vestfoldingen

Torsdag 22. august 2019

Verdens lunger brenner.

Regnskogene brenner i Amazonas. De er vår klodes lunger. Landet som styrer og bestemmer over disse lungene, har fått ny sjef. Bolsonaro er navnet hans. En farlig mann for kloden vår.

Når kong Mammon får lov til å bestemme, blir det lite plass til andre hensyn.

https://www.aftenposten.no/verden/i/JoRBe8/Brasiliansk-storby-morklagt-av-royk-fra-Amazonas-brann

Når kong Mammon får lov til å bestemme,

blir det lite plass til andre hensyn. Sånn føler nok norske politikere det også, nå i disse dager. Glemt er skolemat, helse og andre viktige temaer. Nå dreier alt seg om hvor mye vi skal betale for å bruke veiene våre, selv om Transportøkonomisk Institutt har vært på banen for å fortelle at vi aldri har brukt så lite penger på å bruke privatbilene våre.

Men det er vel biltrafikken inn i byene som partiene strides mest om. De fleste av oss er noen ganger bilister og andre ganger gående, men de vi bør ta mest hensyn til, er vel de som bor i byene og de som jobber i byene. Det er dem som puster inn lufta som blir direkte farlig når bilene overtar byene.

https://www.dn.no/politikk/-det-er-ikke-sann-at-folk-loper-til-bilene-sine-bare-fordi-bompengene-blir-senket-med-to-kroner/2-1-656185

Jordens lunger brenner

Biler i byer.

Kapitel 21 – Lensberg på Sem.

Huset som vi flyttet inn i, var opprinnelig et bryggerhus tilhørende gården til Johan Bjerknes på Lensberg. Denne bygningen var smal og lang med vår leilighet i den ene enden og garasjer og vognskjul i den andre.

Hovedhuset der Johan og Gunhild bodde eller det vi kalte våningshuset etter det tyske das wohnungshaus, var veldig stort og besto av to fløyer. Hovedfløyen var bygget i tre etasjer og vinkelrett på denne hadde de bygget et lavt en etasjes hus for Ingvald og kona som var foreldrene til Johan.

Mor og far skulle ikke betale husleie, men som oppgjør skulle vi ha ansvaret for fjøsstellet annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren, en jobb som jeg måtte være med på og fikk betalt for. En krone for morgenstellet for tolv kuer klokken fem søndag morgen var ikke spesielt populært i begynnelsen, men på en gård må jo alle være med å bidra, og etter hvert ble det mye mer arbeid og mye triveligere.

Mor og far hadde kjøpt en fem mål stor tomt i nærheten av der vi bodde tidligere, og der skulle vi bygge nytt hus.

Jeg kom til samme skoleklasse som jeg hadde gått i tidligere, noe som lettet flytteprosessen for meg, men siden vi nå skulle bo på den andre siden av Semsbyen, måtte jeg søke opp nye kamerater, noe jeg begynte å bli lei av. Denne gangen var jeg allikevel heldig og fant en kamerat ikke så veldig langt unna, og det er denne kameraten som var starten på det jeg i dag kaller Semsgjengen, fem gutter på samme alder som meg, en gjeng som fortsatt møtes en gang i året, inkludert koner.

Vi flyttet inn på høsten og skolestarten gikk greit, men karakterene mine falt radikalt. Dessuten var jeg ikke i rute, verken i historie eller geografi, så jeg måtte lese meg opp ganske kraftig det første året, men da vi startet i sjette klasse lå jeg på samme nivå som de andre.

– – – 0 – – –

Om gården der vi bodde, hentet fra Sem og Slagen Bygdebok. Hovedhuset var bygget i vinkel og Ingvald Bjerknes bodde i den delen som hadde fasade til høyre i bildet under, nærmest hønsehuset og med en praktfull hage nedenfor. Gunhild og Johan Bjerknes bodde i den største delen som vi ser kortenden av, og vi bodde i bryggerhuset som vi ser taket på midt i bildet.

Bryggerhuset lå for seg selv på den andre siden av veien som førte til de to andre gårdene på Lensberg, og til sommerfjøset nær skytebanen til Tønsberg Skytterlag.

http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/gaardshistorie1/29.html

Onsdag 21. august 2019

Så har Trump «gjort seg bort» igjen,

og danskene forstår like lite som stort sett resten av verden gjør. Da unntatt en stor del av amerikanerne, etter det jeg forstår.

Danskene snakker om at de heller må vende seg mot tungvekterne i Europa og beholde kontakten med den fornuftige delen av USA.

Her hjemme er det uro

mellom regjeringsmedlemmene. Mange kommentatorer mener at uansett hva som blir resultatet, så vil en av partene stå igjen som tapere. I mellomtiden sitter de andre partiene utenfor og blir ikke hørt.

Kanskje det ikke er så farlig, siden det er kommunalvalg, noe rikspolitikerne egentlig ikke har noe med.

Statsministeren bruker penger

som det man før i tiden kalte «fulle sjøfolk». Jeg vil heller kalle det «bruke penger som dagens statsminister». Kanskje ikke så rart, siden de har en finansminister fra Frp. Og det er denne statsministeren som mener at vi ikke har råd til «skolemat».

Kapitel 20 – Linnestad skole (1957-1958)

Linnestad skole ble raskt «skolen min». Jeg følte meg hjemme fra første stund. Læreren, Nyhus tror jeg han het, ble seinere skolesjef i Ramnes kommune og var skikkelig grei med alle. Han skjønte raskt når noe ble vanskelig for noen, så i stedet for å ta seg spesielt av den som hadde det vanskelig, brøt han bare av timen og sa for eksempel: «Dere, se på været ute. Skal vi ta en tur ut?»

Om vinteren var det snø hele tiden i Ramnes, og de fleste brukte skiene for å komme til skolen, siden veiene veldig ofte blåste igjen, og når det ikke var snø, tok vi en tur rundt i skogen som lå rundt skolen.

Vi var tjuesju elever på hele skolen, delt på to klasser, første til fjerde klasse i en og femte til sjuende i den andre. Så vidt jeg husker hadde skolen bare ett klasserom, noe som betyr at vi gikk annen hver dag, noe som ikke var uvanlig i todelte bygdeskoler. Når vi hadde sløyd, gjorde vi den unna i ett på en annen skole.

Å komme utenfra til Ramnes var ikke noe problem. Kommunen besto for det meste av bondegårder, og jordene tok det meste av plassen, så de fleste av oss bodde ofte langt fra hverandre, og jeg ble raskt vant til å bruke sykkel eller ski for å komme til kameratene mine eller så gikk jeg over jordene. Mange måtte hjelpe til på gårdene, men det ble alltid plass til noe lek og moro, og hvis det ikke var tid, slik som under våronna, fikk vi beskjed om å hjelpe til. Det var jo også morsomt.

Foreningslivet besto av to ting. 4H og IOGT-losjen som de fleste deltok i. Rekrutteringen var enkel, meldte du deg ikke på, ble du hentet inn. Sånn ble jeg fort trukket inn i det som var av aktiviteter.

Vinteren gikk, og så kom våren og med den knoppspretting og blomstring. Dermed startet den vanskeligste årstiden for meg. Freste var et svært flatt område i Ramnes. Det var alltid vind, og med vinden kom alt det som gjorde det vanskelig å være pollenallergiker.

Jeg lå mye på rommet mitt med ansiktet ned i et vaskevannsfat med vann. Jeg nøs, øynene tettet seg igjen slik at jeg ikke kunne se, det klødde i ganen, en kløing som jeg besvarte med å bruke tunga for å lindre.

Så begynte legebesøkene med å finne ut hvilken medisinering som fungerte best, men til slutt ga legen beskjed til mor og far:

«Dere kan ikke bo der dere bor. Hvis dere ikke flytter et annet sted, til et sted som er bedre for sønnen deres, anmelder jeg dere for barnemishandling».

Det var mor som fortalte dette til meg, og da det nærmet seg skolestart på høsten hadde vi allerede flyttet tilbake til Sem, men til den andre siden av Semsbyen i forhold til der vi bodde først, noe som betød søk etter nye kamerater, men dette utsetter jeg å fortelle til en annen dag.

Neste gang forteller jeg om gården til Johan og Gunhild Bjerknes på Lensberg der vi bodde mens mor og far bygget nytt hus.

Kapitel 20 – Freste Gård i Ramnes

Det var stas å eie vår egen bondegård med stort våningshus, uthus og førti mål jord som skulle dyrkes, først og fremst med korn som var greit å drive med ved siden av at far fortsatte med melkekontroll, svinekontroll og gårdsregnskaper.

Til gården hørte også broa over Storelva, vanntårnet som før i tiden leverte vann til damplokomotivene som trakk jernbanevognene på Eidsfossbanen og jernbanestasjonen Freste stasjon. Gjett om jeg var stolt av å ha egen jernbanestasjon og eget vanntårn, selv om det var lenge siden det gikk noe tog der.

Uthuset skulle brukes først og fremst til høner, og kyllinger måtte kjøpes, så det året ble det ikke julegaver, men mat hadde vi godt med siden far hadde så god kontakt med bondeklientene sine. Oster fikk han med som julegratiale fra meieriet og noe kjøtt kom det vel fra både slakteriet og klientene. Det samme med poteter og ellers det som ble dyrket på gårdene.

Ja, vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare. Mor var flink til å sy, men stoff til klær var dyrt. Jeg husker at mor og far diskuterte om vi hadde penger til å kjøpe stoff som Roar kunne få overall av. Jeg tror det gikk i orden, og vi fikk begge tøfler av filt til julegaver, for gulvene inne var kalde og huset var ikke isolert slik som husene er i dag.

Selv om de fleste klassekameratene mine kom fra bra store bondegårder, så var det noen som ikke hadde det så flust. Mor har senere fortalt at en av dem hadde så dårlig skotøy at jeg spurte om jeg kunne gi ham et par av mine to par støvler. Faren var hvalfanger og moren fra Skottland og snakket svært dårlig norsk. Jeg kan tenke meg at faren oppholdt seg der under krigen og tok henne med seg hjem etter at krigen var over.

Linnestadveien var vår riksvei, men det var langt fra gården og bort dit, og om vinteren føyket snøen igjen gårdsveien som gikk først til Melbostad som var ordfører i kommunen, og deretter til oss. Så traktor måtte også kjøpes. Med brøyteutstyr. Det var ikke merkelig at pengene føk ut like fort som de kom inn. Det var godt at far var regnskapsfører, tenkte jeg mange ganger når jeg hørte om alt som måtte anskaffes for å drive gården.

Lite visste jeg da at dette oppholdet på Freste ikke skulle bli så lenge.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg%E2%80%93Eidsfossbanen

Vår Fresti jernbanestasjon som tilhørte Eidsfossbanen

Vanntårnet som forsynte damplokomotivene med vann

Broa over Storelva som lenger nede heter Aulielva.

Kapitel 19 – Årene på Sem gikk fort (1954 til 1957).

Årene i annen etasje hos Ellefsen gikk fort. Roar, broren min, ble stadig bedre i å fungere på egne bein, og siden vi hadde skogen tett ved, lå lekeområdene klare for ham, men han måtte passes på, og det vinnerloddet var det ofte jeg som trakk.

Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så han var to år når vi flyttet inn hos Ellefsen og var i ferd med å bli en ordentlig Semling, mens jeg hele tiden savnet livet på Nøtterøy.

Jeg fant etter hvert nye kamerater i Stokke, noe som gjorde at jeg trivdes stadig bedre. Navnene var Per Moen og Roar Bergsholm. Dette var landsens gutter, enklere og hyggeligere enn de jeg hittil hadde opplevd på Sem.

En dag, jeg tror jeg gikk i fjerde klasse, fortalte mor og far at vi skulle flytte igjen.

«Hvor da?», spurte jeg. Jeg hadde jo som sagt begynt å finne meg bedre til rette der vi bodde.

«Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».

Dette begynte å høres spennende ut. Vi snakket om korn, traktor og høner, for til gården hørte også førti mål jord og en låve, som seg hør og bør på et småbruk.

«Skolen som du skal gå på, heter Linnestad skole», fortalte de. «Hele skolen består av to klasser. Første, andre, tredje og fjerde i en klasse, og femte, sjette og sjuende i en annen klasse, og det er den klassen du skal gå i, der de eldste går».  På hele skolen er det tjuesju elever, fikk jeg høre.

Vi flyttet før jul, og den første julen skulle feires på Freste Gård i Ramnes, vår bondegård, og med så god plass var det jo en selvfølge at vi kunne ta imot gjester. Farmor og tante kom som vanlig, og i tillegg kom også tanter og onkler fra Nøtterøy og Sandefjord, så mor fikk jobbet seg skikkelig varm i det største kjøkkenet jeg til da hadde sett.

Ved siden av kjøkkenet hadde vi ei lita dagligstue og innenfor den ei skikkelig storstue som det tok tre dager å få varmet opp. Dette var egentlig ikke så rart, for når vi lå på gulvet om dagen, kunne vi se dagslyset utenfor mellom gulvlistene og gulvene der gress vokste inn.

På den andre siden av kjøkkenet hadde mor og far sitt store soverom og ved siden av det hadde vi et like stort rom som vi brukte til å stue bort ting og tang. Jeg tror Roar lå på mors og fars soverom sammen med dem.

Jeg fikk et eget rom i annen etasje ved siden av en leilighet som vi etter hvert leide bort til en familie som het Reppesgård.

Neste gang forteller jeg litt om skolen.

Etterord:

Gården drives i dag som et ridesenter, tror jeg. Det ser veldig pent ut, helt annerledes enn da vi bodde der, og jeg tenker ofte på hvordan det ville vært hvis vi hadde blitt boende. Fabulering kanskje? Men allikevel.

Jeg på ski på Solli på Nøtterøy.

Lørdag 17. august 2019

Dagen er ikke den samme

uten noe fra den merkelige karen i Det Hvite Hus, og i dag hører vi at han vil kjøpe Grønland. Både grønlenderne og danskene protesterer selvfølgelig. Den siste gangen noe sånt skjedde, var vel da USA kjøpte Alaska av russerne i 1867.

Søndag samles Frp igjen.

Da skal de diskutere det regjeringen har kommet til når det gjelder bomavgiftene. Kanskje vi nå blir så heldige at de trekker seg fra regjeringssamarbeidet og går i opposisjon.

Folkehelseministeren vil ha bilene

inn i byene igjen til tross for at hun vet at dette vil skade barn og deres pusteorganer, for er det noe hun gir blaffen i, må det være folks helse.

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/bompenger-og-lerepenger-1.1569505