Kapitel 92 – Christensen var nest etter Gud!

Kapitel 92 – Christensen var nest etter Gud!

Vi som jobbet fast i rederiet Thor Dahl hadde store følelser for vår arbeidsgiver og mente at vårt rederi var verdens beste med rederen som nest etter Gud. Han het Lars Christensen jr., og ingen måtte si noe galt om ham. Han var rederiets hovedaksjonær og den som alle betraktet som SJEFEN.

Fra 1977 til 1978 jobbet jeg på kontoret som vikar for Narve Sørensen som måtte en tur ut for å holde vedlike radiotelegrafistsertifikatet sitt. Den første dagen parkerte jeg bilen rett ved inngangsdøren, fordi det var der det var ledig plass. Ikke før hadde jeg lukket opp døren til mannskapskontoret før Harald Dolven som var sjef for denne avdelingen, kom stormende ut fra glassburet sitt:

  • «Er det du som har tatt plassen til Christensen?»

Jeg reiste meg forskrekket og bekreftet dette, hvorpå han fortsatte:

  • «Er du gal? Flytt bilen din; nå og med en gang.»

Jeg løp ned trappene. Heldigvis hadde Christensen ikke kommet, så jeg satte meg inn i bilen, startet og flyttet den til en annen plass.

Da jeg kom opp igjen, så jeg at Hans Fredrik Corneliussen jr. som var nestkommanderende i avdelingen, satt og småsmilte. Dolven i glassburet smilte ikke.

Dette ble ikke glemt i de påfølgende månedene. Så godt som hver gang jeg presenterte meg for folk som jobbet i de andre avdelingene, fikk jeg høre:

  • «Jaså, det var du som tok plassen til Christensen?»
2020 02 18 - Thor Dahl - bygget

Jeg parkerte der den sorte bilen står parkert.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 90 – Et par helger senere

Kapitel 90 – Et par helger senere

besøkte jeg henne hjemme hos foreldrene hennes i Våler utenfor Moss. Jeg fikk nesten ikke revet meg løs. Inger Johanne fortalte seinere at svigermor, ja hennes mor ble min svigermor, etter noen dager spurte henne om hvor lenge jeg egentlig skulle være der.

Neste helg eller et par helger deretter besøkte Inger Johanne meg hos mor og far og fikk hilst på dem, og et par uker senere reiste Inger Johanne, Torunn som var navnet til venninnen og jeg på en ukes ferie til København.

Mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at jammen gikk det fort i svingene. Amors pil hadde truffet meg midt i hjertet – og dypt.

  • «Hvordan er hun?», spurte Odd.
  •  «Den beste», husker jeg at jeg svarte. Jeg hadde aldri møtt noen som henne.

Høsten kom, og jeg sa ja til et vikariat på Astra som var et fiskefabrikkskip under utenlandsk flagg. Thor Dahl hadde management for båten, og de hadde ingen ledige radiooffiserer hjemme, men måtte ha en leder i radiostasjonen, en av rederiets fast ansatte, og det passet meg veldig godt. Jeg var til de grader forelsket og skulle bare være om bord i tre måneder; inntil han som hadde jobben fast, hadde feriert seg ferdig.

Julen 1971, et halvt år etter at vi møtte hverandre på Sjøormen, kom jeg hjem igjen og fridde, ikke bare en gang, men hver gang fikk jeg det svaret jeg egentlig forventet:

  • «Terje, ta det med ro. Vi har ikke kjent hverandre mer enn et halvt år».

Men den som ikke gir seg, får til slutt det svaret han ønsker seg, og etter et par måneder forlovet vi oss på kjøkkenet hos moren og faren til min fetter Svend Kristian og bestemte bryllupsdagen. Det var slik Inger Johanne ville ha det. Ingen forlovelse før bryllupsdatoen var bestemt.

Dermed kunne jeg reise ut igjen i mars 1972. Båten het Thorshavet og var min fjerde båt i rederiet. Nå hadde det gått ni måneder siden vi traff hverandre. Denne gangen måtte jeg stå om bord i seks måneder, noe som passet akkurat slik at jeg kom hjem i begynnelsen av september før vi giftet oss syvende oktober.

Dette var ikke mer enn den tiden vi trengte, og begge var nervøse for at det skulle skje et eller annet som ødela timingen, at jeg ikke skulle rekke å komme hjem slik at vi ikke skulle rekke lysingstiden. Det skulle jo lyses for oss i kirken, ikke bare en gang, men to. Varselet skulle jo også inn i Lysingsbladet og våre to lokalaviser, Moss Avis og Tønsbergs Blad. Jussen var slik den gangen. Hvis ingen protesterte, var alt i orden, og vi kunne bli et ektepar; et ekte par.

Det formelle lysingsdokumentet måtte signeres hos presten i Våler kirke. Han virket veldig hyggelig da vi ble ønsket velkommen på kontoret hans i Prestegården, og da det formelle var unnagjort, mente han at vi var såpass voksne at noen veiledning var unødvendig.

  •  «Dere er jo så voksne at den vanlige samtalen rundt det å leve sammen, vel ikke er nødvendig»,mente han.

I stedet fikk vi omvisning i den gamle prestegården som han var svært stolt av. Da vi forlot ham, sa Inger Johanne:

  • «Vi skulle vel fortalt ham at du har vært til sjøs i ni måneder av de fjorten vi har kjent hverandre?»

Bryllupsfesten ble holdt i kommunens samfunnshus rett ved siden av kirken og var stort som det høver seg på landet. Jeg syntes jeg hadde stor familie med mine ni tanter og onkler som alle var gift og en tante på farssiden, men svigermor spurte meg flere ganger om jeg ikke hadde flere som jeg kunne invitere, enda jeg la til alle tre kameratene og kjærestene deres.

Den dagen da jeg satt ved siden av mor oppe ved alteret og så Inger Johanne komme opp kirkegulvet i Våler kirke i Østfold sammen med svigerfar, var stor, virkelig stor. Jeg har alltid hatt lett for å få klump i mage og hals, men denne gangen var det virkelig ille.

  • «Skal denne vakre jenta bli kona mi?»,tenkte jeg. «Herregud, så pen!»

Festen var på Herredshuset rett ved kirken. Skikken den gangen var at svigermor og svigerfar holdt bryllupet, og jeg som brudgom, holdt drikkevarene og min mor og far var inviterte gjester.

Innkjøpene av alkoholholdige drikkevarer var et kapitel for seg. Jeg brukte Tor, min kommende svoger som veileder, og han ble aldri fornøyd. Hver gang jeg hadde kjøpt det vi hadde blitt enige om, og rapporterte til ham, svarte han bare:

  • «Det er ikke nok, Terje. Du må også kjøpe . . . ».

Resultatet var at vi hadde alkoholholdige drikkevarer i mange år etterpå, men vi gikk ikke tomme under festen, og det kan jeg vel takke Tor for.

Jeg hadde planlagt talen min etter veiledning av skredder Mentzen i Tønsberg der jeg leide kjole og hvitt. Han var leder av Tønsberg Amatørteater og skulle vite sånt, tenkte jeg. Derfor spurte jeg ham, mens han tilpasset antrekket til min kropp.

  • «Det er ikke så viktig hva du sier, bare den siste delen er god», sa Mentzen. «Dessuten er det ingen som forventer det store fra brudgommen. Går du i stå, blir det bare karakterisert som rørende, spesielt av damene».

Først snakket svigerfar og deretter far. Jeg måtte bare vente, og munnen min ble tørrere og tørrere. Steken var nydelig, sa alle da de skrøt av vertskapet, men hos meg satte seg bare fast i den tørre ganen. Etterpå husket jeg ikke at jeg hadde spist engang og i alle fall ikke hvordan den smakte.

Men plutselig hørte jeg toastmasteren Roksvåg si navnet mitt. Han var venn av svigermor og svigerfar og kunne sine saker. Stemmen hans gjorde noe med meg. Nervøsiteten gled liksom av meg da jeg reiste meg opp for å takke for bruden.

Til slutt klappet alle. Jeg så mot forloverne. Elsie, Inger Johannes forlover og Svend Kristian, min forlover, ventet fortsatt. Stakkars mennesker, tenkte jeg, men begge gjorde det de skulle, og alle smilte og klappet.

Klokken ett om natten forlot vi festen og reiste til Refsnes Gods der vi på forhånd hadde leid rokokkosuiten, en av bryllupssuitene, men hva som skjedde der holder vi for oss selv. Senere fikk jeg høre av kameratene mine, at det var da vi dro, at festen virkelig startet, men slik var skikken i Våler.

2020 02 22 - 1972 10 07 - Inger Johanne og Terjes bryllup - 2 - Bryllupsbilde

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 89 – Sommeren 1971 var jeg hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Kapitel 89 – Sommeren 1971 var jeg hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Jeg hadde blitt tjuefire år og bodde fortsatt hjemme hos mor, far og broren min som etter hvert hadde kommet i bilsertifikatalder. Egentlig følte jeg meg for voksen til å bo hjemme, men tenkte at det skulle bare være en kort ferie før jeg skulle ut til sjøs igjen. Tre måneder var den tiden jeg hadde planlagt å være hjemme.

Ungdomskameratene mine hadde fast følge og hadde vært sammen med de samme jentene i lengre tid, så de var mye opptatt med dem samt skole og studier.

  • «Åssen er det med deg da, Terje? Du er jo snart gifteklar».

Det var Odd som mente dette en fredag jeg var innom ham. Han bodde fortsatt hos moren sin og gikk siste året på «Tekniker’n» i Horten. Han hadde kjæreste i Lommedalen i Bærum og følte seg nok litt mer voksen enn meg, enda jeg var ett år eldre og hadde vært i jobb i flere år.

  • «Ikke tale om», svarte jeg,«jeg hadde mareritt for bare noen måneder siden da jeg drømte at jeg hadde giftet meg. Det var en forferdelig opplevelse, og hele kroppen min skalv resten av natten. Tenk å bo sammen med samme jente resten av livet. Nei, det er altfor mye som skal oppleves før jeg kommer så langt».

Jeg var jo glad i jenter, kanskje litt for mye, mente mange, men ikke på den alvorlige måten. Jeg visste at mange kalte meg en sommerfugl som fløy fra jente til jente, men brydde meg lite om det. Livet var herlig, og det var mye som skulle oppleves. Odd ga ikke noen kommentar til mitt svar. Han var ikke den mest snakkesalig av oss fire kameratene, men han tenkte desto mer.

  • «Mette kommer ikke før i morgen», sier han plutselig,«skal vi ta en tur på by’n»?

Mette var kjæresten hans, men de bodde ikke sammen, så han ville vel benytte sjansen nå når han hadde mulighet. De andre to kameratene våre studerte i Oslo, så det ville bare bli oss to.

Klokken seks sto vi i kø utenfor Sjøormen som var byens sommerrestaurant i Roklubbens lokaler på Nøtterøy-siden av Kanalbrua. Vi hadde bestilt bord for fire. Det var Odd som hadde ordnet dette. Det var kjekt å ha plass til to jenter ved bordet, mente vi begge. Jeg hadde egentlig regnet med at det var en mulighet for å treffe en tidligere kjæreste, så det lå en baktanke bak de ekstra stolene, sett fra min side.

På Sjøormen åpnet dørene presis klokken seks. Hovmesteren sto ved døråpningen og henviste gjestene til de bordene de skulle ha. Odd og jeg sto et stykke bak i køen, men i og med at bordet vårt var bestilt, var ikke det noe problem.

Jeg hørte at Odd pratet med noen som jeg trodde han kjente. Jeg, for min del, kjente få, siden jeg stort sett hadde vært fraværende fra Tønsberg de siste fem årene. Thorsholm i tjueto måneder, marinen i femten måneder og Thorshov i nitten måneder. De fleste ungdommene reiste vekk på den tiden. Det var i alle fall det inntrykket jeg hadde.

  • «Vi har plass ved bordet vårt», hørte jeg Odd si. «Vi har det, Terje, har vi ikke?»

Siden jeg ikke hadde sagt noe om kjæresten fra halvannet år tilbake, så var det bare å bekrefte.

  • «Ja, selvfølgelig», svarte jeg, mens jeg tenkte «Skitt, der gikk den muligheten».

Mulighet? Mulighet til hva? Jeg hadde ikke noen avtale, men det kunne jo være at en mulighet dukket opp. Det var sommer og Sjøormen var attraktiv for mange av de tilreisende sommerturistene.

Jeg gikk først inn da det ble vår tur. Odd fulgte etter med ansiktet bakover, sikkert mot dem han hadde tilbudt de to ledige plassene ved bordet vårt.

Jeg tok stolen innerst ved den hoftehøye veggen. Fra skulderen min og opp til taket var det åpent slik at jeg kunne se innover i lokalet. Det var slik jeg pleide å gjøre det. Først fange blikket til en eller annen av de unge damene, så smile og blunke. Fikk jeg smil tilbake, skjønte jeg at jeg hadde mulighet, og spesielt hvis den samme damen bøyde seg mot venninnene og snakket intenst og alvorlig. Enda sikrere ble jeg hvis hun snudde seg mot meg igjen og smilte på nytt. Da var det innertier, og jeg kunne reise meg opp og gå smilende mot den utvalgte, stoppe på en meters avstand, bukke og spørre:

  • «Har du lyst til å danse?»

Etter de vanlige respektable tre dansene kunne jeg komme med et nytt spørsmål:

  • «Skal vi ta en til?»

Fikk jeg et ja, visste jeg at jeg var i mål. Da kunne jeg invitere henne til bordet vårt, men denne gangen hadde Odd stoppet denne muligheten ved å fylle opp bordet med noen jeg ikke selv hadde valgt.

Jeg røkte pipe den gangen og tok opp både pipa, tobakk og fyrstikker. Fylte pipa med tobakken og la tobakkspakka tilbake i jakkelomma. Tobakken var Mac Baren. Den var ikke så tørr. Det hadde Bakkeland fortalt meg for seks år siden da vi begge gikk på Kontorlærlingeskolen. Han var en av skolekameratene mine der. Mer voksen enn meg og gikk bestandig i dress og frakk, enda han var fra Andebu der det stort sett bare var bønder. Faren eller onkelen var lensmann, og kanskje det var derfor.

Pipa var fylt. Nå var det bare å få fyr på den. Inger Johanne fortalte meg, flere måneder senere, at jeg brukte nesten hele fyrstikkesken hennes for å holde fyr i pipa. Jeg vet at dette hadde sin årsak. Hun satt rett overfor meg og smilte med de hviteste tennene jeg noensinne hadde sett. Jeg var bergtatt.

Kvelden gikk raskt. Jeg tror vi danset hele tiden, men vi må jo ha snakket litt også. Hun og venninna hadde planlagt å reise til Arendal dagen etter. De skulle bare overnatte en natt hos ei venninne på Solvang i Tønsberg, og så skulle de videre dagen etter, men den delen av turen ble avlyst.

2020 02 16 - Sjøormen Restaurant Tønsberg

Jeg fant ikke andre bilder av Sjøormen Restaurant enn dette fra brannen. Bildet er lånt.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Apartheid i Sakai i Japan (1969-1971).

Apartheid i Sakai i Japan (1969-1971).

Mens jeg sitter slik og skriver, dukker stadig nye minner opp.

Jeg har vært i mange land der enkelte folkegrupper blir sett på som lite ønskelige eller mindreverdige av mange mennesker, og de landene er mange.

I to år, fra 1969 til 1971, var jeg om bord på MT Thorshov.

En dag fikk vi beskjed om at vi skulle til Japan, og jeg gledet meg stort siden jeg aldri hadde vært i dette landet som James Michener skriver så flott om i boken Sayonara der en amerikansk soldat blir forelsket i en japansk pike.

Landet som jeg oppfattet som både mystisk, gammeldags og moderne, alt på samme tid. Om hus av papir. Om studenter som tok livet av seg hvis de ikke klarte sine eksamener. Om billige kameraer, kikkerter og stereoanlegg. Jeg visste at dette kom til å bli et spennende besøk.

Vi var tre som gikk i land den første ettermiddagen. Vi bestemte oss for å finne en restaurant som hadde skalldyr på menyen, men det var ikke enkelt. Vi sto nederst i byens hovedgate og så oppover gaten. Alle skiltene var skrevet med japanske skrifttegn, og det var det ingen av oss som forsto, så vi måtte spørre.

Jeg husker dette som om det var i går, så jeg velger å bruke nåtid når jeg forteller om vårt møte med Sakai som i dag er en av Japans største havnebyer.

Vi går oppover gaten og ser inn i hvert eneste vindu, men ingen av de første er restauranter. Det er bare butikker, butikker og butikker. Vi setter opp farten. Den mest sultne går foran, mens vi to andre rusler et godt stykke bak.

  • «Spiste du ikke før vi gikk fra borde?», roper jeg til den sultne.
  • «Nei, men det må jo være en restaurant her»,svarer han, «fy faen, for en drittby».
  • «Slapp av»,svarer min sidemann, «det dukker nok opp en restaurant før eller senere».

Vi fortsetter å gå.

Plutselig stopper den sultne, legger pannen helt inn til et stort vindu med begge hender på ansiktssidene for å stenge lyset ute.

Han snur seg mot oss og roper: «Her er det. Denne ser fin ut».

Han åpner inngangsdøren. Nå er også vi fremme og ser inn på en skikkelig bra utseende restaurant.

  • «Det er jo ingen her», sier den sultne som allerede er halvveis inne i lokalet.

Vi blir stående litt uvisse. Vet liksom ikke hva vi skal gjøre, mens øynene våre begynner å venne seg til det litt dunkle lyset her inne.

  • «Nå kommer det en»,sier den sultne, «jeg gleder meg allerede». Han har vært i Japan før, så vi lar ham styre. Dessuten er han den mest sultne av oss tre.

Nå ser jeg også ham som den sultne så først. Jeg ser en mann som kommer mot oss. Han er dresskledd, i sort dress, så jeg antar at han er hovmesteren.

Han stopper foran oss og smiler forsiktig. Den sultne er igjen først og spør om ledig bord, selv om vi ser at alle bordene er ledige. Det er jo slikt man gjør når man kommer inn i en restaurant med hvite duker og svartkledd hovmester.

  • «Sorry», sier hovmesteren, «only Japanese».
  • «Hva faen?», sier den sultne. Jeg værer at vi kommer til å få en sint kollega, så jeg smiler, tar kollegaen i armen og trekker ham med utenfor der vi blir stående å diskutere.
  • «Ærre apartheid eller?», sier den sultne som nå også er sint.
  • «Vi prøver et annet sted», sier vår kollega, «dette var sikkert et spesielt sted for sånne nasjonalister. Jeg har hørt om dem før. Ikke bare her i Japan. Det er mange som ikke liker utlendinger. Jeg husker at flere reagerte når ungarerne kom til Norge».
  • «Ja, og når nordlendingene kom ned til oss i sør», fleiper den sultne som nå har begynt å roe seg, men han er fortsatt sulten, så han fører an.
  • «Her er en ny», hører vi foran oss, og ser at han forsvinner inn en døråpning, men før vi når frem, kommer han ryggende ut igjen med en illsint japaner etter seg. Japaneren lirer av seg noen japanske ord og forsvinner inn igjen.
  • «Hva sa han?», spør vår kollega som er av det rolige slaget. Dessuten spiste vi begge godt før vi gikk i land, så vi har ikke det store behovet for mat.

Ikke slik som den sultne som snur seg mot oss med store øyne.

  • «Han sa . . ., han sa at . . ., han sa: Food for Japanese, not for you, not in Sakai. Betyr det at vi skal gå sultne i hele kveld. Fy faen!»

Den sultne virker nå fortørnet. Fortørnet, sulten og sint. En svært dårlig kombinasjon.

Vi blir enige om å stoppe en taxi og for å spørre etter en restaurant for oss. Taxien stopper og den sultne river opp bildøren, stikker hodet nesten helt opp i ansiktet på sjåføren og nesten hyler:

  • «Restaurant for dirty Norwegians. Do you know?»

Vi står fortsatt avventende på fortauet inntil den sultne vinker oss inn i baksetet. Han setter seg foran.

  • «Seamen officers club», sier han henvendt til oss og ser mutt forover.

Offisersklubben er grei nok, men den er ingen spiserestaurant. Store vinduer uten gardiner og helt hvitt interiør med ok europeisk mat.

Mannen bak disken, han er også japansk, sier at hvite er lite velkomne i denne delen av Sakai.

  • «Har dere ikke sett at all skrift på og utenfor butikker og restauranter, er japansk?», spør han og svarer selv: «Det er for at dere ikke skal forstå, men her er dere velkomne».

Denne følelsen av å være mindreverdig, var ikke god. Dette er førti år siden, men jeg husker det godt.

Apartheid og fremmedfrykt er noe dritt uansett hvor det er. Dessverre har vi det i mange land, også i Norge der mange mørkhudede har blitt og fortsatt blir nektet adgang til etablissementer som skylder på klubbmedlemskap, fullt hus eller lignende.

2020 02 18 - Sakai i Japan

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 88 – Nitten måneder mellom Europa og den persiske gulf (august 1969 – april 1971). MT THORSHOV.

Kapitel 88 – Nitten måneder mellom Europa og den persiske gulf (august 1969 – april 1971).

MT THORSHOV.

Når jeg prøver å memorere hendinger fra den tiden jeg sto om bord i MT Thorshov, så er det ikke så mye jeg husker. Mens minnene fra Thorsholm er svært mange, så består minnene fra Thorshov bare av små glimt. Vi gikk jo bare fram og tilbake mellom den Persiske Gulf og Europa, tur og retur, om og om igjen.

Radiostasjonen på Thorshov var mye mer moderne enn den jeg hadde på Thorsholm og helt annerledes enn det utstyret vi hadde i marinen, så det tok noen timer før min kollega kunne gå fra borde.

Da kvelden kom var jeg alene i radiorommet og så fram til å prøve alt det moderne utstyret, men jeg måtte vente siden vi fortsatt lå under land, så jeg la meg om kvelden uten å ha prøvd noe annet enn mottagerne.

Midt på natten våknet jeg av at hele båten vibrerte. Dette hadde jeg aldri opplevd tidligere, så jeg kledde på meg og gikk opp på broa der aktiviteten var stor. Vi var i ferd med å forlate Ras Tanura som var navnet på oljeterminalen, og utsikten der oppe fra, seks etasjer over dekket, var fantastisk.

Etter en stund gikk jeg ned til radiorommet som lå vegg i vegg med lugaren min og startet opp senderen. Nå fikk jeg anledning til å prøve utstyret. Dette var morsomt, og det var lys morgen innen jeg hadde fått prøvd alt. Jeg hadde lyttet på Rogaland Radio som sendte liste over alle båter som de hadde telegrammer til og hørt at det var telegram til oss. Jeg hadde kontaktet dem, tatt imot telegrammene og levert dem videre til adressatene om bord.

Så var det frokost, og jeg gikk ned trappene til etasjen der vi hadde messe. Jeg kjente lukten lenge før jeg var framme, spesielt lukten av bacon. Bordet var allerede halvfullt da jeg kom inn, så jeg fikk hilst på dem jeg ikke hadde truffet dagen før, og ble henvist til kortenden av bordet inntil skottet.

Mellom offisersmessa og byssa lå salongen der skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hadde sine spiseplasser, og på den andre siden av byssa lå mannskapsmessa og underoffisersmessa.

Vi var tredve besetningsmedlemmer om bord fordelt på fire messer, så vi hadde god plass og ble betjent av to messepiker i tillegg til stuerten og to kokker. Her ble det ikke spart på noe, verken på mat eller service selv om jeg ikke fikk egen boy slik jeg hadde om bord i Thorsholm, men det var godt å kunne bestemme hva jeg skulle ha på meg av klær. Det kunne jeg verken om bord på Thorsholm der boyen min ble fornærmet hvis jeg ville ha på meg noe annet enn det han la frem eller i de femten månedene i marinen der forsvaret bestemte at vi skulle ha uniformer.

I løpet av den første dagen i sjøen hadde jeg hilst på de aller fleste, og jeg hadde fått sterke signaler om hva de forventet av tjenester fra radiorommet.

Den daglige «Pressa» var det viktigste, fikk jeg høre. Det var de eneste nyhetene vi fikk fra Norge. De kom i form av morsesignaler fra Rogaland Radio og fylte et A4-ark som jeg mangfoldiggjorde på spritduplikatoren slik at hver messe fikk to ark hver. I salongen fikk skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hvert sitt. De var jo øvrigheten om bord, så derfor.

Telefonsamtaler med dem hjemme var også veldig viktig, fikk jeg høre. De fleste hjemme hadde ikke private telefoner, så dagene ble ofte lange når jeg fikk beskjed fra Rogaland Radio om at de hadde en telefonbestilling til oss eller når en om bord ville ringe hjem. Det gikk gjerne et par tre timer før jeg hadde etablert telefonforbindelsen via Rogaland Radio, men både vi og dem hjemme var vant til å vente på disse samtalene. De aller fleste sto om bord i nesten to år før de traff familien igjen, så det å få snakke med sine kjære var svært viktig for den enkeltes sjelefred. Verre var det de gangene telefonsamtalene dreide seg om dødsfall blant nær familie eller venner der hjemme. Mens de hjemme kunne få trøst fra familie og venner, var det bare kollegene om bord som kunne bidra overfor sjømannen.

Spesielt husker jeg han som fikk beskjed om en bror som døde for egen hånd. Fra telefonboksen hørte jeg et vræl og tilkalte skipperen som fungerte som sjelesørger og whiskyskjenker. Dette var en vanlig måte å hjelpe på.

  • «Med whisky innabords blir de mentale stengslene åpnet, og sjelesørgingen går bedre», sa skipperen.

Vibrasjonen i bygningen likte jeg ikke. Om bord på Thorsholm der jeg bodde på midtskipet var det helt stille siden maskinen var akterut, men her om bord på Thorshov som var en såkalt baklader, forplantet vibrasjonen fra maskinrommet seg oppover i bygningen, og inne i skottet bak køya mi var det antageligvis et rør som ikke var festet skikkelig.

  • «Dette er nok årsaken», mente maskinsjefen.

Røret slo mot et eller annet og sørget for flere søvnløse netter, men etter hvert ble jeg vant til dette også.

I fritiden om bord var det utendørs svømmebassenget i bruk så sant vi hadde godt vær. Bassenget var omtrent fire meter bredt, seks meter langt og to meter dypt og svært viktig når vi arrangerte dåp for dem som ikke hadde passert «linna» (ekvator) tidligere.

På en av rundturene mellom Europa og Den Persiske Gulf hadde vi en av Sandefjords tidligere ordførere med oss. Han var i 1969 sytti år og pensjonist, og i syttiårsgave har han fått en tur-retur-reise mellom Europa og Den Persiske Gulf av sønnen som var administrerende direktør i rederiet. Linjedåpen som vi arrangerte med ham om bord er den av mange dåpsseremonier som jeg husker best. Han ville være med på alt, og seremonien kulminerte for hans del i at han ble kastet ut i bassenget av to sterke karer. En holdt i armene hans mens den andre holdt i føttene og svingte ham frem og tilbake før han havnet i vannet, mens skipperen holdt seg engstelig i bakgrunnen.

Frithjof Bøe som syttiåringen het, var for øvrig litt av en skøyer og foreslo at vi skulle arrangere skipsrevy. Scenen ble laget ved hjelp av portierestoff i åpningen mellom offisersmessa og offiserenes oppholdsrom. Alle ble anmodet om å bidra med det de har lyst til, så skuespillere og publikum byttet hele tiden roller. Bidrag hadde vi i en eske fra «Velferden For Sjøfolk».

Dart som er et engelsk pilespill var en daglig aktivitet blant offiserene, spesielt etter middagen som var dagens siste fellesmåltid, mens dekksgolfturneringer der så godt som alle deltok, ble arrangert i helgene. Produksjonen av pucker og køller ble etter hvert til en ren vitenskap. Forskning og utvikling ble viktigere og viktigere, og det å trekke seg ble sett som en uting og svært lite sportslig. Etter hver turnering ble det skrevet sportsreferat, og det var viktig å få navnet sitt i referatet.

En dag fikk jeg oppleve det som jeg bare hadde lest om tidligere. Hagl så store som en knyttneve. Dagen startet med godt og varmt vær, men i løpet av en time falt temperaturen flere titalls grader og vinden økte kraftig. Skipperen varslet forbud mot å gå utendørs, og alle dører ble stengt. Så begynte det å hagle med isbiter som var like store som en knyttneve. Vinden og haglene som dundret i dekket laget et forferdelig leven. Det hele varte en times tid, og da vi endelig kom ut, ble vi vitne til store ødeleggelser. Blant annet hadde reservepropellen på flere tonn revet seg løs fra festene sine og dekslet til vår store redningsflåte på omtrent tre ganger tre meter, var torpedert av isklumpene som lå på dekket og lå klistret opp til det vi kalte «Eiffeltårnet» akterut.

En kveld mens vi lå ved en oljeterminal i Den Persiske Gulf kom det høye rop fra dekket:

  • «Shellfish, shellfish, shellfish!»

Da jeg kom ut var det hele i gang. Overstyrmannen ledet an. Han hadde satt på lyskasterne og stilt dem slik at de lyste ned på vannet. Flere hadde allerede utstyrt seg med hover og var på vei ned en leider mot en platting rundt terminalsokkelen som sto på havbunnen. Det mysset av krabbelignende dyr i vannet. Da jeg kom ned, så jeg en mengde av disse dyrene med hummerhale som sparket seg bakover mot lyset. De som var utstyrt med hover, holdt dem bare bak dyrene som sparket seg selv inn i hovene, og alle jubler hysterisk:

  • «Bøtter, bøtter, kom med flere bøtter!»

Etter et par timer var det full stopp. Vi hadde tømt havet, men den kvelden gasset vi oss i skalldyrhaler. De så ut som og smakte som hummerhaler.

I april 1971 kom jeg hjem. Da hadde jeg vært om bord i Thorshov i nitten måneder, fram og tilbake mellom Europa og Den Persiske Gulf. En måned hver vei; med ett til to døgn under land hver annen måned.

Denne lange tiden uten å være i land, hadde gjort noe med meg. Jeg som alltid hadde likt meg blant andre mennesker, hadde plutselig fått problemer med å omgås gamle kjente. Noen få dager etter at jeg hadde kommet hjem skulle jeg i banken der jeg kjente flere bak skranken. Jeg var litt ut i køen og kaldsvettet av nervøsitet og gikk raskt ut igjen. Jeg skjønte ingen ting. Jeg var faktisk livende redd for å treffe noen jeg kjente, og det tok flere uker før jeg var over denne følelsen.

1969-1971 - MT THORSHOV - Linjedåp - Terje Rønning som astronom

MT THORSHOV – skipsdåp ve passering av ekvator

 

1969-1971 - MT THORSHOV - Linjedåp - Frithjof Bøe kastes i bassenget

Fritjof Bøe i bassenget

Skoi

1969-1971 - MT THORSHOV - Linjedåp

Den yngste bli klargjort for dåp

2020 02 15 - MT Thorshov bygget 1967 (1)

MT THORSHOV (lånt bilde)

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kapitel 87 – Jeg fikk en ny venn som jeg nok aldri ville få se igjen.

Kapitel 87 – Jeg fikk en ny venn som jeg nok aldri ville få se igjen.

Juli – august 1969.

Jeg var tjueto år pluss en måned ung og satt på et kontor ved en oljeterminal i Ras Tanura i Saudi Arabia for å vente på å komme om bord i motortankskipet Thorshov som ennå ikke hadde kommet til kai, mens jeg tenkte på hva livet skulle gi meg fremover.

Jeg hadde opplevd enormt mye de siste tre årene. To år om bord på det lille tankskipet Thorsholm og de siste femten månedene i den Kongelige Norske Marine på flere tjenestesteder, både på stasjoner og på båter.

Med Thorsholm hadde jeg fått oppleve å tilhøre en overklasseminoritet på ti personer blant tredve kinesere der jeg hadde en boy som var førti år eldre enn meg. Jeg hadde opplevd mange steder i fire verdensdeler; Europa, Afrika, Asia og Amerikas to kontinenter, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

I marinen hadde jeg fått oppleve å være under kommando der jeg måtte gjøre det jeg ble satt til uten å ha noen som helst innflytelse.

Begge posisjonene hadde jeg likt godt, og nå skulle jeg oppleve noe nytt om bord i en tankbåt som hovedsakelig skulle være i sjøen, uten store muligheter for å komme i land. Kontrakten var på minimum halvannet år for å få fri hjemreise, så neste gang jeg skulle få se Norge, ville jeg være nesten tjuefire år.

Jeg satt og mediterte over livet. Ville jeg fortsatt være radiooffiser når jeg hadde passert det de kalte livets middagshøyde? Ville jeg fortsatt være single og bare ha meg selv å tenke på? Jeg hadde hatt flere kjærester, spesielt mens jeg var i marinen, men enkelte netter når jeg drømte om å være bundet til ett menneske, våknet jeg klissvåt av marerittfremkalt svette. Det var ikke noe for meg. Å leve sammen med ett enkelt menneske resten av livet? Og ikke kunne gjøre det jeg selv hadde lyst til uten å spørre andre.

Jeg fabulerte mens jeg så på dem som satt innenfor glassvinduene på kontorene der i terminalbygningen. En av dem la merke til at jeg så på ham. Han smilte, og jeg smilte tilbake og tenkte at han så da ganske fornøyd ut enda han sikkert skulle gjøre det samme som han gjorde i går og det samme dagen etter. Akkurat det samme hver dag. Våkne, reise på jobb, jobbe noen timer, reise hjem til familien, spise og være sammen med familien og til sist sove før han ville våkne for å gjøre akkurat det samme som han gjorde dagen før. Jeg grøsset litt, men så tenkte jeg på meg selv og det jeg gjorde. Nå skulle jeg være om bord i en båt i halvannet år uten å være særlig mye i land. Var det noe bedre?

Jeg så på mannen bak vinduene igjen og så at han reiste seg og kom smilende mot meg. Han spurte om jeg var sulten. Jeg kjente etter og svarte:

  • «Yes please?»

Han la hodet litt tilbake og hevet øyebrynene litt spørrende oppover.

  • «Sorry», sa jeg, «I believed …».

Øyebrynene hans fikk sin vanlige posisjon igjen.

  • «Okey», sa han, «I can get you something».
  • «Thank you»,svarte jeg.

Han forsvant og kom tilbake etter noen få minutter. I hånden hadde han en tallerken med en flat stor kake og en saus med noe som så ut som noen kjøttbiter. Jeg smilte og takket, men han gikk ikke. Det så ut som om han ville se meg spise, så jeg brøt av en bit av kaken, duppet den i sausen og puttet den i munnen.

  • «Good?», spurte han.

Jeg hikstet mens jeg kjenner at svetten perlet på pannen min.

  • «Yes, very good», gispet jeg.

Fy søren, så sterkt dette var. Jeg tenkte på den tortillaen jeg spiste i Venezuela. Dette var ikke mindre sterkt. Han sto fortsatt foran meg. Nå ville han også smake. Han tok etter kaken, brøt av en bit og duppet den i sausen før han puttet den i munnen sin.

  • «Yes, very good», sa han og nikket med hodet.

Han satte seg ved siden av meg og tok etter en ny bit. Dette var visst til oss begge, og vi ble sittende slik å spise sammen.

  • «You are Norwegian?» spurte han.

Jeg bekreftet, og dermed kom spørsmålene på rekke og rad før han begynte å fortelle om seg selv. Om familien, om de tre barna sine, to sønner og en datter. Han sa hva sønnene het, men glemte datteren, så jeg spurte, men skjønte raskt at hun ikke var viktig. Hun hadde ingen spesiell plass i fortellingen hans.

  • «My wife takes care of her», sa han og fortsatte å fortelle.

Først om sønnene og deretter om sin far og den tiden de bodde I ørkenen. Moren hadde tydeligvis heller ingen posisjon, akkurat som datteren. Jeg fulgte ham i fortellingen hans, og tenkte at vi hadde et enkelt og beskyttet liv i Norge. Vi må ha sittet slik et par timer da en ny mann kom ut til oss.

  • «Your ship is ready for you», sa han og grep tak I kofferten min.

Jeg tok etter hånden til min nye venn, men han unngikk den og la begge hendene sine på skuldrene mine mens han klemte og kysset.

  • «Have a nice voyage», sa han.

Jeg snudde meg mot ham idet jeg gikk ut gjennom døråpningen og så at han sto der smilende og litt trist. Han likte nok svært godt å fortelle, tenkte jeg, og nå gikk han som lyttet.

2020 02 14 - oljearbeidere i Saudi Arabia

Oljearbeidere i Saudi Arabia (lånt bilde)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 86 – Sengen er full av insekter og hvor er MT Thorshov?

Kapitel 86 – Sengen er full av insekter og hvor er MT Thorshov?

Juli – august 1969.

Jeg våknet av at bilen stanset i en forstadsgate med to og tre etasjes hus. Mens jeg fortsatt var i halvsøvne og gikk sjåføren ut uten å si noe. Han forsvant inn i et hus på den andre siden av gaten. Det var fortsatt mørkt ute, noe som ikke var spesielt merkverdig når jeg så på klokken. Jeg åpnet bildøren. Varmen slo imot meg som en kontrast til den luftkondisjonerte temperaturen inne i bilen. Jeg var kvalm, tørst og trett og lengtet etter å strekke meg ut på den nærmeste køya jeg kunne finne. Jeg gikk ut på fortauet og ruslet rundt for å få blodomløpet i gang.

Jeg så mot huset der sjåføren hadde forsvunnet inn. Over døren hang et skilt som pekte rett imot meg slik at jeg bare så enden av det. Jeg gikk nedover veien et lite stykke for å få se om det sto skrevet noe på det. Det gjorde det, men kun med arabisk skrift. Jeg vurderte om jeg skulle følge etter ham, men før jeg hadde tatt beslutningen kom han ut igjen og krysset gaten i retning av meg. Han åpnet bagasjerommet og tok ut kofferten min.

  • «This is your hotel», sa han og gikk tilbake samme veien som han hadde kommet.

Jeg fulgte etter. Vi kom inn i en vestibyle med en liten resepsjonsdisk på vår høyre side og en oppadgående trapp på den venstre. Foran oss, helt innerst i vestibylen så jeg en åpen dør. Det var visst dit vi skulle. Det var i alle fall inn der følgesvennen min forsvant med meg som en skygge tett etter.

Rommet var et kvadratisk og ganske mørkt kontor som var velfylt av et skrivebord med en mann i en stol med ryggen mot veggen og en sofa for besøkende på den andre siden. Mellom skrivebordet og sofaen sto vi to nyankomne. Praten mellom de to gikk på arabisk, men plutselig ble jeg oppdaget. Mannen bak skrivebordet reiste seg opp, gikk smilende rundt enden på det med hilsehånden i retning av meg og fortsatte på engelsk:

  • «Welcome to my hotel! I have a very good room for you».

Etter å ha sett på passet mitt og notert noe i en protokollignende bok, tok han kofferten og gikk ut av kontoret og opp trappen som jeg hadde lagt merke til idet jeg kom inn i vestibylen. Jeg fulgte etter. Han stoppet i annen etasje der han åpnet en dør inn til et rom med en bred seng og en mørk dør og ellers ingen ting annet. Han satte fra seg kofferten på gulvet, smilte og forlot meg.

Jeg åpnet den mørke døren som viste seg å føre inn til et rom med en dusj, en vask og et vanntoalett.

  • «Dusj»,tenkte jeg, «det er det jeg trenger nå».

Jeg åpnet kofferten, tok ut toalettmappa, flådde av meg klærne som jeg la på den ene siden av den brede senga, slepte den trøtte kroppen min inn i badet og skrudde på dusjen med stor forventning.

  • «Hva f—-?»

Kun en tynn vannstråle kom ut fra dusjhodet. Jeg skrudde dusjen helt opp i håp om flere stråler, men mitt håp ble gjort fullstendig til skamme. Den tynne strålen endret overhodet ikke karakter, så jeg fortrengte behovet for en dusj og bestemte meg for at det mest presserende var køya, men det behovet ble også raskt glemt idet jeg løftet av lakenet. Under overlakenet var det fullt av prikker, prikker som beveget seg. Skulle jeg dele seng med disse dyrene? Ikke tale om!

Få minutter etter sto jeg i døråpningen inn til hotellvertens kontor. Han så sørgmodig på meg, mens han forklarte og beklaget seg over at han ikke hadde flere ledige rom, men han hadde en løsning klar. Jeg kunne ligge på sofaen på kontoret hans. Jeg så på den digre skinnsofaen der det var god plass til meg.

  • «It’s no problem. I will be working here all the night. Office work, you know».

Jeg hadde ikke krefter til å protestere, og hva ville det nytte? Jeg sa bare takk, la meg nedpå og snudde meg mot veggen. Han smilte og kom med et pledd som han la over meg, og dermed var jeg borte i drømmeland.

Jeg våknet. Verten min satt fortsatt ved skrivebordet sitt. Jeg så mot det ene lille vinduet over hodet hans, et vindu med jerngitter. Det var fortsatt mørkt. Klokken på veggen viste at det ennå ikke var blitt dag og at jeg bare hadde sovet et par timer. Han løftet på hodet og smilte.

  • «You are awake?»

Jeg nikket og kjente meg langt fra så trøtt som da jeg la meg, så jeg spurte om det var langt ut til oljeterminalene. I stedet for et svar, fikk jeg et spørsmål.

  • «Do you need transport?»

Jeg bekreftet at jeg gjorde det, og han hadde løsningen.

  • «I have a friend», sa han.

Disse evinnelige vennene, tenkte jeg, og slo til. Penger var jo ikke noe problem. Jeg hadde fått reisepenger fra rederiet, og dessuten hadde jeg garantien «TO WHOM IT MAY CONCERN».

Vi fortsatte å prate. Han fortalte om hotellet, at det var «family business» og at han drev det sammen med faren og sønnene. Dermed var han i gang med å fortelle sin og familiens livshistorie mens jeg tenkte over hvor lett det var å få folk til å snakke når en er villig til å lytte. Innimellom duppet jeg av uten at han merket det. Han bare fortsatte å prate.

Etter hvert lysnet det av dag. Jeg hentet kofferten min fra rommet i annen etasje og betalte med noen av de amerikanske dollarene som rederiet hadde utstyrt meg med før jeg reiste. Hotellverten serverte noen søte kaker og kaffe, så jeg fikk stagget den verste morgensulten. Ikke akkurat norsk frokost, men det dugde.

Nå ventet vi på sjåførvennen hans. Jeg tenkte at det kanskje var han som kjørte meg hit, men da den nye sjåføren kom, så jeg at det var en ny venn.

Det ble ny klemming, kyssing i luften, og deretter skulle han jammen gjøre det samme med meg. Jeg tenkte at jeg nå var blitt en av hans personlige venner, så jeg fikk bare svare på samme måte. Han smilte og lo anerkjennende.

Jeg satte meg inn i forsetet ved siden av den nye sjåføren i et nytt amerikansk digert «bilflak» som han kjørte fram og tilbake for å dytte vekk bilene som sto tett i tett både foran og bak. Da jeg spurte om ikke dyttingen skadet de andre bilene, svarte han at de aldri satte på håndbrekket når de parkerte. Dermed kunne de parkere inntil hverandre, støtfanger mot støtfanger. Når de da skulle ut, var det bare å dytte, først forover og så bakover. Dermed ble det plass nok til å svinge ut i veien. Så var praten i gang. Han fortalte om seg og sitt mens jeg kom med små kommentarer.

Langs veien var det bare sand og mange bilvrak. Jeg spurte, og han svarte at det var myndighetene som hadde bestemt at ulykkesbiler skulle bli liggende som advarsler.

  • «Mange kjører for fort og for uforsiktig»,sa han. «Dermed går det ofte galt».

Veien var rett og bred, og landskapet var flatt. Vi møtte biler, ikke mange, men vi så dem på lang avstand der de svevde i luften langt over veidekket. Jeg kommenterte dette, og sjåføren fortalte at det var på grunn av varmen.

  • «Det er bare visuelt», sa han.

Nå så jeg oljetanker i det fjerne. Han fortalte at terminalområdet i Ras Tanura var digert, så det ville ta litt tid før vi fant fram til den rette terminalen der Thorshov skulle ligge.

  • «Vi får spørre oss fram», mente han.

Det ble mange porter og mange kontorer, men til slutt fikk vi respons på navnet Thorshov. Jeg hadde flaks. Båten hadde ikke fått kaiplass ennå, men dette skulle visstnok ordne seg i løpet av dagen. Dermed måtte sjåføren min og jeg skille lag. Kofferten og jeg fikk opphold på en benk i et venterom mens han returnerte til der han kom fra.

Nå var det bare å vente.

2020 02 13 - oljeterninaler i Ras Tanura

Oljeterminal i Ras Tanura på 1980-tallet (bildet er lånt)

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer