En halv million mennesker gruer seg til jul + «Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig» (lørdag, 16. desember 2017)

Lørdag 16. desember 2017

 En halv million mennesker i Norge gruer seg til jul, hører jeg på nyhetene. En halv million. Ti prosent av befolkningen. Trekker vi ut de som ikke feirer jul og de som er altfor små til å tenke på noe annet enn mat, så blir prosenten mye høyere.

Har menneskene forandret seg eller har andelen med dårlig økonomi og andelen ensomme blitt større eller er det andre årsaker til at mange gruer seg? Uansett så er ikke dette hyggelig når vi ser på menneskene i hele landet vårt under ett.

Jeg har alltid tenkt at vi som bor i Norge er ganske like, uten de store forskjellene verken økonomisk eller statusmessig. Det er klart at dette har forandret seg noe, men ikke truende mye, trodde jeg. Det er faktisk viktig at vi ikke blir for forskjellig, for er det noe som skaper ufred, slik jeg forstår det, så er det forskjellene, hvis de blir for store.

 

Kapitel 51 – Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig

1966 – 1967.

Når jeg tenker tilbake på de første årene til sjøs, dukker alltid Mombasa opp som en av de vakreste byene, Mombasa i Kenya da inderne styrte handelen og engelskmennene drev farmene og var fornøyd med de avtalene de hadde gjort med Jomo Kenyatta og hans folk. Om bildene mine fra den tiden er riktig, spiller ingen rolle for meg. De gjør meg godt uansett.

Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig allerede første dagen jeg var i land. Jeg hadde nettopp lest en bok om Kenyatta og Mau-Mau-bevegelsen hans, da vi fikk vite at vi var «bound for Mombasa». Afrika, tenkte jeg, Afrika hadde jeg jo sett tidligere, og tankene mine sveipet innom vårt besøk i Tema i Ghana. Ingen spesielle gode forhåpninger om et hyggelig besøk.

Jeg tok feil, aldeles altfor mye feil.

Dette var i 1966 eller 1967, bare tre eller fire år etter at engelskmennene hadde gitt fra seg styringen til selvstyremyndighetene med Jomo Kenyatta som folkevalgt president. Det var noe ved denne mannen som fascinerte meg sterkt uten at jeg kunne sette fingeren på akkurat hvorfor. Uansett gjorde det jeg hadde lest, at jeg ikke dømte byen Mombasa nord og ned før jeg hadde vært i land.

De andre om bord hadde mye å gjøre den første dagen, så jeg gikk i land alene etter lunsj. Drosjene kjørte stadig langs kaiene i håp om å finne en eller annen potensiell passasjer, og jeg hadde kanskje flaks da han som ble min gode drosjesjåførvenn, dukket opp. Han slapp meg av i byens hovedgate, og før jeg satte beina på gaten, spurte han om jeg skulle på land senere på dagen, og hvis jeg ville, kunne han hente meg og vise meg litt rundt. Mannen virket svært åpen, og det tillitsvekkende smilet hans gjorde nok sitt til at jeg raskt takket ja.

Da jeg denne dagen sto alene i en av byens hovedgater, etter at han hadde sluppet meg av, og så de vakre husene som lå langs en bred gate som var omkranset av flotte grønne trær, var jeg fortapt. Det eneste som forstyrret bildet var de benløse tiggerne som kjørte langs fortauene på sine finerbrett med påmonterte småhjul. Dette hadde jeg ikke sett før, og jeg kan fortsatt se dem for meg når jeg lukker øynene, der de triller bortover fortauene mens de holder hendene ut med håndflatene opp i håp om å få et lite tilskudd til livets opphold.

Vi ble liggende i Mombasa et par uker, og dette ga meg store muligheter til å utforske byen sammen med drosjesjåførvennen min og søsteren hans som jeg ble kjent med den første kvelden. Hun var på min alder og smilte meg i senk med kritthvite tenner da vi ble presentert. Under det bredt smilende ansiktet så jeg en slank kropp dekket av en hvit bluse, hvitt foldeskjørt, hvite halvstrømper og sorte sko.

Dagene gikk unna som en røyk sammen med de to.

Det var henne og min drosjesjåførvenn som fikk reddet meg unna den eneste kvelden jeg ble utsatt for en som ikke likte hvite. Jeg husker ennå ropene i en mørklagt gang mellom baren der hun jobbet bak bardisken og gaten. «Hey whitey, hey whitey». Jeg så ikke hvem som ropte, men jeg så henne som kom stormende som en vind fra åpningen i bardisken mens hun ropte ut til broren som hadde holdeplass rett utenfor, og plutselig ble jeg revet ut av gangen av broren som dyttet meg inn i bilen sin og kjørte.

Vi hadde også et par dager med bilen hans ute i bushen der det i dag er nasjonalpark. Det er kanskje ikke tillatt nå, men dette var en periode da alt var i forandring etter at engelskmennene hadde gitt fra seg koloniherredømmet til Kenyatta som ble Kenyas første president i 1964.

Jomo Kenyatta var en stor helt for mange av oss som var opptatt av rettferdighet og likestilling. Han ledet Mau-Mau-bevegelsen, og til tross for at han var ansvarlig for at en del hvite, spesielt farmere, ble drept, var han åpen for at de samme farmerne fortsatt kunne drive farmene sine etter at landet ble selvstendig.

Hver ettermiddag kom min drosjesjåførvenn og hentet meg. Etter hvert spurte de andre om bord om jeg hadde tenkt å bli igjen i Mombasa. I så fall måtte de bestille ny gnist. Jeg må i mitt stille sinn erkjenne at jeg tenkte på mulighetene.

De neste gangene vi kom til Mombasa, stilte drosjesjåførvennen min opp på kaia og tutet på meg, og i et par år etterpå kom det faste brev med elefantfrimerker til rederiet for videresending til meg. Jeg fikk kommentarer til disse brevene i mange år etterpå. Det var enkelte på rederikontoret som syntes at det var temmelig eksotisk med private brev fra Kenya.

Den første dagen da vi ankom Mombasa startet litt spesielt. Vi kom inn en ettermiddag og ble anvist til å ligge på «reia». Mens vi lå der kom en av våre egne linjebåter inn med flagget på halv stang. Jeg tror det var Thorsriver som hadde Mombasa som fast anløpshavn. Skipperen oppdaget at flagget hang midtveis og trodde de hilste med det ved å heise dette opp og ned og hilste derfor tilbake på samme måte. Dette var selvfølgelig lite heldig når THORSRIVER hadde flagget på halv stang, fordi de hadde mistet en mann som hadde falt ned i lasterommet og omkommet.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 50 – De fleste havneanløp var spennende, men Tema i Ghana var ikke så hyggelig (torsdag, 14. desember 2017)

Torsdag 14. desember 2017

Bronkiene mine føles som om de er i gang med å ta seg noe opp igjen slik at de blir sånn som de egentlig skal være. Ikke sånne som lager boble- og slurpelyder. Vi hadde bestilt tur til Sverige med den lille blå båten i morgen, men siden værdamene forteller at det blir det de kaller «stålis» både i dag og i morgen og helsetilstanden er som den er, endret vi turen til mandag. Da er vel forhåpentligvis stålisen borte og bronkiene mine rene igjen, håper jeg. Kanskje stemmen som har vært helt borte også kommer tilbake. Det hadde vært fint. I mellomtiden fortsetter jeg med «Historien min».

 

Min historie.

Årene 1966 til 1968.

Kapitel 50 – De fleste havneanløp var spennende, men Tema i Ghana var ikke så hyggelig.

For en sjøyngling som meg, var hver havneankomst spennende, men ikke alle tilfredsstilte mitt ønske om hyggelige opplevelser.

Tema i Ghana var et av disse. Ei kai av mur, et par tanker og et to etasjes murhus. Derfra og innover i landet steg landskapet kraftig. En bred vei slynget seg oppover inntil den forsvant på toppen, og hva som var innenfor så vi ikke noe til. Tollerne og immigration-folkene hadde gått i land da en bil kom rullende opp foran gangveien. En høy og kraftig kar kom ut og ble stående litt usikker da han så alle kineserne på dekket, men etter en stund fikk han øye på en av styrmennene og bestemte seg for å komme om bord der han ble resten av dagen.

Flere år tidligere hadde Erik Bye stått i spissen for en innsamlingsaksjon der pengene skulle gå til å kjøpe noen gamle norske fiskebåter som skulle gis til Ghana slik at fiskerne kunne komme lenger ut på havet for å utnytte fiskeressursene bedre, men dessverre fungerte dette dårlig. Båtene tok opp mer fisk med færre mennesker, prisene sank, færre mennesker ble sysselsatt og mindre fisk kom inn til land der de enkle småbåtene drev sine fiskerier, så snurperne ble etter få år liggende i opplag. De norske skipperne som var om bord, reiste hjem og en opplagsansvarlig ble igjen. Det var han vi fikk besøk av.

«Det er ikke spesielt festlig her nede», fortalte han. «Jeg har nettopp hatt besøk av innbruddstyver, og da jeg anmeldte dette til politiet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte betale for etterforskningen hvis jeg ønsket at tyvene skulle bli tatt».

Dette hadde visst nettopp skjedd, så han var svært oppbrakt over det hele og lengtet kanskje i tillegg hjem.

Både kvarten og jeg hadde lyst til å se hva Tema kunne tilby og spurte ham om det var noe å se, men karen var mest opptatt av å beklage seg, så jeg ventet til agenten kom om bord og spurte ham.

Et par timer senere satt kvarten og jeg i en taxi som agenten hadde bestilt. Foran oss så vi veien som slynget seg oppover og innover til Tema by. Halvveis oppe i bakken stanset sjåføren bilen. Han snudde seg mot oss og spurte om vi hadde avtalt prisen. Vi svarte ja og gjentok det beløpet han oppga før vi startet.

«Sorry», svarte han, «it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship».

Kvarten og jeg så på hverandre. Dette likte vi ikke spesielt godt, men vi ville jo høre hva den nye prisen var, og på vårt spørsmål smilte han hyggelig og svarte at bensinprisen i Ghana var svært høy og at bakken var veldig bratt, så han måtte dessverre doble beløpet.

Vi bestemte oss for å akseptere den nye prisen selv om den var litt høyere enn det vi syntes var greit. Sjåføren startet bilen igjen og fortsatte, men nesten på toppen stoppet han bilen igjen, og det samme gjentok seg. Ny dobling av prisen. Han pekte ned mot båten og sa det samme som sist. Til slutt la han til:

«It’s a long way to walk».

Jeg så at Kvarten begynte å bli sint, men jeg kom ham raskt i forkjøpet og nikket til sjåføren:

«Yes, it’s okey, but that is enough».

Kvarten så surt på meg:

«Det får du betale, gnisten».

Jeg svarte okey uten å se på ham, og etter en stund var vi over toppen og inne i byen. Vi så en lav bebyggelse med veier uten asfalt og grunne åpne kloakkgrøfter langs veiene. Husene besto av grå murhus og basarer med vegger og tak av lerret. Jeg stakk hånden i lommen, telte opp noen sedler fra pengerullen som jeg hadde i lomma og ga det avtalte beløpet til sjåføren. Jeg ble en tanke rådvill da han ristet på hodet:

«That’s not enough».

Jeg så at kvarten holdt på å eksplodere, så jeg spurte fort:

«How much is it now»?

Han doblet prisen på nytt, og nå var kvarten ikke til å stagge. Han sa ingen ting, bare rev opp døren og gikk ut, og jeg fulgte etter den tause og trampende mannen. Plutselig kom taxien opp på siden av oss, sjåføren lente seg ut av sidevinduet, kastet pengene ut av vinduet og ropte:

«I got friends».

Da ble jeg kald, plukket opp pengene, hentet mer fra lomma, løp etter bilen og kastet alt inn i det åpne vinduet. Det sinte sjåføransiktet forandret seg brått til et stort smilende ansikt, og ut av munnen kom et overraskende:

«Very good, young friend, see you later».

Det gikk en god stund før kvarten smilte igjen, men før vi hadde gått mange skritt kom en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spurte:

«Guiding?»

Kvarten og jeg så på hverandre. Uten et ord ble vi enige om at det nok var det beste, så vi spurte hva han skulle ha, og han svarte:

«What you want».

Dermed hadde vi skaffet oss en guide. Han danset foran oss, pekte, forklarte og lo, men plutselig grep han tak i hendene våre og trakk oss inn mellom to lerretsboder og over til den andre siden av bebyggelsen, men vi rakk å se litt av det vi tydeligvis ikke skulle se. Ei jente lå på bakken, mens en liten folkemengde sto rundt og kastet store steiner på henne.

«It’s nothing for you», sa guiden vår alvorlig før han igjen danset, smilte og fortalte.

Resten av dagen gikk som en røyk. Den unge guiden vår fortsatte å være praktfull. Vi betalte maten for oss alle, og etter noen timer skaffet han oss taxi. Vi betalte ham noen slanter, og denne gangen ble det ikke noe dobling av prisen, men så var det jo også bare nedoverbakke til båten.

 

 

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Nye opplevelser, denne gangen i jungelen innenfor Point Fortin i Venezuela i 1966 (onsdag, 13. desember 2017)

Onsdag, 13. desember 2017.

 

En Nobelkomité som er uavhengig av norske myndigheter.

Hvis vi beslutter at politikere og ex politikere ikke kan velges til Nobelkomiteen, blir det enklere for stortinget å utnevne kompetente medlemmer fra resten av befolkningen. Da blir det også lettere for andre lands myndigheter å forstå at Nobelkomitéen er uavhengig av den norske stat.

 

Her er det muligheter for flere jobber.

Et polsk vogntog har stått fast på Tjernfjellet i Junkerdalen i Saltdal i snart fire dager, leser jeg i Nettavisen. De to ukrainske sjåførene kjørte seg fast fredag, men selskapet de jobber for nekter å betale bilberging. Vogntoget er ikke direkte til hinder for trafikken, men alle som skal forbi er nødt til å kjøre i motsatt kjørefelt. Det er urovekkende at systemet tillater et vogntog å stå slik i nesten fire dager, uten å gjøre noe, sier daglig leder Robert Johansen hos Rognan Bilberging.

  • Og dette lar vi skje. Om og om igjen. Vi trenger flere mennesker til å kontrollere slike doninger ved grensepassering, slik at vi vet at de kan klare seg på norsk vinterføre uten å risikere andres liv. Menneskene har vi, mennesker som går arbeidsledige og som bare trenger bare opplæring og jobber.

 

 

Min historie.

Point Fortin i Trinidad er et av de stedene jeg husker best. Vi lå ved enden av en lang utstikker ute i havet, en utstikker som startet i jungelkanten og endte der vi lå for å laste olje, olje som kom fra et sort rør som lå på toppen av utstikkeren. Når jeg lot øynene følge røret innover mot land, endte det inne i det grønne langt der inne. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Jeg hadde ikke vært om bord mange måneder, og da jeg så alt det grønne, tenkte jeg på Tarzan, apenes konge, fra bøkene til far, GGG Gyldendals Gode Guttebøker. Tenk å leve der inne? Leve blant alle dyrene og jenter med bastskjørt? Dette var jungelen, tenkte jeg, akkurat slik jeg tidligere bare hadde sett på bilder og lest om i bøker.

Vi hadde vært lenge i sjøen, og fantasien min løp nesten løpsk om alt det som var annerledes. Jeg var bare nitten år, og det var bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise.

«Går det an å gå i land? Vil jeg i så fall finne noe som jeg aldri hadde sett tidligere?»

Jeg tenkte at jeg måtte spørre agenten om hva som fantes innenfor trærne der inne. Tenk om det var masser av yndige jenter og farlige dyr i denne jungelen? Jeg kjente på kroppen den sterke spenningen, det sitret i kroppen av forventninger og noe som lignet frykt. Tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kunne hende, men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer måtte ordnes først. Deretter måtte jeg spørre skipper’n om hvor lenge jeg kunne være i land. Jeg kastet meg over papirarbeidet som måtte gjøres, og da det endelig var ferdig, og jeg hadde levert alt, var heldigvis agenten på kontoret hans, slik at jeg kunne fremføre mitt ærend.

Agenten fortalte at innenfor alt det grønne, lå det en landsby og at det gikk en sti fra der utstikkeren startet. Skipper’n ga klarsignal, og ved frokosten sa jeg fra til de andre at jeg har fått lov til å bli i land noen dager, så sant det var mulig. Kvarten bestemte seg for at han også ville bli med, så vi var to som rett etter frokost bega vi oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det var langt inn, skikkelig langt. Vi gikk og vi gikk, og etter en god stund var vi inne ved skogkanten. Vi fikk raskt øye på stien som var litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi sto og nølte litt før vi begynte å gå. Kunne det være at vi var litt vel dristige? Jeg kom til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden.

«Husk», sa han, «det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd».

Kvarten var vel ikke akkurat den jeg kunne stole mest på når det gjaldt å vurdere hva som var farlig og ikke farlig. Han var jo litt av en villbasse og så ingen begrensninger i noe som helst.

Det var tett med trær og busker, både på sidene og over oss. De var helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Bladene var brede og våte og subbet mot oss mens vi gikk. Stien var også fuktig, men ikke våt. Vi snakket lite, luktet og sugde til oss av inntrykkene. Alt var nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.

Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Kvarten gikk først og stoppet plutselig opp. Han var høyere enn meg, så jeg måtte bøye meg til siden for å se forbi ham. Foran oss var det en stor plass med små hytter rundt. Rundt omkring på plassen, spankulerte høner som høner flest, mens de stadig nippet etter ting på bakken.

Til høyre for oss lå et hus som var noe større enn de andre, og foran huset, ti femten centimeter høyere enn bakken, så jeg en terrasse med et par bord og noen stoler. Ved det ene satt det to menn, og den ene reiste seg og kom smilende imot oss idet vi kom ut på plassen.

Vi fortalte at vi kom fra en båt som lastet olje, og han tok oss hjertelig i hendene, ønsket oss velkommen og fortalte at han var politisjefen i landsbyen. Senere lærte jeg at han gjorde aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det var ikke så mange mennesker der.

Dette er jo mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 48 – Seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt i 1967 (tirsdag, 12. desember 2017)

Tirsdag 12. desember 2017

Hukommelse.

Jeg har fått kommentar om at det er umulig å huske opplevelser så godt som det jeg skriver. Det er greit nok, men da tror jeg kanskje kommentatoren ikke har lest forordet.

Jeg skrev der at jeg skriver ut fra det jeg husker i dag, men dette er egentlig ikke helt riktig. Jeg har alltid skrevet mye, og mye av det som står i denne «boken» har jeg skrevet tidligere, og for hver gang jeg skriver om de samme tingene, fester det seg bedre.

En annen årsak til at jeg kan huske så godt, er at jeg har veldig mange knagger å henge opplevelsene på. Som barn og ungdom flyttet vi mye og hvert sted har sin knagg, bundet opp til nye venner og nye steder.

En tredje årsak til at jeg husker så mye fra MT Thorsholm fra 1966 til 1968, er de nevnte knaggene som er bundet opp til de personene som jeg husker best.

Kritikerne til ICAN.

Jeg ser at kritikerne til ICAN begynner å våkne, noe som er helt naturlig i en verden der vi alle kan mene og si det vi vil, og det er det godt at de gjør. Noen mener at Russland klapper i hendene, men hva er problemet med det. De vil garantert heller ikke dø i et flammehav eller være en ex leder på en ødelagt klode. Som noen sier: «Det er gammeldags, nesten til stenaldersk å tro at atomvåpen har noen hensikt i det hele tatt, siden ingen ansvarlige nasjoner vil bruke dem uten å ødelegge seg selv, men risikoen er tilstede for at det kan skje et uhell». Noen av disse uhellene har allerede skjedd, bare les her: https://www.dagbladet.no/magasinet/her-er-atomtabbene/65956261

 

Min historie.

Kapitel 48 – Seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt.

Om morgenen femte juni i 1967 gikk vi inn i Suezkanalen på vei til Den Persiske Gulf der vi skulle laste. Losen hadde installert seg om bord, og Thorsholm fløt rolig sydover mellom sanddynene. Jeg hadde stengt av radiostasjonen, noe jeg alltid gjorde når vi lå innenfor et lands indre nasjonale sone.

Den eneste kommunikasjonen med land var nå via den håndholdte vhf’en til losen. Jeg sto lent mot glassene foran på broa og hørte på den rolige og noe stykkvise samtalen mellom losen og skipper’n mens førstestyrmannen hadde kommandoen.

Lukten var alltid spesiell i Suezkanalen. Den fikk neseborene mine til å vibrere, og jeg smilte av noen småjenter som løp langs bredden og ropte til oss at de ville bytte bort noe som de egentlig aldri ville bytte bort, og til gjengjeld ville de ha såpe. Over oss var himmelen blå, og jeg tenkte at jammen hadde vi det godt.

Plutselig ble alle de vante lydene avbrutt av en infernalsk hvining, og raskt etter flere drønn. Øvelse, tenkte jeg. Losen gikk ut på brovingen og skygget for solen med hånden, mens han undersøkte himmelen over oss. Samtidig spraket det i den håndholdte vhf’en hans. Samtalen som fulgte raste i vei på arabisk. Han ble alvorlig og ga en kort beskjed til førstestyrmannen om å øke farten. Beskjeden ble sendt videre med maskintelegrafen samtidig som jeg ble ropt inn fra brovingen.

Ordren var kort og klar. Radiostasjonen skulle startes opp, og jeg skulle lytte fast på 500kHz for eventuelle meldinger fra Ismailia Radio. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg skjønte jo at noe var på gang. Skipper’n kom inn og sa at det muligens var krig, men selv han visste lite akkurat da, bare at vi raskest mulig skulle komme oss til Great Bitter Lake som var en kunstig innsjø inne i kanalen og at jeg måtte være var for alle meldinger som kom fra Ismailia Radio.

Lite visste jeg akkurat da at vi skulle bli liggende inne i kanalen i mer enn en uke. Allikevel var vi heldigere enn den nordgående konvoien som ble liggende i flere år og etter hvert fikk tilnavnet The Yellow Fleet etter fargen på sanden som etter hvert dekket mer og mer av båtene.

Da vi vel var ankret opp i innsjøen, ble vi liggende og vente. Ingen beskjeder kom fra Ismailia Radio. I stedet kom et jagerfly susende ned fra intet med kurs direkte mot oss. Jeg hadde fri utsikt akterover fra ventilen mellom mottagerne og senderne og kvakk da jeg så rett inn i flyets cockpit der flygeren satt med maske som dekket hele ansiktet. Plutselig haglet kuler i vannet i rett linje fra flyet og mot vår akterende. Jeg skvatt og vet ikke hva jeg tenkte, men i stedet for å gjemme meg klatret jeg opp på skrivebordet og sto på knærne, mens jeg nysgjerrig klistret ansiktet mot ventilglasset for å se mest mulig. Hva var dette? Plutselig stanset skytingen, og flyet forsvant over monkey island over meg. Jeg hoppet ned fra skrivebordet og bort til luka inn til broa:

 «Så dere det?», ropte jeg inn til førstestyrmannen som halvt lå over kartbordet.

 «Hva da?», spurte han.

Senere fikk jeg vite at skytingen var et signal fra flyet om at vi måtte trekke oss vekk, fordi vi lå i veien for andre fly som angrep en av de egyptiske flyplassene i nærheten. Dette var det mest dramatiske i den uken vi lå fanget inne i Great Bitter Lake, men vi hørte senere at en fransk båt ble truffet av et av flyene, dog uten at noen ble skadet.

Etter hvert som dagene gikk, ble jeg trettere og trettere selv om alle på broa snakket til meg, enten ved å stikke innom eller gjennom luka fra kartrommet for å holde meg våken. Den andre dagen var den verste. Jeg hadde da vært våken i over tretti timer og befattet meg med alt mulig for å unngå å sovne. Kabaler og regnskaper var noen av midlene, men jeg sovnet stadig, og hodet mitt falt hver gang ned på bordet. Det var da maskinsjefen kom opp til meg som en reddende engel med en diger skiftenøkkel som han ba meg holde i hånden slik at den ble hengende over foten min.

«Hvis du sovner», sa han, «mister du skiftenøkkelen på foten din, og da kan jeg garantere at du våkner».

Han hadde rett, men foten smertet i mange døgn etter at vi hadde kommet ut fra kanalen.

Det skjedde jo morsomme ting også, morsomme sett fra min nittenårige og ansvarsløse synsvinkel.

Det ene var at losen fikk en melding fra kontoret sitt. Hans syvårige sønn hadde fått tak i familiefarens gevær med tilhørende patroner og forsvunnet ut på gaten for å skyte alle israelere han kunne finne. Familiemoren var fortvilet og ville ha sin mann hjem. Dermed måtte vi klare oss selv, mente losen som prioriterte familien fremfor oss. Hvordan det gikk, vet jeg ikke, men vi får tro at det ordnet seg. Selv i Port Said var det vel ikke vanlig at syvåringer løp rundt i gatene med et ladd gevær.

Maskinsjefen vår var ikke så mange år eldre enn meg og syntes akkurat som meg, at dette var utrolig spennende og ga mange fine motiver som måtte fotograferes. Mens antall fly var på det meste og antall bombebrak var på det travleste, løp han rundt på dekket og fotograferte. Da han raket opp for film, fikk han overta mitt og andres fotografiapparater og fortsatte. Flere uker senere, da han fikk fremkalt filmene, fikk vi oss mang en god latter. Nesten hundre bilder med blå himmel uten at et eneste fly var avbildet.

Det syvende eller åttende døgnet etter at vi hadde gått inn i kanalen, stakk vi ut sammen med noen andre båter, mens fjorten i nordgående konvoi, ble liggende igjen inne i Great Bitter Lake. De ble liggende der i åtte år og ble etter hvert kalt «The Yellow Fleet», fordi de etter som årene gikk, ble dekket av gul sand.

Så snart vi var i sjøen fikk jeg klarsignal om at jeg kunne legge meg, men den etterlengtede søvnen kom ikke, så jeg sto opp igjen og begynte å søke etter kallesignalet vårt hos forskjellige radiostasjoner. Jeg tenkte at da ville jeg vel bli trett, men plutselig ble hodet klart. Jeg registrerte kallesignalet vårt hos en egyptisk radiostasjon og besvarte oppkallingen. Det var et telegram fra FN som anmodet om assistanse. FN-folk med familier var på vei sydover langs kanalen i biler for å komme seg ut av faresonen. De ville prøve å komme seg ut i Rødehavet hvis de fant noen småbåter som kunne hjelpe, og vi ble anmodet om å snu for å gå inn mot land igjen for å plukke dem opp. Jeg gikk inn på broa og leverte telegrammet til skipper’n som leste det raskt gjennom:

«Ikke faen», utbrøt han, «vi stikker for dypt og kommer til å sette oss fast»

Han ba meg svare og forklare vår situasjon. Jeg så gjorde og fikk beskjed om at en mindre stykkgodsbåt allerede hadde svart ja til å hjelpe. Jeg rapporterte inn til broa, og plutselig var jeg dødstrett. Jeg la meg igjen og sov i nesten et helt døgn.

Noen uker senere fikk vi beskjed fra rederiet om at direktoratet for sjømenn hadde bestemt at vi skulle ha to hundre prosent krigsrisikotillegg. For meg betydde dette tre dagslønner per døgn pluss to hundre prosent, noe som utgjorde seksti tre dagslønner til sammen. To måneders lønn for den uken vi lå i Suezkanalen, var ikke dårlig.

Når vi seinere fikk beskjed om at vi skulle inn i krigssone, kan jeg ikke huske at noen reagerte negativt. Derimot ville alle vite prosentsatsen for krigsrisikotillegget. Mye penger og en dash spenning var som regel tiltrekkende.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 47 – Krigsfarvann var ikke upopulært i perioden 1966 til 1968 (mandag, 11. desember 2017)

Kriminalitet. På TV Nyhetskanalen i dag hørte jeg at ny forskning viser at noe over seks prosent av mennesker med innvandringsbakgrunn har vært siktet for kriminalitet, mens tallet er noe over fire prosent for resten av befolkningen. Kanskje ville det vært interessant å se forskjellene per landsdel også, for eksempel østlendinger mot sørlendinger, vestlendinger og nordnorske? 😊 Fra spøk til alvor: Vi vet at et økonomisk rikt land som Norge trekker til seg kriminelle fra andre deler av Europa. Her er det mye å forske i, slik at vi kan begynne å jobbe for og med dem som kommer framover, for den bølgen som kommer fra andre mindre økonomisk godt stilte land, den bølgen stopper ikke. Tror jeg.

Nobels Fredspris. I går opplevde vi at ICAN fikk Nobels Fredspris. De fleste vet jo at jobben med å få fjernet alle atomvåpen vil ta lang tid, men nettopp derfor er det viktig at presset mot alle verdens land øker. Tryggheten er jo at ingen vil at atomvåpen noensinne skal tas i bruk igjen.

Sånn helt personlig. Det å sitte sånn som jeg gjør nå, uten å gjøre noen verdens ting, bare la kroppen jobbe, har sine fordeler. Jeg ser mer på nyheter, skriver mer og tenker mer, og Facebook er en fin plattform når vi ønsker å vite hva som skjer og hva folk mener om ting og tang. Når vi bor på Gran Canaria er dette ganske fjernt. Der er vi mer opptatt av de lokale tingene som vær, mosjon, kanariske nyheter og spanskkurs når vi er i gang med det. Det som skjer i Norge og rundt omkring i verden er da ikke så interessant.

 

Min historie.

 Kapitel 47 – Krigsfarvann var ikke upopulært.

 Årene 1966 – 1968.

Thorsholm var en liten tankbåt, så liten at vi lett kom inn til små byer, opp i elver og nær der folk var. Den var også utstyrt med mange små tanker, slik at vi kunne bringe med oss flere forskjellige oljeprodukter samtidig; blant annet drivstoff for fly og helikoptre. Det var oljeselskapet Shell som bestemte hvor vi skulle, og da var det naturlig at vi ble sendt dit oljeselskapet fikk best pris for produktene sine.

Den beste prisen oppnådde de ofte der det var krig, og der det var krig var det også fare for å miste båt og mannskap. Derfor fikk vi krigsrisikotillegg som ble gradert etter hvor farlig farvannene ble ansett å være. Noen ganger var det dobbelt lønn, mens det andre ganger ble tredobbelt. Jeg hørte aldri noen som klaget når vi fikk vite at vi skulle til et slikt område. Vi var jo ute for å tjene penger.

For meg som var radiooffiser var det særdeles fordelaktig siden jeg ofte hadde 24-timers radiovakt når vi skulle inn i et krigsfarvann. Dette betydde tre åttetimers vakter hvert døgn pluss krigsrisikotillegg som kunne være helt opp til seks dagslønner i tillegg, avhengig av risikonivået. Flere ganger medført dette at jeg fikk opp til ni dagslønner for hvert døgn vi var inne i risikosonen.

Lille-Aden var en engelsk koloni som nå heter Sør-Jemen. De engelske kolonihaverne var i ferd med å bli kastet ut, og vi losset mens helikoptrene hang over byen og skjøt ned i gatene. Jeg syntes dette var skikkelig spennende og misunte Kvarten som måtte i land til lege. Han fortalte senere at de kastet bomber inn i barene eller andre steder der det var folk.

Bonny River i Nigeria var et annet krigsområde som vi besøkte. Vi losset i Port Harcourt som ligger oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Der var det krig mellom det selvutnevnte landet Republic of Biafra og Nigeria. Vi merket ingen ting til krigen, men vi fikk allikevel krigsrisikotillegget. Det jeg husker best fra Port Harcourt, var bananene. Vi lå ved en elvebredd og fikk besøk av jungelfolket som solgte svære bananstokker med de nydeligste bananene som tenkes kunne. Ulempen var at de fleste av oss gikk og fjertet ukontrollert i flere uker etterpå – så lenge vi hadde bananer.

Djibouti var også registrert som krigssone. Etiopia og Somalia ville begge overta landet fra franskmennene, men en folkeavstemning førte til at franskmennene fortsatte å styre noen få år etter at vi var der. Det eneste vi merket til at det var krigssone, var den franske fremmedlegionen som var overalt.

Et tredje krigsområde var seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt. Vi gikk inn i Suezkanalen nordfra som en del av en konvoi mens det var fred og harmoni. Midt inne i kanalen lå en kunstig innsjø som het Great Bitter Lake, og rett før vi kom dit angrep israelske fly de egyptiske flybasene rundt oss. Dermed ble konvoien stoppet, og vi ble liggende der inne i seks døgn. Kun en fransk båt i konvoien ble truffet. Det syvende døgnet stakk vi ut sammen med noen andre båter siden losen hadde forlatt oss for å ta vare på familien sin. Han hadde fått telefon fra kona som fortalte at sønnen deres på åtte år hadde fått tak i farens rifle med ammunisjon og hadde løpt ut i gatene for å sloss mot israelerne. Hvordan det gikk, fikk vi aldri vite.

Neste gang skriver jeg mer om hvordan vi opplevde å bli liggende inne i Suezkanalen mens krigen raste.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 46 – Vi ble etter hvert vant til mange typer mat om bord i Thorsholm (søndag 10. desember 2017)

Så er årets utdeling av Nobels Fredspris til ICAN gjennomført på Rådhuset i Oslo, et evenement arrangørene kan være stolte av. Det var stilfullt og berørte mange av oss helt inn i ryggraden. Dette gjelder jo vår verdens eksistens.

Spesielt i dagens situasjon der USA og Nord-Korea begge rasler med sverdet, kom vinnernes budskap klart fram. De har i løpet av ti år, siden organisasjonen ble grunnlagt i 2007, fått støtte fra etthundre og tjueto nasjoner, og de er bare i en sped begynnelse, tror jeg.

 Fullføring av livet. I ukens A-magasinet leser jeg om avdelingen ved A-hus som støtter dem som skal dø. Det som fanget interessen min var hvordan de beskriver slutten. Ikke «avslutning av livet», men «fullføring av det samme».

 «Været er fantastisk», vil nok mange si når vi har det været vi har i dag, tre minusgrader og sol fra skyfri himmel, og det sa vel jeg også da astmaen min var et fremmedord, og vi hadde hytte på fjellet. Nå har det blitt annerledes. Dessverre.

 

Min historie.

Kapitel 46 – Vi ble etter hvert vant til mange typer mat om bord i Thorsholm.

Årene 1966 – 1968.

Kineserne feiret sin nyttårsaften hvert år, og det første året mitt ombord ble vi norske også invitert. Det skulle være bare kinesisk mat, og jeg var spent i flere dager. Da dagen kom, og vi hadde satt oss til bords i mannskapsmessa, sirlig dresset i hvitt, ble vi ønsket velkommen til bords av stuerten som fortalte at vi skulle få over tjue retter. Alt ble servert på små asjetter og skåler, og som drikk fikk vi noe brunt servert i melkeglass. Da jeg luktet på det, smakte det ren whisky hvilket det også var.

«Drikk noe», hvisket Døvik som satt ved siden av meg. «Ellers blir de fornærmet».

Måltidet startet med små kjøttboller; tre til hver. Deretter fortsatte det med forskjellige småretter. Noen var gode, andre ikke fullt så gode og noen skremmende som for eksempel rå egg som vi ble fortalt at hadde ligget i en slags lake i flere måneder. Skallet var prikkete og når vi fikk fjernet det, var hviten klar som aspik mens plomma var grønn.

Levende hårløse musunger duppet i honning, var også en av rettene. Jeg spiste dem ikke, selv om whiskyen etter hvert hadde gjort oss noe bedøvet mot inntrykkene. Musungene var drettet opp i maskinrommet, noe maskinsjefen gjorde slutt på etter denne nyttårsfeiringen. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert til flere av disse feiringene.

Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra sjøvannet. Dermed får vi et vann uten saltsmak, men dessverre også uten annen smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. Derfor drakk vi ofte soda, brus eller øl, noe som selvfølgelig gikk ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde også i tannkjøttet, og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var av beste kvalitet om bord, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, siden maten var så spesiell, men sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Kakkerlakker var et problem om bord. Disse kravlende insektene formerte seg raskt og var et stadig økende problem. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom broren min, Roar, og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var disse kravlende husdyrene våre.

Alt brød ble bakt om bord, noe som medførte at kakkerlakkene ble med i deigen og stekt sammen med brødene, så når vi skar det opp i skiver, måtte vi først pirke ut det vi ikke ville spise. Vi kunne selvfølgelig klaget på det hele, men til hvem? Det måtte da bli rederiet, men problemet ble ikke løst før båten ble gasset etter at jeg hadde gått i land.

Havet var også rikt på mat, og den maten kineserne selv fisket, behøvde de ikke betale for. En dag så jeg fra ventilen i radiostasjonen at det plutselig ble hektisk aktivitet rundt fiskestengene som de alltid hadde ute når vi lå stille, og jeg løp ned for å se hva de hadde fått på kroken.

De stimlet sammen rundt en av stengene, skravlet i munnen på hverandre og hjalp hverandre med å trekke i snøret med det de hadde av krefter. De sto med det ene beinet mot rekka og det andre på dørken mens de lente seg bakover slik at kroppsvekten sammen med kraften fra beinpresset mot rekka etter hvert resulterte i at de klarte å trekke til seg mer og mer av snøret som jeg så virret fram og tilbake i havoverflaten.

Plutselig endret stemningen seg. Alle presset seg mot rekka for å se hva de hadde fått opp fra dypet. De lo og hylte som besatt, og det dyret som de hadde trukket fra havdypet slik at det ble hengende langs skutesida, hadde jeg aldri sett tidligere. En flat og nesten sirkelrund fisk som må ha vært et par meter i diameter og med en lang hale på enden akkurat som et pattedyr, bare at denne halen var stiv og roterte i luften.

En av fiskerne lente seg ut over rekka med ei kjøttøks i den høyre hånden, og i det dyrehalen var på høyde med hånden hans, hogg han den av slik at den falt i havet med et plask. Senere fikk jeg beskjed om at dyret ikke var et dyr, men ei djevlerokke med giftig halespiss. Det var derfor de måtte fjerne denne før den kom om bord, ble jeg fortalt.

«Vely good chou-chou», smilte en av kineserne til meg, mens han gjorde spisebevegelser med hendene sine.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Mange hvileskjær + «Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut (lørdag, 9. desember 2017)

Lørdag 9. desember 2017.

Så stoppet det litt opp for de norske håndballjentene i går, men hva gjør det? De sier selv at dette bare er noe som motiverer til økt innsats. Så da så. Flotte jenter.

En annen som måtte ta et lite hvileskjær i går, var Fremskrittspartiets Karl I. Hagen. Men hva gjør det så lenge han synes alt bare er greit, så lenge han får oppmerksomheten som han aldri får nok av. Han sa jo selv at han aldri har hatt det så morsomt.

Kanskje vi nå etter hvert får en Nobelkomité med medlemmer som hentes fra alle andre steder enn det politiske miljøet. Da vil kanskje også de nasjonene som lett kan føle at Norge som nasjon har ansvar for hvem som får fredsprisene, forstå at Nobelkomitéen er helt uavhengig av våre politikere.

Mitt hvileskjær har etter hvert blitt noe mer langvarig enn jeg forventet da jeg kom hjem. I går var jeg hos legen som registrerte at jeg pustet som en hval, hostet opp mye slim og ikke hadde stemme, men blodprøven viste ikke noe spesielt, så han skrev ut en antibiotikabehandling over syv til ti dager selv om han ikke kunne love noe som helst. Heldigvis har jeg time hos lungespesialisten i Porsgrunn om elleve dager.

 

Min historie.

Kapitel 45 – Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut.

Å drite seg ut er verre enn mye annet. En gang da jeg fløy til Hongkong med Air France, begynte det å gnistre fra den av motorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot den gnistrende motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten. Da han kom, pekte jeg ut mot fyrverkeriet. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Hm! Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre når det gjelder risikoen for å miste ansikt.

Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten om bord i Thorsholm. Vi hadde flere messer, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i greasermessa der maskingjengen spiste. Ordet greaser kom for øvrig fra det maskingjengen brukte til å smøre maskindelene med, altså grease.

Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke var løst. «De sinte» truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» kunne rekke å ta livet av dem.

Når jeg tenker etter var maten årsak til flere konflikter om bord, men skipper’n mente at det var viktigere å holde ro enn å sørge for at vi alle slapp disse mageproblemene. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne, og jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og inntekten hans. En dag fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus eller det de kalte «boardinghouses» i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var for eksempel noe vi fikk lite av mens vi lå under land og ingen ting når vi var i sjøen, for melk var dyrt. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet til å spise. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å skaffe billige «grønnsaker» var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord, en slaktemetode som ikke ville holde mål i vår del av verden. En gang jeg skulle til messa vår, den lå i akterbygningen, hørte jeg et lurveleven fra en av byssene, og så nysgjerrig som jeg var, stakk jeg hodet inn. Det var da jeg så hvordan en av kokkene slaktet hønsene. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue, og med en skarp kniv skar han et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Jeg ga umiddelbart beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet denne slaktemetoden.

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar