Onsdag 18.november 2026
Nå har jeg i lenger tid lest stadig nye artikler om disse såkalte milliardær-flyktningene og blir stadig mer frustrert over hvor egosentriske enkelte mennesker kan bli, når de har lyktes med å bygge seg opp en stor personlig formue.
Da jeg for mange år siden gikk på Stiftelsen Markedsføringsskolen på Økern i Oslo, en skole som ble etablert av Oslo Børs i sin tid, hadde vi en foreleser som snakket om dette temaet som omhandlet hvor grensen går fra det å være sunt egoistisk til det å bli sykelig egosentrisk.
Egoisme er svært sunt, foreleste han. Det er det som bygger opp den personlige sulten som får oss til å ofre og risikere mye for å oppnå våre mål.
Egosentrisme, mente han, kan skje hos enkelte av oss når mange av målene er oppnådd, milliardene står i banken eller aksjer, og man kjenner tilfredsstillelsen siger inn over oss.
Da er det lett å tenke at «alt dette er mitt», «alt jeg har oppnådd er min egen skyld» og jeg behøver ikke takke noen eller noe for dette.
Noen velger da nye mål som for eksempel filantropen Trond Mohn og mange med ham som velger sine mål som er til gunst for seg selv og mange andre.
Så har vi da denne gruppen som reiser til Sveits med sine milliarder. Dette er sikkert greit foreløpig, men årsaken er kanskje ikke så greit for dem selv, hvis begrunnelsen bare er for å beskytte pengebingen sin.
De skal leve i et nytt land som de kjenner lite til fra før, og familie og venner bor fortsatt i gamlelandet. Vi som har vært sjøfolk med fravær over flere år, kjenner til denne følelsen av savn, et savn som blir stadig sterkere ettersom årene går.
Den siste gruppen er den verste, synes jeg. Det er den gruppen som oppholder seg i Sveits og stadig forer nyhetsmedia i Norge om hvor riktig det var, dette at de reiste ut. Og hvor forferdelig det landet er, det landet som ga dem muligheten til å bygge opp sin personlige pengebinge.
Jeg tenker også stadig over hvorfor i all verden øser de ut av seg hvor forferdelig Norge er og har utviklet seg til å bli. Er det for å overbevise seg selv? Eller er de besatt av en eller annen slags hevn?
Jeg vet ikke, men jeg tenker ofte på den amerikanske presidenten som uttalte noe sånt som at «ikke spør landet ditt om hva det kan gjøre for deg, spør heller om hva du kan gjøre for landet ditt».
Skattevegringssyndromet – finnes det en kur?

































