vestfoldingen

• Mandag 14. mai:

Hva kan vel være bedre

enn å spasere en tur opp til San Fernando, handle litt mat og sette seg ned med sin beste venn på en fortausrestaurant for å nyte en eller flere tapasretter med litt godt drikke til. Alt mens temperaturen holder seg på tjuefem grader pluss. Dette er da behagelig.

Her hjemme i Playa del Inglés

setter jeg meg ned for å kose meg med praten om alt mulig på facebook. Et tema som også i år har dukket opp, er bruken av andre flagg enn det norske på vår grunnlovsdag. Som en av skribentene sier det. Vi har det så godt, og vi ønsker vel at alle andre nasjoner kan ha det like godt. At de tar med seg sitt eget flagg og bruker sin egen nasjonaldrakt er da vel en positiv hilsen til vår grunnlovsdag.

Og så leser jeg om Trumps kommentar

om en knivstikker i Paris, og kommentarene raser inn, fordi mannen har stått på Frankrikes liste over potensielt farlige mennesker. Mange mener da tydeligvis at myndighetene må arrestere personen i tilfelle han skal finne på noe farlig. Dette minner meg på en såkalt morsom historie der en far forteller at han ga sønnen juling hver dag i tilfelle han skulle finne på noe galt, og hvis han da skulle gjøre noe galt, hadde han fortjent julingen.

• Tirsdag 15. mai.

Kapitlene over

ble skrevet i går, og i kveld er det altså filmen The Post i Meloneras utendørs kino som står på tapetet. Dit går vi, cirka en times gange, bruker taxi tilbake, men i formiddag skal vi gå en tur til San Agustin for å sjekke om de har et symagasin i World Press-butikken der borte.

• Onsdag 16. mai 2018

I dag er det pakkedag,

i kveld kommer Anita til middag og i morgen tar vi vel en tur på stranda. Avisene leser vi som vanlig både i fullskala og i nettversjoner, og i dag dukket denne skremmende artikkelen opp fra dagbladet.no: https://www.dagbladet.no/kultur/verdiene-vi-feirer-pa-17-mai-hanes-av-hatefull-nasjonalisme/69809008.

Vi har jo alle lest lignende og håper hver gang at dette er den siste gangen, men nasjonalsosialismen dør nok aldri. Derfor er det viktig at slik artikler blir løftet opp og protestert på, slik at de som står for disse tankene forstår at de er få og har liten støtte i folket.

Mandag 14. mai 2018

Som i de foregående dagene

har været vært praktfullt her sør i Atlanterhavet. Varmt og ikke for varmt. Svak bris og ikke ubehagelig vind. Akkurat nå klokken elleve formiddag har Inger Johanne lagt seg nedpå etter at hun tok sin første antibiotikatablett som hun fikk med fra tannlegen før vi reiste nedover. Som vanlig blir hun ganske «slått ut» når hun tar den type tabletter. I dag tidlig ringte hun til tannlegen og fikk beskjed om at hun kunne begynne antibiotikakuren nå. Senere skal hun amputere en tanns tannrøtter, men da bør betennelsen som lager en byll være borte.

To kofferter

er nå ferdigpakket, og mye blir liggende igjen. Lista over de gjenliggende tingene får Nico i ettermiddag, så får vi se hva han vil betale for dem. Vi har foreslått to hundre euro med et spørsmålstegn. Han regner vel med at vi kontakter ham igjen seinere for eventuelt å leie en annen leilighet, så kanskje han ser på dette med positive øyne.

Rehabilitering

av overnattingsstedene er i full gang over hele øya, og de to hotellene på begge sider av Danubio er stengt og under full restaurering, så vi opplever litt støy uten at det er direkte generende. Vi er jo utenfor turistsesongen, så de «extranjeros» som er her nå, er relativt fastboende som vår svenske venninne Anita, og jeg forstår hvorfor de blir her mesteparten av året. Livet er veldig mye lettere når temperaturen er vennlig.

Vi følger jo med

på det som skjer hjemme i Norge, og jeg liker ikke den «politiserende vrien» som har etterfulgt ESC. At folk diskuterer kvaliteten på musikken er jo bare morsomt, men når de trekker inn politikk som Israel, jøder, Palestina og palestinere samt valg av Jerusalem som arrangementsby for neste års European Song Contest, ja da forringer dette hele arrangementet som har «musikalsk forbrødring» som tema.

I dag

skal vi en tur først til Lidl for å kjøpe brød og deretter opp til San Fernando, og i morgen har vi planer om å gå til Meloneras for å se «The Post» i «El Cine Bajo Las Estrellas» eller på norsk den utendørs kinoen med bare stjernene over oss, der vi sitter i en sofa og nyter en pizza og en flaske cava sammen med filmen. Det blir kos.

Søndag 13. mai 2018

En lang spaserdag er over.

Lørdagsturen gikk til markedet i San Fernando, ikke for å kjøpe noe som helst, siden vi skal tømme leiligheten, men det er greit å ha et mål for en spasertur. Allikevel ble det noe handling, ikke mye men dog, siden vi får et nytt familiemenneske utpå høsten en gang.

Etter at vi kom tilbake

hadde vi vår fraflyttingsamtale med Nico, han som eier leiligheten som vi har hatt til disposisjon i snart fire år. Samtalen tok nesten en time der vi gjennomgikk det vi lar bli igjen, og han fra sin side var mest opptatt av å fortelle om familien sin, brødre, søstre, mor og far. Stikkordet til dette siste kom da vi fortalte at vi under ingen omstendighet kom tilbake i dette året, siden vi skal få barnebarn, vårt første. Slike stikkord får alltid samtalene i gang.

Deretter var det ukens telefonrunde

med jentene og mor, der vi fikk høre om nytt og gammelt, og ikke å forglemme været som har blitt så sommerbra på Østlandet de siste dagene, noe som igjen har ført til flommende elver. Etter stor glede kommer sur svie, er det noe som heter. Vinteren har jo vært formidabelt bra for dem som liker snø og ski, og da følger alltid snøsmeltingen til ødeleggelser i den lavere bebyggelsen, spesielt kanskje for bøndene.

Jeg er fortsatt ofte astmasliten,

men jeg er mye bedre enn hjemme og ser fram til ny EU-undersøkelse hos fastlegen. Dette er viktig, mente lungelegen i Porsgrunn. «Jeg har gjort det jeg kan, så nå er alt opp til deg», sa han ved siste undersøkelsesrunde. «Finn ut når og hvor du er bedre en vanlig, og så får du ta hensyn til det når og hvor du vil oppholde deg».

Musikalsk forbrødring

er visstnok tankene bak den årlige ESC-konkurransen. Noen oppnår det de ønsker, andre blir skuffet, men ofte hører vi at det å bli kjent med andre musikere er det viktigste for dem som konkurrerer. For oss som hører på, er det ofte andre tanker som gjelder. Kommentarene på nettet er dessverre ikke alltid hyggelige og mange blander sammen «musikalsk forbrødring» og «røff politisk agenda», noe som reduserer det fine ved «European Song Contest».

Fredag 11. mai 2018

Jeg trodde

i min enfoldighet at det domstolene besluttet i landet vårt, var endelig og betydde noe, men de siste dagene har vi fått lese noe annet.

UNE (Utlendingsnemnda) står over domstolene, mener de selv, og derfor tar de bare domstolenes beslutning til underretning og mener at det er de og bare de som kan ta beslutninger som den i Faridasaken. Les under:

https://www.dagbladet.no/kultur/unes-forakt-for-det-norske-rettssystemet/69785919

Hvis vi skal akseptere det UNE gjør, går vi i retning av anarki der enhver byråkrat selv bestemmer hvilke retningslinjer den selv vil følge. Her er det jeg leser i Wikipedia om hva anarki er:

• Anarkikommer av det greske ord ἀναρχία anarkhia, som betyr «fravær av et styre» (sammensatt av ἀν- an- «uten» og ἀρχία arkhía «styre»). Anarki har en rekke forskjellige, men beslektede betydninger: Fravær av noen form for politisk autoritet og/eller sosialt hierarki. Politisk uorden og forvirring.

Er det dette vi vil ha i landet vårt?

Her i leiligheten vår,

den midlertidige leiligheten, den som vi har leid i snart fire år, går vi mot avslutning av leieforholdet. I morgen skal vi ha møte med Nico som eier den og gå gjennom det vi ikke skal ta med hjem. Det får han beholde. Bøkene er, som jeg tidligere har fortalt, levert i to deler, en koffert til Den Skandinaviske Klubben i San Agustin og den andre til Den Norske Klubben i Arguineguin.

I dag er det pakking av mye av det vi skal ha med hjem. Vi hadde med fire store kofferter ned, kofferter som til sammen kan romme åtti kilo. Vi kjøpte flybilletter gjennom Ticket som har avtale med Norwegian, en avtale som innebærer at vi kan ta med oss hjem, to kofferter à tjue kilo per reisende, så vi har sikret oss godt.

Transporten til flyplassen har vi oss avtalt. Et par fra Vesterøya som vi traff under reisen nedover, hadde avtale med sjåføren som hadde en minibuss, og paret tilbød oss at vi kunne være med.

I kveld

skal vi til vår faste tapasrestaurant CaPaco i San Fernando sammen med ei svensk venninne. CaPaco har i snart fem år vært noe av det faste og obligatoriske for oss, sånn cirka en gang i måneden, og CaPaco må oppleves. Eieren Oliver har holdt det gående i snart tretti år, som regel med fullt hus med plass til godt over tretti gjester pluss noen utebord. Beliggenheten er midt i bo-området i San Fernando, så stengetiden er klokken elleve, en regel vi har brutt til gangs kun én gang, og da med Inger Johannes kusiner med partnere.

Onsdag 9. mai 2018

Varmen

har endelig kommet for alvor her sør i Atlanterhavet. I Canariajournalen leser jeg at april måned har vært ekstrem kald og våt i forhold til tidligere tider, men altså nå har vi fått skikkelig gode temperaturer med tjuefem grader når vi står opp om morgenen, men litt kjøligere om kvelden enn det vi er vant med her nede, slik at vi trekker innendørs de siste par timene før vi legger oss.

Ellers er vi i ferd med å avslutte

vårt opphold her på Danubio. Leiligheten har vært vår i nesten fire år, men den er etter hvert blitt mer sliten enn Inger Johanne trives med, så vi kommer nok til å utfordre eieren med dette i det møtet vi skal ha med ham kommende lørdag. Så får vi se hva han sier. Uansett så har vi sagt opp leieavtalen.

I går kvittet vi oss med biblioteket vårt.

Det gikk til Den Norske Klubben i Arguineguin som har et rikholdig utlånsbibliotek i kjelleren. Hun som styrer det hele, ble rørende glad over å få en stor koffert fullpakket med bøker, for det forsvinner jo litt etter hvert, sa hun. Det er ikke alle som husker å levere tilbake lånte bøker, men så er det noen som leverer inn bøker som de har hatt med hjemmefra, så beholdningen er god.

Arguineguin

er den norskeste byen her på Gran Canaria. Det er der de fleste norske bor, så miljøet er godt for dem som ikke snakker spansk. I tillegg til Den Norske Klubben som ligger ved siden av Den Norske Butikken, er Den Norske Kirken også plassert her, med utsikt over havna og hvis preferansene går ut over de vaflene og kaffen kirken kan tilby, ligger det to restauranter kloss ved. Den ene over kirken og den andre ved siden, og i går var det den sistnevnte vi valgte for å innta lunsjen vår.

Bussene

stopper bare noen minutters gange fra Den Norske Klubben, men fortauene opp dit er høye, så høye at det er lett å snuble i fortauskanten, hvilket Inger Johanne i går gjorde. Jeg gikk foran og så ikke ulykken, men det var det andre som gjorde. To unge kanariere løp til og hjalp henne opp, mens jeg sto tafatt ved siden og betraktet det som skjedde. En tysk dame som drev med yogaundervisning kom også til, så hjelpemannskapene var gode nok. Vel hjemme var det oss som tok over. På apoteket under der vi bor, kjøpte vi en spray til å rense såret og plaster som passet til størrelsen på såret, og i dag ser alt ut til å være i orden.

Mandag 7. mai 2018

Hvordan føles det å bli lurt, når den som har lurt deg, bare ler av deg? Jeg vet hvordan dette føles.

Noen ganger hjelper det å få ting på avstand, men ikke alltid. Som det å bli lurt for eksempel. Og det mens det jeg kaller lurendreieren bare smiler, vel tilfreds over hva han har klart. Dette har vi, kona mi og jeg, og mange andre opplevd med det firmaet som vi har kjøpt leilighet av.

Jeg har tidligere skrevet leserbrev og fått lokalavisen til å ta saken opp redaksjonelt, men selv da smilte han bare, representanten for utbyggerfirmaet, og svarte til journalisten at:

•  «Ja, kanskje vi skulle informert bedre?».

Og etter at avisen i vår by lot dette bli behandlet redaksjonelt, har jeg fått høre at firmaet har gjort lignende ting mange ganger før, også i nabobyen vår, men alltid sørget for at det er vanskelig å få gjort noe med. Eller som en av dem som tok kontakt med meg sa:

• «De som flytter inn i slike nybygde leilighetsprosjekter, kommer fra villaer og har sjelden eller aldri vært i klammeri med grådige utbyggere av leilighetsprosjekter. Dessuten er de svært voksne og ikke orker å ta kampen opp med utbyggerne».

Utfordringen hos oss er at utbyggeren reklamerte for at leilighetene skulle varmes med energi fra energibrønner som skulle bores ned i grunnen. Dette lovet de både skriftlig i prospektet og muntlig for å få oss til å kjøpe. Etter at vi flyttet inn, spurte vi utbyggerens representant om hvor de hadde boret energibrønnene. Svaret vi fikk var ganske uklart, men etter hvert kom det fram at de hadde valgt luft-til-vann-system med utedelen plassert utsatt til på taket av den høyeste blokka.

Det valgte systemet var mye billigere for utbyggerfirmaet enn den jordvarmen de hadde lovet. Og mye mindre driftssikkert enn det de hadde lovet. I tillegg vil det systemet som vi har fått, ikke gi varme når kuldegradene virkelig slår inn.

Altså billigere og mer inntektsbringende for utbyggeren og dyrere og mindre driftssikkert og mindre effektivt for oss beboere, alt uten å spørre oss om vi ville akseptere dette.

Resultatet for utbyggeren ble som de selv sa i et avisintervju:

• «Vi har aldri tjent så godt på et prosjekt som Mo Terrasse seksten».

Takk f … for det, tenkte jeg og flere andre. Dere har jo tatt betalt for noe som dere ikke har levert.

• Hva er egentlig svindel?

Er det å ta betalt for en høyere kvalitet enn det du leverer; er det svindel eller tillatelig?

Som jeg sa til den første advokaten som borettslaget engasjerte: «Hvis jeg bestiller og betaler for en Mercedes, er det da greit at bilfirmaet leverer en Ford?». Hvoretter advokaten svarer: «Tja, det kommer an på . . .» Det var da jeg følte meg direkte lurt, eller som en annen beboer sa: «Dette er jo ren svindel».

Nå har jo dette trukket i langdrag, det er halvannet år siden vi flyttet inn. Etter tre år uten at rettslige skritt er tatt, har jeg blitt fortalt at saken kan bli foreldet. Vedkommende som fortalte dette har hatt utestående med det samme firmaet i mange år og mistet store muligheter for å få sin sak rettet opp.

• «Dette er noe utbyggerfirmaet spekulerer i», mente vedkommende.

Se også: https://www.sb.no/nyheter/bolig/mo-terrasse/da-inger-johanne-og-terje-flyttet-inn-i-den-nye-leiligheten-var-ikke-alt-som-i-prospektet/s/5-73-692282?access=granted

DETTE KJØPTE EKTEPARET RØNNING

«Leilighetene varmes opp med energi fra energibrønner som bores ned i grunnen. Dette er miljøvennlig, og gir betydelige besparelser i forhold til oppvarming med strøm.»

Kilde: Prospektet til Mo Terrasse

Vi kunne sikkert vært bedre på å kommunisere at det ikke ble noe av brønnboringen. Det beklager vi, sier Roger Strøm i Inter Eiendom, som sto for utbyggingen på Mojordene. (hentet fra Sandefjords Blad).

I dag

er det vår andre dag i leiligheten vår her i Danubio denne gangen, og det betyr at vi har bare tolv dager igjen før den føres tilbake til Nico. Vi har kost oss her i snart fire år, men for noen måneder siden bestemte vi oss for å si opp leieavtalen uten å ha noe annet å gå til her i sør.

Hovedårsaken

til at vi er her nede, er min astma som etter hvert har blitt stadig mer merkbar. Det verste er kjølig og fuktig vær, men pollen har kanskje også litt å si. Dette betyr at været om vinteren påvirker min astmatilstand, og om våren kommer pollentiden og det var min allergi mot pollen som startet det hele. Sommeren er ofte fuktig hjemme i Norge og det samme med høsten, så summa sumarum, så er klimaet i Norge ikke gunstig noen tid på året for meg, men vi bor jo i Norge og snart er familien blitt noe større, så jeg «lyt vel tåle det hele».

Vi kom

hjem hit til øya natt til i går, og dagen i går gikk da med til frisør og mathandling, så nå er vi godt forsynt med husholdningsartikler for noen dager framover. Ettermiddagen tilbrakte vi ved og i bassenget før vi spiste middag og satte vi oss til med den gamle filmen «The Sound Of Music». En god kveld med gode følelser.

I dag

har vi fått et varslet overskyet vær med noe regn og tilbringer dagen med boklesing og skriving, og det er det jeg gjør nå. I morgen varsles det om væromslag, noe som gir mange andre muligheter.

Til deg som leser dette, hilser jeg med det spanske «saludos de yo y mi mujer».