Kapitel 32 – Det smalt bak meg. Jeg hørte et splintrende brak og skjønte at jeg hadde rygget rett inn i låveveggen.

Kapitel 32 – På gården hos Johan og Gunhild på Lensberg måtte vi jo gjøre det vi fikk beskjed om, og dermed lærte vi.

Det var flere kjøretøy på gården enn fars lille svarte Standard 8, som jeg lånte til å frakte purre fra jordet og opp til gården. De andre var traktorene, den lille Gråtassen og den røde litt større Massey Ferguson. I tillegg var gården utstyrt med en halvstor lastebil med lang nese og et digert ratt. Johan forventet at jeg skulle handtere disse kjøretøyene akkurat som de voksne, enda jeg var bare tolv eller tretten år. Dette gikk ikke alltid veldig bra.

En dag fikk jeg beskjed om å kjøre melkespannene ned til melkerampen, der de ble hentet av bilen fra meieriet. Johan var litt glad i det sterke og følte seg ikke alltid i stand til å gjøre dette selv. Han hadde flaskene sine stående forskjellige steder i uthusene, blant annet i melkebua der vi silte melka før vi hadde den opp i spannene. Jeg hadde hjulpet ham med å få melkespannene opp på lasteplanet på bilen som sto helt inntil bua, og nå syntes han dette var nok arbeid for seg selv. 

«Kjør melka ned til rampa, Terje, dette ordner du greit. Giret er det samme som på traktoren», sa han idet han gikk opp til huset for å hvile seg.  Jeg prøvde å forklare at jeg hadde problemer med å se ut av frontruta siden jeg var så liten, men han hadde allerede gått, så jeg skjønte at dette måtte jeg greie alene. Jeg hadde ikke så god tid heller, før meieribilen skulle komme.

Jeg satte meg inn bak rattet. Nøkkelen sto alltid i, så det var bare å vri den om og trykke inn startknappen for å starte motoren. Jeg fant ut at hvis jeg satte meg ytterst på setekanten, klarte jeg å nå fram til pedalene, og når jeg samtidig holdt meg fast i rattet, kunne jeg se ut av frontruta mellom ratteikene. Nå var det bare å trykke på startknappen. Jeg husker at jeg trakk pusten dypt. Dette hadde jeg aldri gjort før. Jeg kjente at sålen på støvelen min gled på pedalen, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå bra, og lente meg fram mot rattet for å se ut. Jeg så veien som gikk til høyre og ned den lille gårdsbakken før den munnet ut i Taranrødveien som gikk forbi gården. Der skulle jeg svinge mot venstre og kjøre den korte biten ned til Ramnesveien der melkerampen sto i krysset.

Det var første gangen jeg kjørte lastebilen, men jeg hadde jo kjørt både fars lille svarte Standard 8 og den lille grå traktoren. Allikevel – denne bilen var mye større, men Johan sa jo at dette ville jeg klare. Jeg så på den svarte startknappen, la fingeren forsiktig på den og trykket. Motoren startet. Dette gikk jo fint. En liten stund. Plutselig gled støvelen som jeg hadde godt plantet på clutchen, og bilen gjorde et byks. Ikke forover som jeg forventet, men rett bakover. Det smalt bak meg. Jeg hørte et splintrende brak og skjønte at jeg hadde rygget rett inn i låveveggen.

«Giret!»

Det hadde jeg jo helt glemt. Det måtte ha stått i revers. Jeg ville ikke gå ut av bilen for å se, men trykket clutchen inn på nytt, flyttet giret opp i første, akkurat som på traktoren, trykket på nytt på startknappen siden motoren hadde stoppet. Den startet igjen, og jammen gikk det fremover. Litt humpete siden foten skalv på gassen, men det gikk. Ned bakken til første krysset. Inn med clutchen og bremsen. Så dreide jeg det store rattet mot venstre og kjørte ned til melkerampen akkurat som jeg aldri hadde gjort noe annet. Jeg så rampen og utførte samme operasjonen en gang til. Inn med clutchen og bremsen, giret i fri og på med håndbrekket.  Ut av bilen og opp på lasteplanet som jeg hadde klart å få kloss i melkerampen. Jeg kjente så vidt dunket da sidelemmen traff.

Melkespannene var tunge, men jeg klarte å vrikke dem opp på melkerampen. Nå var jobben nesten utført slik som vi pleide å gjøre når far og jeg hadde ansvaret for fjøsstellet. Det som sto igjen var å kjøre bilen tilbake, men nå var jeg jo en dreven lastebilsjåfør.

Clutch, brems, av med håndbrekket, svinge ut på hovedveien, stoppe på nytt. Clutch, brems, giret i revers, rygge litt slik at jeg kunne svinge bilen inn på veien tilbake til gården igjen. Denne gangen kjørte jeg inn til melkebua og parkerte med fronten mot veggen som ikke lenger var hel og fin. De røde veggplankene var brukket innover og det hvite i plankene syntes godt. Nå var det bare én jobb igjen. Jeg måtte fortelle Johan om det som hadde skjedd, men det behøvde jeg ikke. Han sto rett utenfor bua der vi silte melka og så på den istykkerkjørte veggen. Heldigvis var han i godt lune og flirte: «Bra jobb, Terje. Veggplankene ordner vi seinere».

Jeg fortalte ingen ting til mor om det som hadde skjedd. Far var som vanlig ute hos klienter.  Jeg tenkte at Johan ville fortelle dem dette senere, og da ville jeg slippe å forklare, men han var skvær, han Johan, så det ble aldri mer nevnt, men det ble mye mer lastebilkjøring etter hvert, spesielt til sommerfjøset. Jeg husker at mor spurte meg om når jeg hadde lært å kjøre lastebilen, og jeg tror jeg svarte at jeg måtte jo gjøre det jeg fikk beskjed om.

Standard Eight, akkurat som vår, men vår var sort
Akkurat som lastebilen til Johan

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 31 – Skogbrann, skogbrann, skogbrann.

Kapitel 31 – Sommerfjøset, skytebane og skogbrann (i tiden 1959-1962)

Det foregikk og hendte så mangt på gårdene på Lensberg, og noen av hendingene er ganske fastspikret i hukommelsen min. Jeg var mellom tolv og fjorten år på den tiden som jeg skriver om nå.

Om somrene var sommerfjøset ganske sentralt, tett ved Tønsberg skytebane og skogen rundt. Kuene skulle stelles og mange av oss fikk jobb som anvisere på skytebanen, en godt betalt jobb for oss som var i begynnelsen av tenårene. Som premie for steady oppmøte fikk vi også undervisning i skyting. Kanskje de tenkte på rekrutteringen de aldrende skytterne som sto for denne undervisningen.

Det jeg husker best fra denne delen var hvordan vi skulle behandle geværet slik at det ikke skulle oppstå uhell. Th. Marthinsen var den som vi alle så opp til, og det navnet alle henviste til. «Th. Marthinsen ville ikke gjort det slik», hørte jeg når jeg gjorde noe galt. Skjelland var et annet skytternavn, men det navnet hørte til det konkurrerende skytterlaget som holdt til på Sem skytebane, så det ble ikke nevnt så ofte blant Tønsbergskytterne.

Tønsberg skytterlag hadde et eget klubblokale, avbildet under, ikke stort, men særdeles stilig innvendig med tykke skinnstoler som vi unge likte godt å kroe oss i, og etter anviserjobbene hendte det at vi fikk en brus eller to inne i huset.

En dag kjente vi alle sterk røyklukt på gården, sånn lukt som vi kjenner når gran og furu blir brent på bål, og raskt gikk løpeordet fra person til person og fra gård til gård. Skogbrann, skogbrann, skogbrann.

Fra alle gårdene strømmet det til folk, både gående og løpende, med traktorer og biler, også vi ungene som luktet spenning. Alle hadde kurs for sommerfjøset og skytebanen. Det var skogen bak skyteskivene som brant, og derfor ble skylden raskt lagt på skytingen? Kanskje en stålmantel som hadde truffet en stein og skapt gnist som igjen skapte ild i tørre kvister?

Vi så hele trær som brant, barnålene knitret og luktet, og noen trær falt, så det gikk ikke lang tid før noen fant ut at her kunne det bli farlig for unger, og dermed ble vi sendt hjem. Jeg husker at jeg, sammen med mange andre, ble stående ved sommerfjøset for å følge med på det som skjedde.

Dagen etter hadde vi nok å snakke om, både på skolen og på gårdene.

Klubbhuset til Tønsberg Skytterlag
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 30 – Han far, han e’ ute på trae’

Kapitel 30 – da jeg forsøkte meg som selger for landbruksmagasinet Norsk Landbruk

Siden det gikk så bra med purresalget, tenkte jeg at dette med salg kunne bli en inntektsmulighet. Dessuten hadde farmor alltid sagt at jeg burde egne meg som kremmer, men ikke før jeg hadde studert ved Universitetet, for det skulle jeg, mente hun, selv om jeg ikke var mer en tolv eller tretten år gammel. Hun hadde allerede planlagt hvilket rom jeg skulle under disse studiene. Beklageligvis, kanskje både for henne og for meg, ble det ikke noe av disse studiene, men dette kommer jeg tilbake til.

Men tilbake til inntektsmulighetene. Jeg pratet med mor og far om dette temaet, og far mente jeg kunne forsøke meg med dørsalg av landbruksmagasinet Norsk Landbruk. Han og mor hadde solgt abonnement på stand på landbruksmessa på Ekeberg i Oslo året før, så han hadde alt jeg trengte på kontoret sitt.

Dagen etter satte jeg meg på sykkelen, syklet ned til Semsbyen, tok Andebuveien over Tveitan Bru og syklet inn den første gårdsveien jeg fant.

«Hei», sa jeg til damen som åpnet døra da jeg banket på. «Jeg kommer fra Norsk Landbruk. Kan jeg få snakke med mannen din?»

Det var jo sånn det var den gangen. Det var bondemannen som styrte og bestemte. Kona styrte inne, men var ofte med og jobbet på jordet. Hun svarte meg greit. Det trodde hun i hvert fall selv, men jeg forsto ikke noe.

«Han far, han e´ ute på traet», gjentok hun.

Jeg hadde planlagt å besøke én gård hver dag, og selge ett abonnement hver dag, men dette startet dårlig, tenkte jeg. Jeg forsto jo ikke hva de sa en gang, så jeg bestemte meg for å avslutte dagen og spørre far om hva dette «traet» var.

Da jeg kom hjem var det middag og så leksejobbing, så spørsmålet ble utsatt til dagen etter.

Kort etter fikk jeg jobb som avisbud i Tønsbergs Blad, så salgsjobben ble avsluttet etter en dags prøvetid.

Hva «traet» var?

Egentlig var det en Andebu-dialektisk form for den delen av jordet som lå ned mot elva.

Senere opplevde vi at Andebudialekten ble kåret som Norges vakreste dialekt i Ni-timen, så da så.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 29 – Purredyrkeren

Kapitel 29 – Purredyrkeren.

Jeg ble medlem av 4H da vi bodde i Ramnes, og det var naturlig at jeg fortsatte medlemskapet etter at vi flyttet til Sem. Jeg mener å huske at 4H i Ramnes het Meitemarken, mens navnet på Sem var Beveren.

Den gangen var vel 4H en typisk ungdomsorganisasjon for unge mennesker som vokste opp på «landet» som det het den gangen. Hver enkelt valgte et tema som de skulle fordype seg i.

Far foreslo at jeg burde gjøre et skikkelig krafttak når jeg nå hadde mulighet til det, så jeg leide ett mål jord av Johan Bjerknes, ett mål ned mot elva der jorda var godt egnet til grønnsaksdyrking. Jeg kjøpte litt forhåndshjelp med pløying og harving, men deretter var alt min jobb.

Jeg kjøpte purreplanter som jeg plantet på hele arealet. Kanskje jeg ikke var helt oppmerksom på hvor mye arbeid som måtte nedlegges i luking, vanning og stell, men jeg lærte dette fort, og mye av sommerferien gikk med til denne jobben.

Plantene vokste gjennom sommeren, jeg stelte dem etter alle kunstens regler, og en dag var tiden inne for å høste og selge dem.

«Du kan jordslå dem og selge dem nærmere jul», sa far. «Da får du en mye bedre pris».

Så snakket han med Johan, bonden som jeg leide jorda av, og jeg fikk leie et kjellerrom under vognskjulet, der jeg skulle jordslå de flotte purrene mine. Først hentet jeg jord fra et sandholdig jordstykke som var lite brukt. Denne sandjorda helte jeg ned i lukeåpningen til kjellerrommet og brukte ei skuffe til å legge jorda opp mot den ene veggen.

Så begynte jeg innhøstingen og hentet purrene med bilen til far selv om jeg ikke var eldre enn tolv år. Sånt var ganske vanlig på gårdene på femtitallet. Det var ingen som brydde seg med at vi unge kjørte traktor og bil på jordene og gårdsveiene.

Deretter flyttet jeg plantene ned i kjellerrommet, der jeg la dem forsiktig opp mot den skrå sandjordkanten før jeg fylte på med mere jord og fortsatte med neste rekke. Slik fortsatte jeg til alle purrene var godt isolert fra hverandre og beskyttet fra eventuell kulde og fuktighet. Til slutt la jeg lukelokket over hullet til kjelleren og håpet på det beste, for dette hadde jeg ikke hørt om før.

Dette var i august eller september, og innen november måned kom, hadde jeg gjort avtale med Gartnerhallen som ville kjøpe alle purrene mine til den prisen som gjaldt da, en veldig mye høyere pris enn om jeg hadde levert dem direkte etter innhøstingen.

Så begynte den siste delen av jobben. Jeg hentet alle purrene opp fra kjelleren, og far kjørte dem inn til Gartnerhallen for en pris som vi hadde blitt enige om, for slik var det når vi skulle utføre en slik oppgave i 4H. Planleggingen og regnskapene måtte være reelle, ellers ville ikke oppgaven bli godkjent. Jorda måtte til slutt ut av kjelleren, så jeg fylte striesekker og halte dem opp gjennom hullet og trillet alt tilbake til der jeg hadde hentet den fra.

Kort etter var det høstmøte i foreningen der vi skulle vise hva vi hadde gjort gjennom halvåret. Høstmøtet var på skolen, i et av klasserommene. Vi stilte ut produktene våre, og regnskapene ble lagt fram sammen med planleggingsboken.

Jeg husker godt at jeg hadde problemer med å komme til høstmøtet i tide, så da jeg kom fram, andpusten og rådvill, la jeg fire stykker purre ved siden av hverandre og to på toppen som en V. Kommentaren fra dommerne var:

Flotte produkter, en ryddig og stilren utstilling som sammen med planleggingsboken og regnskapene tildeles første premie.

Neste gang forteller jeg om hvordan jeg lærte å kjøre traktor og lastebil som tolvåring.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 28 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Kapitel 28 – Fjøsstellet var min plikttjeneste.

Som jeg tidligere har fortalt, betalte vi ingen husleie, men assisterte som fjøsrøktere annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren. En krone per fjøsstell var min betaling. Jeg mener å huske at en kinoforestilling på bygdekinoen på Seheim kostet syttifem øre, så betalingen var vel ikke så dårlig. Dessuten likte jeg jo godt dette fjøsstellet da, spesielt om vinteren når kuene var varme og kuldegraden stakk utenfor fjøset.

Fjøsstellet startet med måking av møkka ned i møkkarenna, og derfra skjøv vi alt ned i åpningen til gjødselkjelleren. Dette var min jobb, mens far ordnet med melkemaskinene. Deretter var det å strø med sagmugg slik at det ble triveligere forhold i båsene. Dette var fars jobb, alt mens jeg brukte greip for å få fram fór fra siloen og opp i ei trillebår. Deretter skulle dette fóret opp i det langsgående trauet som kuene åt fra. Deretter helte far kraftfór opp i det våte og sleipe fóret fra siloen.

Når melkemaskinene hadde gjort jobben sin og beholderne var fulle av melk, måtte den hvite væsken siles og helles over i melkedunkene som skulle ned til melkerampen nede ved veien rett ved Lensberg Mølle.

Fulle melkedunker er tunge, og til det brukte vi traktoren eller den lille lastebilen, og etter hvert fikk jeg lov til å kjøre dem ned til melkerampen alene. Dunkene skulle over lasteplanet til rampa, noe som var skikkelig tungt og heldigvis mistet jeg aldri dunkene.

Når dette var unnagjort, hadde jeg gjort jobben min og kunne ta helg, hvis jeg da ikke skulle være med på kveldsstellet, men som oftest slapp jeg unna denne biten.

En dag fortalte Johan at de skulle sette kalv på ei ku med naturmetoden.

«Du må komme og se når oksen kommer», sa Johan. «Det blir en svær forestilling».

Dette ville jeg selvfølgelig oppleve. Noen hadde gjerdet inn et lite område bak stallen, og der skulle alt går for seg.

Jeg husker at vi ventet og ventet, og endelig kom en lastebil med en diger okse på lasteplanen. Det store dyret ble geleidet ned en bred lem med mye pusting og pesing, og inn i det inngjerdede området der kua ventet, men da den fikk seg den utvalgte kua, skjedde det ingen ting. Den bare sto og skulte på henne som skulle bli mora til kalven, og kua var helt uinteressert i han som skulle bestige henne. Hun sto bare og åt på noe høy som var satt fram.

Men han som eide oksen visste råd og begynte å tirre okselemmet som ganske snart begynte å ese og ble større og større inntil innehaveren begynte å snøfte og nærme seg bakenden på kua før den gikk opp på to bein og kastet forkroppen opp på den etende kua. Så måtte det hjelp til, både med å løfte unna kuhalen og med å styre okselemmet inn dit det skulle, og plutselig var det hele over.

«Nå får vi bare håpe», sa okseeieren.

I det jeg skriver dette, kommer jeg på en historie med vår eldste datter som fikk høre at dagmammaen skulle ha barn.

«Åh, repliserte hun, har de pult da?»

Inger Johanne, kona mi, kvakk til: «Det er vel ikke akkurat det ordet vi bruker».

«Åh», svarte den fremmelige fireåringen, «har de parra da?»

Inger Johanne måtte korrigere på nytt og fortalte at det ordet bare brukes om dyr.

«Ja, men da vet jeg ikke hva det heter», klaget vår datter som alltid ville vite alt om alt.

Bildet er lånt.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 27 – Den dagen lærte jeg i alle fall hvor viktig det er å ta hensyn til alle, spesielt til de som er mindre.

Kapitel 27 – Kuguttene på Lensberg.

Da sommeren kom, var jeg allerede sterkt involvert i alt som skjedde på gården der det fra før bodde mange mennesker. Det var som regel en gårdsgutt, noen ganger to og en hushjelp hos de gamle og en hos de unge. I tillegg kom alle de som var hyret inn som midlertidig hjelp til alt fra luking og tynning på grønnsaksjordene til annet forefallende arbeid, og når skolene stengte kom også Gunhilds familie fra Lier på sommerferie.

Gunhild og Johan hadde selv ingen barn, så de unge som kom, var svært velkomne. Ikke minst for oss andre unge. Forelskelsene blomstret på gården der det var gode muligheter til å stikke seg bort og være private.

Ganske tidlig på sommeren skulle kuene bort til sommerfjøset, der de kunne de gå ute hele døgnet og bare hentes inn for melking, og vi var flere som var med på å drive dyra den lange veien dit.

Kjerreveien til sommerfjøset var helt grei. Vi måtte bare passe på å holde kuene i gang slik at de ikke stoppet opp eller tok noen avstikkere underveis. Denne jobben må ha vært ganske populær for vi var flere gutter som hjalp til. Noen pushet på bak, Johan gikk selv foran og et par gutter jobbet med å forhindre at noen av dem stakk ut til siden.

Det jeg egentlig skulle fortelle om her, var en høst da vi skulle hente kuene fra sommerfjøset og tilbake til gården. Vi var flere gutter som med liten konsentrasjon skulle ta denne jobben. Broren min var med, selv om han egentlig var altfor liten til å hanskes med de store dyra, og for å unngå at han ble hengende etter, måtte han gå foran, mens vi pushet på dyra bakfra.

Etter hvert gikk det kanskje litt for fort, men det var god flyt i kuene som gledet seg til å komme tilbake til det varme fjøset på gården.

Vi passerte de første Lensberggårdene uten at dyra stakk ut, og så var det bare å pushe på. Vi skrålte og hadde det ustyrtelig morsomt, men det vi helt hadde glemt, var broren min som løp foran med de korte beina sine. Kuene økte stadig farten etter hvert som de kjente ferten av gården og tok ikke særlig hensyn til den lille pjokken foran eller kanskje de følte at han var lederkua?

De første husene på gården var smia og stabburet. Vi passerte dem begge i godt driv. Så kom huset der vi bodde på høyre side, og jeg så som i et glimt et skremt ansikt utenfor døra inn til vår leilighet. Det var mor som så at dette kunne bli svært farlig for broren min som løp det han klarte foran dyra, og da han så mor, kastet han seg inn til henne, mens kuene dundret forbi og ned mot fjøset.

Resten av historien har jeg hørt fra min mor. Hun hadde hørt hoiingen fra oss og rautingen fra de fjorten kuene som kom i full galopp, så hun løp ut på trammen der hun ser en liten pjokk som kom løpende det han kunne med tunga hengende som et slips ut av munnen, mens kuene kom stormende etter ham. Hun forteller at hun grep tak i ham idet bølingen passerte og fikk trukket ham i sikkerhet ved døra. 

Broren min sier at han ikke husker denne hendelsen, og det gjør heller ikke jeg så veldig godt, men det har kanskje noe med mental blokkering å gjøre. Den dagen lærte jeg i alle fall hvor viktig det er å ta hensyn til alle, spesielt til de som er mindre.

Kuslepp, et bilde jeg har lånt på internett.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 26 – Lensberg på Sem og Semsgjengen (1962 – 1965)

DEL 4 – LENSBERG 1959 – 1962

Kapitel 26 – Lensberg på Sem og Semsgjengen (1962 – 1965)

Jeg mener å huske at vi flyttet fra Freste på høsten, og huset som vi flyttet inn i på Lensberg, var opprinnelig et bryggerhus tilhørende gården til Johan Bjerknes. Denne bygningen var smal og lang med vår leilighet i den ene enden og garasjer og vognskjul i den andre.

Hovedhuset der Johan og Gunhild bodde eller det vi kalte våningshuset etter det tyske das wohnungshaus, var veldig stort og besto av to fløyer. Hovedfløyen var bygget i tre etasjer og vinkelrett på denne hadde de bygget et lavere to etasjes hus for Ingvald og kona som var foreldrene til Johan.

Mor og far skulle ikke betale husleie, men som oppgjør skulle vi ha ansvaret for fjøsstellet annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren, en jobb som jeg måtte være med på og fikk betalt for. En krone for morgenstellet for tolv kuer klokken fem søndag morgen var ikke spesielt populært i begynnelsen, men på en gård må jo alle være med å bidra, og etter hvert ble det mye mer arbeid og mye triveligere.

Det jeg husker spesielt fra denne tiden er vintrene når vi hadde kuldegrader. Med støvler på beina trasket vi nedover til fjøset, mens snøen knitret under fotsålene, og jeg hutret under fjøsjakka inntil jeg kom inn i fjøset og kunne krype inntil nærmeste ku som var god og varm. Siden har jeg alltid likt lukta av fjøs.

Mor og far hadde kjøpt en fem mål stor tomt på Langerød, i nærheten av der vi bodde tidligere for noe av pengene de fikk for Freste, og der skulle vi bygge nytt hus.

Jeg kom til samme skoleklasse som jeg hadde gått i tidligere, noe som lettet flytteprosessen for meg, men siden vi nå skulle bo på den andre siden av Semsbyen, måtte jeg søke opp nye kamerater, noe jeg begynte å bli lei av. Denne gangen var jeg allikevel heldig og fant en kamerat ikke så veldig langt unna, og det er denne kameraten som var starten på det jeg i dag kaller Semsgjengen, fem gutter på samme alder som meg, en gjeng som fortsatt møtes en gang i året, inkludert koner.

Vi flyttet inn på høsten og skolestarten gikk greit, men karakterene mine falt radikalt. Hvorfor, vet jeg ikke. Dessuten var jeg ikke i rute, verken i historie eller geografi, så jeg måtte lese meg opp ganske kraftig det første året, men da vi startet i sjette klasse lå jeg på samme nivå som de andre.

Om gården der vi bodde, hentet fra Sem og Slagen Bygdebok. Hovedhuset var bygget i vinkel og Ingvald Bjerknes med kone bodde i den delen som hadde fasade til høyre i bildet under, nærmest hønsehuset og med en praktfull hage nedenfor. Gunhild og Johan Bjerknes som var drivere da vi leide der, bodde i den største delen som vi ser kortenden av, og vi bodde i bryggerhuset som vi ser taket på midt i bildet.

Bryggerhuset lå for seg selv på den andre siden av veien som førte til de to andre gårdene på Lensberg, og til sommerfjøset nær skytebanen til Tønsberg Skytterlag.

Sem og Slagen bygdebok – gårdshistorie – første bind (hive.no)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 25 – Vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare

Kapitel 25 – Freste Gård i Ramnes

Jeg har skrevet en god del om min barndom, og nå fant jeg noe jeg skrev for lang tid tilbake. Her er dette:

Det var stas å eie vår egen bondegård med stort våningshus, uthus og førti mål jord som skulle dyrkes, først og fremst med korn som var greit å drive med ved siden av at far fortsatte med melkekontroll, svinekontroll og gårdsregnskaper.

Rett ved gården gikk også broa over Storelva som fortsatte over til Aulielva i Sem. Til gården hørte vanntårnet som før i tiden leverte vann til damplokomotivene som trakk jernbanevognene på Eidsfossbanen og jernbanestasjonen Fresti stasjon. Gjett om jeg var stolt av å ha egen jernbanestasjon og eget vanntårn, selv om det var lenge siden det gikk noe tog der.

Uthuset skulle brukes først og fremst til høner, og kyllinger måtte kjøpes, så det året ble det ikke julegaver, men mat hadde vi godt med siden far hadde så god kontakt med bondeklientene sine. Mange typer ost fikk han med som julegratiale fra meieriet og noe kjøtt kom det vel fra både slakteriet og klientene. Det samme med poteter og ellers det som ble dyrket på gårdene.

Ja, vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare. Mor var flink til å sy, men stoff til klær var dyrt, og jeg husker at mor og far diskuterte om vi hadde penger til å kjøpe stoff som Roar kunne få overall av. Jeg tror det gikk i orden, og vi fikk begge tøfler av filt til julegaver, for gulvene inne var kalde og huset var ikke isolert slik som husene er i dag.

Selv om mange av klassekameratene mine kom fra bra store bondegårder, så var det også noen som ikke hadde det så flust. Mor har senere fortalt at en av dem hadde så dårlig skotøy at jeg spurte om jeg kunne gi ham et par av mine to par støvler. Faren var hvalfanger og moren fra Skottland og snakket svært dårlig norsk. Jeg kan tenke meg at faren oppholdt seg der under krigen og tok henne med seg hjem etter at krigen var over. Dette kan vi lese mer om under «Den Norske Brigaden i Skottland».

Linnestadveien var vår riksvei, men det var langt fra gården og bort dit, og om vinteren føyket snøen og la seg i dyner på gårdsveien som gikk først til Melbostad som var ordfører i kommunen, og deretter til oss.

Det var godt at far var regnskapsfører, tenkte jeg mange ganger når jeg hørte om alt som måtte anskaffes for å drive gården. Kyllinger, såkorn, gjødsel, leie av traktor m.m.

Lite visste jeg da at dette oppholdet på Freste ikke skulle bli så langvarig.

Tønsberg-Eidsfossbanen – lokalhistoriewiki.no

Broa av Storelva, rett ved gården vår
Vanntårnet
Fresti jernbanestasjon
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 24 – Å bo på Freste i Ramnes (1957-1958)

Kapitel 24 – Å bo på Freste i Ramnes (1957-1958)

Å bo på Freste var helt annerledes enn det å bo på Sem. Det var ingen «kriger» og alle søkte mot hverandre, men så var det svært langt mellom hvert hus.

Vårt småbruk lå helt inntil Storelva som fører videre ned til Aulielva som igjen renner ut i fjorden nede ved Semslinna. Denne elva skulle følge meg videre gjennom oppveksten, også der jeg skulle bo knapt ett år senere.

I gamle dager gikk Eidsfossbanen på ei jernbanebro over Storelva og passerte rett forbi der vi bodde, og det var litt stas å fortelle folk utenfor Ramnes at til gården hørte også et vanntårn som den gangen forsynte damplokomotivene med vann. I tillegg lå også den gamle jernbanestasjonen som den gangen het Fresti Stasjon til gården.

Det var sommer da vi flyttet til Freste og med sommeren kom plagene med pollenallergi, men etter sommeren kom vinteren, og siden gården lå plassert på de flate jordene der Birkebeinerne en gang i tiden oppholdt seg mens de sloss mot Baglerne på Slottsfjellet, var det ganske strevsomt å komme seg på skolen, sammenlignet med Nøtterøy og Sem.

Snøen blåste igjen veiene bare minutter etter at de var måket, og vi bodde ganske langt fra riksveien, så vi var avhengig av at noen brøytet vår vei med traktor. Heldigvis var vi ikke alene på gårdsveien, men vi bodde innerst og forbi gården til ordfører Melbostad som vi hadde felles telefonlinje med, og felles brøyting.

For meg var det ganske enkelt. Alle brukte ski til skolen, også jeg, og den korteste veien var over jordene langs Storelva. I dag ville det nok føles ganske strevsomt, men siden alle gjorde det samme, var det vanlig. Dessuten var det viktig å ha skiene med seg på skolen, siden vi brukte dem både i friminuttene og når læreren mente at det var viktig for innlæringen.

Rett etter at vi flyttet til Freste, kom nesten hele familien på besøk, og det morsomste var da mormor kom. Hun fortalte at hun hadde vært tjenestejente i vårt hus da hun var ung, og tapene på storstua var de samme som den gangen.

Jernbanebroa (Eidsfossbanen) over Storelva. Til venstre etter broa ligger Freste Gård og vanntårnet ser vi på høyre side av veien.


Fresti stasjon
Fresti stasjon. Til venstre i bildet ser vi Freste Gård.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 23 – Dere kan ikke bo der dere bor.

Kapitel 23 – Linnestad skole (1957-1958)

Linnestad skole ble raskt «skolen min». Jeg følte meg hjemme fra første stund. Læreren, Nyhus tror jeg han het, ble seinere skolesjef i Ramnes kommune og var skikkelig grei med alle. Når han skjønte at noe ble vanskelig for enkelte, kunne han bryte av timen og si for eksempel: «Dere, se på været ute. Skal vi ta en tur ut?»

Om vinteren var det snø hele tiden i Ramnes, slik jeg husker det, og de fleste brukte skiene for å komme til skolen, siden veiene veldig ofte blåste igjen, og når det ikke var snø, kunne vi ta en tur rundt i skogen som lå rundt skolen.

Vi var tjuesju elever på hele skolen, delt på to klasser, første til fjerde klasse i en og femte til sjuende i den andre.

Når vi hadde sløyd, gjorde vi den unna i ett på en annen skole i Revetal dit vi ble fraktet i buss.

Å komme utenfra til Ramnes var ikke noe problem. Kommunen besto for det meste av bondegårder, og jordene tok det meste av arealet, så de fleste av oss bodde langt fra hverandre, og jeg ble raskt vant til å bruke sykkel eller ski for å komme til kameratene mine eller så gikk jeg over jordene.

Mange måtte hjelpe til på gårdene, men det ble alltid plass til lek og moro, og hvis det ikke var tid, slik som under våronna, fikk vi beskjed om å hjelpe til. Det var jo også morsomt.

Foreningslivet besto av to ting. 4H og IOGT-losjen som de fleste deltok i. Rekrutteringen var enkel, meldte du deg ikke på, ble du hentet inn. Sånn ble jeg fort trukket inn i det som var av aktiviteter.

Vinteren gikk, og så kom våren og med den knoppspretting og blomstring. Dermed startet den vanskeligste årstiden for meg. Freste var et svært flatt område i Ramnes. Det var alltid mye vind, og med vinden kom alt det som gjorde det vanskelig å være pollenallergiker.

Jeg lå mye på rommet mitt med ansiktet ned i et vaskevannsfat med vann. Jeg nøs, øynene tettet seg igjen slik at jeg ikke kunne se, det klødde i ganen, en kløing som jeg besvarte med å bruke tunga for å lindre.

Så begynte legebesøkene med å finne ut hvilken medisinering som fungerte best, men til slutt ga legen beskjed til mor og far:

«Dere kan ikke bo der dere bor. Hvis dere ikke flytter et annet sted, til et sted som er mer egnet for sønnen deres, anmelder jeg dere for barnemishandling».

Det var mor som fortalte dette til meg, og da det nærmet seg skolestart på høsten hadde vi allerede flyttet tilbake til Sem, men til Lensberg på den andre siden av Semsbyen i forhold til der vi bodde først, noe som betød søk etter nye kamerater, men dette utsetter jeg å fortelle til en annen dag.

Linnestad skole. Akkurat slik husker jeg skolen slik den ligger på toppen av haugen. Bildet har jeg lånt fra Ramnes Historielag.
Linnestad skole sett fra veien.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar