Kapitel 76 – KNM ALTA i Bodø, Narvik, Tromsø og Southampton (vinteren 1968 – 1969). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Fredag 23. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 

I dag sitter vi inne og fryser.

Det er bare nitten grader ute, noe som ikke er uvanlig i skyggen, men solen mangler, og det er den som varmer, men vi får kanskje besøk fra Arucas. Nærmere beskjed kommer om en times tid. I mellomtiden sitter jeg her og skriver litt og leser videre i bok nummer to i trilogien om Alexander Den Store.

 

Klimarealist eller klimaskeptiker.

Det er så mye jeg stusser over. Hva er for eksempel en klimarealist? Er det en som bare tror på det vi ser, eller er det en som ikke tror på vitenskapen eller en som tviler på vitenskapen? En som ikke «tror ordentlig på» kalles av noen som «en skeptiker eller tviler», men ikke en realist. Eller er det andre definisjoner på disse tingene?

 

Kapitel 76 – KNM ALTA i Bodø, Narvik, Tromsø og Southampton (vinteren 1968 – 1969)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Dette hendte i 1968:

  • 1968-generasjonen eller Sekstiåtterne er et begrep som ble benyttet på den radikale generasjon av studenter i 1968 og de etterfølgende årene. Det skjedde mye på den verdenspolitiske scenen i 1968. Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy ble drept, det var Praha-vår i Tsjekkoslovakia, opptøyer i Paris, og verden så en bølge av studentdemonstrasjoner som blant annet endte i Tlatelolco-massakren i Mexico der muligens mange tusen ble drept bare dager før sommerlekene ble åpnet i samme by. (hentet fra Wikipedia).

 

  • Den niende august 1968 giftet Kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo Domkirke. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. At Kronprinsen fikk tillatelse til å gifte seg borgerlig, resulterte i en heftig debatt rundt monarkiets fremtid. Men motstanden var langt mindre enn mange fryktet, og da bryllupsdagen kom var alle uenigheter glemt, og det nye kronprinsparet fikk en overveldende mottagelse over hele landet. (Hentet fra Riksarkivet).
  • I 1968 ble Sandefjord og Sandar kommuner slått sammen til en kommune. (Hentet fra http://www.sandefjord.kommune.no/Om-Sandefjord/Historie/)

Det samme året beveget vi oss sakte videre nordover fra Mosjøen mot Bodø og Narvik. KNM Alta snirklet seg innimellom holmer og skjær. Vaktene ble mange og lange. Dagene og nettene gikk over i hverandre. Vi hadde ikke glassventiler, så om bord merket vi ikke hva som var dag og hva som var natt. Fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet og to timer søvn. Dagene ble kortere og nettene lengre, det ble stadig kaldere, og vi ble stadig trettere.

Bodø opplevde jeg som svært kjedelig der vi lå ved kullkaia. Narvik det samme. KNM Alta snirklet seg videre innaskjærs nordover, nordover og nordover.

Fra dem som hadde erfaring fra denne kystvandringen, hørte vi om Tromsø der festlivet var enormt. Navn på restaurantene Rogers og Arbeideren surret i luften og skapte store forventninger, og endelig var vi der. Det viste seg etter hvert at vi skulle bli liggende et par uker, og radiorommet ble stengt. De yngre som danset twist og shake ble faste gjester på Rogers, mens vi som foretrakk å danse swing og tango med knekk, valgte Arbeideren der det også var te-dans.

Hele skvadronen var samlet i Tromsø, og alle fortalte om opplevelsene på veien nordover. På en av båtene hadde skipssjefen blitt degradert av noen i besetningen under en fest på land. De hadde plassert ham på en stol, revet av ham alle distinksjonene og slått til ham så han ramlet ned av stolen. Det hele endte med sivilrettslig dom. Vi så aldri disse gutta igjen, og godt var det.

Tromsø hadde i den tiden også problemer med forskjellige ungdomsgrupper, akkurat som mange andre byer. Ungdomsgruppene delte seg ofte opp i raggarer i skinnjakker med store amerikanske biler og sosser som kunne være alt fra politisk engasjert ungdom til studenter og vanlige yrkesaktive ungdommer. Torvplassen var stedet der ungdomsopprøret i Tromsø startet, og det ble fortalt at byens brave borgere en dag hadde marsjert inn med balltrær og andre relativt ufarlige våpen. Alt endte med store tumulter og mange legemlige skader. Da alt skulle avklares dagen etter, ble det hele dysset ned. I den aktive gruppen av «byens brave borgere» deltok visstnok både lokalpolitikere og byens administrative ledelse.  Slik var det den gangen.

Tromsø var fantastisk, men en dag fikk vi ordre om retur sydover. Julen feiret vi i sjøen. Denne gangen gikk det raskere. Hele skvadronen var samlet, og ved et eller annet punkt skar vi over mot Southampton i England i et skikkelig drittvær. Minesveiperne var smale, mange meter høye og stakk knapt halvannen meter dypt. Vi gikk på linje, men sjøene kastet oss stadig rundt og ut av linjen, ofte mer enn nitti grader slik at vi måtte gjøre kuvending rundt de andre båtene og legge oss akterut. Alt var skalket. Dører, luker og ventiler. Jeg benyttet sjansen til å ta en tur opp på broa et par ganger når vi fikk inn viktige signaler og fikk oppleve et par slike rundkast.

Alle var sjøsyke ombord, bortsett fra kokken og artilleristen som til gjengjeld koste seg med feit kumle. Lukten spredte seg overalt om bord og gjorde situasjonen for oss andre, om mulig, enda verre. Vi hadde spybøtter overalt, og disse måtte være åpne slik at de raskt kunne benyttes. Den miksede lukten av kumle og spy, frembrakte stadig verre brekninger.

Da vi endelig seilte inn i havna i Southampton, var ikke landlov det viktigste. Vi var uthungrede, slappe og dødstrøtte uten å ha lyst på mat, men etter noen dager hadde vi kommet oss såpass at vi kunne tenke oss en tur på land, men da var vi allerede på vei tilbake til Haakonsvern i Bergen.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

«I neste havn er det din tur til å ha radiovakt», sa kollegaen min. Kapitel 75 – KNM Alta i Brønnøysund og Mosjøen (september – oktober 1968). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Torsdag 22. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 

Skikkene er forskjellige

i de forskjellige land. I går sjekket vi med han vi leier leiligheten av, om han hadde mottatt oppsigelsen som vi sendte skriftlig på epost i og med at vi hadde signert på en skriftlig kontrakt da vi overtok leiligheten. Reaksjonen hans forbauset oss. Han spilte litt fornærmet og indikerte at å sende sånt skriftlig, var dumt. Vi kunne jo bare sagt det til ham siden han jobber i resepsjonen, mente han. Fem dager i uka, presiserte han flere ganger. Men skriftlig avtale krever skriftlig oppsigelse, mener vi.

 

I dag er det frisørdag.

Klokka er snart tre og jeg har nettopp kommet tilbake fra en frisør som jeg er svært fornøyd med. Frisøren heter Oscar og jobber i Trazos Peluqueros i CC Bellavista i San Fernando. Det er ikke så ofte jeg har vært så fornøyd, men denne gangen ba jeg om navnet på frisøren. Inger Johanne var den som først fant salongen, også fordi de har en frisør som er flink med føtter.

 

Kapitel 75 – KNM Alta i Brønnøysund og Mosjøen (september – oktober 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

I 1969-utgaven av Hvem Hva Hvor leser jeg:

  • «I september 1968 kom meldingen om at Kosmos IV ikke skulle ut på hvalfangst i sesongen 1968-1969, og dermed er sannsynligvis det norske hvalfangsteventyret i Antarktis slutt for godt».

På samme tid om bord i KNM Alta forberedte vi oss til turen nordover. Vi visste det ikke da, men vi skulle ikke være tilbake i Bergen før etter fire måneder. Krisen som var forårsaket av russernes inntog i Tsjekkoslovakia var ikke over, og alt var hemmelig. Mange av oss hadde kjærester i Bergen og var travelt opptatt med å si et foreløpig farvel for denne gangen, men vi var unge og så fram mot nye eventyr langs kysten nordover.

Minesveiperne var ikke konstruert for utaskjærs seiling, så vi holdt oss inne blant holmer og skjær der vi ofte gikk så nær at vi kunne berøre land med båtshaker. Hver natt lå vi til en eller annen kai uten at vi hadde særlig kontakt med den lokale befolkningen. Det første stedet der vi oppnådde dette var i Brønnøysund der skipssjefen bodde. Han hadde avtale om et middagsselskap i land og omvisning om bord, og det betydde oppstilling i gardeantrekk for dekksbesetningen. Vi i radiorommet slapp den slags, og kunne konsentrere oss om de enkle tingene som jobb, prat og kortspill.

Skipskatten som vi hadde fått om bord i Bergen lå krummet rundt seg selv i en av hyllene i radiorommet der den hadde funnet seg en koseplass hvor den alltid hadde øyekontakt med den som satt og tok imot signalene. Med et mjau signaliserte den når den ville strykes over pelsen, og når vi låste rommet ved landligge, fant den seg en eller annen køye i en av banjerne eller i byssa hos kokken der det alltid var et eller annet å spise.

Etter to netter i Brønnøysund gikk vi videre nordover. KNM Vosso som var i samme divisjon, hadde gått i forveien, og vi skulle ha rendezvous i Mosjøen. Resten av skvadronen var spredt rundt om på kysten og skulle ikke samles før Narvik eller Tromsø.

Kampen om å komme først i land i Mosjøen var stor. Det skulle være kun ett dansested i byen, og de som kom først, hadde klart de største mulighetene hos de lokale skjønnhetene. Det var nestkommanderende som hadde vakt ved gangveien, så jeg regnet med at mulighetene mine var svært dårlige, og som vanlig ble jeg stanset.

Ved første forsøk fant han støv bak på skulderen min og sendte meg om bord igjen for å få dette vekk. Ved andre forsøk fant han en upusset del på skoen, og slik fortsatte det en times tid. Jeg forsøkte om og om igjen, men hver gang fant han noe han kunne sette fingeren på, men etter utallige forsøk var jeg heldig. Det var vaktskifte, og dermed smatt jeg i land med en smil til vakthavende kvartermester som smilte tilbake.

«Skynd deg», sa han. «Nest’en er snart tilbake, og da er løpet kjørt for deg».

Vi var to danselystne som gikk opp i byen samtidig. Vi fant enkelt fram til dansestedet som besto av to rom med noen få bord og dansegulv. Musikk strømmet til oss fra et par høyttalere, men ingen danset. Fire jenter satt ved et bord og noen få gaster ved et annet. Vi hilste kjapt på våre besetningskolleger, gikk rett bort til bordet som jentene satt ved og bukket:

«Har du lyst til å danse?»

De to engasjerte spratt opp, mens vi smilte til kollegene våre over jenteskuldrene. Kollegene smilte ikke tilbake.

«Først til mølla, først malt», tenkte jeg.

Tidlig på morgenen, uten særlig søvn bak meg, var vi i gang igjen med fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet, to timer søvn og så på han igjen. 

«I neste havn er det din tur til å ha radiovakt», sa kollegaen min.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 75 – KNM Alta i Brønnøysund og Mosjøen (september – oktober 1968). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Onsdag 21. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 Klokka er tolv og sola skinner. Vi har parasollen oppe, ellers ville det blitt for varmt på balkongen, men den svake vinden blåser litt skarpt, så vi kaller det «blandet vær».

Abstinensen med fravær av mobiltelefonen har gått ganske greit, men den er faktisk følbar. Det jeg savner mest er leksikonet og oversetteren, begge fra google, men jeg får låne Inger Johannes når jeg spør, så det går på et vis.

I dag er det mathandledag oppe i San Fernando, og da går nok dagen til det. Vi har fått kontakt med en av våre venner fra Sandefjord, han skal bli her en ukes tid, så da blir det kanskje en lunsj i løpet av uka.

I morgen er det frisørdag, også i San Fernando. Begge skal klippe sine hår og Inger Johanne skal stelle sine føtter på samme sted, sånn går nå dagene.

 

Kapitel 75 – KNM Alta i Brønnøysund og Mosjøen (september – oktober 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

I 1969-utgaven av Hvem Hva Hvor leser jeg:

«I september 1968 kom meldingen om at Kosmos IV ikke skulle ut på hvalfangst i sesongen 1968-1969, og dermed er sannsynligvis det norske hvalfangsteventyret i Antarktis slutt for godt».

På samme tid om bord i KNM Alta forberedte vi oss til turen nordover. Vi visste det ikke da, men vi skulle ikke være tilbake i Bergen før etter fire måneder. Krisen som var forårsaket av russernes inntog i Tsjekkoslovakia var ikke over, og alt var hemmelig. Mange av oss hadde kjærester i Bergen og var travelt opptatt med å si et foreløpig farvel for denne gangen, men vi var unge og så fram mot nye eventyr langs kysten nordover.

Minesveiperne var ikke konstruert for utaskjærs seiling, så vi holdt oss inne blant holmer og skjær der vi ofte gikk så nær at vi kunne berøre land med båtshaker. Hver natt lå vi til en eller annen kai uten at vi hadde særlig kontakt med den lokale befolkningen. Det første stedet der vi oppnådde dette var i Brønnøysund der skipssjefen bodde. Han hadde avtale om et middagsselskap i land og omvisning om bord, og det betydde oppstilling i gardeantrekk for dekksbesetningen. Vi i radiorommet slapp den slags, og kunne konsentrere oss om de enkle tingene som jobb, prat og kortspill.

Skipskatten som vi hadde fått om bord i Bergen lå krummet rundt seg selv i en av hyllene i radiorommet der den hadde funnet seg en koseplass hvor den alltid hadde øyekontakt med den som satt og tok imot signalene. Med et mjau signaliserte den når den ville strykes over pelsen, og når vi låste rommet ved landligge, fant den seg en eller annen køye i en av banjerne eller i byssa hos kokken der det alltid var et eller annet å spise.

Etter to netter i Brønnøysund gikk vi videre nordover. KNM Vosso som var i samme divisjon, hadde gått i forveien, og vi skulle ha rendezvous i Mosjøen. Resten av skvadronen var spredt rundt om på kysten og skulle ikke samles før Narvik eller Tromsø.

Kampen om å komme først i land i Mosjøen var stor. Det skulle være kun ett dansested i byen, og de som kom først, hadde klart de største mulighetene hos de lokale skjønnhetene. Det var nestkommanderende som hadde vakt ved gangveien, så jeg regnet med at mulighetene mine var svært dårlige, og som vanlig ble jeg stanset.

Ved første forsøk fant han støv bak på skulderen min og sendte meg om bord igjen for å få dette vekk. Ved andre forsøk fant han en upusset del på skoen, og slik fortsatte det en times tid. Jeg forsøkte om og om igjen, men hver gang fant han noe han kunne sette fingeren på, men etter utallige forsøk var jeg heldig. Det var vaktskifte, og dermed smatt jeg i land med en smil til vakthavende kvartermester som smilte tilbake.

«Skynd deg», sa han. «Nest’en er snart tilbake, og da er løpet kjørt for deg».

Vi var to danselystne som gikk opp i byen samtidig. Vi fant enkelt fram til dansestedet som besto av to rom med noen få bord og dansegulv. Musikk strømmet til oss fra et par høyttalere, men ingen danset. Fire jenter satt ved et bord og noen få gaster ved et annet. Vi hilste kjapt på våre besetningskolleger, gikk rett bort til bordet som jentene satt ved og bukket:

«Har du lyst til å danse?»

De to engasjerte spratt opp, mens vi smilte til kollegene våre over jenteskuldrene. Kollegene smilte ikke tilbake.

«Først til mølla, først malt», tenkte jeg.

Tidlig på morgenen, uten særlig søvn bak meg, var vi i gang igjen med fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet, to timer søvn og så på han igjen.

«I neste havn er det din tur til å ha radiovakt», sa kollegaen min.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 74 – Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Tirsdag 20. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

I går besøkte vi venner i Las Palmas. En flott dag med besøk både i det nye akvariet og i en nyrestaurert borg. Dessuten et hyggelig og godt måltid mat med gode samtaler i leiligheten deres i den nordlige bydelen i Las Palmas. Det hele ble avsluttet med kveldsmat i Catalinaparken. I det hele, en god og fullendt dag.

Klokken har nå blitt halv fem. Vi har vært en tur på stranda der været var svært skiftende, fra sol og vind til overskyet og kjølig, så til slutt la vi kursen hjemover uten å ha vært i vannet, og nå skal vi snart spise.

Her nede reiser folk til og fra, og koffertene ruller på brolegging og skaper en lyd som betyr at noen kommer og noen reiser. En av dem som vi var sammen med i går, er nå snart hjemme i Sandefjord, mens det samme flyet bringer med seg en venn hjemmefra, etter det vi leser på facebook.

Sånn var det også for femti år siden.

 

 Kapitel 74 – Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968).

 Den Norske Marine 1968 – 1969.

En dag forlater vi Haakonsvern. Det er september 1968. Vi vet ikke hvor vi skal, bare at vi i dag er på vei nordover. Alle spekulerer og spør hverandre:

 «Er det noen som vet hvor vi skal?»

Artilleristen som er vervet og har vært i marinen noen år, smiler lurt. Han er eldre enn oss andre. Vi ser på ham. Alle sammen. Og tenker.

«Kanskje han vet? Han har erfaring og kjenner sjefene bedre».

Vi to radiotelegrafister vet noe mer. Vi vet at sjefene heller ikke vet. Hver dag til samme tid kommer skipssjefen inn til den av oss to radiotelegrafister som har vakt. Vi deler jobben, vi to. Fire timer radiovakt, to timer i kryptorommet og to timer fritid som vi bruker til å spise og sove. Til fast tid hver dag kommer han inn for å åpne safen. Safen der alle de hemmelige papirene ligger. Det er kun han og vi to som har tillatelse til å oppholde oss her. Han har én kode og vi to som har ansvaret for radiorommet har en annen. Vi loggfører det vi gjør, men det er kun han som ser innholdet. Sammen med signalene som vi mottar over radioen fra hovedkvarteret på Haakonsvern, får han vite hvor vi skal den dagen, og hver kveld går vi inn til kai et eller annet sted. Noen av disse stedene er svært små, mens andre er større. Vi kryper gjennom smale sund og beveger oss hele tiden nordover. Noen steder er det så smalt at vi kan berøre land når vi strekker oss ut over rekka. Noen ganger ligger vi sammen med de andre minesveiperne i skvadronen vår, mens vi andre ganger ligger alene.

Vi er seks båter i skvadronen. Alta, Vosso og Kvina er tre av dem, og vi er en av de lykkelige båtene. Kvina er den som har mest problemer i besetningen, og en kveld blir skipssjefen degradert av mannskapet mens de har en fuktig aften i land. De plasserer ham på en stol og river av ham striper og skulderklaffer før en av de mest bråkete slår ham ned.

Vi får presentert historien noen dager etter. Da er allerede de skyldige brakt i land. Vi hører aldri mer fra dem, men det blir sagt at de er overført til sivil straffedomstol.

Så sant det er mulig går vi i land, og mange steder er det dans. Da er det viktig å komme raskest mulig fra borde slik at vi er først ute på jaktmarkene. Noen ganger er vi heldige, mens vi andre ganger bommer; akkurat som andre former for jakt.

Jeg har en fiende om bord. Han heter Vaage, er nestkommanderende og er stadig på jakt etter meg. Jeg nektet ham adgang til radiorommet én gang, og dermed var det gjort. Han besluttet at dette skulle hevnes.

Når han har vakt ved landgangen er det vanskelig å komme i land. Et hårstrå på jakkearmen eller en flekk på skoen er nok. Da blir jeg sendt om bord igjen for å fikse dette.

En dag går han forbi messebordet mens jeg sitter og prater med en annen. Døren inn til radiorommet er to meter fra meg og står på gløtt. Dette er forbudt, og han fanger det opp med sideblikket sitt, og dermed er veien kort inn til skipssjefen og anmeldelse. Anklagen er at jeg har forlatt radiorommet uten å låse døren. Etter forhør og vitneføring bestemmer sjefen seg for at bevisene er for svake til å være gyldige.

Hele tiden beveger vi oss nordover uten at noen vet hvor og hva vi skal. Uroen i Tsjekkoslovakia skaper fortsatt uro i NATO og derfor er vi hele tiden klar for operativ tjeneste. Alle mener at det er derfor vi aldri vet noe om hvor vi skal, og fortsatt er det nei til permisjoner.

I radiorommet ligger skipskatten i en av hyllene. Vi fikk den om bord før vi gikk fra Bergen, og den blir hele båtens kjæledegge. Til tross for at radiorommet er topphemmelig får katten lov til å oppholde seg der. Den forteller ingen om hva den ser. Den bare sover og maler. Til og med nestkommanderende aksepterer dette.

En dag ankommer vi Narvik. Det er vinterfestuka og vi skal være med for å representere Den Kongelige Norske Marine, men det er en annen historie.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 73 – KNM ALTA (mobilisering i august – september 1968). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Søndag 18. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Nå føler vi at den kalde tiden her nede er over. Det blir stadig varmere, og i går gikk vi til Faro de Maspalomas på innsiden av sanddynene Las Dunas. En herlig tur på et par timer. Utpå kvelden gikk vi ned til Anexo II for å ta en pizza på et italiensk spisested helt ytterst mot stranda. Kvaliteten var grei og ikke mer. «Neste gang vi skal spise pizza går vi opp i byen», sa jeg til Inger Johanne.

I dag har vi foreløpig ingen spesielle planer. Kanskje det blir en tur ned til stranda?

I morgen, derimot, tar vi bussen opp til Las Palmas der vi skal treffe Lars, Ingrid og Arvid, og vi gleder oss til en hyggelig sightseeingdag til steder vi ikke har vært før.

Så hopper vi igjen sånn omtrent femti år tilbake til da jeg var i marinen. Ganske skumle dager egentlig.

 

 Kapitel 73 – KNM ALTA (mobilisering i august – september 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Jeg leser i Wikipedia:

«Natten til tjueførste august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av store styrker fra fire Warszawapaktland (seksten sovjetiske, tre polske, to ungarske og en bulgarsk divisjon), uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden».

Knapt en uke etter at jeg hadde kommet om bord i KNM Alta ble alle permisjoner plutselig inndratt uten forklaring. De som var på permisjon ble beordret tilbake til fartøyene sine, og det var oppbruddsstemning på Haakonsvern. Folk hadde det travelt og løp til og fra. Skipsmaskinene ble startet opp og røyk fra skorsteinene la seg som et teppe over kaiområdet.

Vi fikk liten informasjon om hvorfor, men det gikk rykter om at minesveiperne skulle inn i Lysefjorden. Noen snakket om øvelse, mens andre snakket om krise i Europa på grunn av russernes invasjon i Tsjekkoslovakia. Vi i radiorommet fikk forbud mot å starte senderne, mens all radiotrafikk skulle tas imot. Time etter time, døgn etter døgn, satt vi foran radiomottakerne og skrivemaskinen eller i kryptorommet og dechiffrerte det vi fikk inn. Vi gikk på skift, fire timer i radiorommet, to timer til dechiffrering og to timer søvn, og etter hvert som vi dechiffrerte signalene, det var det meldingene ble kalt i marinen, forsto vi at vi var på vei inn i en førkrigssituasjon. Vi fikk forbud mot å snakke om det vi leste i de dechiffrerte signalene. Ingen skulle vite noe, og alle private radioer ble samlet inn av offiserene. Brevskriving ble også forbudt, så vi følte oss ganske isolert.

Artilleristen som hadde vervet seg for tre år, utbasunerte en dag i messa:

«Vi går mot krig folkens. Da får jeg prøvd oerlikonen!»

Oerlikonen var en maskinkanon på fordekket, for øvrig det eneste skytevåpenet vi hadde på minesveiperne. Vi skulle jo ikke skyte, bare fjerne miner.

Min kollega og jeg gikk etter hvert rundt halvt i svime på grunn av manglende søvn, og en dag, etter at jeg hadde vært i køya med mine tilmålte to timers søvn, var vi på vei inn i Lysefjorden. All spøk var plutselig borte. Jeg tror vi regnet med at nå ble det krig. Noen få av oss var gift og hadde barn, og for dem var det ekstra ille. Den siste uken hadde de ikke fått lov til verken å ringe eller skrive brev, men skipssjefen sa at alle pårørende ville bli informert fra det vi kalte Pentagon som var hovedkvarteret på Haakonsvern.

Slik hadde vi det i et par uker, men plutselig fikk vi ordre om å returnere til Haakonsvern for å klargjøre båten for å gå nordover. Mobiliseringen var over.

Minesveiper KNM Alta søsterskip til Vosso bygget 1953 (3)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 72 – KNM Alta fra 26. august 1968 til 13. februar 1969. Den Norske Marine 1968 – 1969.

Fredag 16. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Temperaturen stiger her sør på Gran Canaria. For noen dager siden var morgentemperaturen femten grader, i går var den sytten og i dag er den tjue. Dette føles bra, absolutt bra, og i kveld får vi besøk av venner fra San Agustin og mandag besøker vi venner i Las Palmas. Livet er godt å leve.

I går sendte vi oppsigelsen av leiligheten her nede til Nico, så etter attende mai har vi på nytt friheten til å velge det vi vil av reiser. Det har vært en hyggelig tid med eget husvære her på Gran Canaria, men fra våren er den tiden over.

For femti år siden var jeg også på flyttefot, fra minesveiperen KNM Vosso til KNM Alta der jeg ble i nesten et halvt år, et fint halvår, og for et par år siden besøkte jeg den på nytt i Oslo, da den lå under festningen som museumskip.

 

Kapitel 72 – KNM Alta fra 26. august 1968 til 13. februar 1969.

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Den syttende dagen etter at jeg hadde kommet om bord i Vosso, kom KNM Alta seilende inn og la seg inntil oss, kun atskilt av to digre sorte fendere. En gangvei ble lagt mellom båtene, alt mens jeg avventet ordre fra skipssjefen, og utpå ettermiddagen kom flaggkvartermesteren som jeg hadde forholdt meg mest til, inn i messa der vi satt og spilte kort.

«Ni elleve Rønning, du skal melde deg for skipssjefen om bord i KNM Alta umiddelbart».

Jeg følte meg lettet. Om bord i Vosso hadde jeg bare vært til stede uten å høre til og derfor måttet skifte køye mange ganger etter hvert som noen kom tilbake fra permisjon, mens andre dro på permisjon. Nå skulle jeg dit jeg skulle være fast med egen soveplass. Det var raskt å tømme skapet som jeg hadde disponert og fylle skipssekken. Det var ikke mye jeg hadde av personlige eiendeler. Alle mine sivile klær hadde jo blitt sendt hjem mens jeg var på rekruttskolen, så det jeg hadde av personlige eiendeler kunne fylle en liten tekstilpose som jeg la på toppen av de militære eiendelene i skipssekken.

Det kriblet litt i magen når jeg nå skulle bli kjent med nye skipskamerater. I det jeg gikk over gangveien mellom båtene, så jeg en fenrik som sto på dekket av KNM Alta. Han så morskt på meg som kom gående litt avventende. Han var ikke mye eldre enn meg, kanskje bare et par år, men han var offiser, og jeg hilste med hånden til capsen.

«Ni elleve Rønning, radiotelegrafist, til tjeneste».

Han hilste ikke tilbake, noe jeg oppfattet som at forholdene også der var ganske uformelle, så jeg gikk over til å legge til «hei», noe som tydeligvis ikke var riktig sett fra hans synsvinkel. Han så bare skarpt på meg:

«Hva har du her å gjøre?»

Jeg la vekk alt det formelle militære, og sa at jeg hadde fått beskjed om å melde meg for skipssjefen.

«Ebbesen er i land», svarte han, «jeg har ikke hørt noe om deg, men få av deg paradeuniformen og sett i gang å vaske. Ebbesen vil ha en ren båt når han kommer tilbake».

Dermed snudde han seg og gikk vekk uten å besvare min militære hilsen. Jeg gikk inn i bygningen der alle var i gang med å vaske og presenterte meg med et «hei» til alle jeg passerte og ble sendt videre inn i messa der jeg fant en kvartermester som tydeligvis var ansvarlig for rengjøringen.

«Kollegaen din er i radiorommet», sa han. «Bank på døren der borte og meld deg for han, så viser han deg videre».

Døren han pekte på, var omtrent en meter fra hjørnet på messebordet der jeg sto. Jeg gjorde som kvartermesteren sa, døren åpnet seg, og en smilende lyshåret krølltopp ønsket meg velkommen på kav bergensk. Han hadde slått an tonen og i løpet av de første minuttene var kameratskapet om bord bygget. Han trakk meg inn i det lille radiorommet på noe over en kvadratmeter og lukket og låste døren bak meg.

«Du kan sitte på den lille hylla inntil skottet bak deg», sa han. «Dette er det nest mest hemmelige rommet om bord. Ingen andre enn oss og skipssjefen har adgang hit. Det mest hemmelige rommet er kryptorommet på den andre siden av messa. Det er cirka fire meter mellom radiorommet og kryptorommet, og begge dørene må være låst til enhver tid. Adjutanten som også er nestkommanderende er en drittsekk og vil prøve å ta deg så snart han har mulighet til det.

«Det var vel han som stoppet meg ute på dekket», svarte jeg. «Jeg tror han allerede har blinket meg ut!»

«Uff, da må du passe deg», svarte min nye kollega. «Han sniker seg rundt hjørnene og er bak deg uten at du merker det. Ebbesen er skipssjefen, kapteinløytnant og veldig grei. Han kjørte en torpedobåt opp på et skjær og ble forvist hit. Nå skal jeg vise deg kryptorommet og køya di».

Han reiste seg fra den eneste stolen i rommet, foran radiomottagerne og skrivemaskinen med papirrullene, lukket opp døren, låste den bak oss før han fortsatte forbi langbordet i messa og pekte på en ny dør som han låste opp.

«Her er kryptorommet», sa han. Jeg så inn på rom på halvannen meter lengde og en halvmeter bredde der kryptograferingsmaskinen sto på et bord ved siden av et skap. «Når vi er i sjøen er vaktene fire timer i radiorommet, omtrent to timer i kryptorommet og to timers søvn. Deretter er det på han igjen. Tøft kjør, men så er vi ikke lenge i sjøen av gangen. Heldigvis», la han til før han låste døren og pekte videre inn i den smale korridoren: «Der inne er vasker og to dusjer. Vi har lite vann når vi er i sjøen, men kobler oss opp til vannforsyning fra land når vi ligger inne. Nå skal jeg vise deg køya di».

Han gikk videre et par meter til hullet ned i den forre banjeren, mens jeg hentet skipssekken som jeg hadde latt bli stående igjen ved langbordet i messa og fulgte etter ned leideren der han hadde forsvunnet.

«Køya di er her. Du får den nederste, og jeg har den over. Ulempen med den nederste er at alle setter seg på den når de er her nede, men du er ny, så den er den eneste ledige akkurat nå. Ser du tauverket inne ved spantene? De er til å surre deg fast når vi er ute i drittvær, slik at du slipper å bli kastet ut av køya, men du ligger nederst, så det er kort vei ned til dørken. Ser du at det er kort vei mellom spantene? Når ei mine eksploderer under oss, skal de være nok til at det ikke går hull i skroget, for utenfor er det bare vann. Null isolasjon og mye fuktighet», la han til før han fortsatte. «Alle jentene lukter at du er på minesveiper. Alle som bor her ned i banjerne stinker av mugg. Offiserene bor over dekk, så de er mer populære, så det er om å gjøre å komme først i land. Nå får vi fortsette med vaskingen. Du kan bli kjent med de andre mens vi jobber”.

Min kollega var en typisk bergenser. Han snakket mye, men var en kjernekar, akkurat som de aller fleste om bord, bortsett da fra adjutanten som aldri ble min venn, men det kommer jeg tilbake til.

Dette kapitlets etterord:

Mens jeg har vært i gang med å skrive om min tid i Den Kongelige Norske Marine har jeg funnet på Internett at KNM Alta er den eneste minesveiperen av Saudaklassen som ikke er hugget opp. På Wikipedia leser jeg: «KNM «Alta» er en norsk minesveiper av Saudaklassen som var i bruk i det norske sjøforsvaret fra 1966 til 1996. Båtene var utelukkende bygget i tre eller ikke-magnetiske metaller. Etter at KNM «Alta» ble tatt ut av tjeneste ble den gjort om til et museumskip. Den eies av Forsvarsmuseet, men blir driftet av den frivillige organisasjonen Fartøylaget KNM Alta.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 71 – Minesveiperen KNM Vosso. Den Norske Marine 1968 – 1969.

Torsdag 15. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

I går hadde vi igjen den gode følelsen av å være i sydligere farvann der vi lå ved bassenget og nøt solen, varmen og et oppfriskende bad. I dag, derimot, er det overskyet, men morgentemperaturen har steget tre grader fra normalen, og vi slipper snø og glatt føre, så da bør vi være ytterst fornøyde.

I dag sendte vi oppsigelsen av leiligheten her nede til Nico med varsel om at vi reiser hjem for siste gang den attende mai. Hva vi gjør til neste år, er ganske uvisst, men vi finner vel på noe.

Etter lunsjen i dag skal vi opp til San Fernando for å handle frukt og grønt samt noen andre småting. Deretter blir det kanskje lesedag.

For femti år siden gikk jeg om bord i minesveiperen KNM Vosso, noe jeg fortsatt minnes svært klart.

 

Kapitel 71 – Minesveiperen KNM Vosso

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Radioskolen på Håkonsvern i Bergen gikk raskt unna. Etter to måneder på skolebenken og etter å ha truffet ei Bergensjente ble jeg sendt til minesveiperen KNM Vosso.

Jeg var spent da jeg forlot kaserna på Haakonsvern med skipssekken over skulderen, med kurs ned til kaia der jeg hadde fått beskjed om at Vosso skulle ligge. Beskjeden hadde jeg fått et par dager tidligere.

«Ni elleve Rønning», hørte jeg da vi sto oppstilt etter eksamen. «Du skal til annen minesveiperskvadron første divisjon. Båten heter Vosso. Ni elleve Rønning tre av».

Jeg tenkte at dette var litt tøft. Forventet levetid i strid om bord på minesveiperne var særdeles kort, sa lærerne, og radiotelegrafistene var spesielt utsatt. Når minesveiperne var aktive, hendte det ofte at ei mine eksploderte under båten, slik at båten ble kastet opp i luften, og det var når den falt ned i vannet igjen at hodet kunne bli knust oppunder dekk, fordi båten falt raskere enn soldaten.

«Derfor er hjelmen viktig, også i radiorommet», sa lærerne.

Vi var unge alle sammen, og jo farligere det ble presentert, desto mer spennende var det. Det var mye snakk om krigssituasjoner, for det var jo det skolen skulle forberede oss til.

Det var klart andre mål for status i marinen enn i det sivile liv, og uniformene ga oss fellesskapsfølelse og gjorde at vi tenkte ganske likt.

Jeg var ledende menig. Alle som dro med seg sitt sivile fag over til militærtjenesten ble ledende. Dette ga også status, men enda viktigere, vanlige menige måtte være om bord klokken tolv om natten, mens vi som var ledende menige og hadde rød krone på armen, kunne være ute til klokken syv om morgenen. Dessuten hadde vi en krone mer i lønn per dag. Mens vanlige menige hadde seks kroner, hadde vi syv kroner. En halv liter øl kostet fem kroner, så en krone ekstra per dag, betydde over en halv liter øl mer om dagen.

Jeg hadde ennå ikke sett hvordan en minesveiper så ut, og da jeg kom ned til kaia og fant den lille båten gjemt bak en stor fregatt, ble forventningene sterkt redusert. Den smale grå båten med brobygningen som en høy kloss litt foran midtskipet virket ikke imponerende. Jeg hadde fått beskjed om å melde meg for vakthavende offiser som ville gi meg videre instrukser, men noen vakthavende offiser fant jeg ikke, bare en kvartermester som sa hei og viste meg døren inn i det lille overbygget der det var full aktivitet med rengjøring. Det myldret av gaster i hvite t-skjorter med blå kant rundt halsen og marinens arbeidsbukser, og alle var utstyrt med kluter og bøtter. En flaggkvartermester dukket opp fra intet og satte øynene rett på meg. Jeg rev av meg marinecapsen og nikket bakover slik jeg hadde lært at jeg skulle gjøre innendørs og meldte:

«Ni elleve Rønning, nyutdannet radiotelegrafist, melder meg til tjeneste».

Han løftet på hodet sitt, gransket meg med et tvilende uttrykk.

«Vi har to radiooperatører, så du skal nok til en av de andre båtene. Stå her mens jeg sjekker dette med skipssjefen».

Dermed forsvant han inn i en smal gang til venstre for meg. Korridoren der jeg sto var knapt en meter bred, og et par tre meter lenger inn så jeg et langbord som gikk fra side til side og omtrent en meter lenger inn, så jeg sort hull som førte ned i noe jeg ikke kunne se. Jeg gikk et par skritt lenger inn og fant en åpning inn til venstre. Innenfor var det et lite rom fullt av kasseroller og en ungdom på min alder i kokkeklær. Jeg skjønte at det måtte være byssa.

«Hei», sa han da jeg kikket inn. «Ny mann? Jeg er kokken og lager mat til førti mann på disse to kvadratmeterne. Imponerende, ikke sant?»

Jeg nikket og smilte mens jeg presenterte meg. Mer rakk jeg ikke før jeg ble avbrutt av en stemme:

«Hei du gnist!»

Det var flaggkvarten igjen.

«Du skal til Alta, den andre båten i divisjonen vår. Den kommer inn om et par uker. Finn deg ei ledig køye i forre banjer og sett i gang med å vaske. Sjefen inspiserer om et par timer».

Jeg fortsatte et par skritt forbi langbordet og så at det var et kort bord med plass til fire på den andre siden. En meter lenger inn var hullet som gikk ned i det rommet flaggkvarten kalte forre banjer. Jeg slapp skipssekken ned før jeg klatret etter. Det var mørkt der nede, men jeg kunne så vidt se at det var møblert med fire køyesøyler, hver med tre køyer i høyden og knappe halvmeteren luftrom mellom hver køye. Ved siden av trappa som jeg nettopp hadde klatret ned, var det små skap på omtrent førti ganger førti centimeter, og helt forut gikk det en stang fra side til side der det hang uniformsjakker. Jeg flyttet skipssekken innunder jakkene, la jakka mi over sekken, og returnerte opp til kokken som virket svært hyggelig, akkurat som kokker flest. Jeg var glad i mat og tenkte at det var best å holde meg på god fot med ham. Han viste meg hvor jeg kunne finne bøtte, vann og klut, og kort tid etter var jeg i gang med å hilse på mine nye skipskamerater som samtidig veiledet meg i min nye beskjeftigelse som rengjører.

«Vi bor trangt, men ubåtmannskapene har det trangere», fortalte en. «Her bor tolv mann i forre banjer og atten i aktre. Alle har sin egen køy. Offiserene har det ikke spesielt romslig de heller, men vi blir godt kjent med hverandre».

«Gaster!» 

Det var flaggkvartermesteren som dukket opp igjen. 

«Husk røra oppunder dekk. Sjefen sjekker alt, vet dere».

Da kvelden kom, var jeg blitt kjent med alle bortsett fra dem som hadde permisjon siden båten lå inne, og jeg ble snart vant til den uformelle tonen som ikke lignet på den vi hadde på rekruttskolen og radioskolen.

2017 10 21

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar