Kapitel 96 – «Vi har plass ved bordet vårt», hørte jeg Odd si. 

Sommeren 1971

Jeg var hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Jeg hadde blitt tjuefire år og bodde fortsatt hjemme hos mor, far og broren min som etter hvert hadde kommet i bilsertifikatalder. Egentlig følte jeg meg for voksen til å bo hjemme, men tenkte at det skulle bare være en kort ferie før jeg skulle ut til sjøs igjen. Tre måneder var den tiden jeg hadde planlagt å være hjemme.

Ungdomskameratene mine hadde fast følge og hadde vært sammen med de samme jentene i lengre tid, så de var mye opptatt med dem samt skole og studier.

«Åssen er det med deg da, Terje? Du er jo snart gifteklar».

Det var Odd som mente dette en fredag jeg var innom ham. Han bodde fortsatt hos moren sin og gikk siste året på «Tekniker’n» i Horten. Han hadde kjæreste i Lommedalen i Bærum og følte seg nok litt mer voksen enn meg, enda jeg var ett år eldre og hadde vært i jobb i flere år.

«Ikke tale om», svarte jeg, «jeg hadde mareritt for bare noen måneder siden da jeg drømte at jeg hadde giftet meg. Det var en forferdelig opplevelse, og hele kroppen min skalv resten av natten. Tenk å bo sammen med samme jente resten av livet. Nei, det er altfor mye som skal oppleves før jeg kommer så langt».

Jeg var jo glad i jenter, kanskje litt for mye, mente mange, men ikke på den alvorlige måten. Jeg visste at mange kalte meg en sommerfugl som fløy fra jente til jente, men brydde meg lite om det. Livet var herlig, og det var mye som skulle oppleves. Odd ga ikke noen kommentar til mitt svar. Han var ikke den mest snakkesalig av oss fire kameratene, men han tenkte desto mer.

«Mette kommer ikke før i morgen», sier han plutselig, «skal vi ta en tur på by’n»?

Mette var kjæresten hans, men de bodde ikke sammen, så han ville vel benytte sjansen nå når han hadde mulighet. De andre to kameratene våre studerte i Oslo, så det ville bare bli oss to.

Klokken seks sto vi i kø utenfor Sjøormen som var byens sommerrestaurant i Roklubbens lokaler på Nøtterøy-siden av Kanalbrua. Vi hadde bestilt bord for fire. Det var Odd som hadde ordnet dette. Det var kjekt å ha plass til to jenter ved bordet, mente vi begge. Jeg hadde egentlig regnet med at det var en mulighet for å treffe en tidligere kjæreste, så det lå en baktanke bak de ekstra stolene, sett fra min side.

På Sjøormen åpnet dørene presis klokken seks. Hovmesteren sto ved døråpningen og henviste gjestene til de bordene de skulle ha. Odd og jeg sto et stykke bak i køen, men i og med at bordet vårt var bestilt, var ikke det noe problem.

Jeg hørte at Odd pratet med noen som jeg trodde han kjente. Jeg, for min del, kjente få, siden jeg stort sett hadde vært fraværende fra Tønsberg de siste fem årene. Thorsholm i tjueto måneder, marinen i femten måneder og Thorshov i nitten måneder. De fleste ungdommene reiste vekk på den tiden. Det var i alle fall det inntrykket jeg hadde.

«Vi har plass ved bordet vårt», hørte jeg Odd si. «Vi har det, Terje, har vi ikke?»

Siden jeg ikke hadde sagt noe om kjæresten fra halvannet år tilbake, så var det bare å bekrefte.

«Ja, selvfølgelig», svarte jeg, mens jeg tenkte «Skitt, der gikk den muligheten».

Mulighet? Mulighet til hva? Jeg hadde ikke noen avtale, men det kunne jo være at en mulighet dukket opp. Det var sommer og Sjøormen var attraktiv for mange av de tilreisende sommerturistene.

Jeg gikk først inn da det ble vår tur. Odd fulgte etter med ansiktet bakover, sikkert mot dem han hadde tilbudt de to ledige plassene ved bordet vårt.

Jeg tok stolen innerst ved den hoftehøye veggen. Fra skulderen min og opp til taket var det åpent slik at jeg kunne se innover i lokalet. Det var slik jeg pleide å gjøre det. Først fange blikket til en eller annen av de unge damene, så smile og blunke. Fikk jeg smil tilbake, skjønte jeg at jeg hadde mulighet, og spesielt hvis den samme damen bøyde seg mot venninnene og snakket intenst og alvorlig. Enda sikrere ble jeg hvis hun snudde seg mot meg igjen og smilte på nytt. Da var det innertier, og jeg kunne reise meg opp og gå smilende mot den utvalgte, stoppe på en meters avstand, bukke og spørre:

«Har du lyst til å danse?»

Etter de vanlige respektable tre dansene kunne jeg komme med et nytt spørsmål:

«Skal vi ta en til?»

Fikk jeg et ja, visste jeg at jeg var i mål. Da kunne jeg invitere henne til bordet vårt, men denne gangen hadde Odd stoppet denne muligheten ved å fylle opp bordet med noen jeg ikke selv hadde valgt.

Jeg røkte pipe den gangen og tok opp både pipa, tobakk og fyrstikker. Fylte pipa med tobakken og la tobakkspakka tilbake i jakkelomma. Tobakken var Mac Baren. Den var ikke så tørr. Det hadde Bakkeland fortalt meg for seks år siden da vi begge gikk på Kontorlærlingeskolen. Han var en av skolekameratene mine der. Mer voksen enn meg og gikk bestandig i dress og frakk, enda han var fra Andebu der det stort sett bare var bønder. Faren eller onkelen var lensmann, og kanskje det var derfor.

Pipa var fylt. Nå var det bare å få fyr på den. Inger Johanne fortalte meg, flere måneder senere, at jeg brukte nesten hele fyrstikkesken hennes for å holde fyr i pipa. Jeg vet at dette hadde sin årsak. Hun satt rett overfor meg og smilte med de hviteste tennene jeg noensinne hadde sett. Jeg var bergtatt.

Kvelden gikk raskt. Jeg tror vi danset hele tiden, men vi må jo ha snakket litt også. Hun og venninna hadde planlagt å reise til Arendal dagen etter. De skulle bare overnatte en natt hos ei venninne på Solvang i Tønsberg, og så skulle de videre dagen etter, men den delen av turen ble avlyst.

Vinterbilde av Sjøormen restaurant / Roklubben
Restaurant Sjøormen etter brannen
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 95 – «Shellfish, shellfish, shellfish!»

Nitten måneder mellom Europa og den persiske gulf (august 1969 – april 1971).

MT THORSHOV.

Når jeg prøver å memorere hendinger fra den tiden jeg sto om bord i MT Thorshov, så er det ikke så mye jeg husker. Mens minnene fra Thorsholm er svært mange, så består minnene fra Thorshov bare av små glimt. Vi gikk jo bare fram og tilbake mellom den Persiske Gulf og Europa, tur og retur, om og om igjen.

Radiostasjonen på Thorshov var mye mer moderne enn den jeg hadde på Thorsholm og helt annerledes enn det utstyret vi hadde i marinen, så det tok noen timer før min kollega kunne gå fra borde.

Da kvelden kom var jeg alene i radiorommet og så fram til å prøve alt det moderne utstyret, men jeg måtte vente siden vi fortsatt lå under land, så jeg la meg om kvelden uten å ha prøvd noe annet enn mottagerne.

Midt på natten våknet jeg av at hele båten vibrerte. Dette hadde jeg aldri opplevd tidligere, så jeg kledde på meg og gikk opp på broa der aktiviteten var stor. Vi var i ferd med å forlate Ras Tanura som var navnet på oljeterminalen, og utsikten der oppe fra, seks etasjer over dekket, var fantastisk.

Etter en stund gikk jeg ned til radiorommet som lå vegg i vegg med lugaren min og startet opp senderen. Nå fikk jeg anledning til å prøve utstyret. Dette var morsomt, og det var lys morgen innen jeg hadde fått prøvd alt. Jeg hadde lyttet på Rogaland Radio som sendte liste over alle båter som de hadde telegrammer til og hørt at det var telegram til oss. Jeg hadde kontaktet dem, tatt imot telegrammene og levert dem videre til adressatene om bord.

Så var det frokost, og jeg gikk ned trappene til etasjen der vi hadde messe. Jeg kjente lukten lenge før jeg var framme, spesielt lukten av bacon. Bordet var allerede halvfullt da jeg kom inn, så jeg fikk hilst på dem jeg ikke hadde truffet dagen før, og ble henvist til kortenden av bordet inntil skottet.

Mellom offisersmessa og byssa lå salongen der skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hadde sine spiseplasser, og på den andre siden av byssa lå mannskapsmessa og underoffisersmessa.

Vi var tredve besetningsmedlemmer om bord fordelt på fire messer, så vi hadde god plass og ble betjent av to messepiker i tillegg til stuerten og to kokker. Her ble det ikke spart på noe, verken på mat eller service selv om jeg ikke fikk egen boy slik jeg hadde om bord i Thorsholm, men det var godt å kunne bestemme hva jeg skulle ha på meg av klær. Det kunne jeg verken om bord på Thorsholm der boyen min ble fornærmet hvis jeg ville ha på meg noe annet enn det han la frem eller i de femten månedene i marinen der forsvaret bestemte at vi skulle ha uniformer.

I løpet av den første dagen i sjøen hadde jeg hilst på de aller fleste, og jeg hadde fått sterke signaler om hva de forventet av tjenester fra radiorommet.

Den daglige «Pressa» var det viktigste, fikk jeg høre. Det var de eneste nyhetene vi fikk fra Norge. De kom i form av morsesignaler fra Rogaland Radio og fylte et A4-ark som jeg mangfoldiggjorde på spritduplikatoren slik at hver messe fikk to ark hver. I salongen fikk skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen hvert sitt. De var jo øvrigheten om bord, så derfor.

Telefonsamtaler med dem hjemme var også veldig viktig, fikk jeg høre. De fleste hjemme hadde ikke private telefoner, så dagene ble ofte lange når jeg fikk beskjed fra Rogaland Radio om at de hadde en telefonbestilling til oss eller når en om bord ville ringe hjem. Det gikk gjerne et par tre timer før jeg hadde etablert telefonforbindelsen via Rogaland Radio, men både vi og dem hjemme var vant til å vente på disse samtalene. De aller fleste sto om bord i nesten to år før de traff familien igjen, så det å få snakke med sine kjære var svært viktig for den enkeltes sjelefred. Verre var det de gangene telefonsamtalene dreide seg om dødsfall blant nær familie eller venner der hjemme. Mens de hjemme kunne få trøst fra familie og venner, var det bare kollegene om bord som kunne bidra overfor sjømannen.

Spesielt husker jeg han som fikk beskjed om en bror som døde for egen hånd. Fra telefonboksen hørte jeg et vræl og tilkalte skipperen som fungerte som sjelesørger og whiskyskjenker. Dette var en vanlig måte å hjelpe på.

«Med whisky innabords blir de mentale stengslene åpnet, og sjelesørgingen går bedre», sa skipperen.

Vibrasjonen i bygningen likte jeg ikke. Om bord på Thorsholm der jeg bodde på midtskipet var det helt stille siden maskinen var akterut, men her om bord på Thorshov som var en såkalt baklader, forplantet vibrasjonen fra maskinrommet seg oppover i bygningen, og inne i skottet bak køya mi var det antageligvis et rør som ikke var festet skikkelig.

«Dette er nok årsaken», mente maskinsjefen.

Røret slo mot et eller annet og sørget for flere søvnløse netter, men etter hvert ble jeg vant til dette også.

I fritiden om bord var det utendørs svømmebassenget i bruk så sant vi hadde godt vær. Bassenget var omtrent fire meter bredt, seks meter langt og to meter dypt og svært viktig når vi arrangerte dåp for dem som ikke hadde passert «linna» (ekvator) tidligere.

På en av rundturene mellom Europa og Den Persiske Gulf hadde vi en av Sandefjords tidligere ordførere med oss. Han var i 1969 sytti år og pensjonist, og i syttiårsgave har han fått en tur-retur-reise mellom Europa og Den Persiske Gulf av sønnen som var administrerende direktør i rederiet. Linjedåpen som vi arrangerte med ham om bord er den av mange dåpsseremonier som jeg husker best. Han ville være med på alt, og seremonien kulminerte for hans del i at han ble kastet ut i bassenget av to sterke karer. En holdt i armene hans mens den andre holdt i føttene og svingte ham frem og tilbake før han havnet i vannet, mens skipperen holdt seg engstelig i bakgrunnen.

Frithjof Bøe som syttiåringen het, var for øvrig litt av en skøyer og foreslo at vi skulle arrangere skipsrevy. Scenen ble laget ved hjelp av portierestoff i åpningen mellom offisersmessa og offiserenes oppholdsrom. Alle ble anmodet om å bidra med det de har lyst til, så skuespillere og publikum byttet hele tiden roller. Bidrag hadde vi i en eske fra «Velferden For Sjøfolk».

Dart som er et engelsk pilespill var en daglig aktivitet blant offiserene, spesielt etter middagen som var dagens siste fellesmåltid, mens dekksgolfturneringer der så godt som alle deltok, ble arrangert i helgene. Produksjonen av pucker og køller ble etter hvert til en ren vitenskap. Forskning og utvikling ble viktigere og viktigere, og det å trekke seg ble sett som en uting og svært lite sportslig. Etter hver turnering ble det skrevet sportsreferat, og det var viktig å få navnet sitt i referatet.

En dag fikk jeg oppleve det som jeg bare hadde lest om tidligere. Hagl så store som en knyttneve. Dagen startet med godt og varmt vær, men i løpet av en time falt temperaturen flere titalls grader og vinden økte kraftig. Skipperen varslet forbud mot å gå utendørs, og alle dører ble stengt. Så begynte det å hagle med isbiter som var like store som en knyttneve. Vinden og haglene som dundret i dekket laget et forferdelig leven. Det hele varte en times tid, og da vi endelig kom ut, ble vi vitne til store ødeleggelser. Blant annet hadde reservepropellen på flere tonn revet seg løs fra festene sine og dekslet til vår store redningsflåte på omtrent tre ganger tre meter, var torpedert av isklumpene som lå på dekket og lå klistret opp til det vi kalte «Eiffeltårnet» akterut.

En kveld mens vi lå ved en oljeterminal i Den Persiske Gulf kom det høye rop fra dekket:

«Shellfish, shellfish, shellfish!»

Da jeg kom ut var det hele i gang. Overstyrmannen ledet an. Han hadde satt på lyskasterne og stilt dem slik at de lyste ned på vannet. Flere hadde allerede utstyrt seg med hover og var på vei ned en leider mot en platting rundt terminalsokkelen som sto på havbunnen. Det mysset av krabbelignende dyr i vannet. Da jeg kom ned, så jeg en mengde av disse dyrene med hummerhale som sparket seg bakover mot lyset. De som var utstyrt med hover, holdt dem bare bak dyrene som sparket seg selv inn i hovene, og alle jubler hysterisk:

«Bøtter, bøtter, kom med flere bøtter!»

Etter et par timer var det full stopp. Vi hadde tømt havet, men den kvelden gasset vi oss i skalldyrhaler. De så ut som og smakte som hummerhaler.

I april 1971 kom jeg hjem. Da hadde jeg vært om bord i Thorshov i nitten måneder, fram og tilbake mellom Europa og Den Persiske Gulf. En måned hver vei; med ett til to døgn under land hver annen måned.

Denne lange tiden uten å være i land, hadde gjort noe med meg. Jeg som alltid hadde likt meg blant andre mennesker, hadde plutselig fått problemer med å omgås gamle kjente. Noen få dager etter at jeg hadde kommet hjem skulle jeg i banken der jeg kjente flere bak skranken. Jeg var litt ut i køen og kaldsvettet av nervøsitet og gikk raskt ut igjen. Jeg skjønte ingen ting. Jeg var faktisk livende redd for å treffe noen jeg kjente, og det tok flere uker før jeg var over denne følelsen.

MT THORSHOV
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 94 – «My wife takes care of her», sa han og fortsatte å fortelle.

Jeg fikk en ny venn som jeg nok aldri ville få se igjen.

Juli – august 1969.

Jeg var tjueto år pluss en måned  og satt på et kontor ved en oljeterminal i Ras Tanura i Saudi Arabia for å vente på å komme om bord i motortankskipet Thorshov som ennå ikke hadde kommet til kai, mens jeg tenkte på hva livet skulle gi meg fremover.

Jeg hadde opplevd enormt mye de siste tre årene. To år om bord på det lille tankskipet Thorsholm og de siste femten månedene i den Kongelige Norske Marine på flere tjenestesteder, både på stasjoner og på båter.

Med Thorsholm hadde jeg fått oppleve å tilhøre en overklasseminoritet på ti personer blant tredve kinesere der jeg hadde en boy som var førti år eldre enn meg. Jeg hadde opplevd mange steder i fire verdensdeler; Europa, Afrika, Asia og Amerikas to kontinenter, Nord-Amerika og Syd-Amerika.

I marinen hadde jeg fått oppleve å være under kommando der jeg måtte gjøre det jeg ble satt til uten å ha noen som helst innflytelse.

Begge posisjonene hadde jeg likt godt, og nå skulle jeg oppleve noe nytt om bord i en tankbåt som hovedsakelig skulle være i sjøen, uten store muligheter for å komme i land. Kontrakten var på minimum halvannet år for å få fri hjemreise, så neste gang jeg skulle få se Norge, ville jeg være nesten tjuefire år.

Jeg satt og mediterte over livet. Ville jeg fortsatt være radiooffiser når jeg hadde passert det de kalte livets middagshøyde? Ville jeg fortsatt være single og bare ha meg selv å tenke på? Jeg hadde hatt flere kjærester, spesielt mens jeg var i marinen, men enkelte netter når jeg drømte om å være bundet til ett menneske, våknet jeg klissvåt av marerittfremkalt svette. Det var ikke noe for meg. Å leve sammen med ett enkelt menneske resten av livet? Og ikke kunne gjøre det jeg selv hadde lyst til uten å spørre andre.

Jeg fabulerte mens jeg så på dem som satt innenfor glassvinduene på kontorene der i terminalbygningen. En av dem la merke til at jeg så på ham. Han smilte, og jeg smilte tilbake og tenkte at han så da ganske fornøyd ut enda han sikkert skulle gjøre det samme som han gjorde i går og det samme dagen etter. Akkurat det samme hver dag. Våkne, reise på jobb, jobbe noen timer, reise hjem til familien, spise og være sammen med familien og til sist sove før han ville våkne for å gjøre akkurat det samme som han gjorde dagen før. Jeg grøsset litt, men så tenkte jeg på meg selv og det jeg gjorde. Nå skulle jeg være om bord i en båt i halvannet år uten å være særlig mye i land. Var det noe bedre?

Jeg så på mannen bak vinduene igjen og så at han reiste seg og kom smilende mot meg. Han spurte om jeg var sulten. Jeg kjente etter og svarte:

«Yes please?»

Han la hodet litt tilbake og hevet øyebrynene litt spørrende oppover.

«Sorry», sa jeg, «I believed …».

Øyebrynene hans fikk sin vanlige posisjon igjen.

«Okey», sa han, «I can get you something».

«Thank you», svarte jeg.

Han forsvant og kom tilbake etter noen få minutter. I hånden hadde han en tallerken med en flat stor kake og en saus med noe som så ut som noen kjøttbiter. Jeg smilte og takket, men han gikk ikke. Det så ut som om han ville se meg spise, så jeg brøt av en bit av kaken, duppet den i sausen og puttet den i munnen.

«Good?», spurte han.

Jeg hikstet mens jeg kjenner at svetten perlet på pannen min.

 «Yes, very good», gispet jeg.

Fy søren, så sterkt dette var. Jeg tenkte på den tortillaen jeg spiste i Venezuela. Dette var ikke mindre sterkt. Han sto fortsatt foran meg. Nå ville han også smake. Han tok etter kaken, brøt av en bit og duppet den i sausen før han puttet den i munnen sin.

«Yes, very good», sa han og nikket med hodet.

Han satte seg ved siden av meg og tok etter en ny bit. Dette var visst til oss begge, og vi ble sittende slik å spise sammen.

«You are Norwegian?» spurte han.

Jeg bekreftet, og dermed kom spørsmålene på rekke og rad før han begynte å fortelle om seg selv. Om familien, om de tre barna sine, to sønner og en datter. Han sa hva sønnene het, men glemte datteren, så jeg spurte, men skjønte raskt at hun ikke var viktig. Hun hadde ingen spesiell plass i fortellingen hans.

«My wife takes care of her», sa han og fortsatte å fortelle.

Først om sønnene og deretter om sin far og den tiden de bodde I ørkenen. Moren hadde tydeligvis heller ingen posisjon, akkurat som datteren. Jeg fulgte ham i fortellingen hans, og tenkte at vi hadde et enkelt og beskyttet liv i Norge. Vi må ha sittet slik et par timer da en ny mann kom ut til oss.

«Your ship is ready for you», sa han og grep tak I kofferten min.

Jeg tok etter hånden til min nye venn, men han unngikk den og la begge hendene sine på skuldrene mine mens han klemte og kysset.

«Have a nice voyage», sa han.

Jeg snudde meg mot ham idet jeg gikk ut gjennom døråpningen og så at han sto der smilende og litt trist. Han likte nok svært godt å fortelle, tenkte jeg, og nå gikk han som lyttet.

Oljearbeidere i Saudi Arabia. Bildet er lånt.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 93 – «Dusj», tenkte jeg, «det er det jeg trenger nå».

Sengen er full av insekter og hvor er MT Thorshov?

Juli – august 1969.

Jeg våknet av at bilen stanset i en forstadsgate med to og tre etasjes hus. Mens jeg fortsatt var i halvsøvne gikk sjåføren ut uten å si noe. Han forsvant inn i et hus på den andre siden av gaten. Det var fortsatt mørkt ute, noe som ikke var spesielt merkverdig når jeg så på klokken. Jeg åpnet bildøren. Varmen slo imot meg som en kontrast til den luftkondisjonerte temperaturen inne i bilen. Jeg var kvalm, tørst og trett og lengtet etter å strekke meg ut på den nærmeste køya jeg kunne finne. Jeg gikk ut på fortauet og ruslet rundt for å få blodomløpet i gang.

Jeg så mot huset der sjåføren hadde forsvunnet inn. Over døren hang et skilt som pekte rett imot meg slik at jeg bare så enden av det. Jeg gikk nedover veien et lite stykke for å få se om det sto skrevet noe på det. Det gjorde det, men kun med arabisk skrift. Jeg vurderte om jeg skulle følge etter ham, men før jeg hadde tatt beslutningen kom han ut igjen og krysset gaten i retning av meg. Han åpnet bagasjerommet og tok ut kofferten min.

«This is your hotel», sa han og gikk tilbake samme veien som han hadde kommet.

Jeg fulgte etter. Vi kom inn i en vestibyle med en liten resepsjonsdisk på vår høyre side og en oppadgående trapp på den venstre. Foran oss, helt innerst i vestibylen så jeg en åpen dør. Det var visst dit vi skulle. Det var i alle fall inn der følgesvennen min forsvant med meg som en skygge tett etter.

Rommet var et kvadratisk og ganske mørkt kontor som var velfylt av et skrivebord med en mann i en stol med ryggen mot veggen og en sofa for besøkende på den andre siden. Mellom skrivebordet og sofaen sto vi to nyankomne. Praten mellom de to gikk på arabisk, men plutselig ble jeg oppdaget. Mannen bak skrivebordet reiste seg opp, gikk smilende rundt enden på det med hilsehånden i retning av meg og fortsatte på engelsk:

«Welcome to my hotel! I have a very good room for you».

Etter å ha sett på passet mitt og notert noe i en protokollignende bok, tok han kofferten og gikk ut av kontoret og opp trappen som jeg hadde lagt merke til idet jeg kom inn i vestibylen. Jeg fulgte etter. Han stoppet i annen etasje der han åpnet en dør inn til et rom med en bred seng og en mørk dør og ellers ingen ting annet. Han satte fra seg kofferten på gulvet, smilte og forlot meg.

Jeg åpnet den mørke døren som viste seg å føre inn til et rom med en dusj, en vask og et vanntoalett.

«Dusj», tenkte jeg, «det er det jeg trenger nå».

Jeg åpnet kofferten, tok ut toalettmappa, flådde av meg klærne som jeg la på den ene siden av den brede senga, slepte den trøtte kroppen min inn i badet og skrudde på dusjen med stor forventning.

«Hva f—-?»

Kun en tynn vannstråle kom ut fra dusjhodet. Jeg skrudde dusjen helt opp i håp om flere stråler, men mitt håp ble gjort fullstendig til skamme. Den tynne strålen endret overhodet ikke karakter, så jeg fortrengte behovet for en dusj og bestemte meg for at det mest presserende var køya, men det behovet ble også raskt glemt idet jeg løftet av lakenet. Under overlakenet var det fullt av prikker, prikker som beveget seg. Skulle jeg dele seng med disse dyrene? Ikke tale om!

Få minutter etter sto jeg i døråpningen inn til hotellvertens kontor. Han så sørgmodig på meg, mens han forklarte og beklaget seg over at han ikke hadde flere ledige rom, men han hadde en løsning klar. Jeg kunne ligge på sofaen på kontoret hans. Jeg så på den digre skinnsofaen der det var god plass til meg.

«It’s no problem. I will be working here all the night. Office work, you know».

Jeg hadde ikke krefter til å protestere, og hva ville det nytte? Jeg sa bare takk, la meg nedpå og snudde meg mot veggen. Han smilte og kom med et pledd som han la over meg, og dermed var jeg borte i drømmeland.

Jeg våknet. Verten min satt fortsatt ved skrivebordet sitt. Jeg så mot det ene lille vinduet over hodet hans, et vindu med jerngitter. Det var fortsatt mørkt. Klokken på veggen viste at det ennå ikke var blitt dag og at jeg bare hadde sovet et par timer. Han løftet på hodet og smilte.

«You are awake?»

Jeg nikket og kjente meg langt fra så trøtt som da jeg la meg, så jeg spurte om det var langt ut til oljeterminalene. I stedet for et svar, fikk jeg et spørsmål.

«Do you need transport?»

Jeg bekreftet at jeg gjorde det, og han hadde løsningen.

«I have a friend», sa han.

Disse evinnelige vennene, tenkte jeg, og slo til. Penger var jo ikke noe problem. Jeg hadde fått reisepenger fra rederiet, og dessuten hadde jeg garantien «TO WHOM IT MAY CONCERN».

Vi fortsatte å prate. Han fortalte om hotellet, at det var «family business» og at han drev det sammen med faren og sønnene. Dermed var han i gang med å fortelle sin og familiens livshistorie mens jeg tenkte over hvor lett det var å få folk til å snakke når en er villig til å lytte. Innimellom duppet jeg av uten at han merket det. Han bare fortsatte å prate.

Etter hvert lysnet det av dag. Jeg hentet kofferten min fra rommet i annen etasje og betalte med noen av de amerikanske dollarene som rederiet hadde utstyrt meg med før jeg reiste. Hotellverten serverte noen søte kaker og kaffe, så jeg fikk stagget den verste morgensulten. Ikke akkurat norsk frokost, men det dugde.

Nå ventet vi på sjåførvennen hans. Jeg tenkte at det kanskje var han som kjørte meg hit, men da den nye sjåføren kom, så jeg at det var en ny venn.

Det ble ny klemming, kyssing i luften, og deretter skulle han jammen gjøre det samme med meg. Jeg tenkte at jeg nå var blitt en av hans personlige venner, så jeg fikk bare svare på samme måte. Han smilte og lo anerkjennende.

Jeg satte meg inn i forsetet ved siden av den nye sjåføren i et nytt amerikansk digert «bilflak» som han kjørte fram og tilbake for å dytte vekk bilene som sto tett i tett både foran og bak. Da jeg spurte om ikke dyttingen skadet de andre bilene, svarte han at de aldri satte på håndbrekket når de parkerte. Dermed kunne de parkere inntil hverandre, støtfanger mot støtfanger. Når de da skulle ut, var det bare å dytte, først forover og så bakover. Dermed ble det plass nok til å svinge ut i veien. Så var praten i gang. Han fortalte om seg og sitt mens jeg kom med små kommentarer.

Langs veien var det bare sand og mange bilvrak. Jeg spurte, og han svarte at det var myndighetene som hadde bestemt at ulykkesbiler skulle bli liggende som advarsler.

«Mange kjører for fort og for uforsiktig», sa han. «Dermed går det ofte galt».

Veien var rett og bred, og landskapet var flatt. Vi møtte biler, ikke mange, men vi så dem på lang avstand der de svevde i luften langt over veidekket. Jeg kommenterte dette, og sjåføren fortalte at det var på grunn av varmen.

«Det er bare visuelt», sa han.

Nå så jeg oljetanker i det fjerne. Han fortalte at terminalområdet i Ras Tanura var digert, så det ville ta litt tid før vi fant fram til den rette terminalen der Thorshov skulle ligge.

«Vi får spørre oss fram», mente han.

Det ble mange porter og mange kontorer, men til slutt fikk vi respons på navnet Thorshov. Jeg hadde flaks. Båten hadde ikke fått kaiplass ennå, men dette skulle visstnok ordne seg i løpet av dagen. Dermed måtte sjåføren min og jeg skille lag. Kofferten og jeg fikk opphold på en benk i et venterom mens han returnerte til der han kom fra.

Nå var det bare å vente.

Oljeterminalen i Ras Tanura i 1980-årene. Bildet er lånt.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 92 – I have a friend

Dhahran i Saudi Arabia.

Juli – august 1969.

18. juli 1969 forlot mannskapet sivbåten Ra etter at den første av Thor Heyerdahls Ra-ekspedisjoner mislyktes.

Jeg sto alene igjen

på flyplassen utenfor Dhahran by. Det var mørkt midt på natten og det fantes ingen transportmidler rundt den lave terminalbygningen. Jeg hadde vært utenfor på parkeringsplassen og sett etter. Hva skulle jeg gjøre?

Inne i terminalen var en enslig kar i hvit kjortel opptatt med å sope gulvene, noe som sikkert var en formidabel jobb siden nesten hele veggen ut mot flyplassen var åpen. Denne delen av terminalen besto egentlig bare av tre vegger med tak over slik at sand som det var mye av utenfor, lett blåste inn.

Mannen med kosten var den eneste jeg kunne spørre, siden det ikke var noen andre i huset. Jeg gikk bortover mot ham. Han løftet opp hodet og så på meg. Jeg stoppet foran ham og smilte:

«Do you know about any possible transportation to the city?»

Nå smilte han også. Det hjalp å smile. Det visste jeg.

«Yes, I have a friend with a car. Do you want me to call him?»

Med et smil ordner alt seg, tenkte jeg.

«Yes, please», smilte jeg tilbake.

Nå følte jeg meg lettet og glad i hjertet. To sjeler alene på en flyplass langt ute i ørkenen, to sjeler som smilte til hverandre og dermed ble venner. Det var like før jeg spurte om jeg skulle hjelpe ham med sopingen.

Han satte fra seg kosten og gikk inn i en smal gang mellom to kontorer mens jeg satte meg på en benk for å vente. Etter noen minutter kom han tilbake og smilte til meg.

«One hour. Is that okey?»

Jeg takket, og smilte tilbake. Dermed satte han seg ved siden av meg. Det var tydelig at han ville prate. Han fortalte om seg selv og hvordan han hadde havnet her i Saudi Arabia, han fortalte om familien sin, en familie som han ikke ville få se mer, slik han vurderte det.

Plutselig hørte jeg svak bildur, en lyd som stadig ble kraftigere. Min nye venn hørte den også og reiste seg opp.

«My friend», sa han, «and your transport».

Han tok kofferten min og gikk mot utgangsdøren på baksiden av bygget. Den åpnet seg før vi nådde bort til den. Inn kom en mann som tydeligvis var vennen hans. De to smilte til hverandre, tok hverandre i hendene og klemte hverandre samtidig som de kysset ut i luften. Denne måten å hilse på, måtte jeg huske, tenkte jeg. Det var mange måter å hilse på. Noen kysset, noen klemte, noen gned neser. Vår måte var til sammenligning svært upersonlig, slik vi sto to meter fra hverandre mens vi ristet hverandres hender, akkurat som den andre skulle være befengt med en svært smittsom sykdom.

Disse to vennene hadde god tid. Vi ble stående lenge mens de pratet i munnen på hverandre som om de ikke hadde sett hverandre på lange tider. Jeg forsto ikke språket, men fikk mulighet til å se på kroppsspråket når de prater. De tok på hverandre hele tiden og levde med hverandre i samtalen. De smilte, lo og klemte. Etter en stund så han med bilen på meg. Litt reservert. Jeg smilte og dermed var alt i orden. Han smilte tilbake og la begge hendene mot overarmene mine. Vi var tydeligvis blitt venner.

«Welcome to Dhahran!»

Så grep han kofferten min og gikk foran meg ut mot bilen, et digert amerikansk «flak» av en bil, åpnet bagasjerommet der han la kofferten min og lukket den inne. Jeg tok i håndtaket på døren til passasjersetet foran, men han løftet hånden for å stoppe meg, så jeg trakk meg litt tilbake. Dette var tydeligvis galt. Skulle jeg sitte foran? Var det det han mente? Han la den høyre hånden på brystet sitt.

«That’s my job».

Han gikk rundt meg, åpnet selv døren og bukket meg inn i setet. Jeg tenkte at han kanskje var privatsjåfør for en eller annen, og at dette var jobben hans.

Endelig var vi på vei inn til byen, og jeg spurte om han visste om et greit hotell. Han svarte akkurat som kameraten på flyplassen.

«I have a friend!»

Dermed slappet jeg av. Jeg begynte å bli veldig trøtt og tenkte at i morgen er det en ny dag. Det så jo ut til at alt lot seg ordne bare jeg spurte og smilte. Smilet var viktig.

Sjåføren begynte å spørre om alt mulig. Hvor jeg kom fra og hvordan det var der. Helt til han så at jeg holdt på å sovne. Da begynte han å fortelle om seg selv, en historie som var helt annerledes enn historien til han på flyplassen, så jeg spurte om hvordan de kjente hverandre. Da satte han virkelig i gang, men den historien får vente til en annen gang.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 91 – Farvel Norge. Saudi Arabia neste.

DEL 8 – TIL SJØS IGJEN

Kapitel 91 – Farvel Norge. Saudi Arabia neste (juli – august 1969)

I juli 1969 skjedde dette:

Apollo 11 var en amerikansk romekspedisjon, en del av Apollo-programmet, som sendte de første menneskene til månen. Oppskytingen fant sted ved John F. Kennedy Space Center den 16. juli 1969, og landingsfartøyet landet på månen 20. juli 21:17:40 norsk tid. Seks og en halv time senere, og 21. juli 03:56 norsk tid tok Neil Armstrong det første steg på månen. Ferden endte med landing i Stillehavet 24. juli 17.50 norsk tid.

Endelig var dagen

kommet, dagen før dagen da jeg skulle reise til Dhahran i Saudi Arabia. Jeg satt i kafferommet på rederikontoret, og Fredrik orienterte meg om reiseprogrammet:

«Her har du alle billettene og en økonomisk garanti hvis det skulle oppstå spesielle situasjoner», sa han.

Han rakte meg et ark der jeg leste TO WHOM IT MAY CONCERN med store bokstaver.

«Vi er litt usikre på når Thorshov får kaiplass, men hvis dette trekker ut i tid kan du sikkert få en supplybåt til å frakte deg ut på reia».

«Det kan også raskt bli forandringer av lastested, så det er viktig at du holder kontakt med agenten. Du har fått med deg posten til skipperen. Den bør du ha i håndbagasjen slik at vi ikke risikerer at den kommer bort».

Dagen etter

satt jeg på toget til Lysaker, der jeg skulle skifte over til bussen til Fornebu flyplass. Jeg hadde god tid, så jeg var ikke engstelig for å komme for sent til flyavgangen. Jeg måtte bare passe på at jeg ikke sovnet slik at jeg kom meg av på Lysaker. Jeg sovnet ikke og hadde ikke ventet det heller.

På Lysaker jernbanestasjon fulgte jeg skiltingen til hovedveien, og etter noen minutter svingte bussen inn rett foran meg. Jeg så at den var merket Fornebu, men for sikkerhets skyld spurte jeg sjåføren. Han kom ut og tok imot bagasjen, og jeg gikk opp trinnene, betalte og satte meg godt til rette. Neste stopp var Fornebu flyplass.

Hele tiden var jeg svært skjerpet. Adrenalinet fløt raskt gjennom kroppen min, og det føltes som om øynene var vid åpne hele tiden. Det var tross alt bare andre gangen at jeg skulle ut å fly, så jeg følte at jeg måtte være nærværende og følge godt med.

Bussen stanset rett ved inngangen der jeg leste FLYAVGANG. Jeg hadde passert innbookingsskranken der jeg levert fra meg bagasjen og deretter passert passkontrollen. Nå var det bare å vente. Jeg sjekket reiseprogrammet og så at jeg skulle skifte fly i Frankfurt. Derfra skulle jeg om bord i et annet fly til en flyplass utenfor Dhahran, men først skulle vi mellomlande i Cairo i Egypt.

Endelig satt jeg om bord i flyet og var på vei til Frankfurt. Nå kunne jeg slappe litt av. Jeg småpratet litt med sidemannen min og leste litt i den boka jeg hadde med hjemmefra.

Etter et par timer landet vi i Frankfurt, og jeg forlot flyet. Nå måtte jeg være aktpågivende slik at jeg kom meg om bord i riktig fly videre til Cairo. Jeg hadde reiseprogrammet i hånden og spurte meg for sikkerhets skyld fram hver gang jeg så en informasjonsdisk som det var mange av. Dermed bommet jeg ikke, selv om flyplassen var veldig stor.

En times tid senere var jeg om bord i flyet som skulle ta meg til Dhahran. Flyet var stort, mye større enn det som gikk fra Fornebu. Jeg så rundt meg. De fleste av mine medpassasjerer var mørkere i huden enn meg, og jeg tenkte at de sikkert var egyptere eller saudiere. Jeg tok opp boken min og prøvde å se reisevant ut. Heldigvis hadde jeg fått vindusplass. Nå så jeg at utsikten forandret seg. Vi var i bevegelse, men jeg hørte ingen flydur, så jeg antok at vi ble tauet ut mot rullebanen.

Vi var i luften igjen. Boka lå på fanget mitt. Jeg hadde lest noen sider, men husket ikke hva jeg hadde lest. Det var så mye å tenke på. Jeg snudde hodet mitt og så på sidemannen min. Han lå tilbakelent og sov med munnen halvåpen. Han snorket. Den lyden var ikke god for ørene mine. Jeg tok opp boka på nytt og prøvde å lese. Det gikk ikke, så jeg la den fra meg og tenkte heller på de siste dagene før jeg reiste. Jeg hadde glemt å skrive til henne i Bergen og bestemte meg for å gjøre det så snart jeg var om bord i Thorshov.

«Hun har vel allerede glemt meg», tenkte jeg.

For knapt to uker siden var jeg i Bergen. Det var merkelig å tenke på hvor raskt ting forandret seg.

Jeg våknet av at en mannlig flyvert berørte skulderen min. Han spurte meg om jeg ville ha noe å spise. Jeg sa «Yes please» uten å ha registrert hva han tilbød. Jeg var sulten så det spilte ingen rolle hva jeg fikk. Han rakte meg et brett med litt forskjellig og jeg ba om en Coke. Han smilte, snudde seg mot serveringsvogna, tok opp en boks Cola og viste meg den. Jeg nikket, og han åpnet den med en boksåpner som laget et trekantet hull i toppen av boksen før han ga den til meg. Jeg tok imot, sa «Thank You» og var glad for at han åpnet den slik at jeg unngikk å søle på den nyinnkjøpte lyse buksa mi. Det var jo lenge før vi skulle være framme i Dhahran, men først skulle vi lande i Cairo.

Det var litt spennende med Cola-bokser. Hjemme hadde vi bare flasker. Jeg spiste maten jeg fikk tildelt, og det samme gjorde sidemannen min. Flyet rullet litt på seg, så jeg måtte konsentrere meg om ikke å søle.

Etter noen timer fikk vi beskjed over høyttalerne at flyet snart skulle lande. Vi fikk samtidig informasjon om hvor mange minutter vi hadde igjen og om været i Cairo. Jeg hørte ikke spesielt etter siden jeg skulle bli med videre.

Så var flyet i luften igjen. De aller fleste passasjerene hadde forlatt oss i Cairo; også sidemannen min. Noen få mennesker hadde kommet om bord. Jeg så rundt meg.

«Hvor var damene?»

Jeg så bare menn og tenkte at vi skulle til et land der kvinner ikke hadde samme rettigheter som menn. Derfor fløy de ikke.

Det var mørkt rundt oss. Jeg så på klokka. Den viste tolv om natten, og vi hadde nettopp fått beskjed om at vi skulle lande. Flyveren nevnte ikke navnet Dhahran Airport selv om det var det som sto i reiseprogrammet.

Endelig sto flyet stille på bakken. Lampene som varslet om at setebeltet skulle være på, var slukket. Alle reiste seg opp og pakket sammen håndbagasjen; også jeg. Vi beveget oss sakte gjennom midtgangen og ut av døren helt bak. Flyverten sto der og ønsket oss velkommen tilbake.

Jeg sto på toppen av trappa som gikk ned fra flyet og så at flyplassterminalen var svært liten. Det var heller ingen annen bebyggelse i nærheten. Noen få biler var innenfor synsvidden min. Det var alt. Jeg fulgte medpassasjerene mine mot terminalen og tenkte på hvordan jeg skulle komme meg videre, men først måtte jeg få tak i bagasjen min, så jeg fulgte bare på etter de andre som forlot flyet og fortsatte inn i flyplassterminalen.

En traktor kom kjørende inn gjennom den store døråpningen inn i hallen. På slep hadde den to tilhengere med kofferter. Traktorføreren lempet koffertene av. Alle forsynte seg med sine og forsvant. Der så jeg min. Jeg grep tak i den og nølte litt før jeg gikk mot utgangen der jeg så at de siste medpassasjerene mine forsvant i personbiler. Så var det tomt. Ingen biler eller busser var å se. Jeg gikk inn igjen og så en mann som kostet gulvet. Han var den eneste jeg kunne snakke med, så jeg gikk bort til ham og sa «excuse me».

Mer får du høre om neste gang jeg skriver.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 90 – «Hvor snart kan du reise?»

Dimittering fra marinen (18. juni 1969)

KNM HORTEN

Den Norske Marine 1968 – 1969

Dette hendte i 1969:

Det ble oppdaget ufortollede varer i store mengder om bord i åtte marinefartøyer. Et av dem var KNM Alta som jeg hadde stått om bord i frem til trettende februar samme år (juni 1969).

Et svensk Røde Kors-fly med ti tonn matvarer ble skutt ned av nigerianske fly. De fire om bord, blant dem en nordmann, ble drept (juni 1969).

Park Hotel i Sandefjord åpnet Skandinavias første spa (1969). (Kilde Sandefjords Blad).

Attende juni ble jeg dimittert

fra KNM Horten og den Kongelige Norske Marine. Jeg var blitt nesten tjueto år gammel og hadde lagt nesten tre år bak meg som en sjøens mann.

I månedene i marinen snakket vi mye om fremtiden, om hva vi skulle gjøre etter dimittering, men jeg tror vi alle følte en sterk usikkerhetsfølelse da dagen endelig kom.

I femten måneder hadde andre bestemt alt for meg. I femten måneder hadde jeg vært en del av et stort og sterkt fellesskap, et fellesskap der vi kunne snakke om alt med hverandre uten at noen satte spørsmålstegn ved det vi snakket om. Nå skulle dette fellesskapet brytes opp.

Jeg følte meg svært alene og ganske tom innvendig da dagen for oppbruddet kom. Det var mange å si farvel til om bord i KNM HORTEN, på Haakonsvern og henne i Bergen.

«Vi sees vel snart igjen?».

«Ja, selvfølgelig, jeg skal bare hjemom først».

Jeg satt på toget på vei hjem, hjem til mor, far og Roar, broren min. I løpet av de siste femten månedene hadde jeg bare hatt noen få dagers sykepermisjon, og før marinen bodde jeg hjemme noen få uker etter at jeg hadde stått om bord i MT THORSHOLM i over halvannet år, og nå satt jeg på toget og grunnet.

«Hjemme er jo ikke hjemme mer. Du er stor gutt nå, Terje».

Jeg tok opp den boka jeg kjøpte i Bergen, men klarte ikke å konsentrere meg. Jeg måtte jo tenke fremover. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? Alle ungdomskameratene mine var i gang med lange studier eller jobber. Hva med meg? Skulle jeg fortsette til sjøs? Helt til pensjonsalder?

Dagen etter skulle jeg til Horten for å levere inn klærne og det andre som tilhørte den Kongelige Norske Marine, men hva deretter? Jeg kunne jo ta toget til Sandefjord og melde meg på rederikontoret med en gang, men akkurat nå følte jeg bare tomhet.

På dimitteringskontoret i Horten leverte jeg fra meg alt som jeg hadde betraktet som mitt i femten måneder. Offiseren bak disken smilte.

«Hvordan er det å være fri igjen? Femten måneder uten refs. Ikke dårlig. Da får du diplom. Den kommer i posten sammen med vernepliktsboka. Og adressen? Er det den samme som den jeg har her?”

Han leste opp adressen til mor og far, og jeg nikket taust. Jeg kjente at jeg var nær på å grine. Herregud, savner jeg marinen? Eller hvorfor føler jeg meg så utafor? Lovet jeg henne i Bergen å komme tilbake? Hvorfor det? Jeg som er livende redd for å binde meg fast til noen. Jeg er jo bare tjueto år gammel og skal jo til sjøs igjen. Ja, det er det jeg skal. Jeg tar toget til Sandefjord og Thor Dahl i morgen og stiller meg til rådighet for rederiet.

Jeg tenkte at livet ikke var så enkelt. De som hadde lagt faste planer og fulgte dem, måtte ha det mye bedre enn jeg hadde det nå. I hodet mitt var det bare rot. I marinen var det mye enklere. Der fulgte jeg bare ordre og gjorde det jeg fikk beskjed om.

Dagen etter satt jeg på toget til Sandefjord. Jeg hoppet av på jernbanestasjonen og gikk raskt ned mot kaia, mot Thor Dahl-bygget. Været var flott, og jeg hadde endelig bestemt meg for å reise ut til sjøs igjen så snart jeg fikk hyre. Livet var herlig igjen. I morgen skulle jeg skrive brev til Bergen, takke for alt og fortelle at jeg reiser ut igjen.

Jeg banket på døren inn til mannskapskontoret i annen etasje i Thor Dahl-bygget, lukket den opp uten å vente på svar og lukket den igjen bak meg. Fredrik så opp fra skrivebordet og kom smilende mot meg. Dolven i glassburet hilste med hånden i været uten å reise seg opp. Han så som vanlig sliten ut i øynene under det noe glisne håret.

«Godt du kom nå», sa Fredrik, mens han åpnet lemmen i disken slik at jeg kunne komme innenfor. Han tok meg i armen og nesten skjøv meg inn i kafferommet.

«Hvor snart kan du reise?»

«Jeg har dimittert, så jeg kan reise med en gang», svarte jeg.

«OK», sa Fredrik, «da blir det Thorshov denne gangen, om knapt én uke. Du reiser alene. Det går vel greit, ikke sant?»

Jeg følte meg lettet.

«Hvor skal jeg reise?»

«Det blir sannsynligvis Dhahran i Saudi Arabia. Litt langt med et par flybytter, men du ordner det nok greit».

En time senere var jeg ute på gaten igjen på vei til sjømannslegen for å få vaksinene, og deretter måtte jeg pakke. Livet var herlig.

Dhahran i Saudi Arabia. Bildet er lånt.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 89 – «Katastrofealarmen har gått, og vi har fått beskjed om å stille med alt vi har av mannskaper».

Tromsø brenner (14. mai 1969)

KNM HORTEN

Den Norske Marine 1968 – 1969

Fra NRK GULL har jeg hentet følgende:

Klokken 0230 natt til 14. mai 1969 rykker fire mann fra brannvesenet i Tromsø ut. Det er brann i en av de gamle bryggene på sørsiden av Torget. De gamle bryggene står tett, og for de fire brannmennene viser det seg fort å være en umulig oppgave å få kontroll over flammene.

Klokken ti på halv seks uler Sivilforsvarets sirener over Tromsø. Lytt på radio, NRK går på lufta med instrukser til byens befolkning.

Brannen utvikler seg etter hvert i en uhyggelig retning, og en kraftig eksplosjon i et lager av maling og andre kjemikalier på vestsida av Storgata øker dramatisk omfanget av brannen.

Først klokken kvart på åtte om morgenen er brannen under kontroll. Etterslukkingen varte i hele ti dager, og brannårsaken er fortsatt ukjent.

«Arbeideren». 

På midten av 1800- tallet ble Tromsø Arbeiderforening stiftet. Foreningens formål var, og er fremdeles, å fremme kultur og trivsel i Tromsø. Foreningen stod blant annet bak byggingen av «Arbeideren» som stod ferdig i 1897. Huset rommet scene, forsamlingslokale, restaurant og kafé, og var viktig for oppblomstringen av kulturlivet i byen. (Hentet fra http://www.kulturhuset.tr.no/node/3217)

Bybrannen. 

14. mai 1969 våknet Tromsø til den største katastrofen i byens historie. I løpet av natten hadde en kraftig brann spredt seg blant den gamle trebebyggelsen i sentrum, og hele 24 hus brant ned, deriblant de gamle byggene og den tradisjonsrike «Arbeideren». Heldigvis gikk ingen liv tapt. (Hentet fra http://www.kulturhuset.tr.no/node/3217)

KNM Horten og vi som var om bord, la Alta bak oss i april 1969 for å drive narreleker med Sovjetunionen i Barentshavet i noen uker. En tid som jeg i dag husker som dødskjedelige. Fire timer på, fire timer av, fire timer på, fire timer av, døgnet rundt.

Dagene i Alta husker jeg derimot som svært hyggelige der jeg opplevde kalde Kautokeino, varme soldager på fjellet på Bossekop der vi kunne ligge toppløse uten å fryse og dansekvelder etterfulgt av forsøk på å følge jentene hjem tross lange avstander.

Etter Barentshavet gikk vi sydover mot Tromsø, og i begynnelsen av mai 1969 la vi til ved Tromsø kai der vi skulle bli til over syttende mai, noe som passet mange av oss svært bra siden vi hadde venner i byen fra tidligere besøk.

«Arbeideren» var det mest populære stedet for oss som likte å danse swing, tango med knekk og andre danser der vi kunne holde jentene tett inntil oss. Der var det til og med dans midt på dagen, et arrangement de kalte te-dans.

Rogers var stedet for dem som var mest opptatt av shake og twist. Der var jeg aldri, men populariteten var etter det jeg hørte, større enn på Arbeideren, og derfor var de fleste der.

Om noen dager skulle begge disse restaurantene være borte, men dette visste vi ikke disse første dagene i mai da alt var bare idyll. Jeg hadde skaffet meg gode venner fra da jeg var her med minesveiperen KNM Alta, venner som bodde i byen, og jeg overnattet hos dem så ofte jeg hadde muligheter. Der kunne jeg få av meg uniformen og låne klær av familien.

Tidlig på morgenen fjortende mai ble jeg vekket av høye rop:

«Det brenner!»

Jeg måtte alltid være om bord før klokken syv, så jeg tok på meg uniformen og gikk ut på gaten sammen med husets faste beboere. På denne årstiden var det lyst hele natten i Tromsø, og vi så den svarte røyken over takene når vi beveget blikket mot torget og kaia.

«Kaia», tenkte jeg, «det er kanskje best å komme meg om bord».

Jeg tok farvel med vertskapet mitt, og skyndte meg mot båten. Det brant overalt, så jeg kjente meg nesten ikke igjen fra dagen før.

I god tid før klokken syv kom jeg inn i messa for å spise frokost, men der var alle klare til å gå i land for å hjelpe til med slokkingen i byen. Jeg fikk beskjed om å skifte til arbeidsuniform for å følge med de andre opp til torget der vi skulle få videre ordre fra politiet og brannvesenet. Uten frokost. Jeg som var så avhengig av dette måltidet.

Heldigvis var det folk i byssa. En av kokkene rakte frem et par kjøttkaker da han så min fortvilelse. Med dem i en serviett og et par brødskiver var krisen over.

«Du vidunderlige kokk», sa jeg.

De likte at vi sa slike ting, matsnekkerne våre.

På kaia holdt skipssjefen en kort informasjonstale:

«Katastrofealarmen har gått, og vi har fått beskjed om å stille med alt vi har av mannskaper».

Jeg gomlet kjøttkaker mens vi gikk fritt opp mot torget der jeg ble beordret til å stå med en vannslange og dusje en husvegg som var svartbrent, men ikke helt nedbrent. Ikke ennå.  Alt rundt meg var enten i flammer, nedbrent eller svartbrent. Rett ved siden av meg holdt en kioskeier på å redde det som reddes kunne, og siden jeg sto så nær og dusjet bygningen der kiosken hans holdt hus, stakk han stadig vekk til meg noe å spise.

Etterslokkingen pågikk et par døgn, og det ble lite søvn, men kvelden før syttende mai hadde vi gjort vårt, og ble dimittert fra brannvesenet. Tidlig på morgenen syttende mai hadde jeg igjen kommet meg over i lånte sivile klær uten at noen fra båten oppdaget det og fikk feiret syttende mai sammen med mine lokale venner. En syttende mai som absolutt var preget av brannen og etterslukkingen som fortsatt pågikk, men det merket ikke jeg som ikke hadde noen erfaring fra syttende mai i Tromsø.

Brannen i Tromsø. Bildet er lånt.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 88 – «De er visst redde for oss».

Velferdstur til Kautokeino

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

Dette hendte i 1969:

Klokken 21.17.42 norsk tid søndag 20.juli 1969 satte månelandingsfartøyet Eagle fra Apollo 11 seg forsiktig ned på månens overflate. Mennesker hadde for første gang landet på et annet himmellegeme.

Tre måneder tidligere og noen dager før vi skulle forlate Alta kom det forespørsel fra velferdsoffiseren om det var interesse for en tur til Kautokeino. Mange av oss ble opprømte over et slikt tilbud. Ingen hadde noe forhold til dem som bodde på vidda innenfor Alta. Vi visste at Kautokeino var samisk, og de eneste samene jeg hadde sett var på en tur nordover til Trøndelag da vi besøkte en samisk utstillingsleir et eller annet sted på veien.

Vi så for oss eksotiske samejenter som kom strømmende mot oss når vi ankom. Kautokeino var et sted langt utenfor våre erfaringsområder, og ingen ville på forhånd gi oss et bilde av hvordan det var der inne.

Før vi reiste, ble vi informert om samenes tradisjoner og anmodet om å vise respekt for deres private områder.

Bussen var full, og vi benyttet samme veien som jeg hadde brukt få dager tidligere da jeg fulgte min dansepartner et stykke på vei. Vi kom til stedet der jeg hadde snudd og gått tilbake til båten, og derfra skulle det bare være et par kaffekok videre til der hun bodde. Jeg søkte med blikket etter hus, men uansett hvor godt jeg søkte, så jeg ingen bebyggelse. Jeg snudde meg mot sidemannen min som også hadde sett etter mulige bosteder.

«Ikke noe hus på min side!»

Hun måtte ha vært ei hulder som hadde forsvunnet ut i intet, og etter hvert som jeg tenkte og så henne for meg, så ble hun vakrere og vakrere for mitt indre blikk.

«Sånn må det ha vært», tenkte jeg.

Kautokeino neste.

Det var med forbauselse vi gikk ut av bussen utenfor hotellet. Vi så et stort hus. Det var hotellet. Vi så noen få småhus spredt rundt omkring og oppe i høyden et merkelig hus.

«Det må være han tyske sølvsmeden som har slått seg ned her oppe», sier jeg til han jeg går sammen med. «Han lager visst sølvsmykker til samenes folkedrakter».

Vi gikk dit, så på noen smykker, snakket med ei ung jente som jobbet der og gikk videre. Vi trasket formålsløst rundt. Jeg ble stadig mer skuffet. Det jeg så harmonerte ikke med det jeg hadde forventet. Ikke et menneske å se.

«Hei, se der!»

Det var en av våre kolleger som ropte slik at alle snudde seg i den retningen han pekte. Vi så et par skikkelser som forsvant hurtig inn i et hus.

«De er visst redde for oss?» undret en annen seg.

«Hvorfor det?», svarer en tredje. «Vi er da ikke farlige hæ, hæ, hæ».

Jeg tenkte at det ikke var så rart. En femti seters buss full av uniformerte og støyende ungdommer. Vi var jo flere enn dem som bodde i de få husene her. De måtte jo føle seg helt overkjørte.

To av oss gikk en tur for oss selv. Vi hadde funnet ut at vi muligens forstyrret idyllen her ute på vidda.

«Hvordan ville du likt at en haug likt kledde mennesker hadde travet inn på dine fredelige enemerker?»

«Og det er sikkert ikke bare oss som kommer hit på denne måten».

Vi gikk sakte og ettertenksomt nedover gata eller veien der husene lå spredt utover, akkurat som om de hadde blitt drysset ut av et fly.

Stemningen i bussen var mye roligere på returen.

To gaster i Kautokeino
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 87 – «Jeg følger deg hjem. Er det langt å gå?»

En pike i hver havn.

KNM Horten

Den Norske Marine 1968 – 1969

Dette hendte i april 1969:

Thor Heyerdahls papyrusbåt Ra som skal føre ham og seks andre over Atlanterhavet fra Marokko til Amerika blir brakt fra byggeplassen ved Cairo til Alexandria.

—0—

En ettermiddag i samme måned seilte vi inn til Alta der kronprinsparet gikk i land, og endelig kunne vi vandre fritt ute på dekket.

«Det var kronprinsessen som ville at vi ikke skulle være synlig!»

Det var en av signalgastene som hadde hørt dette på broa og formidlet det videre til oss andre i radiorommet.

«Dårlig gjort!», utbrøt en annen. «Kronprinsen ville nok ikke gjort det sånn».

Alle hadde meninger. Noen var morske, mens andre var monarkister på sin hals.

Alta var høgskolesenteret i Finnmark, og det krydde av studenter. Det var dans hver kveld, og vi følte oss som rovfisker i forhold til en stim av småfisk. Jentene var dansevillige småfisker, og vi var rovfiskene. Livet var fantastisk.

Klokken elleve måtte de fleste av våre medgaster forlate danselokalet. De måtte være om bord senest klokka tolv, mens vi som hadde krone på skulderen og jakkeermet og var ledende menige, ikke behøvde være på plass før klokken syv om morgenen.

Det ble mye bedre plass på dansegulvet, mens jentene var like mange. Vi følte oss som konger og livet var bare topp.

Plutselig blinket lysene. Ikke bare en, men mange ganger. Klokka var ett og serveringen stengte. Festen nærmet seg slutten. Klokka to skulle dørene lukkes. Hun jeg danset med, sa at hun måtte hjem, og jeg som var godt oppdratt, tilbød meg å passe på at hun kom vel i hus.

«Jeg følger deg hjem. Er det langt å gå?»

«Neida, bare et par tre kaffekok».

Jeg hadde aldri hørt om denne tidsbetegnelsen og tenkte at ett kaffekok var vel bare den tiden det tok å koke en kopp kaffe.

«Å, ikke mer. Da følger jeg deg hjem».

Jeg sa «ha det» til dem som satt ved det samme bordet.  De blunket til meg og tenkte vel sitt da jeg holdt frem jakka hennes slik alle kavalerer var forventet å skulle gjøre.

Alt var hvitt utenfor. Snøen lå fortsatt, selv om det nærmet seg våren. Hun pekte ut veien der vi skulle gå og fortalte at hun bodde et lite stykke utenfor byen. Vi pratet mens vi gikk. Det ble stadig færre hus å se.

Jeg så på klokka. Den var nesten tre, og jeg begynte å bli urolig. Det å komme om bord for sent, kunne bety at jeg kunne bli refset og miste krona på armen og statusen som ledende menig. Det skulle ofte ikke mer til.

«Er det langt igjen?»

«Neida», svarte hun.

«Like langt som vi har gått nå?»

«Litt lenger», repliserte hun.

Jeg begynte å få bange anelser.

«Hvor langt er egentlig ett kaffekok?»

«Å, vi har vel snart gått ett», kom det fra henne. «Begynner du å bli trett?»

«Neida, men jeg må være om bord igjen før klokken sju».

Hun stoppet og så på meg:

«Da er det kanskje best at du snur nå. Vi har et par kaffekok igjen!»

Jeg sveipet naturen rundt oss med blikket. Flate vidder med snø. Hvor i all verden bodde hun hen?

Jeg smilte litt fårete. Hun kunne jo ikke gå alene. Her, langt ute på vidda. Oppdragelsen hjemmefra presset på, men marinens bestemmelser veide tyngst. Jeg måtte være om bord klokka syv.

«Jeg har gjort det før!»

«Hva da?»

«Gått hjem alene, vel. Hva trodde du?», smilte hun skjelmsk.

«Å ja. Jeg forstår».

«Forstår hva?», flørtet hun med blikket.

Jeg tenkte og tenkte. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

«Du, jeg tror jeg må snu, jeg har lang arbeidsdag i morgen og må være om bord før klokka sju».

Hun smilte fortsatt og ga meg en klem.

«Skynd deg om bord da. Jeg mener det. Jeg har gått her før».

«OK da, kanskje vi sees igjen? Jeg tror vi blir liggende noen dager til».

«Det gjør vi sikkert. Ha det!»

Jeg klemte henne igjen. Snudde meg og gikk tilbake mot Alta.

Jeg så henne aldri igjen, men sånn var det å være marinegast. En pike i hver havn, tenkte jeg. Jeg smilte for meg selv mens jeg gikk.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar