vestfoldingen

Kapitel 30 – Bygdedansen.

Seheim var navnet på «lokalet» på Sem. Det var på lokalet alt foregikk i 1950-årene. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det Håkon, en av mine kamerater, som fortalte. Han hadde hørt dette fra onkelen sin, og historien var slik:

På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye egling og slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en. Etter en god halvtime var «opprydderne» kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men «bygdedansen» fortsatte år etter år, i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad helt opp til min tid, og så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt og pølse- og brussalg fra ei luke i rommet bak dansegulvet, men det var på dansegulvet det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren. Det var her jeg trivdes som best, med dansetreningen fra Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg i bunnen.

Transporten var ofte den mest kinkige. Vi brukte buss fram, men når vi skulle tilbake, måtte vi satse på å få sitte på med noen, og det gikk alltid bra, underlig nok, og det var i transportmiddelet vi pratet om kvelden som var over.

• «Hvordan gikk det med deg? Jeg så du dansa med henne som du dansa med forrige lørdag? Er’re det alvor eller?»
•  «Kanskje. Hvem veit?»
•  «Du må’kke tulle. Hu bor jo langt oppe i Vivestad. Det er altfor langt».
•  «Hmmmm».

 Og sånn gikk praten. Ansiktet til jenta ble med hele søndagen og mandagen, men ettersom ukedagene gikk, bleknet bildet, og da den neste lørdagen kom, var det ny bygdedans i en av de andre bygdene med andre jenter eller noen ganger de samme, og vi var forelsket igjen. Helt til neste bygdedans.

I neste kapitel skriver jeg litt om bruken av lokalet Seheim på Sem da jeg gikk i barneskolen.

Kapitel 29 – Flatbonningen ble født og døde på Smørberg.

Flatbonningen ble sjøsatt i juni 1960. Jeg var fortsatt bare tretten år og gikk i sjette klasse på Sem skole, det andre året etter at vi kom tilbake fra Ramnes. Far stilte bilen og biltaket til disposisjon og kjørte fartøyet fra skolen og ut til Smørberg som var vår nærmeste strand. Der ventet kameratene. Vi kom ikke helt ned til stranden med bilen, men spreke gutter ordnet biffen. En gutt i hvert hjørne var nok. Vi prøveløftet først. Ja, dette skulle gå fint. Vi så på hverandre og telte til tre – en to tre og løft. Etter et kvarters tid sto vi ved vannkanten med flatbonningen mellom oss.

«Tror du den flyter?»

«Klart det, tror ikke du?»

Vi ble stående og se på flatbonningen og deretter på vannet.

«Hvem skal være først?»

Produsenten var en selvfølge. En av de andre meldte seg som andreroer. Båten var bred, så vi måtte være to; en på hver side med hver sin padleåre. Vi tok tak i hjørnene foran og trakk den ut på vannet.

«Jøss», sa en av de som sto inne på stranda, «den flyter jo». Jeg så at han var litt misunnelig på oss som skulle prøve først.

Jeg tenkte litt og foreslo: «Kanskje vi skal prøve med alle fire oppi samtidig?»

Jeg så at ansiktene forandret seg. Alle strålte og skravla startet. Det var morsomt å gjøre kameratene glade. I løpet av sekunder var vi flere meter fra land med alle oppi.

Den sommeren var vi sjelden i vannet uten at flatbonningen var med. Vi brukte den som badebåt og som hjelpebåt når vi svømte over til Ramberg på den andre siden av Vestfjorden.

Far hadde spurt bonden som hadde eng på den ene siden av stranda om jeg kunne ha båten der; på den andre siden av steingjerdet som skilte stranda fra jordene der kuene gikk og beitet. Der kunne den ligge sikkert uten at noen andre brukte den uten lov.

Høsten kom og flatbonningen ble lagt opp for vinteren. Jeg la den på skrå mot steingjerdet og strakk en gammel presenning over. Noen store grantrær dekket alt med greinene sine, og der lå den sikkert uten risiko for å bli ødelagt.

Ny sommer kom, og fartøyet var på nytt i drift. Etter hvert ble det flere og flere som fikk bruke den og ikke alltid lå den slik den skulle. Noen la den bare rett på bakken med bunnen i været med tilje og årer under. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

En dag fikk far telefon fra bonden som eide jordet der båten lå. Han fortalte at en av kuene hadde tråkket tvers gjennom bunnen, men Sankt-Hans-aften året etter gjorde den nytte for seg igjen, men på en annen måte. Den ble sidestøtte for sankthansbålet uten at jeg var der. Jeg hadde liksom tatt farvel med den da jeg fikk se vraket etter kutråkket.

Neste gang forteller jeg litt om bygdedansen som i flere tiår var veldig populær blant unge mennesker.

Kapitel 28 – Flatbonningen blir planlagt og produsert.

Jeg har aldri vært spesielt flink med hendene og var ikke glad i sløyd da jeg gikk på barneskolen.

For noen få år siden skulle jeg lage en enkel strektegning av et hus. Resultatet ble greit, syntes jeg, men Inger Johanne, kona mi, som er formingslærer, mente at tegningen lå på syvårsstadiet. Og jeg er over seksti år, tenkte jeg den gangen.

Da er det lett å forstå at sløyden på skolen ikke var et spesielt morsomt fag for meg, men jeg har alltid hatt god fantasi, så jeg fant ut at jeg godt kunne lage noe som var nyttig samtidig som det ikke krevde for stor innsats.

Sløydproduktet jeg planla, ble tegnet av meg og godkjent av sløydlæreren samt mor og far. Dette siste var viktig, for materialene ville koste noen kroner. Det jeg ville lage var en båt eller det vi kalte en flatbonning. Farkosten besto av to planker som ble avrundet i hver ende. Dette skulle være båtsidene. Som bunn måtte jeg ha noe som virkelig tålte vann. Det ble en oljeherdet huntonittplate.

Den første sløyddagen ble anvendt til å skjære til sideplankene og huntonittplaten. Dette tok sløydlæreren ansvaret for siden båndsagen ikke var tilgjengelig for oss elever. Den resterende tiden kunne jeg bruke til å meditere over alle livets trivialiteter, enda så ung jeg var.

Den neste sløyddagen begynte jeg å lime huntonittplaten til sideplankene. Jeg kunne bare lime et par centimeter hver gang, fordi huntonittplaten var veldig stiv. Dette tok en knapp time, og resten av dagen kunne jeg fortsette med mine meditasjoner.

Slik fortsatte sløyddagene inntil læreren oppdaget hvor lite jeg gjorde. Han løste dette som han anså som et problem, ved å spørre meg hva jeg skulle bruke som kraft for å få flatbonningen i drift. Jeg hadde tenkt at jeg kunne kjøpe padleårer, men læreren hadde en annen idé.

«Du kan skjønne at du må lage padleårer», sa han, «da slipper du å bruke penger på det».

Jeg forsto at han hadde gjennomskuet min plan om å gjøre minst mulig, så det var bare å sette i gang, og det å lage padleårer var ikke gjort på en-to-tre. Både årehåndtaket og årebladene ble tilskåret, raspet og pusset i det uendelige.

Nå var det slutt på frigangen i sløydtimene. Padleårene ble til slutt ferdig, men læreren hadde flere forslag. Nå var det tilje som skulle sikre at vi ikke tråkket direkte på båtbunnen når flatbonningen ble satt i drift. Samtidig tok fartøyet form, og jeg begynte å se fram mot at den skulle bli ferdig og settes på vannet. Sløydtimene ble samtidig ganske morsomme, og jeg har mange ganger tenkt på denne læreren som tok pedagogikken sånn på alvor. Han fikk meg til å bli aktiv uten å gi meg ordre om det.

Neste gang vil jeg fortelle om flatbonningens liv som et fjordgående fartøy.

Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Det var ikke bare jobbing, mens vi bodde på gården. Selv om vi jobbet mye, så var det meste sterkt lystbetont. Det var selvfølgelig også god plass til fritidsaktiviteter.

Skiene var i bruk så snart vi hadde snø, og hadde vi ikke snø, hadde vi is på Tønsberg Stadion. Hadde vi ingen av disse, var skogen veldig nær, og bak skogen hadde vi skytebanen der vi både fikk lønn for å være anvisere og gratis skyteundervisning som takk.

Vi kameratene ville bli som Harald Grønningen på langrennsski og trente beinhardt i låven hos Svein Jacob der vi løp i høyet. Harald Grønningen trente ved å dra tømmerstokker etter seg etter lange arbeidsøkter i skauen, mens vi altså løp i høyet, noe som ikke var spesielt gunstig for en pollenallergiker som meg, men skulle jeg bli til noe, fulgte jeg anvisningene til Svein Jacob. Dessuten var det bare der vi fikk lov til å løpe i høyet.

Jeg løp som de andre, mens snørr og tårer rant. Hele høsten drev vi denne treningstorturen, mens vi ventet på snøen. Det ble november og desember, og vi løp fortsatt. Januar kom og stadig ventet vi på snøen, men ingen snø kom. Februar var iskald, men snøen uteble. I mars ble det lysere, og vi begynte å gi opp våre ambisjoner, og i april bestemte vi oss for at andre fikk ta ansvaret for å bli norgesmestre på langrennsski.

Året etter bestemte jeg meg for å satse på å bli skihopper og fikk hoppski til jul. Ragnar Lensberg på nabogården var ivrig skihopper, og jeg var hos ham for å få hjelp til å legge på hopplakk. Helmut Recknagel var den store helten for meg. Hver uke kjørte far meg inn til Frodekollen i Tønsberg der det ble arrangert hopprenn. Bakken hadde trestillas som var høyt over bakken, altfor høyt for meg som absolutt ikke likte høyder, men jeg måtte jo bli med siden jeg hadde fått hoppski til jul. Hver gang jeg kom til toppen på stillaset, lukket jeg øynene og åpnet dem ikke før jeg fikk klarsignal, og så raskt som mulig satte jeg utfor. Dermed ble de mentale forberedelsene så som så og resultatene likeså.

Etter sesongen var jeg fast bestemt på at jeg ikke egnet meg for denne aktiviteten. Så skøyter ble det neste. Jeg fikk skøyter fra Trondheim. Der drev tante Lisa og onkel Gunnar stansefabrikk hvor de satte sammen Ballangrudskøytene. Far ordnet anskaffelsen og meldte meg inn i Tønsberg Turns skøytegruppe. De arrangerte poengløp på Tønsberg Stadion hver onsdag så sant det var is. Jeg deltok. Far mente at det viktigste var å delta, og jeg fylte opp deltagerlisten. Kupper’n var nasjonalhelt, men blant oss unger var Erik «Bakern» den beste. Da vinteren var over, var også min tid som skøyteløper over.

Nabosønnen gikk på danseskolen, og mor mente at enhver ung herremann burde lære å danse. Hun var selv veldig glad i denne aktiviteten, så det ble innmelding i Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg, og jeg fant meg fort til rette på parketten. Her fant jeg også stor interesse for jenter eller «damer» som danselæreren kalte jentene og fikk raskt en fast dansepartner. Til det første ballet hadde hun hvit kjole, og jeg hadde hvite hansker for å unngå svetteavtrykk på kjolen hennes. Alt etter instruks fra danselærerne. Ballet var på Klubben Selskapslokaler. Denne aktiviteten likte jeg godt. Jeg tror dette hadde med min interesse for det svake kjønn å gjøre.

Bryting var også noe jeg gjerne ville prøve. Jeg meldte meg inn i Tønsbergkameratene og trente i kjelleren på Slottsfjellskolen i Tønsberg. Dette var også en av de aktivitetene der jeg stort sett bare «deltok». Å ligge på gulvet eller bli kastet rundt, var ikke så veldig morsomt.

Far mente, som jeg tidligere har fortalt, at det viktigste var å delta, og på den andre siden av gangen trente bokserne, og jeg lurte meg etter hvert over dit. Ronald Larsen var den store helten i Tønsberg. Han var god, og jeg ville bli like god. Slik gikk det ikke. En gang måtte jeg ha med meg boksehanskene hjem; dem jeg lånte av bokseklubben. Mor fant dem og ga sterkt uttrykk for at hun ikke likte denne aktiviteten, og hanskene havnet i ovnen mens jeg så på, og kanskje det var like greit siden treneren flere ganger hadde sagt at jeg hadde «glasshake».

«Du blir jo svimmel, Terje, bare du ser en boksehanske», var hans standarduttrykk.

 «Det er viktig å prøve», sa far, «da vet du hva det er».

Han var opptatt av at det var viktig å delta, så jeg fortsatte i turnforeningen Sem IF og i 4H.

Tønsberg Stadion skiftet navn til Maier Arena Tønsberg i 2015 (kilde: Wikipedia)

Kapitel 26 – Med traktor på hovedveien og andre friheter.

Jeg begynte etter hvert å bli ganske så dreven om det så gjaldt dyrkede produkter, dyra på gården eller maskinene. 

«Tar du den ene, så klarer du sikkert den andre», var nok det bonden tenkte.

En dag kom han inn på kjøkkenet vårt og spurte om jeg hadde lyst til å være med til Revetal for å koke poteter til grisefôr. Mor svarte at det var greit, og dagen etter var jeg klar for den lange turen med traktoren. Vi fylte opp tilhengeren med de rå småpotetene som var avsatt til grisene og startet på turen.

Jeg hadde fått lov til å ta med meg en kamerat, og vi satt begge på tepper som vi hadde lagt over de harde potetene på tilhengeren. Bonden kjørte. Jeg visste at han var svak for det «sterke», som de voksne brukte å si, og vi så at han satt med en flaske med gjennomsiktig innhold på fanget. Vi to guttene hadde med oss vann og salt. Saltet skulle vi bruke på potetene som vi skulle spise når vi kjørte hjemover med de nykokte potetene som var kjempegode. Men først skulle vi altså opp til potetkokeriet.

Det var et godt stykke å kjøre. Vi to guttene satt og pratet, mens bonden ble blidere og blidere av sitt fluidum. Selv om traktoren vinglet litt i veien var det ikke spesielt farlig siden farten var lav, og det var så godt som ingen trafikk.

Etter en god stund var vi framme, og potetene ble overført fra tilhengeren til kokeriet, og etter en stund kom de ferdigkokte potetene ut av en tut og tilbake i tilhengeren, og snart var vi på veien hjemover igjen, mens vi koste oss med salte poteter.

Snart spurte bonden om jeg kunne overta kjøringen. Han la seg for å sove på pleddet der vi hadde sittet, og jeg kjørte, mens kameraten min satte seg på skjermen over bakhjulet.

Ved melkerampen før vi kjørte opp mot gården, ba han meg stanse, slik at han kunne overta kjøringen igjen, og derfor var det bare vi tre som visste at det var meg som hadde kjørt nesten hele veien hjemover fra Revetal, og jeg var ennå ikke mer enn tretten år.

Jeg har mange ganger tenkt over hva mor og far mente om all denne kjøringen, men dette temaet unngikk vi alltid å snakke om hjemme.

I det hele tatt er det mange ting vi gjorde i sekstiårene, ting som i dag ville vært ulovlig, kanskje også den gangen, men vi bodde jo på landet, og der var reglene litt annerledes.

En gang spurte jeg far: «Husker du at jeg fikk låne salonggeværet for å skyte på blink i skauen?» Far bare så på meg og svarte: «Fikk du det?»

Jeg husker også at det ble snakket om noen av de eldre guttene som lekte med gevær og skjøt på hverandre med det de kalte griseskudd. Guttene var tre eller fire år eldre enn meg, og en dag gikk dette svært galt. Blant patronene lå en fulladet patron, og den ene av dem døde. Dette ble kalt ulykke, og de voksne sa «stakkars gutt» om de to guttene.

Akkurat maken traktor kjørte jeg fra Revetal med kokte grisepoteter.

Kapitel 25 – Fjøsstellet vinterstid.

Fjøsstellet om morgenen var enkelt og en selvfølge de helgene vi hadde ansvaret. Da var det far som styrte, så jeg gjorde det han sa jeg skulle. Klokken fem søndag morgen vekket han meg. Lørdag var skoledag, så da slapp jeg. Jeg følte aldri den store lysten, men far var alltid meget bestemt. Dessuten var det den eneste måten å få ukepenger på. En krone var lønnen for de to til tre timene jobben tok. En kinobillett kostet syttifem øre, så jeg var ganske fornøyd med betalingen.

De fjøsvaktene som jeg husker best var dem om vintrene. Disse vinterdagene var alltid veldig kalde da jeg var barn, og huset var heller ikke spesielt varmt om morgenen før mor hadde fyrt opp i vedovnene, så det var ikke spesielt fristende å stå opp, men plikt er plikt, sa far, så det var bare å sette i gang.

Fjøsklærne kom på i full fart, og jeg løp på knitrende snø ned til fjøset der det var lunt og varmt. Denne varmen er kanskje årsaken til at jeg senere alltid har likt fjøslukt. Jeg minnes flukten fra kulda ute og inn i varmen, der jobbene sto i kø.

Først måtte jeg måke møkka fra kuene ned i møkkarenna, så løfte vekk sementlokkene ned til gjødselkjelleren og så måke møkka ned i åpningene. Hele tiden måtte jeg passe på ikke å skli sånn at jeg risikerte å falle ned i gjødselkjelleren sammen med møkka. Støvlene var jo alltid glatte av både møkk og silo så lenge jeg holdt på med denne jobben.

Far fortalte om en bonde han kjente som hadde sklidd og havnet nede i gjødselkjelleren der lufta var dødsens giftig. Det gikk bra, fortalte far, men han var bare en hårsbredd fra å dø der nede.

Så var det å strø med sagmugg i båsene. Første delen av jobben var da ferdig og det var mye triveligere når det var rent rundt oss.

Jeg husker at morfar som kom fra Island, fortalte at fjøsene der oppe var så rene at de spiste måltidene sine der. Det han ikke fortalte, var at vertskapet spiste i hovedhuset, mens fosterbarna som han var en av, spiste i fjøset og bodde over stallen. Kanskje jeg forteller mer om morfar en annen gang. Historien om ham er mye mer interessant enn denne om meg.

Så rent var det nok ikke hos oss, men rent nok til at det var trivelig å jobbe der.

Etter rengjøringen gjorde vi to ting samtidig. Far satte i gang melkingen, mens jeg hentet fôr fra siloen. Dette var høy som var tilsatt maursyre og var vått, tungt og luktet spesielt. Jeg fylte trillebåra med silofôr og trillet dette bort til den første kua som rautet, stakk hodet fram og luktet tilfreds når hun skjønte at nå var det mat å få. På toppen av dette våte fôret fikk hun en boks med kraftfôr. Jeg klødde henne litt på pannen, og dette likte hun svært godt. Så fortsatte jeg med resten av kuene. Det var fjorten stykker, så det ble mange turer fram og tilbake med trillebåra.

Neste gang forteller jeg om da vi kjørte til Revetal for å koke poteter til grisefór.

Dette er et bilde av et gammel fjøs. Ikke på Lensberg, men ikke helt ulikt.

Kapitel 24 – På gården hos Johan og Gunhild på Lensberg måtte vi jo gjøre det vi fikk beskjed om, og dermed lærte vi.

Det var flere kjøretøy på gården enn fars lille svarte Standard 8, som jeg lånte til å frakte purre fra jordet og opp til gården. De andre var traktorene, den lille Gråtassen og den røde litt større Massey Ferguson. I tillegg var gården utstyrt med en halvstor lastebil med lang nese og et digert ratt. Johan forventet at jeg skulle handtere disse kjøretøyene akkurat som de voksne, enda jeg var bare tolv eller tretten år. Dette gikk ikke alltid veldig bra.

En dag fikk jeg beskjed om å kjøre melkespannene ned til melkerampen, der de ble hentet av bilen fra meieriet. Johan var litt glad i det sterke og følte seg ikke alltid i stand til å gjøre dette selv. Han hadde flaskene sine stående forskjellige steder i uthusene, blant annet i melkebua der vi silte melka før vi hadde den opp i spannene. Jeg hadde hjulpet ham med å få melkespannene opp på lasteplanet på bilen som sto helt inntil bua, og nå syntes han dette var nok arbeid for seg selv.

«Kjør melka ned til rampa, Terje, dette ordner du greit. Giret er det samme som på traktoren», sa han idet han gikk opp til huset for å hvile seg.  Jeg prøvde å forklare at jeg hadde problemer med å se ut av frontruta siden jeg var så liten, men han hadde allerede gått, så jeg skjønte at jeg måtte greie dette alene. Jeg hadde ikke så god tid heller før meieribilen skulle komme.

Jeg satte meg inn bak rattet. Nøkkelen sto alltid i, så det var bare å vri den om og trykke inn startknappen for å starte motoren. Jeg fant ut at hvis jeg satte meg ytterst på setekanten, klarte jeg å nå fram til pedalene, og når jeg samtidig holdt meg fast i rattet, kunne jeg se ut av frontvinduet mellom ratteikene. Nå var det bare å trykke på startknappen. Jeg husker at jeg trakk pusten dypt. Dette hadde jeg aldri gjort før. Jeg kjente at sålen på støvelen min gled på pedalen, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå bra, og lente meg fram mot rattet for å se ut. Jeg så veien som gikk til høyre og ned den lille gårdsbakken før den munnet ut i Taranrødveien som gikk forbi gården. Der skulle jeg svinge mot venstre og kjøre den korte biten ned til Ramnesveien der melkerampen sto i krysset.

Det var første gangen jeg kjørte lastebilen, men jeg hadde jo kjørt både fars lille svarte Standard 8 og den lille grå traktoren. Allikevel – denne bilen var mye større, men Johan sa jo at dette ville jeg klare. Jeg så på den svarte startknappen, la fingeren forsiktig på den og trykket. Motoren startet. Dette gikk jo fint. En liten stund. Plutselig gled støvelen som jeg hadde godt plantet på clutchen, og bilen gjorde et byks. Ikke forover som jeg forventet, men rett bakover. Det smalt bak meg. Jeg hørte et splintrende brak og skjønte at jeg hadde rygget rett inn i låven.

Giret! Det hadde jeg jo helt glemt. Det måtte ha stått i revers. Jeg ville ikke gå ut av bilen for å se, men trykket clutchen inn på nytt, flyttet giret opp i første, akkurat som på traktoren, trykket på nytt på startknappen siden motoren hadde stoppet. Den startet igjen, og jammen gikk det fremover. Litt humpete siden foten skalv på gassen, men det gikk. Ned bakken til første krysset. Inn med clutchen og bremsen. Så dreide jeg det store rattet mot venstre og kjørte ned til melkerampen akkurat som jeg aldri hadde gjort noe annet. Jeg så rampen og utførte samme operasjonen en gang til. Inn med clutchen og bremsen, giret i fri og på med håndbrekket.  Ut av bilen og opp på lasteplanet som jeg hadde klart å få kloss i melkerampen. Jeg kjente så vidt dunket da sidelemmen traff.

Melkespannene var tunge, men jeg klarte å vrikke dem opp på melkerampen. Nå var jobben nesten utført slik som vi pleide å gjøre når far og jeg hadde ansvaret for fjøsstellet. Det som sto igjen var å kjøre bilen tilbake, men nå var jeg jo en dreven lastebilsjåfør.

Clutch, brems, av med håndbrekket, svinge ut på hovedveien, stoppe på nytt. Clutch, brems, giret i revers, rygge litt slik at jeg kunne svinge bilen inn på veien tilbake til gården igjen. Denne gangen kjørte jeg inn til melkebua og parkerte med fronten mot veggen som ikke lenger var hel og fin. De røde veggplankene var brukket innover og det hvite i plankene syntes godt. Nå var det bare én jobb igjen. Jeg måtte fortelle Johan om det som hadde skjedd, men det behøvde jeg ikke. Han sto rett utenfor bua der vi silte melka og så på den istykkerkjørte veggen. Heldigvis var han i godt lune og flirte: «Bra jobb, Terje. Veggplankene ordner vi seinere».

Jeg fortalte ingen ting til mor om det som hadde skjedd. Far var som vanlig ute hos klienter.  Jeg tenkte at Johan ville fortelle dem dette senere, og da ville jeg slippe å forklare, men han var skvær, han Johan, så det ble aldri mer nevnt, men det ble mye mer lastebilkjøring etter hvert, spesielt til sommerfjøset. Jeg husker at mor spurte meg om når jeg hadde lært å kjøre lastebilen, og jeg tror jeg svarte at jeg måtte jo gjøre det jeg fikk beskjed om.

Omtrent lik lastebilen til Johan.

Akkurat lik fars Standard 8, bare at fars bil var sort.