vestfoldingen

Kapitel 22.2 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Som jeg tidligere har fortalt, betalte vi ingen husleie, men assisterte som fjøsrøktere annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren. En krone per fjøsstell var min betaling. Jeg mener å huske at en kinoforestilling på bygdekinoen på Seheim kostet syttifem øre, så betalingen var vel ikke så dårlig. Dessuten likte jeg jo godt dette fjøsstellet da, spesielt om vinteren når kuene var varme og kuldegradene stakk utenfor fjøset.

Fjøsstellet startet med måking av møkka ned i møkkarenna, og derfra skjøv vi alt ned i åpningen til gjødselkjelleren. Dette var min jobb, mens far ordnet med melkemaskinene. Deretter var det å strø med sagmugg slik at det ble triveligere forhold i båsene. Dette var fars jobb, alt mens jeg brukte greip for å få fram fór fra siloen og opp i ei trillebår. Deretter skulle dette fóret opp i det langsgående trauet som kuene åt fra. Så helte far kraftfór opp i det våte og sleipe fóret fra siloen.

Når melkemaskinene hadde gjort jobben sin og beholderne var fulle av melk, måtte den hvite væsken siles og helles over i melkedunkene som skulle ned til melkerampen nede ved veien rett ved Lensberg Mølle.

Fulle melkedunker er tunge, så det brukte vi den lille lastebilen til, og etter hvert fikk jeg lov til å kjøre dem ned til melkerampen alene. Enten med lastebilen eller med traktoren. Men dunkene skulle over lasteplanet til rampa, noe som var skikkelig tungt. Heldigvis mistet jeg aldri dunken selv om det noen ganger var nære på.

Når dette var unnagjort, hadde jeg gjort jobben min og kunne ta helg, hvis jeg da ikke skulle være med på kveldsstellet, men som oftest slapp jeg unna denne biten.

En dag fortalte Johan at de skulle sette en kalv på ei ku.

• «Du må komme og se når oksen kommer», sa Johan. «Det blir en svær forestilling».

Dette ville jeg selvfølgelig oppleve. Noen hadde gjerdet inn et lite område bak stallen, og der skulle alt går for seg.

Jeg husker at vi ventet svært så lenge, og endelig kom en lastebil med en diger okse på lasteplanen. Det store dyret ble geleidet ned en bred lem med mye pusting og pesing, og inn i det inngjerdede området der kua ventet, men da den fikk seg den utvalgte kua, skjedde det ingen ting. Den bare sto og skulte på henne som skulle bli mora til kalven, og kua var helt uinteressert i han som skulle bestige henne. Hun sto bare og åt på noe høy som var satt fram.

Men han som eide oksen visste råd og begynte å tirre okselemmet som ganske snart begynte å ese og ble større og større inntil innehaveren begynte å snøfte og nærme seg bakenden på kua før den gikk opp på to bein og kastet forkroppen opp på den etende kua. Så måtte det hjelp til, både med å løfte unna kuhalen og med å styre okselemmet inn dit det skulle, og plutselig var det hele over.

• «Nå får vi bare håpe», sa okseeieren.

I det jeg skriver dette, kommer jeg på en historie med vår eldste datter som fikk høre at dagmammaen skulle ha barn.

• ­ «Åh, repliserte hun, har de pult da?»

Inger Johanne, kona mi, kvakk til: «Det er vel ikke akkurat det ordet vi bruker».

• «Åh», svarte den fremmelige fireåringen, «har de parra da?»

Inger Johanne måtte korrigere på nytt og fortalte at det ordet bare brukes om dyr.

• «Ja, men da vet jeg ikke hva det heter», klaget vår datter som alltid ville vite alt om alt.

Kapitel 18.2 – Med trillebår på hovedveien.

Roar, broren min, var en liten” sprell”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.

Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en” Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.

Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.

En dag hørte mor gjentagende tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.

Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.

” Dette gikk jo fint”, ropte han.” Det æ’kke noe problem når ungene synes”.

Kapitel 31.3 – Bimbo Bar

Alle byer har et sentrum der ungdom samles. Vårt sentrum i Semsbyen var Bimbo Bar. Der møttes vi når vi ønsket å treffe kamerater og jenter, og der stanset kjørende for å kjøpe seg en brus eller ei pølse eller to. Det er viktig å legge til at hovedveien mot Sørlandet skar seg gjennom Semsbyen og delte sentrum i to. Dette ga forretningsmuligheter for blant annet Bimbo Bar.

På den andre siden av hovedveien lå butikken til foreldrene til klassens vakreste skapning, slik vi så det den gangen. I alle fall jeg, og seinere har jeg forstått at det var mange som meg. Et rundt vakkert ansikt fanget inn av et lyst hår med nydelig fall. I tillegg kom det viktigste. Hun hadde et nydelig smil til alle og enhver, både unge og voksne.

En dag da vi sto og hang utenfor Bimbo Bar, kom en av gutta i Andebu kjørende med sin nye og dyp røde Honda motorsykkel med kvadratiske lykter. Motoren på disse Honda motorsyklene var svakt brummende og var en nyvinning når det gjaldt motorsykkelmotorer.

Bakpå hadde han kjæresten sin som satt og klamret seg fast til sjåførens ganske omfangsrike kropp. Han steg av, vraltet bort til kioskens vindu og ba om ei pølse eller to, et måltid som han dyttet inn i gapet sitt samtidig som han beveget seg sakte tilbake mot motorsykkelen, skrevet seg over setet, plasserte seg godt til rette på motorsykkelsadelen og snudde hodet mot hun som satt bak og kommenterte: «Gått gett. Burde kjøpe du au».

For oss Semsgutter som overvar det hele, ble seansen husket. Selv i dag, over seksti år seinere, sitter bildet som spikret. Vi var jo opplært at det alltid var gutta som spanderte. Selv om vi ikke hadde all verdens penger i pungen.

Det med «penger i pungen» for oss gutta ordnet seg jo den gangen med helgejobber og feriejobber. Hva jentene gjorde med sine penger, hadde ikke vi noe med, men vi skulle være kavalerer og spandere, koste hva det koste ville.

Slik var det den gangen.

Etterkommentar:

Jeg har forsøkt å finne bilder av Bimbo Bar fra den gangen, men dette har ikke lykkes. Kanskje noen av dem som leser dette, lykkes bedre?

Kapitel 29 – Flatbonningen ble født og døde på Smørberg.

Flatbonningen ble sjøsatt i juni 1960. Jeg var fortsatt bare tretten år og gikk i sjette klasse på Sem skole, det andre året etter at vi kom tilbake fra Ramnes. Far stilte bilen og biltaket til disposisjon og kjørte fartøyet fra skolen og ut til Smørberg som var vår nærmeste strand. Der ventet kameratene. Vi kom ikke helt ned til stranden med bilen, men spreke gutter ordnet biffen. En gutt i hvert hjørne var nok. Vi prøveløftet først. Ja, dette skulle gå fint. Vi så på hverandre og telte til tre – en to tre og løft. Etter et kvarters tid sto vi ved vannkanten med flatbonningen mellom oss.

«Tror du den flyter?»

«Klart det, tror ikke du?»

Vi ble stående og se på flatbonningen og deretter på vannet.

«Hvem skal være først?»

Produsenten var en selvfølge. En av de andre meldte seg som andreroer. Båten var bred, så vi måtte være to; en på hver side med hver sin padleåre. Vi tok tak i hjørnene foran og trakk den ut på vannet.

«Jøss», sa en av de som sto inne på stranda, «den flyter jo». Jeg så at han var litt misunnelig på oss som skulle prøve først.

Jeg tenkte litt og foreslo: «Kanskje vi skal prøve med alle fire oppi samtidig?»

Jeg så at ansiktene forandret seg. Alle strålte og skravla startet. Det var morsomt å gjøre kameratene glade. I løpet av sekunder var vi flere meter fra land med alle oppi.

Den sommeren var vi sjelden i vannet uten at flatbonningen var med. Vi brukte den som badebåt og som hjelpebåt når vi svømte over til Ramberg på den andre siden av Vestfjorden.

Far hadde spurt bonden som hadde eng på den ene siden av stranda om jeg kunne ha båten der; på den andre siden av steingjerdet som skilte stranda fra jordene der kuene gikk og beitet. Der kunne den ligge sikkert uten at noen andre brukte den uten lov.

Høsten kom og flatbonningen ble lagt opp for vinteren. Jeg la den på skrå mot steingjerdet og strakk en gammel presenning over. Noen store grantrær dekket alt med greinene sine, og der lå den sikkert uten risiko for å bli ødelagt.

Ny sommer kom og fartøyet var på nytt i drift. Etter hvert ble det flere og flere som fikk bruke den og ikke alltid lå den slik den skulle. Noen la den bare rett på bakken med bunnen i været med tilje og årer under. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

En dag fikk far telefon fra bonden. Han fortalte at en av kuene hadde tråkket tvers gjennom bunnen, men Sankt-Hans-aften året etter gjorde den nytte for seg igjen, men på en annen måte. Den ble sidestøtte for sankthansbålet uten at jeg var der. Jeg hadde liksom tatt farvel med den da jeg fikk se vraket etter kutråkket.

Neste gang forteller jeg litt om bygdedansen som i flere tiår var veldig populær blant unge mennesker.