vestfoldingen

Kapitel 20 – Linnestad skole (1957-1958)

Linnestad skole ble raskt «skolen min». Jeg følte meg hjemme fra første stund. Læreren, Nyhus tror jeg han het, ble seinere skolesjef i Ramnes kommune og var skikkelig grei med alle. Han skjønte raskt når noe ble vanskelig for noen, så i stedet for å ta seg spesielt av den som hadde det vanskelig, brøt han bare av timen og sa for eksempel: «Dere, se på været ute. Skal vi ta en tur ut?»

Om vinteren var det snø hele tiden i Ramnes, og de fleste brukte skiene for å komme til skolen, siden veiene veldig ofte blåste igjen, og når det ikke var snø, tok vi en tur rundt i skogen som lå rundt skolen.

Vi var tjuesju elever på hele skolen, delt på to klasser, første til fjerde klasse i en og femte til sjuende i den andre. Så vidt jeg husker hadde skolen bare ett klasserom, noe som betyr at vi gikk annen hver dag, noe som ikke var uvanlig i todelte bygdeskoler. Når vi hadde sløyd, gjorde vi den unna i ett på en annen skole.

Å komme utenfra til Ramnes var ikke noe problem. Kommunen besto for det meste av bondegårder, og jordene tok det meste av plassen, så de fleste av oss bodde ofte langt fra hverandre, og jeg ble raskt vant til å bruke sykkel eller ski for å komme til kameratene mine eller så gikk jeg over jordene. Mange måtte hjelpe til på gårdene, men det ble alltid plass til noe lek og moro, og hvis det ikke var tid, slik som under våronna, fikk vi beskjed om å hjelpe til. Det var jo også morsomt.

Foreningslivet besto av to ting. 4H og IOGT-losjen som de fleste deltok i. Rekrutteringen var enkel, meldte du deg ikke på, ble du hentet inn. Sånn ble jeg fort trukket inn i det som var av aktiviteter.

Vinteren gikk, og så kom våren og med den knoppspretting og blomstring. Dermed startet den vanskeligste årstiden for meg. Freste var et svært flatt område i Ramnes. Det var alltid vind, og med vinden kom alt det som gjorde det vanskelig å være pollenallergiker.

Jeg lå mye på rommet mitt med ansiktet ned i et vaskevannsfat med vann. Jeg nøs, øynene tettet seg igjen slik at jeg ikke kunne se, det klødde i ganen, en kløing som jeg besvarte med å bruke tunga for å lindre.

Så begynte legebesøkene med å finne ut hvilken medisinering som fungerte best, men til slutt ga legen beskjed til mor og far:

«Dere kan ikke bo der dere bor. Hvis dere ikke flytter et annet sted, til et sted som er bedre for sønnen deres, anmelder jeg dere for barnemishandling».

Det var mor som fortalte dette til meg, og da det nærmet seg skolestart på høsten hadde vi allerede flyttet tilbake til Sem, men til den andre siden av Semsbyen i forhold til der vi bodde først, noe som betød søk etter nye kamerater, men dette utsetter jeg å fortelle til en annen dag.

Neste gang forteller jeg om gården til Johan og Gunhild Bjerknes på Lensberg der vi bodde mens mor og far bygget nytt hus.

Kapitel 20 – Freste Gård i Ramnes

Det var stas å eie vår egen bondegård med stort våningshus, uthus og førti mål jord som skulle dyrkes, først og fremst med korn som var greit å drive med ved siden av at far fortsatte med melkekontroll, svinekontroll og gårdsregnskaper.

Til gården hørte også broa over Storelva, vanntårnet som før i tiden leverte vann til damplokomotivene som trakk jernbanevognene på Eidsfossbanen og jernbanestasjonen Freste stasjon. Gjett om jeg var stolt av å ha egen jernbanestasjon og eget vanntårn, selv om det var lenge siden det gikk noe tog der.

Uthuset skulle brukes først og fremst til høner, og kyllinger måtte kjøpes, så det året ble det ikke julegaver, men mat hadde vi godt med siden far hadde så god kontakt med bondeklientene sine. Oster fikk han med som julegratiale fra meieriet og noe kjøtt kom det vel fra både slakteriet og klientene. Det samme med poteter og ellers det som ble dyrket på gårdene.

Ja, vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare. Mor var flink til å sy, men stoff til klær var dyrt. Jeg husker at mor og far diskuterte om vi hadde penger til å kjøpe stoff som Roar kunne få overall av. Jeg tror det gikk i orden, og vi fikk begge tøfler av filt til julegaver, for gulvene inne var kalde og huset var ikke isolert slik som husene er i dag.

Selv om de fleste klassekameratene mine kom fra bra store bondegårder, så var det noen som ikke hadde det så flust. Mor har senere fortalt at en av dem hadde så dårlig skotøy at jeg spurte om jeg kunne gi ham et par av mine to par støvler. Faren var hvalfanger og moren fra Skottland og snakket svært dårlig norsk. Jeg kan tenke meg at faren oppholdt seg der under krigen og tok henne med seg hjem etter at krigen var over.

Linnestadveien var vår riksvei, men det var langt fra gården og bort dit, og om vinteren føyket snøen igjen gårdsveien som gikk først til Melbostad som var ordfører i kommunen, og deretter til oss. Så traktor måtte også kjøpes. Med brøyteutstyr. Det var ikke merkelig at pengene føk ut like fort som de kom inn. Det var godt at far var regnskapsfører, tenkte jeg mange ganger når jeg hørte om alt som måtte anskaffes for å drive gården.

Lite visste jeg da at dette oppholdet på Freste ikke skulle bli så lenge.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg%E2%80%93Eidsfossbanen

Vår Fresti jernbanestasjon som tilhørte Eidsfossbanen

Vanntårnet som forsynte damplokomotivene med vann

Broa over Storelva som lenger nede heter Aulielva.

Kapitel 19 – Årene på Sem gikk fort (1954 til 1957).

Årene i annen etasje hos Ellefsen gikk fort. Roar, broren min, ble stadig bedre i å fungere på egne bein, og siden vi hadde skogen tett ved, lå lekeområdene klare for ham, men han måtte passes på, og det vinnerloddet var det ofte jeg som trakk.

Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så han var to år når vi flyttet inn hos Ellefsen og var i ferd med å bli en ordentlig Semling, mens jeg hele tiden savnet livet på Nøtterøy.

Jeg fant etter hvert nye kamerater i Stokke, noe som gjorde at jeg trivdes stadig bedre. Navnene var Per Moen og Roar Bergsholm. Dette var landsens gutter, enklere og hyggeligere enn de jeg hittil hadde opplevd på Sem.

En dag, jeg tror jeg gikk i fjerde klasse, fortalte mor og far at vi skulle flytte igjen.

«Hvor da?», spurte jeg. Jeg hadde jo som sagt begynt å finne meg bedre til rette der vi bodde.

«Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».

Dette begynte å høres spennende ut. Vi snakket om korn, traktor og høner, for til gården hørte også førti mål jord og en låve, som seg hør og bør på et småbruk.

«Skolen som du skal gå på, heter Linnestad skole», fortalte de. «Hele skolen består av to klasser. Første, andre, tredje og fjerde i en klasse, og femte, sjette og sjuende i en annen klasse, og det er den klassen du skal gå i, der de eldste går».  På hele skolen er det tjuesju elever, fikk jeg høre.

Vi flyttet før jul, og den første julen skulle feires på Freste Gård i Ramnes, vår bondegård, og med så god plass var det jo en selvfølge at vi kunne ta imot gjester. Farmor og tante kom som vanlig, og i tillegg kom også tanter og onkler fra Nøtterøy og Sandefjord, så mor fikk jobbet seg skikkelig varm i det største kjøkkenet jeg til da hadde sett.

Ved siden av kjøkkenet hadde vi ei lita dagligstue og innenfor den ei skikkelig storstue som det tok tre dager å få varmet opp. Dette var egentlig ikke så rart, for når vi lå på gulvet om dagen, kunne vi se dagslyset utenfor mellom gulvlistene og gulvene der gress vokste inn.

På den andre siden av kjøkkenet hadde mor og far sitt store soverom og ved siden av det hadde vi et like stort rom som vi brukte til å stue bort ting og tang. Jeg tror Roar lå på mors og fars soverom sammen med dem.

Jeg fikk et eget rom i annen etasje ved siden av en leilighet som vi etter hvert leide bort til en familie som het Reppesgård.

Neste gang forteller jeg litt om skolen.

Etterord:

Gården drives i dag som et ridesenter, tror jeg. Det ser veldig pent ut, helt annerledes enn da vi bodde der, og jeg tenker ofte på hvordan det ville vært hvis vi hadde blitt boende. Fabulering kanskje? Men allikevel.

Jeg på ski på Solli på Nøtterøy.

Lørdag 17. august 2019

Dagen er ikke den samme

uten noe fra den merkelige karen i Det Hvite Hus, og i dag hører vi at han vil kjøpe Grønland. Både grønlenderne og danskene protesterer selvfølgelig. Den siste gangen noe sånt skjedde, var vel da USA kjøpte Alaska av russerne i 1867.

Søndag samles Frp igjen.

Da skal de diskutere det regjeringen har kommet til når det gjelder bomavgiftene. Kanskje vi nå blir så heldige at de trekker seg fra regjeringssamarbeidet og går i opposisjon.

Folkehelseministeren vil ha bilene

inn i byene igjen til tross for at hun vet at dette vil skade barn og deres pusteorganer, for er det noe hun gir blaffen i, må det være folks helse.

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/bompenger-og-lerepenger-1.1569505

Lørdag 17. august 2019

Dagen er ikke den samme

uten noe fra den merkelige karen i Det Hvite Hus, og i dag hører vi at han vil kjøpe Grønland. Både grønlenderne og danskene protesterer selvfølgelig. Den siste gangen noe sånt skjedde, var vel da USA kjøpte Alaska av russerne i 1867.

Søndag samles Frp igjen.

Da skal de diskutere det regjeringen har kommet til når det gjelder bomavgiftene. Kanskje vi nå blir så heldige at de trekker seg fra regjeringssamarbeidet og går i opposisjon.

Folkehelseministeren vil ha bilene

inn i byene igjen til tross for at hun vet at dette vil skade barn og deres pusteorganer, for er det noe hun gir blaffen i, må det være folks helse.

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/bompenger-og-lerepenger-1.1569505

Torsdag 15. august 2019

Nytt fra mannen i Det Hvite Hus.

Så var det siste nytt fra mannen i Det Hvite Hus. Nå vil han hjelpe Kina til få god kontakt med Hongkong. Selvtilliten er i alle fall i orden hos denne karen.

Jeg forstår mindre og mindre av hvordan vettuge amerikanere kan ha tillit til denne mannen. Eller er det slik at andelen vettuge er liten i USA?

At guden Mammon er den største guden der borte, det vet vi. Men når denne guden «trumfer» sivilisert og humanitær tankegang, da tror jeg at de er på farlige veier.

Har el-bilen blitt rikmannsbilen?

Det er de mest velstående som kjører den største andelen av el-bilene og nyter best av lave avgifter og utgifter, hører vi på TV2 Nyhetskanalen.

Altså har det blitt slik at eierne av el-bilene har de største inntektene og samtidig slipper de unna med lavere utgifter til bompasseringer og parkering, noe som igjen fører til at de beholder større del av sin inntekt.

Var det dette som var hensikten, når politikerne gjennomførte denne politikken?

Religion og politikk.

La ikke religion styre politikken, hører vi fra Arendal. Religion og politikk kan være en farlig kombinasjon, sier den tidligere redaktøren i Vårt Land, Helge Simonnes.

Det var vel det den tyrkiske lederen Mustafa Kemal Atatürk tenkte på da han sørget for et sterkt skille mellom religionen og politikken i Tyrkia.

Nå ser vi at mange politikere fortsatt appellerer til dem som tror, gjennom å bære religiøse smykker eller plagg.

Det minner meg om en som valgte og stemme på et bestemt parti, fordi lederen var glad i fotball.

Den sommer’n jeg ikke drukna!

Den første sommeren etter at vi flyttet til Sem, året før jeg skulle begynne i tredje klasse, bestemte mor og far seg for at jeg måtte lære å svømme. I avisen hadde de lest at det var svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy, så jeg ble meldt på og syklet første gangen sammen med mor for å lære veien.

Seks kilometer inn til byen, deretter ned til brygga der det gikk ei lita ferge, Kaldnesferga, over til den andre siden av fjorden. Den var hovedsakelig satt opp for dem som jobbet på Kaldnes Mekaniske Verksted, men nå skulle jeg bruke den mange ganger.

Fra fergeleiet på Kaldnes-sida syklet vi ut forbi verftet der de bygget store skip som skulle ut på de store hav og opp mot skogkanten ved det stedet vi kalte Ramdal. Der satte vi fra oss syklene og gikk over åsen og ned til Ramberg der Tønsbergstuperne hadde treningen sin. Treneren deres var den kjente Grunde Vegard, og der hadde de fått murt opp et stupetårn i tre etasjer. Ved siden av stupetårnet var det en steinstrand, og det var der svømmekurset skulle være.

Vi hilste på svømmelæreren, og jeg likte ham med en gang. Han var en røff og grei kar som startet med å si at etter dette kurset ville vi alle kunne svømme på dypt vann, og den lovnaden holdt han.

Kurset gikk over flere dager, hvor mange husker jeg ikke, men hver dag regnet det og vi frøs alle sammen. Allikevel holdt alle ut. Etter den første gangen, da mor fulgte meg, syklet jeg alene og syntes det var veldig fint å greie meg selv.

Da den siste kursdagen kom, uten at de fleste av oss kunne svømme, var jeg trett av det hele, mens svømmelæreren ba oss stille oss i rekke. Nå skulle vi ha eksamen.

Han snørte på seg selv rundt brystet sitt, ei brei reim med et tau. Den andre enden av tauet var festet i en helt lik reim som han snørte på hver og en av oss etter tur. Så gikk han ut på en kant rundt stupetårnet, ikke mer enn en halvmeter høyt fra vannet og ba den første av oss å komme til ham. Så dyttet han vedkommende ut i vannet og ropte: «Svøm. Gjør det du har lært. Nå kan du svømme», og tro det eller ei. Det gjorde vi alle sammen.

Etterpå ble vi sittende å prate med læreren, svært glade og lykkelige.

Da var det en av oss som sa: «Jeg følte at jeg ble løfta opp av vannet», og en annen svarte «vi kunne jo ikke noe annet, ellers hadde vi jo drukna».

«Det stemmer det», sa læreren mens han flirte til oss alle.

Etterord:

Jeg har lett etter bilder av det gamle stupetårnet på Ramberg på internett, men jeg har ikke klart det. Kanskje en av leserne har?

Fra venstre: Torfinn, meg, Hansemann, Kolbjørn og Roar bak.