Hallo Hjertnes. Nå må dere se å få orden på enten åpningstidene eller telefonsvareren deres.
Noen dager starter med bare tull. I dag skulle Inger Johanne bestille billetter til en barneforestilling på Midtåsen. Vi hadde avtalt sekstende juni med mammaen til barnebarnet vårt. Da var hun ikke opptatt med noe bestemt.
Men så ville jeg hjelpe til, og da ble alt bare tull. Fingrene mine stemte ikke med tastaturet på mobiltelefonen, så datoen ble syttende. Altså feil dato. Denne måtte da kunne forandres, mente vi, men å få kontakt med Hjertnes kulturhus, var ikke lett. På hjemmesiden deres sto det at de var åpne fra klokka åtte, men da vi ringte telefonnummeret, fikk vi beskjed om at de ikke hadde åpnet, men at vi kunne lese åpningstidene på hjemmesiden, og der leste vi at åpningstiden var fra klokka åtte, hvilket det absolutt ikke var. I hvert fall ikke på telefonen. Så nå har vi avtalt at vi skal bytte fra den sekstende til den syttende.
Hallo Hjertnes. Nå må dere se å få orden på enten åpningstidene eller telefonsvareren deres.
Og til meg selv: Jeg skal ikke presse meg på når Inger Johanne skal bestille noe som helst, for da blir det bare tull, og dette er ikke den første gangen.
Dagen har fortsatt med bare ok ting. Ikke noe mere tull. Jeg har hentet «Too Good To Go-varene» våre på Extra. Ryggsekken ble stapp full og veldig tung, så jeg fikk brukt både kroppen min og beina, men med hjelp av stavene som avlaster kneet som smerter om natta.
Mens Inger Johanne er på jentelunsj, har jeg gjort unna dagens spansk-leksjon på Duolingo. Så det har da blitt litt ok dag til slutt.
Nå er klokka fjorten og Inger Johanne skal snart hentes. Jeg har fått beskjed om at brillene mine har kommet til Specsavers, så da blir det en tur innom der og til apoteket for å få plastre til såret på leggen. Og dermed er vel pensjonist-arbeidsdagen min over. Foreløpig.
I går, på brua over fra Frydenlund og over Moveien fant jeg meg selv liggende med sykkelen over meg, og el-sykkelen er tung. Og langs rekkverket sto en forskrekket bestemor med sitt barnebarn som forsøkte å klatre på rekkverket som beskytter oss mot å falle ned på nettopp Moveien. Hun var opptatt av barnebarnet og jeg likeså, og dermed mistet jeg fokuset på det jeg holdt på med. Altså å sykle.
Dermed stanset jeg mens jeg holdt meg i rekkverket, og så i en påfølgende bevegelse, falt jeg sidelengs ned på broa. Mot oss kom et ektepar som løftet sykkelen sånn at jeg kom meg opp på beina igjen. Jeg takket og unnskyldte meg for det hele. Takket igjen og syklet videre hjem.
Der oppdaget jeg at jeg hadde fått en flenge i leggen, men bare ytterhuden, noe som jeg har opplevd mange ganger tidligere. Mest på armene. Tynn hud, sier mange. Du bruker nok medisiner. Og jeg bekrefter det hele. Medisiner er bra for oss mange som bruker sånne ting, men de aller fleste medisiner har bivirkninger. Og mine har som bivirkning at jeg får tynnere hud som det er lett å skrelle av. Derfor har jeg sånne store plastre som dekker over større sår Jeg har også Pyrisept og Bacimycin salve som motvirker eventuelle betennelser. Så nå har jeg skiftet plaster to ganger og behandlet såret sånn som jeg bruker å gjøre.
I dag må jeg på apoteket for å kjøpe ny forsyning av plaster og salve. Og om en ukes tid er nok alt bra igjen. Og jeg har lært at el-sykkelen er tung, og at jeg bør stanse med beina på jorda når jeg stanser.
I går skulle vi vært i Tønsberg og på Haugar kunstmuseum, men så ble vi invitert til en ettermiddags-salat med tilbehør hos venner, så da utsatte vi hele Tønsberg-turen. Og da vi kom hjem ble vi invitert til et glass vin hos noen naboer, så summen av hele dagen var super.
Natten var litt verre. Blandingen av menisk-vondt og lungevondt førte til mange søvn-avbrudd, men det er sommer, og det gjør det hele litt greiere.
I Venezuela fortsetter letingen etter mennesker som har overlevd jordskjelvet. En forferdelig tragedie for dette folket som har slitt med ledere som ikke har klart jobben sin eller heller ikke hatt til hensikt å gjøre en god jobb for folket sitt.
Og Israel som terroriserer folk på Gaza. Finnes det egentlig noen annen løsning enn at verdens-samfunnet erklærer at Gaza og Vestbredden er under FN-beskyttelse?
Varmen trykker i hele Europa, og folk sliter med en temperatur som de ikke er vant med. Her hjemme i Vestfold er det også varmt, men kanskje mer av den behagelige typen. Og snart kommer det litt regn, hører vi, noe som er spesielt bra for det som gror.
Gressplenene rundt oss blir nå holdt vedlike av en liten maskin som rusler rundt og klipper vekk det den ser av gress-strå som stikker opp mer enn de skal.
I dag tar vi turen til Haugar kunstmuseum og en runde rundt i Vestfolds hovedstad. Kanskje også en tur ned på brygga og over til Kaldnes der oldemor og oldefar bodde.
Utaskjærs er det mye som skjer. Fotball-VM som så godt som alle følger med på, i hvert fall når Norge er på banen. Og krigene som pågår i Afrika, Midtøsten og hos oss i Europa. Egentlig burde vi gjort som de gjorde i gammel-gresk tid, da de stanset all kriging og konsentrerte seg om idrettsleker. I hvert fall så lenge idrettslekene pågikk.
Bare noe tanker av i dag.
Ha en fin dag der du er.
Første norske jordbærkjøpUtendørs bespisning. Laks.Fra TVs «Vi På Saltkråkan». Ny versjon i 2025Og så dagens bilder
Nå synker den norske krona i verdi igjen, noe som betyr at det igjen blir dyrere å reise utenlands. «Vinglevaluta», tenker jeg. Det er ikke bare, bare å isolere seg langt oppe i nord. Noen tror at vi er beskyttet av å selge olje og fisk, mens andre land driver foredling av de samme produktene. Det er nå vi er verdifulle for EU. Om noen år, når stadig færre kjøper olje og vannet har blitt varmere, sånn at fisken ikke lenger trives hos oss, ja, da kan vi lett bli et fattig land. Da er det bare oljefondet som gjelder. Så lenge det varer. Som du forstår, vil jeg at vi skal bli et fullverdig medlem av EU. Ikke bare på grunn av økonomien, men også for å være med på å ta ansvaret for og utviklingen av Europa. Sverige har forstått det. Det samme har Finland. Og nå snart Island? Da er vi virkelig alene her oppe i nord.
for å se Råkkeulven og de syv geitekillingene. Vi tenkte spesielt på barnebarnet vårt, men da ville moren også være med. Så da ble det billetter til tre voksne og ett barn. Vi gleder oss.
Ungdom henter det meste av sine nyheter
og annen viktig informasjon fra influensere. Influensere som er annen ungdom som våre yngre ser opp til og tror på. Og hvor henter disse ungdommene sine nyheter og tanker fra? Leser de aviser og se på TV-nyheter? Eller henter de sine nyheter fra andre influensere? Noe å tenke på.
Oslo mangler utleieboliger,
og markedskreftene får jobbe fritt. Airbnb har blitt en ødeleggende faktor i storbyene. Leiligheter leies ut kortsiktig for en helg eller noen få dager. Med veldig god inntekt for utleierne. Og konkurrerer dermed med hotellene. Airbnb er en god ting for dem som vil leie for én måned eller to, men ødeleggende for dem som må ha leilighet i storbyene og som ikke har råd til å kjøpe.
en eneste gang, og i kveld får vi Diamond League fra Doha. Jeg er ikke spesielt glad i fotball, men veldig glad i friidrett. Så denne kvelden blir det god underholdning for oss seere og veldig varmt for utøverne. Sondre i stavsprang og Luel med fire hundre meter hekk, var de eneste norske deltagerne.
Det blir helt umulig
hvis Norge hele tiden skal strebe etter å tilpasse vår nasjon til å tilfredsstille disse egosentriske milliardærene som lar guden Mammon styre det de gjør. Dessuten vil det alltid være land som er mer tilpasset enkelte grupper av mennesker enn andre. Sveits er sikkert et bra land å leve i for noen som ønsker å bo der, og det må de selvfølgelig få lov til uten at vi blander oss opp i det. Men jeg er ikke sikker på om disse som har bygget opp formuene sine i Norge, ville klart det samme i Sveits. Les mer her: Slakter forslag, kommer ikke tilbake til Norge
I dag går turen min til tannlegen i Bergrådveien 13 i Oslo.
Det er der de bygget opp tanngarden min for mange år siden. Med implantater, broer og kroner. Så nå har jeg stort sett bare porselen i munnen, og da fortsetter jeg der alt begynte. Først med Jan Eng og et helt batteri med spesialister, så med Gullien og nå med en ny. Eng forsvant til Halden, Gullien gikk av med pensjon i år og den nye som heter Lars Lystad, har jeg ikke hilst på før. Alle disse har vært og er utdannet i implantat-teknikk, så da føler jeg meg på trygg grunn. Når jeg først har brukt over tre hundre tusen kroner på tyggeredskapen, så tar jeg ingen sjanse på å eksperimentere med nye tannklinikker.
Tannleger og leger anbefaler
for øvrig at vi skal spise mye frukt og grønt, og da anbefaler jeg deg å besøke Extra-butikker på «To Good To Go». Der får jeg frukt og grønt i forundringspose. Verdi ett hundre og sytti kroner som jeg betalt trettini kroner for. Se på vedlagte bilde.
I nyhetene hører vi at dagens unge
ikke har gode nok kunnskaper i norsk og matematikk. I tillegg hører vi nå at de også har lite kunnskaper om demokratiske prinsipper. Så hva lærer de egentlig på skolen? Det er det nok mange som spør seg om etter å ha hørt på nyhetene.
I den forbindelse ble læreren til Haaland spurt om hvordan fotball-idolet klarte seg på skolen. Han var ikke den mest interesserte, svarte læreren, og når jeg tok det opp med ham, svarte han bare at han ikke trengte å lære noe på skolen, fordi han skulle bli profesjonell fotballspiller. Og det ble han. Så kanskje vi nærmer oss noe her. Vi får jo stadig vekk flinkere idrettsfolk, samtidig som de teoretiske ferdigheten svikter. Hmmm!
I motsetning til dette siste, hører vi at bibliotekene har satt nye rekorder i besøk og også i utlån av bøker. Spesielt barne- og ungdomsbøker, hører vi på nyhetene.
Og så har vi landbruksoppgjøret da, der bøndene som vanlig ikke er fornøyd. I fjor fikk de en lønnsøkning på over tretti prosent, hører vi i kveld. Og mange av dem har ikke dette yrket som hovedjobb. Så de få som har denne jobben som hovedjobb, har svært gode lønnsnivåer hører vi. De som har andre jobber som hovedjobb, har da sannelig god lønn på bijobben som bonde.
Fotball-VM har overtatt nyhetsmediene. Dette var vi alle sikre på. Også i Norge. Men så kom nyheten om at kronprinsessen vår har fått nye lunger. En nødvendig og livsforlengende operasjon, leser vi. Og alles oppmerksomhet rettes mot kongehuset vårt. Trump, Hormuz-stredet, Putins angrepskrig mot Ukraina, alle disse tingene blir skjøvet nedover blant medienes overskrifter. Og godt er det. For dette er et menneske med familie. Ekte mennesker. Og sånne nyheter bør prioriteres. Vi ønsker kronprinsessen og hennes familie alt godt. Vi tenker på dem.
I går gikk avreisen med tog fra Sandefjord til Lysaker og Unity Arena på ettermiddagen. Vi var ganske usikre på veien fra Lysaker Stasjon til konsertarenaen, men det løste seg ganske fort. Det var bare å følge anvisning og menneskene som skulle samme vei.
«Skal du til konserten?»
Det var i hvert fall tre personer som jeg spurte om det samme, og dermed havnet vi raskt inn i en buss. Men så var det Ruter da. Jeg hadde lagt inn Ruter-appen som selvfølgelig ikke fungerte.
«For gammel versjon», leste jeg på skjermen.
Men vi var allerede om bord i bussen, og da var det lite vi kunne gjøre. Og etter noe minutter var vi framme og sa takk for oss. Sånn ut i været.
«Dette ble ikke dyrt», sa vi til hverandre. For ingen hadde Ruter-appen klar. Ingen av dem vi sto sammen med.
Foran oss lå Unity Arena, den store hallen der det var veiarbeid som pågikk, så vi måtte følge en smal sti rundt hele bygget for å komme fram til inngangene.
Konserten skulle begynne halv åtte og klokka var sånn omtrent seks, så vi ble tuslende rundt. To food-trucker solgte mat. Vafler fra den ene og gyros fra den andre. Kiosk som solgte drikke, fant vi også. Tre hundre kroner for to plastglass med hvitvin. Men ingen steder å sitte. Akkurat dette er for dårlig.
«Det er billigere på ferja», sa en dame fra Sandefjord. Vi ble raskt kjent med henne og en venn av henne. Hun var også venn av Fred Rønning som var den som fortalte meg om André Rieu for flere år siden. Han var tydeligvis ihuga tilhenger av orkesterlederen som har store konserter i Maastricht i Nederland, der han også bor. Og Sandefjordinger finner hverandre uansett hvor vi er.
Etter å ha fortært vinen og lagt plastglassene som kostet tjuefem kroner per stykk, i veska mi, stilte vi oss i køen til port nummer ti. Det var det som var vår port, hadde jeg lest på eposten fra Unity Arena. E-posten som informerte oss om reglene for å komme inn i hallen. Ikke paraply og ikke mer en ei lita veske, leste vi i eposten. Disse ble inndratt og utlevert utenfor hallen etter forestillingen.
Klokka halv åtte var vi godt plassert inne på rad sytten oppe under taket. Stolene var ikke for de store rumper og heller ikke behagelige. Hard plast er ikke spesielt godt å sitte på i tre timer.
Så startet konserten og showet, for det er det André Rieu står for. Med innmarsj av alle medvirkende. Dresskledde menn og damer med flotte og fargerike kjoler. Et eksplosivt og fargerikt show med musikkperler som alle ble introdusert av orkesterlederen. Det er jo dette som gjør det hele til et show. Han har holdt på med dette i førti år, fikk vi høre, mens han la til at han satset videre for nye førti år. Og alle klappet.
Etter en god time stanset musikken, og utøverne forsvant. Uten kommentar. Pause, forsto vi. Noen yngre klatret ned fra våre bratte hyller, men de fleste ble sittende eller stående for å få følelsen tilbake til skinkene våre.
Tjue minutter seinere var alle tilbake på scenen, og showet var på nytt i gang. Etter en god time, forsto vi at alt var over, men publikummet ropte på mer og André Rieu viste med armene at han ga seg, og dermed var de i gang igjen. Det samme gjentok seg fire eller fem ganger før han endelig takket for seg. Showet var over. Alle virket fornøyd. Ikke bare litt, men veldig fornøyd. Så også vi.
Gulvet foran scenen begynte å tømmes. Alle skulle ut gjennom portene. Vi som satt oppe på hyllene våre, måtte bare se på og vente til det ble vår tur. Men det gikk allikevel greit. De er flinke, de som styrte det hele.
Og så var vi endelig ute. Vi skulle tilbake til Lysaker jernbanestasjon. Jeg tok telefonen til hjelp og fulgte veiledningen fra gps’en. Inntil vi måtte begynne å spørre. Etter å ha spurt to tre mennesker, var det plutselig noen som skulle samme veien. De brukte mobiltelefonens gps, de også, og da var det bare å følge på langs gang- og sykkelstier. Alt inntil vi, tjue minutter seinere, sto i Lysaker stasjons ventehall. Klokka var noe over elleve, og det var en halv time til siste tog fra Oslo til Sandefjord. Og der var også de samme sandefjordingene som vi snakket med ved ankomst til Lysaker.
Toget var fullt av mennesker. Mest ungdom. Hvorfor? To unge jenter vinket på oss og viste oss vei til to ledige seter ved siden av en ung mor med tre unge jenter, en datter, en niese og en klassevenninne av jentene.
«VG-lista», sa moren som en forklaring til alle ungdommene. «VG-lista som én gang i året arrangeres på Sjøsiden av Rådhuset».
Klokka var nærmere ett da vi ankom Sandefjord Stasjon, takket moren for praten, mens de unge sov eller nesten sov. De skulle videre til Porsgrunn. I morgen er det søndag, sa hun, så det går greit.
Så sto vi på perrongen sammen med venneparet fra Sandefjord. Han skulle til Furustad og hun skulle gå sammen med oss. Hun til Frogner Terrasse og vi hjem. Klokka halv tre var vi hjemme. Et lite glass rødvin og så søvn.
