, spesielt etter middagen som var dagens siste fellesmåltid, mens dekksgolfturneringer der så godt som alle deltok, ble arrangert i helgene. Produksjonen av pucker og køller ble etter hvert til en ren vitenskap. Forskning og utvikling ble viktigere og viktigere, og det å trekke seg ble sett som en uting og svært lite sportslig. Etter hver turnering ble det skrevet sportsreferat, og det var viktig å få navnet sitt i referatet.

En dag fikk jeg oppleve det som jeg bare hadde lest om tidligere. Hagl så store som en knyttneve. Dagen startet med godt og varmt vær, men i løpet av en time falt temperaturen flere titalls grader og vinden økte kraftig. Skipperen varslet forbud mot å gå utendørs, og alle dører ble stengt. Så begynte det å hagle med isbiter som var like store som en knyttneve. Vinden og haglene som dundret i dekket laget et forferdelig leven. Det hele varte en times tid, og da vi endelig kom ut, ble vi vitne til store ødeleggelser. Blant annet hadde reservepropellen på flere tonn revet seg løs fra festene sine og dekslet til vår store redningsflåte på omtrent tre ganger tre meter, var torpedert av isklumpene som lå på dekket og lå klistret opp til det vi kalte «Eiffeltårnet» akterut.

En kveld mens vi lå ved en oljeterminal i Den Persiske Gulf kom det høye rop fra dekket:

• «Shellfish, shellfish, shellfish!»

Da jeg kom ut var det hele i gang. Overstyrmannen ledet an. Han hadde satt på lyskasterne og stilt dem slik at de lyste ned på vannet. Flere hadde allerede utstyrt seg med hover og var på vei ned en leider mot en platting rundt terminalsokkelen som sto på havbunnen. Det mysset av krabbelignende dyr i vannet. Da jeg kom ned, så jeg en mengde av disse dyrene med hummerhale som sparket seg bakover mot lyset. De som var utstyrt med hover, holdt dem bare bak dyrene som sparket seg selv inn i hovene, og alle jubler hysterisk:

• «Bøtter, bøtter, kom med flere bøtter!»

Etter et par timer var det full stopp. Vi hadde tømt havet, men den kvelden gasset vi oss i skalldyrhaler. De så ut som og smakte som hummerhaler.

I april 1971 kom jeg hjem. Da hadde jeg vært om bord i Thorshov i nitten måneder, fram og tilbake mellom Europa og Den Persiske Gulf. En måned hver vei; med ett til to døgn under land hver annen måned.

Denne lange tiden uten å være i land, hadde gjort noe med meg. Jeg som alltid hadde likt meg blant andre mennesker, hadde plutselig fått problemer med å omgås gamle kjente. Noen få dager etter at jeg hadde kommet hjem skulle jeg i banken der jeg kjente flere bak skranken. Jeg var litt ut i køen og kaldsvettet av nervøsitet og gikk raskt ut igjen. Jeg skjønte ingen ting. Jeg var faktisk livende redd for å treffe noen jeg kjente, og det tok flere uker før jeg var over denne følelsen.

Søndag 18. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Det er bare to hele dager igjen

før vi forlater leiligheten for denne gangen. Jeg har fått rapport om morgentemperaturen på Ringshaug/Skallevoll. Minus sju grader. Det er vel ikke altfor galt, tenker jeg her jeg sitter i skyggen på fjellbalkongen vår og skriver.

Forskjellen mellom våre tjueto grader og minus sju er bare tjueni grader, så det skal vi nok klare uten de største pinsler. Vi blir hentet på Torp og brakt i hus på Mo Terrasse, men så er vi i gang med å handle mat og besøke mor, og dagen etter må jeg til Egg-Mathisens for å kjøpe egg og deretter anskaffe ny mobiltelefon, så planene er klare for de første to dagene.

Sandefjords Blad er neste post på programmet.

Etter avtale skal jeg kontakte Roaldset for å presentere det mange av oss oppfatter som juks fra utbyggeren. Saken er allerede i gang hos advokat, men kanskje han trenger et lite puff fra oss som er skadelidende.

Søndag går ferden til Oslo

på besøk til vår yngste datter med samboer. Mor blir med og vår eldste datter kommer også. Det blir hyggelig.

Dette er vel alt så langt, så jeg vandrer igjen tilbake til 1969, tilbake til da jeg skal om bord til min andre båt i Thor Dahls rederi.

Kapitel 87 – Jeg fikk en ny venn som jeg nok aldri ville få se igjen.

Juli – august 1969.

Jeg var tjueto år pluss en måned ung og satt på et kontor ved en oljeterminal i Dhahran i Saudi Arabia for å vente på å komme om bord i motortankskipet Thorshov som ennå ikke hadde kommet til kai, mens jeg tenkte på hva livet skulle gi meg fremover.

Jeg hadde opplevd enormt mye de siste tre årene. To år om bord på det lille motortankskipet Thorsholm og de siste femten månedene på flere tjenestesteder, både på stasjoner og på båter, i den Kongelige Norske Marine.

Med Thorsholm hadde jeg fått oppleve å tilhøre en overklasseminoritet på ti personer blant tredve kinesere der jeg hadde en boy som var førti år eldre enn meg. Jeg hadde opplevd mange steder i fire verdensdeler; Europa, Afrika, Asia og Amerikas to kontinenter, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

I marinen hadde jeg fått oppleve å være under kommando der jeg måtte gjøre det jeg ble satt til uten å ha noen som helst innflytelse.

Begge posisjonene hadde jeg likt godt, og nå skulle jeg oppleve noe nytt om bord i en tankbåt som hovedsakelig skulle være i sjøen, uten store muligheter for å komme i land. Kontrakten var på minimum halvannet år for å få fri hjemreise, så neste gang jeg skulle få se Norge, ville jeg være nesten tjuefire år.

Jeg satt og mediterte over livet. Ville jeg fortsatt være radiooffiser når jeg hadde passert det de kalte livets middagshøyde? Ville jeg fortsatt være single og bare ha meg selv å tenke på? Jeg hadde hatt flere kjærester, spesielt mens jeg var i marinen, men enkelte netter når jeg drømte om å være bundet til ett menneske, våknet jeg klissvåt av marerittfremkalt svette. Det var ikke noe for meg. Å leve sammen med ett enkelt menneske resten av livet? Og ikke kunne gjøre det jeg selv hadde lyst til uten å spørre andre.

Jeg fabulerte mens jeg så på dem som satt innenfor glassvinduene på kontorene der i terminalbygningen. En av dem la merke til at jeg så på ham. Han smilte, og jeg smilte tilbake og tenkte at han så da ganske fornøyd ut enda han sikkert skulle gjøre det samme som han gjorde i går og det samme dagen etter. Akkurat det samme hver dag. Våkne, reise på jobb, jobbe noen timer, reise hjem til familien, spise og være sammen med familien og til sist sove før han ville våkne for å gjøre akkurat det samme som han gjorde dagen før. Jeg grøsset litt, men så tenkte jeg på meg selv og det jeg gjorde. Nå skulle jeg være om bord i en båt i halvannet år uten å være særlig mye i land. Var det noe bedre?

Jeg så på mannen bak vinduene igjen og så at han reiste seg og kom smilende mot meg. Han spurte om jeg var sulten. Jeg kjente etter og svarte:

• «Yes please?»

Han la hodet litt tilbake og hevet øyebrynene litt spørrende oppover.

• «Sorry», sa jeg, «I believed …».

Øyebrynene hans fikk sin vanlige posisjon igjen.

• «Okey», sa han, «I can get you something».
• «Thank you»,svarte jeg.

Han forsvant og kom tilbake etter noen få minutter. I hånden hadde han en tallerken med en flat stor kake og en saus med noe som så ut som noen kjøttbiter. Jeg smilte og takket, men han gikk ikke. Det så ut som om han ville se meg spise, så jeg brøt av en bit av kaken, duppet den i sausen og puttet den i munnen.

• «Good?», spurte han.

Jeg hikstet mens jeg kjenner at svetten perlet på pannen min.

• «Yes, very good», gispet jeg.

Fy søren hvor sterkt dette var. Jeg tenkte på den tortillaen jeg spiste i Venezuela. Dette var ikke mindre sterkt. Han sto fortsatt foran meg. Nå ville han også smake. Han tok etter kaken, brøt av en bit og duppet den i sausen før han puttet den i munnen sin.

• «Yes, very good», sa han og nikket med hodet.

Han satte seg ved siden av meg og tok etter en ny bit. Dette var visst til oss begge, og vi ble sittende slik å spise sammen.

• «You are Norwegian?» spurte han.

Jeg bekreftet, og dermed kom spørsmålene på rekke og rad før han begynte å fortelle om seg selv. Om familien, om de tre barna sine, to sønner og en datter. Han sa hva sønnene het, men glemte datteren, så jeg spurte, men skjønte raskt at hun ikke var viktig. Hun hadde ingen spesiell plass i fortellingen hans.

• «My wife takes care of her», sa han og fortsatte å fortelle.

Først om sønnene og deretter om sin far og den tiden de bodde I ørkenen. Moren hadde tydeligvis heller ingen posisjon, akkurat som datteren. Jeg fulgte ham i fortellingen hans, og tenkte at vi hadde et enkelt og beskyttet liv i Norge. Vi må ha sittet slik et par timer da en ny mann kom ut til oss.

• «Your ship is ready for you», sa han og grep tak I kofferten min.

Jeg tok etter hånden til min nye venn, men han unngikk den og la begge hendene sine på skuldrene mine mens han klemte og kysset.

• «Have a nice voyage», sa han.

Jeg snudde meg mot ham idet jeg gikk ut gjennom døråpningen og så at han sto der smilende og litt trist. Han likte nok svært godt å fortelle, tenkte jeg.