Kapitel 22.2 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Kapitel 22.2 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Som jeg tidligere har fortalt, betalte vi ingen husleie, men assisterte som fjøsrøktere annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren. En krone per fjøsstell var min betaling. Jeg mener å huske at en kinoforestilling på bygdekinoen på Seheim kostet syttifem øre, så betalingen var vel ikke så dårlig. Dessuten likte jeg jo godt dette fjøsstellet da, spesielt om vinteren når kuene var varme og kuldegradene stakk utenfor fjøset.

Fjøsstellet startet med måking av møkka ned i møkkarenna, og derfra skjøv vi alt ned i åpningen til gjødselkjelleren. Dette var min jobb, mens far ordnet med melkemaskinene. Deretter var det å strø med sagmugg slik at det ble triveligere forhold i båsene. Dette var fars jobb, alt mens jeg brukte greip for å få fram fór fra siloen og opp i ei trillebår. Deretter skulle dette fóret opp i det langsgående trauet som kuene åt fra. Så helte far kraftfór opp i det våte og sleipe fóret fra siloen.

Når melkemaskinene hadde gjort jobben sin og beholderne var fulle av melk, måtte den hvite væsken siles og helles over i melkedunkene som skulle ned til melkerampen nede ved veien rett ved Lensberg Mølle.

Fulle melkedunker er tunge, så det brukte vi den lille lastebilen til, og etter hvert fikk jeg lov til å kjøre dem ned til melkerampen alene. Enten med lastebilen eller med traktoren. Men dunkene skulle over lasteplanet til rampa, noe som var skikkelig tungt. Heldigvis mistet jeg aldri dunken selv om det noen ganger var nære på.

Når dette var unnagjort, hadde jeg gjort jobben min og kunne ta helg, hvis jeg da ikke skulle være med på kveldsstellet, men som oftest slapp jeg unna denne biten.

En dag fortalte Johan at de skulle sette en kalv på ei ku.

  • «Du må komme og se når oksen kommer», sa Johan. «Det blir en svær forestilling».

Dette ville jeg selvfølgelig oppleve. Noen hadde gjerdet inn et lite område bak stallen, og der skulle alt går for seg.

Jeg husker at vi ventet svært så lenge, og endelig kom en lastebil med en diger okse på lasteplanen. Det store dyret ble geleidet ned en bred lem med mye pusting og pesing, og inn i det inngjerdede området der kua ventet, men da den fikk seg den utvalgte kua, skjedde det ingen ting. Den bare sto og skulte på henne som skulle bli mora til kalven, og kua var helt uinteressert i han som skulle bestige henne. Hun sto bare og åt på noe høy som var satt fram.

Men han som eide oksen visste råd og begynte å tirre okselemmet som ganske snart begynte å ese og ble større og større inntil innehaveren begynte å snøfte og nærme seg bakenden på kua før den gikk opp på to bein og kastet forkroppen opp på den etende kua. Så måtte det hjelp til, både med å løfte unna kuhalen og med å styre okselemmet inn dit det skulle, og plutselig var det hele over.

  • «Nå får vi bare håpe», sa okseeieren.

I det jeg skriver dette, kommer jeg på en historie med vår eldste datter som fikk høre at dagmammaen skulle ha barn.

  • ­ «Åh, repliserte hun, har de pult da?»

Inger Johanne, kona mi, kvakk til: «Det er vel ikke akkurat det ordet vi bruker».

  • «Åh», svarte den fremmelige fireåringen, «har de parra da?»

Inger Johanne måtte korrigere på nytt og fortalte at det ordet bare brukes om dyr.

  • «Ja, men da vet jeg ikke hva det heter», klaget vår datter som alltid ville vite alt om alt.

2019 11 01 - parring av ku

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 18.2 – Med trillebår på hovedveien.

Kapitel 18.2 – Med trillebår på hovedveien.

Roar, broren min, var en liten” sprell”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.

Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en” Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.

Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.

En dag hørte mor gjentagende tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.

Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.

” Dette gikk jo fint”, ropte han.” Det æ’kke noe problem når ungene synes”.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 31.3 – Bimbo Bar

Kapitel 31.3 – Bimbo Bar

Alle byer har et sentrum der ungdom samles. Vårt sentrum i Semsbyen var Bimbo Bar. Der møttes vi når vi ønsket å treffe kamerater og jenter, og der stanset kjørende for å kjøpe seg en brus eller ei pølse eller to. Det er viktig å legge til at hovedveien mot Sørlandet skar seg gjennom Semsbyen og delte sentrum i to. Dette ga forretningsmuligheter for blant annet Bimbo Bar.

På den andre siden av hovedveien lå butikken til foreldrene til klassens vakreste skapning, slik vi så det den gangen. I alle fall jeg, og seinere har jeg forstått at det var mange som meg. Et rundt vakkert ansikt fanget inn av et lyst hår med nydelig fall. I tillegg kom det viktigste. Hun hadde et nydelig smil til alle og enhver, både unge og voksne.

En dag da vi sto og hang utenfor Bimbo Bar, kom en av gutta i Andebu kjørende med sin nye og dyp røde Honda motorsykkel med kvadratiske lykter. Motoren på disse Honda motorsyklene var svakt brummende og var en nyvinning når det gjaldt motorsykkelmotorer.

Bakpå hadde han kjæresten sin som satt og klamret seg fast til sjåførens ganske omfangsrike kropp. Han steg av, vraltet bort til kioskens vindu og ba om ei pølse eller to, et måltid som han dyttet inn i gapet sitt samtidig som han beveget seg sakte tilbake mot motorsykkelen, skrevet seg over setet, plasserte seg godt til rette på motorsykkelsadelen og snudde hodet mot hun som satt bak og kommenterte: «Gått gett. Burde kjøpe du au».

For oss Semsgutter som overvar det hele, ble seansen husket. Selv i dag, over seksti år seinere, sitter bildet som spikret. Vi var jo opplært at det alltid var gutta som spanderte. Selv om vi ikke hadde all verdens penger i pungen.

Det med «penger i pungen» for oss gutta ordnet seg jo den gangen med helgejobber og feriejobber. Hva jentene gjorde med sine penger, hadde ikke vi noe med, men vi skulle være kavalerer og spandere, koste hva det koste ville.

Slik var det den gangen.

 

Etterkommentar:

 

Jeg har forsøkt å finne bilder av Bimbo Bar fra den gangen, men dette har ikke lykkes. Kanskje noen av dem som leser dette, lykkes bedre?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 32 – Kassefabrikken, Tulipaner fra Amsterdam og ferie i Helgeroa.

Kapitel 32 – Kassefabrikken, Tulipaner fra Amsterdam og ferie i Helgeroa.

Jeg var tretten år da jeg begynte å føle at jeg ville klare meg selv. Det begynte å nærme seg sommer og skoleferie, og jeg hadde sikret meg sommerjobb på Glenne Trevarefabrikk sammen med flere andre ungdommer. I tillegg til å skjære materialer, laget fabrikken kasser for jordbruket, potetkasser, tomatkasser og mange andre typer i tillegg til minkbur. Dette siste husker jeg spesielt siden vi fikk ekstra godt betalt for å lage dette produktet. Dessuten skulle de alltid være klare innen kort tid, så det ble ofte nattarbeid og helgearbeid.

Jobben vår var å spikre disse kassene sammen; kasser som skulle brukes til grønnsaker, poteter og tomater. Arbeidsplassen var utendørs rett ved Jarlsberg Travbane, og de kveldene det var travløp hadde vi musikk til arbeidet fra høyttalerne på den andre siden av veien som førte til Melsomvik og Stokke. Tulipaner fra Amsterdam var gjengangeren, så den sitter godt festet i minneboksen min.

Vi ble betalt for hver kasse vi laget, og etter hvert som vi ble raskere, ble også lønna bedre. Etter hvert meget god. Minussiden var istykker hamrede fingre som verket i flere dager etter at de ble truffet, men far var god med tapetkniven. Han skar gjennom neglen og ned i fingeren slik at blodet kom ut. Dermed kunne jeg selv klemme på neglen og regulere tømmingen.

Når jeg nå hadde skaffet meg jobb, måtte jeg også planlegge ferien. En av kameratene mine, Svein Jakob, hadde tante og onkel som hadde et stort landsted i Helgeroa, og dit kunne vi få lov til å reise, men siden vi bare var tretten år gamle, måtte vi bo innenfor gjerdet på eiendommen. Vi hadde telt og skulle «telte» på egen hånd. Glenne, sjefen min, min ga meg ferie den aktuelle uken, og jeg fikk kostpenger av mor og far.

Den første feriedagen om morgenen satte vi oss på syklene våre, tre kamerater, Odd, Håkon og Svein Jakob, tror jeg det var, og tråkket i vei, og sent på ettermiddagen var vi framme i Helgeroa.  Da hadde vi syklet nær seks mil. Dette var første gangen vi skulle styre oss selv i en hel uke selv om vi ble lett kontrollert av tanta til kamerat Svein Jacob.

De fire påfølgende somrene skulle vi komme til å feriere samme sted, og etter hvert fikk vi lov til å ligge utenfor gjerdet. Dermed forsvant også all kontroll, og vi fikk utprøvd vår egenkontroll, noe jeg kanskje forteller om i et seinere kapitel.

2019 10 19 - Blokkebukta Helgeroa 2

Publisert i Min historie, Uncategorized | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kapitel 31 – Kino, business og barneturnstevne.

Kapitel 31 – Kino, business og barneturnstevne.

«Lokalet» på Sem het Seheim og var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen der lerretet ble rullet ned når det var kino. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. Alle filmene kom i minst to ruller, og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake før vi kunne se den neste. Dette betydde pause og business-time for «Bakern» og Hille. De hadde med seg bunker med Donald Duck og andre serieblader som de leide ut.

Begge to hadde nok et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble «Bakern» storprodusent av brød og pizza og «Hille» ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Sør-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

«Bakern» var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap. Selv om jeg var ett år eldre, vant han med to tiendedels sekunder. Gymnastikklærer’n sa at det var fordi han hadde piggsko, men han hadde samtidig oppdaget at jeg var hurtig på korte distanser, noe som medførte at han ville ha meg med til å sparke fotball. Denne karrieren ble imidlertid avsluttet etter omtrent fem minutter.

  • «Makan til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett»,sa læreren.

Lokalet Seheim ble også brukt til turn som var obligatorisk for mange av oss. Turnåret endte hver vår med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Vi reiste til en av nabobyene for oppvisning. Denne begivenheten var stor, større enn syttende mai. Jeg husker at vi hadde oppvisning i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand, som var lengst unna, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Stokke og deretter til Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på. Nå glemte jeg visst Horten. Turnerne fra Horten kom på Skoppum jernbanestasjon. Toget var fylt med skrålende unger som alle prøvde å gjøre seg mer bemerket enn de andre.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang: «Singelingelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det er vi, frem, frem, fremad med sang, kom og bli med alle mann». Vi brukte ordet «mann», selv om det var like mye jenter.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning fra de beste turnene. Deretter var det utdeling av sløyfer og merker av bronse, sølv og gull. Det største var «gullmerke med krans» til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse da jeg svært stolt mottok mitt «gull med krans».

Hvor betydningsfullt dette turnstevnet var, handler disse to små historiene om:

Far var regnskapsfører og veldig bestemt når det gjaldt min håndtering av penger. Et år hadde jeg sløst bort pengene som jeg hadde tjent på fjøsstellet, slik at jeg ikke hadde noe igjen da det var en knapp uke til turnstevnet. Altså ingen penger til iskrem og brus. Å spørre far, var nytteløst, men jeg hadde et godt forhold til onkel Arne som hadde utstyrsbutikk i Tønsberg, så en ettermiddag tok jeg bussen inn til byen og spurte om å få låne penger av ham. Jeg visste på forhånd at svaret ville bli ja, og det ble det. Lånet ble tilbakebetalt bare en måned seinere selv om han ikke ville ha dem tilbake.

Et par år seinere, da jeg spikret kasser hos Glenne Trevarefabrikk, traff hammeren fingeren min i stedet for spikeren, noe som medførte at blodårene i fingeren ble knust, slik at fingertuppen fylte seg med blod. Den natta som var natta før turnstevnet, var slitsom, men jeg måtte jo være klar for stevnet. Fingeren verket, og jeg ynket meg så høyt at far våknet. Vi lå alle sammen, mor, far, broren min og jeg, i samme soverom i leiligheten på Lensberg siden det bare var ett soverom der. Far hentet tapetkniven sin fra verktøykassa, la fingeren min på ei plate og skar skrått gjennom neglen til blodet begynte å renne. «Nå kan du bare bikke på neglen når det sprenger», sa han, «så tømmer fingeren seg for blod, og da gjør det ikke vondt, for det er blodet som sprenger». Resten av natta sov jeg helt til jeg ble vekket for å kle meg til turnstevnet. Da jeg viste fingeren til kameratene som også jobbet på kassefabrikken, mente de at far kunne få fast jobb som fingerskjærer hver gang en eller annen av oss traff fingeren i stedet for spikeren, noe som skjedde hver uke med en eller annen av oss.

2019 10 06 - barneturnstevnet

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kapitel 30 – Bygdedansen.

Kapitel 30 – Bygdedansen.

Seheim var navnet på «lokalet» på Sem. Det var på lokalet alt foregikk. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det Håkon, en av mine kamerater, som fortalte. Han hadde hørt dette fra onkelen sin, og historien var slik:

På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye egling og slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en. Etter en god halvtime var «opprydderne» kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men «bygdedansen» fortsatte år etter år, i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad helt opp til min tid, og så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt og pølse- og brussalg fra ei luke i rommet bak dansegulvet, men det var på dansegulvet det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren. Det var her jeg trivdes som best, med dansetreningen fra Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg i bunnen.

Transporten var ofte den mest kinkige. Vi brukte buss fram, men når vi skulle tilbake, måtte vi satse på å få sitte på med noen, og det gikk alltid bra, underlig nok, og det var i transportmiddelet vi pratet om kvelden som var over.

«Hvordan gikk det med deg? Jeg så du dansa med henne som du dansa med forrige lørdag? Er’re det alvor eller? 

«Kanskje. Hvem veit?»

«Du må’kke tulle. Hu bor jo langt oppe i Vivestad. Det er altfor langt».

«Hmmmm».

 Og sånn gikk praten. Ansiktet til jenta ble med hele søndagen og mandagen, men ettersom ukedagene gikk, bleknet bildet, og da den neste lørdagen kom, var det ny bygdedans i en av de andre bygdene med andre jenter eller noen ganger de samme, og vi var forelsket igjen. Helt til neste bygdedans.

I neste kapitel skriver jeg litt om bruken av lokalet Seheim på Sem da jeg gikk i barneskolen.

2019 10 16 - bygdedans

 

Publisert i Min historie, Uncategorized | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kapitel 29 – Flatbonningen ble født og døde på Smørberg.

Kapitel 29 – Flatbonningen ble født og døde på Smørberg.

Flatbonningen ble sjøsatt i juni 1960. Jeg var fortsatt bare tretten år og gikk i sjette klasse på Sem skole, det andre året etter at vi kom tilbake fra Ramnes. Far stilte bilen og biltaket til disposisjon og kjørte fartøyet fra skolen og ut til Smørberg som var vår nærmeste strand. Der ventet kameratene. Vi kom ikke helt ned til stranden med bilen, men spreke gutter ordnet biffen. En gutt i hvert hjørne var nok. Vi prøveløftet først. Ja, dette skulle gå fint. Vi så på hverandre og telte til tre – en to tre og løft. Etter et kvarters tid sto vi ved vannkanten med flatbonningen mellom oss.

«Tror du den flyter?»

«Klart det, tror ikke du?»

Vi ble stående og se på flatbonningen og deretter på vannet.

«Hvem skal være først?»

Produsenten var en selvfølge. En av de andre meldte seg som andreroer. Båten var bred, så vi måtte være to; en på hver side med hver sin padleåre. Vi tok tak i hjørnene foran og trakk den ut på vannet.

«Jøss», sa en av de som sto inne på stranda, «den flyter jo». Jeg så at han var litt misunnelig på oss som skulle prøve først.

Jeg tenkte litt og foreslo: «Kanskje vi skal prøve med alle fire oppi samtidig?»

Jeg så at ansiktene forandret seg. Alle strålte og skravla startet. Det var morsomt å gjøre kameratene glade. I løpet av sekunder var vi flere meter fra land med alle oppi.

Den sommeren var vi sjelden i vannet uten at flatbonningen var med. Vi brukte den som badebåt og som hjelpebåt når vi svømte over til Ramberg på den andre siden av Vestfjorden.

Far hadde spurt bonden som hadde eng på den ene siden av stranda om jeg kunne ha båten der; på den andre siden av steingjerdet som skilte stranda fra jordene der kuene gikk og beitet. Der kunne den ligge sikkert uten at noen andre brukte den uten lov.

Høsten kom og flatbonningen ble lagt opp for vinteren. Jeg la den på skrå mot steingjerdet og strakk en gammel presenning over. Noen store grantrær dekket alt med greinene sine, og der lå den sikkert uten risiko for å bli ødelagt.

Ny sommer kom og fartøyet var på nytt i drift. Etter hvert ble det flere og flere som fikk bruke den og ikke alltid lå den slik den skulle. Noen la den bare rett på bakken med bunnen i været med tilje og årer under. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

En dag fikk far telefon fra bonden. Han fortalte at en av kuene hadde tråkket tvers gjennom bunnen, men Sankt-Hans-aften året etter gjorde den nytte for seg igjen, men på en annen måte. Den ble sidestøtte for sankthansbålet uten at jeg var der. Jeg hadde liksom tatt farvel med den da jeg fikk se vraket etter kutråkket.

Neste gang forteller jeg litt om bygdedansen som i flere tiår var veldig populær blant unge mennesker.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar