For en ung kinesisk kvinne i 1930-tallets Shanghai, er det viktigere å tenke på tradisjon og plikter enn personlig begjær. For Feng betyr det, å gifte seg med en velstående forretningsmann i et ekteskap arrangert av foreldrene. Feng blir fanget i en husholdning som er et sted for offentlig seremonier og private grusomheter, hvor hun må oppfylle sin plikt, som betyr å bære fram en mannlig arving til en mann hun ikke elsker. Ettersom årene går forsoner Feng seg med de ofrene, og forferdelige valgene hun har gjort, for å sikre sin plass i familien og samfunnet, samtidig som en voldelig og nådeløs revolusjon feier over Kina. Vil Feng forsones med sin mor? Vil hun treffe igjen sin datter som hun ga bort? Vil hun noen gang kunne elske sin mann?
Min omtale:
For ikke så lenge siden leste jeg en bok fra Kina, forfattet av en datter som skriver om sin bestemor, mor og seg selv. Altså gjennom tre generasjoner. Denne boka utfyller den jeg leste tidligere. Veldig bra. Takk til forfatteren.
I dag har jeg lyst til å snakke litt om disse ståhjulingene eller el-sparkesyklene som har blitt så ekstremt populære på kort tid.
Samtidig har de blitt mer og mer upopulære når deg gjelder mange av oss andre. Kanskje spesielt oss eldre.
Vi bor inntil Modalveien som går mellom Mo Terrasse og Ringveien. Den er egentlig en tilførselsvei for gårdene og husene som ligger langs veien. I tillegg er det skolevei for ungene som går på Mosserød skole. Den brukes også aktivt av rullestolbrukere og for dem som mosjonerer.
Den veien brukes av både barn, ungdommer, og voksne som rett og slett råkjører eller samkjører to og to på hver kjøretøy. Heldigvis har ingen ulykker skjedd. I hvert fall ikke ennå.
Politikere er som vanlig livredd for å komme bort i dette temaet. Det kan være at det slår ut på meningsmålingene, og det er de redde for.
Politiet vet godt at dette foregår, men også disse toer sine hender og unngår å gjøre noe. I hvert fall ikke før det skjer en skikkelig ulykke.
Jeg ser at å forby dette kjøretøyet, er ganske umulig. Det er for mange som bruker dem. Men kanskje de burde henvises vekk fra fortauene, spesielt der eldre og unger går?
Vann er nødvendig i våre moderne liv. Før hadde vi brønn og måtte hente med bøtter. Nå er vi tilbake til den tiden her i vår leilighet i Mo Terrasse 18. Men vi har varmt vann i kranene, så vi slipper å varme opp det kalde vannet som vi henter fra utekrana utenfor leiligheten vår. Det er godt at vi bor i første etasje, tenker jeg. Så blir det ikke så langt å bære.
Hele greia er at vi har hatt en stor lekkasje i grunnen under bygget. Varmtvannsledningen har sprunget lekk sånn at vi har hatt et fellesforbruk på ti ganger det normale.
Porsgrunn Rør som hadde anbudet da bygget ble satt opp, ble satt på saken. De har jobbet her fra tirsdag, og i går fredag var de ferdige. I hvert fall foreløpig. I mellomtiden har vi hatt kaldt vann i kranene og et par timer med varmt vann på morgenen og et par timer på kvelden.
I går dro vi til Jarlsberg Hovedgård for å se teateroppsettingen Greven Av Jarlsberg, og da vi vel var hjemme igjen, oppdaget vi raskt at nå hadde vi bare varmt vann i kranene. Det kalde vannet var borte. Og hva gjorde vi da?
Vi startet med å kontakte styrelederen og naboene, og heldigvis. Et av styremedlemmene var hjemme, så hun ble med rundt for å sjekke om det samme gjaldt de andre leilighetene. Heldigvis for alle, så er det bare vår leilighet som mangler kaldt vann.
Neste skritt var da å kontakte Porsgrunn Rør som er ansvarlig for det som er utført av arbeid, men der fikk jeg raskt beskjed om at jeg ikke hadde prokura for å be dem om hjelp. Det er det bare styrelederen i borettslaget som har. Fikk jeg som svar. Og uansett så kan ikke vi komme før mandag, var svaret.
Så nå i dag har jeg kontaktet brannvesenet som beklaget at de ikke hadde rørleggere på vakt, men de anbefalte oss å kontakte rørleggervakta her i Sandefjord, og dette har jeg nå gjort og fått beskjed om at de kommer i løpet av dagen. Så nå er det bare å vente på folk fra Sandefjord Rørhandel.
Her er skapet der alt vannet styres fraHer er dagens kaldtvanns-løsningHer henter vi vannet
Først Extra Mosserød der jeg hentet posen med TooGoodToGo med mye sundt og godt, og så EM i friidrett på TV.
Men altså først til dette fantastiske tilbudet som TooGoodToGo representerer. Vi betaler for eksempel trettini kroner og besøker butikken til bestemt tid der vi henter det vi har forhåndsbetalt.
Vi vet ikke hva vi får, men vi vet matvaregruppen. For oss er det mest aktuelt med grønnsaker og frukt, og butikkene holder det de lover. En forundringspakke av matvaregruppen.
Og så har vi gårsdagens store Frp-nyheter. Listhaug tar til orde for hva Norge bør gjøre etter at seksti tusen mennesker oversvømmet Ceuta. Den spanske eksklaven i Marokko. Og jeg tenker: «hvorfor spør journalistene Listhaug». Hun er da ingen statsminister i Norge. Ikke utenriksminister heller. Journalistene burde vel heller spurt dem som styrer utenriks-sakene i Norge.
At Italia reagerer, er kanskje naturlig. De grenser mot Middelhavet. Men at Norge som ligger langt unna Middelhavet, at vårt land skal reagere virker mer som en del av Frps kamp om flere stemmer. Alt og alle utenfor våre grenser er «farlige greier», mener hun sikkert.
Når sant skal sies, så var det i sin tale til ungdom som oppholder seg i ungdomspartiets sommerleir, at hun sa dette. Og ungdom leser lite redaksjon-styrte aviser ifølge det jeg har hørt. Så da blir Listhaugs ord stående som et faktum, og det er «farlige greier», tenker jeg.
Ceuta, den spanske eksklaven som grenser mot Marokko og Middelhavet.
Åtti tusen innbyggere.
Når et sånt område blir oversvømmet av seksti tusen mennesker fra mange afrikanske land, da merkes det godt.
Disse seksti tusen som kommer fra mange afrikanske land, søker alle etter et bedre liv.
Hvorfor har Afrika kommet i denne situasjonen at folk rømmer fra landene sine?
Noe vet vi.
Afrika var et område som besto av mange folkegrupper og stammer som levde innenfor sine områder av det naturen ga dem.
Usivilisert, mente vi europeere.
Så da var det bare å forsyne seg. Av det naturen kunne gi oss. Av det jorden kunne gi oss. Og det menneskene kunne gi oss.
Men etter hvert ble Europa innhentet av sin egen sivilisasjon som mente at det var uriktig av noen land å bestemme og styre vilkårlig over andre folkegrupper.
Dessuten hadde europeerne hentet ut det de synes var nok av den afrikanske naturen, så summa sumarum ble det til at europeerne trakk seg ut.
De som ble igjen, var den opprinnelige befolkningen og noen europeere som fortsatt fant det lønnsomt å drive sine aktiviteter i Afrika.
Og der er vi i dag.
For noe over femti år siden var jeg sjømann og radiooffiser om bord i rederiet Thor Dahl sin motortankbåt Thorshov.
Etter min siste radiovakt klokka åtte om kvelden, tok jeg ofte en tur opp til broa og pratet med vakthavende styrmann. En kveld kom han med følgende uttalelse:
«Du Gnisten, har du tenkt over hva som vil skje når afrikanerne oppdager hvor bra det er i Europa? Da tror jeg at de kommer i millioner. Og hva gjør vi da?»
Jeg har mange ganger tenk på det samme. Vi er der nå. Mange afrikanske mennesker har forstått at Europa har utviklet seg delvis på bekostning av Afrikas ressurser. Denne kunnskapen har de sammen med media delt med sine medmennesker, så nå banker de på den europeiske dør og vil inn for å få et bedre liv.
Dette tenker jeg mye på, og det nytter ikke å stanse dem.
Kanskje Europa heller bør jobbe for å utvikle Afrika for afrikanernes egne fordeler? Kanskje dette også vil være gunstig for Europa?
Afrika har et gunstig jordsmonn til å dyrke mat. Afrika har mange mennesker som vil ha det bedre. Hva da med industriutvikling og import av mat?
Dette var bare noen tanker fra meg.
Sånn var utsikten. Dag etter dag. Med god tid til å tenke.
Her forleden var jeg nede i brukthandelen i Peder Bogens gate. Der de har så enormt mye brukte bøker. Jeg nyter det å gå mellom reolene og plukke med meg de bøkene som jeg har lyst til å lese.
Denne dagen plukket jeg med meg tre bøker, og vel hjemme fant jeg selvfølgelig at jeg hadde én av dem fra før. OK, tenkte jeg, da er i hvert fall to av dem ulest av meg. Jeg valgte den største av dem og begynte å lese. Hm, tenkte jeg, dette var da kjent stoff, så jeg gikk inn på min side ihttps://bokelskere.noog der lå den jammen. Jeg hadde lest den før. Ikke lenger tilbake enn til desember 2023. Men siden jeg har kommet i gang med lesingen, velger jeg å fortsette. Og jeg tenker på vår eldste datter som gjerne leser enkelte bøker flere ganger
Boka heter «Ville Svaner, Tre Døtre Av Kina», av Jung Chang. Handlingen går over tre generasjoner. Fra det gamle føydalsamfunnet, gjennom tiden til Mao Tse Tung og til i dag. Hun forteller om bestemoren, moren og seg selv i en svært dramatisk tid.
Det er ettermiddag. Vi sitter innenfor glassene på terrassen vår og jeg leser høyt fra Ketil Bjørnstads store verk «Verden Som Var Min». Jeg leser høyt for Inger Johanne. Dette startet vi med en kveld for et par måneder siden som en søvnfremkallende greie. Inger Johanne plundret med å få sove, men når jeg leste for henne, kom alle disse muskel- og tanke-avsluttende mekanismer til henne. Så fikk hun sove. Men nå leser vi om ettermiddagen også. Som i dag. Mens musikken dundrer ut over byen og helt opp til oss på Mojordet. Jeg tenker over hvorfor i all verden de kjører volumet så høyt. En musikkmann jeg kjenner, sier at dette er for å skjule at de ikke er så flinke. Men jeg vet ikke det. Så mye vet jeg ikke om musikk.
Vi har det godt, de fleste i vår generasjon. Også vi, her vi bor ved Modalveien i Sandefjord, der vi kan følge både unge og gamle som går, sykler og ruller av gårde på sånne ståhjulinger.
El-sparkesykler kalles de, disse ståhjulingene. Selv om ingen sparker. Men el-motorer har de. Noen med små motorer og andre med kraftigere motorer og større hjul. Noen leies, mens andre eies. Noen ruller sånn bedagelig avgårde. Andre farer av gårde raskere enn både motorsykler og biler her på Modalveien.
På noen av disse ståhjulingene er det bare ett menneske, mens på andre ser jeg både to og tre. Noen av dem er det en forelder med et barn, mens på de andre er det mest ungdom. Det sies at det er lover og regler for fart og antall mennesker på brettet, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt stanset.
I dagens nyheter hører vi:
Brannene fortsetter i Frankrike, mens Spania ser ut til å få noenlunde kontroll. I Krokstadelva brant over hundre hjem. Alt på grunn av klimaendringene. Denne utviklingen ser ut til å fortsette, så vi bør vel alle bør sørge for at vi kan redusere denne risikoen. Men så er det, hvordan da?
I Oslofjorden trekker en flåte av seksten svært slitne båter seg sørover. Båten er uten forsikring, etter deg jeg leser. Vegard Kristoffer Emanuelsen som er talsmann for denne flåten, sier at båteierne har rettigheter som alle andre og kan forlange og legge seg til hvor som helst når de trenger nødhavn. Men da kan vel myndighetene forlange at flåten har forsikret flåten? Les mer her:Båt, Oslofjorden | Kaller vedtaket et overgrep – varsler langvarig opphold
Det er søndag og som vanlig kommer Trump med sine nyheter.
En dag uten «mitt show» er en dårlig dag, mener han sikkert. Det var i alle fall noe sånt han sa til sine medarbeidere, da han tiltrådte stillingen som president for ett års tid siden. I dag snublet han i ordene, men endte opp med å ta på seg en caps der han viste at han vil forsøke å bli valgt for en tredje periode. «Det er ikke tillatt», sa han, men vi kan jo endre grunnloven.
Det er ikke bare i USA det skjer ting.
I Ungarn kan statsministeren endre grunnloven når hun/han vil. Så sant statsministeren har støtte fra to tredjedeler av parlamentet. Dette gir statsministeren store muligheter til å omgå demokratiske prinsipper.
i mange europeiske land, og mange av disse er svært nasjonalistiske. Som for eksempel i Ungarn og Polen. I mange land får disse nasjonalistiske kreftene stadig flere tilhengere. Også her i Norge. For meg ser det ut som om EU er den eneste organisasjonen som kan forhindre dette.
