men ennå ikke fått pakket oss ordentlig ut. Dog har vi hatt Sol Angelica her i to dager, jeg har vært hos tannlegen i Oslo og begge har vi hatt full legeundersøkelse på Helseparken. Så noe har blitt unnagjort. Så nå venter jeg bare på innsetting av tann på stift og innboring av implantater, og begge venter på resultater av legeundersøkelsene.
Klimaendring er ikke så enkelt. Inger Johanne har blitt forkjølet, og jeg har fått skikkelig problemer med å puste. Det er vel som legen sa: «Du skulle ikke vært her oppe i nord. Dette været er egentlig ikke spesielt gunstig for deg», mente han.
Men så er det dette med familie og venner da. Og spesielt vårt barnebarn. Og alle bor i Norge, så da må vi bare akseptere det klimaet som vi har her hjemme.
Alle søker seg sørover,
leser jeg i avisene. Da bortsett fra de som søker seg til Sveits for å beskytte pengene sine.
Men tilbake til de som søker seg sørover til steder der det er varmere enn her hjemme i Norge. Da trenger de gyldig pass eller ID-kort. Og det er det visst mange som mangler. Dette så jeg på nyhetene på tv, og dermed står de i kø for å få ordnet dette i tide før påsken eller sommeren. Og der er det kø.
Det er ikke lenge siden passkontorene fortalte at de hadde god plass til dem som trengte å fornye passene sine, men akkurat da trengte vel ikke noen pass. Det er sånt vi oppdager noen dager før vi skal reise. Det er da vi sjekker sånt.
Så tenker jeg at de fleste har kalender på mobiltelefonene sine. Sånn kalender som sender varsling. Der burde alle legge inn dato for når vi må ha nytt pass. Men det er jo ikke sånt vi bruker mobiltelefonen vår til. Den bruker vi til Tik Tok og sånt, leser vi.
Her følger bilder fra karnevalsopptoget i Playa del Inglés de Maspalomas:
Vi skal ikke alltid tro på det vi leser, selv i aksepterte leksika.
Jeg har mange ganger skrevet om at jeg ikke synes det er greit at reindriften skal legge beslag på førti prosent av Norges areal. Også stortingsrepresentantene tror på dette, sånn jeg nå forstår innlegget til Lan Marie.
Nå hører vi også fra Sverige at reinsdyr og vindturbiner fungerer godt sammen enkelte steder. Dette burde undersøkes før vindturbinene rives. Det er tross alt en stor krafttilførsel som trøndere mister.
Innlegget har jeg kopiert fra facebook:
I dag kom Olje- og energiminister Terje Aasland til Stortinget for å redegjøre om hva Regjeringen gjør med de pågående menneskerettighetsbruddene på Fosen.
Svaret er foreløpig: ingenting.
Jeg brukte mitt innlegg i salen til å lese opp en tekst skrevet av Ella Marie Hætta Isaksen – en av menneskerettighetsforkjemperne i Fosen-aksjonen, og er underskrevet av hele aksjonsgruppa. Jeg er dypt takknemlig for at Ella Marie og aksjonistene ville dele sine tanker med meg, og at jeg fikk lov til å formidle dem i Stortingssalen. Teksten hennes treffer meg som en knyttneve i magen, og jeg håper dere også vil lese.
«Det er spesielt å være same i Norge om dagen. Enten man deltok i Fosen-aksjonen, eller ikke, så har vi, som folkegruppe, vært mye omtalt og diskutert i mediene de siste ukene. Vi har opplevd en overveldende stor støtte, fra hele landet og hele verden, men vi har også måttet tåle enorme mengder drapstrusler, hets og sjikane på grunn av vår etnisitet.
Det er kanskje trist å si, men dette hatet er vi vant til. For det hatet finnes i alle kriker og kroker av dette landet, men nå har ekstra mye av det kommet frem i lyset. Stortinget og Regjeringen har et ansvar for å bekjempe samehets og forholde seg til fakta..
Fordommer og vrangforestillinger om det samiske folket florerer nå rundt oss. I forrige uke sa Sylvi Listhaug at Norge må vurdere å trekke seg fra internasjonale konvensjoner for urfolks rettigheter, fordi de ifølge henne forskjellsbehandler etniske grupper. Dette er en farlig misforståelse. Urfolk har nedfelt rettigheter for å gi oss like muligheter som majoritetsbefolkningen, til å videreføre vår kultur. Rettighetene er en anerkjennelse av at vi, som minoritet, i møte med storsamfunnet, og storkapitalen, alltid vil tape.
Så må vi huske at det ikke er disse internasjonale urfolksrettighetene, som Listhaug henviser til, som er brukt i Fosen-dommen. Der er det de alminnelige menneskerettighetene, etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som er brukt. Listhaug stiller seg i så fall mot hele FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som skal sikre hver eneste borger grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og valgfrihet.
Det er i seg selv ikke overraskende at FrP kommer med slike utsagn, men når slike vrangforestillinger oppstår, er det viktig at resten av det politiske Norge tar avstand. Det er groteskt av FrP å foreslå en kollektiv straff mot folket, ved å fjerne våre rettigheter, på grunn av et statlig brudd på menneskerettigheter. Det er staten Norge, som konsesjonsgiver, og Fosen Vind, som utbygger, som tok den enorme risikoen det var å bygge disse vindkraftanleggene på Fosen. Selv om flere ropte varsko om potensielt menneskerettighetsbrudd, ble vindmøllene reist før saken var avklart i rettssystemet. Da er det staten som må tåle konsekvensene av å tape i retten, og ikke vi som skal bære byrden av dommen.
En annen myte er at 40% av Norge er reinbeiteareal. Dette er et misvisende tall som brukes for å styrke fordommene om at reindriften har så stor makt. I 2020 publiserte SSB en analyse der det kom frem at 89% av disse 40% tvert imot ikke er reinbeiteareal, men byer, tettsteder, isbreer, innsjøer og all annen infrastruktur. Det reelle tallet på reinbeitearealet er dermed 4,4% av Norge.
Det er absurd å måtte holde øye med sine egne myndigheter på denne måten, og sette sitt liv på vent for å sørge for at staten følger sine egne lover og regler. Men dette er den kampen vi er født inn i. Vi er klare til å aksjonere igjen, dersom Fosen-dommen ikke snart respekteres. Det er ikke fordi vi vil, men fordi vi tydeligvis må.»
Det var viktig for meg å gi aksjonistene et talerør i dag, for å minne oss på sakens kjerne: at staten brøt menneskerettighetene og overkjørte et urfolk i Norge.
Jeg er skuffet over dagens redegjørelse, men vil fortsette å følge opp saken i Stortinget for å presse regjeringen til å snarest rette opp de pågående menneskerettighetsbruddene.
Miljøpartiet de Grønne støtter også Sametingets krav om en uavhengig granskning. Regjeringen må vise vilje til å faktisk lære av Fosen-saken og jeg mener en uavhengig granskning nå er avgjørende for å gjenopprette tillit.
Urfolks rettigheter er ikke valgfritt. Vi kan ikke løse framtidens utfordringer på samme måte som skapte dem, ved å drive rovdrift på mennesker og naturen.
elleve kroner og tjueni øre. Det blir stadig dyrere å oppholde oss i euro-land for oss nordmenn.
Ikke noe problem sier de finske naboene våre. Finnland har allerede gått over til euro i stedet for sine finske mark.
Er det noen fordeler å fortsette med nasjonal valuta i stedet for en europeisk fellesvaluta? Jeg vet ikke, men det er det sikkert mange andre som vet.
For fjorten dager siden
besøkte vi Arguineguin sammen med Ingrid og Arvid, byen der «alle nordmenn» bor. En gammel fiskerlandsby, leser vi når vi slår opp i forskjellige leksika.
Der har altså nordmennene etablert seg.
En gang spurte jeg noen om hvor mange nordmenn som oppholder seg store deler av året i denne fiskerlandsbyen, og svaret var ganske enkelt.
«Stikk innom Spar-butikken og si høyt liksom til deg selv, hvor er egentlig brunosten hen? Du får garantert svar fra fire kanter».
Ingrid og Arvid var litt kjent fra før, så denne gangen ble vi også litt mer kjent med denne sjarmerende byen som har beholdt litt av sitt gamle fiskerlandsby-preg.
Og her følger noen bilder fra turen. Klikker du en og to ganger forstørres bildene.
Hilsen oss som besøkte Arguineguin.
Dette er Nystranda har vi nå forstått. Rett ved den gamle sementfabrikken.NystrandaVi forlater Nystranda og beveger oss opp mot byen.Badende på Nystranda.Vi beveger oss opp mot og inn i byen.Ingrid viser og forteller.Her kan vi se hva som betyr noe i Arguineguin.Det er tydelig å se at byen er gammel.Her har vi «la playa del ciudad» eller bystranda.Her bruker det å være fiesta med underholdning.Bystranda.Sjømannskirken ute på pynten.Bystranda.De er flinke til å dekorere her på øya.Stranda ved SjømannskirkenHer sitter fiskerne og bøter garna sine.Marina med service for alle båter.Et siste måltid på Cofradia de Pescadores (fiskesalgslagets restaurant)Nå er det snart avgang.Hjemme i Playa del Inglés.Trappene ned til stranda.
Vi har et lovverk som skal beskytte vår urbefolkning og deres kultur. Dette har høyesterett uttrykkelig fortalt oss.
Nå har vi kommet i en situasjon der vi trenger den energien vi kan skaffe. Ikke bare i Norge. Så stort er behovet at noen til og med foreslår atomkraftverk samtidig som de fleste land legger sine atomkraftverk døde.
Noen av verdens løsninger er vindkraft, noe som absolutt fungerer. Vi bor mye på Gran Canaria, og her dekker vindkraft fra vindturbiner eller vindmøller over tredve prosent av kraftbehovet.
I Norge har fagfolk funnet områder der vindturbiner gir mest effekt. Mange av disse områdene ligger innenfor beiteområdene til tamme reinsdyr. Og det er samene som hovedsakelig holder på med reindrift. Hører vi.
Reindriften legger beslag på førti prosent av Norges areal, leser jeg, og i disse områdene kan vi ikke gjøre noen inngrep som forstyrrer reindriften. Mener reineierne. Dette blir ganske så stor andel av landet vårt. Synes jeg.
Og så tenker jeg.
Hvor stor andel av samene har hovedinntekten sin fra reindrift?
Nå hører jeg at dette ikke betyr noe som helst. Reindriftsamene er visst ikke mange, men lovverket vårt sier at deres kultur skal beskyttes. Uansett.
Men høyesterett har sagt sitt. Om hva da? At urbefolkningen skal styre over førti prosent av Norges landareal? Eller at deres kultur skal beskyttes. Og hva er samenes kultur? Bare reindrift?
Jeg mener at dette strider mot all sunn fornuft. Nord-Norge og Midt-Norge trenger mye mer å leve av enn reinsdyr og da trenger de kraft, mye kraft. Så hvor skal denne kraften hentes fra?
Det er litt merkelig at jeg ikke tidligere har funnet fram til disse bøkene om Lisbeth Salander. Jeg så jo filmen.
Men ikke lest den før nå, da jeg leste at hennes navn dukket opp i en ny bok, av en annen forfatter siden Stieg Larsson ikke lenger er i stand til å skrive. Han døde jo før den første boka ble utgitt.
Da har jeg lagt fra meg «Den Savnede Søsteren» av Lucinda Riley, og gjentar «anbefales» som de andre bøkene i serien. Derfor er det naturlig å vente på den siste boka i serien.
Det er jo alltid sånn det er. Det starter med noe. Og sånn er det jo også med denne historien.
Jeg tror det startet med at Ana, ja, det er det hun heter, forsøkte å få oss til å leie sin bungalow direkte av henne og ikke via airbnb som vi normalt bruker. Vi skulle spare mye, sa hun, så vi aksepterte å avlyse avtalen med airbnb og få et tilbud direkte av henne.
Vi åpnet eposten som vi fikk og sammenlignet tilbudet fra henne med det tilbudet vi hadde fått via airbnb, men besparelsen var svært liten, så vi besvarte eposten med at «nei, dette var for dårlig», og den sikkerheten som airbnb gir, er verdt de ekstra pengene.
Alt gikk greit, sånn vi forsto det, så vi gikk tilbake til airbnb og inngikk ny avtale. Og sånn ble det.
Den fjortende februar flyttet vi fra leiligheten i Danubio til denne som vi ble fortalt, skulle være så mye bedre. Ikke så merkelig, for månedsleien var ikke akkurat rimelig. Men bildene av interiøret bekreftet at den var velutstyrt.
Klage nummer en.
Etter å ha trillet koffertene og båret bæreposene hit til Bungalows El Caserio i flere omganger, slang vi oss ned i sofaen. «Hva i h…», reagerte jeg. Dette var jo som å sitte på et jernstativ. Vi løftet opp sitteputene som hadde flyttet seg fremover, sånn at putene hvilte på et jernstativ som var ramma for sofaen, og vi merket god forbedring, men etter å ha sittet en times tid, kjente vi jernstativet under putene igjen. Putene bare sklei forover på nytt, og sånn fortsatte det.
Etter et par dager sendte vi en klage til eieren via Ana som er deres representant, men fikk til svar at «sofaen er som på bildet» og «dett var dett». Jeg la vel med en siste kommentar om at det ikke er mulig å føle hvordan en sofa er på et bilde.
Klage nummer to.
Etter ha dusjet, la vi merke til at vannet ikke rant ut gjennom sluket, og det samme fra servanten på badet, så jeg sendte en beskjed til eieren via Ana, og fikk beskjed om at hun skulle sende beskjeden videre til «el señor». Hvem det er, vet vi fortsatt ikke, for det kom ingen reaksjon. Etter en purring, fikk vi beskjed om at det ville komme en person dagen etter. Vi ble i bungalowen og ventet, men da kvelden kom, hadde vi ikke sett noen, så jeg sendte en ny purring, og fikk et svar om at «el chico» måtte ha glemt det. Det viste seg at «el chico» er vår gartner som vi kjenner svært godt.
Da han kom innom var det bare for å få bekreftet at vannet ikke rant ut, og dermed ble det ny venting.
Da var vår tålmodighet over, og vi sendte reklamasjon til airbnb’s servicekontor, og da begynte det å skje ting. Dagen etter kom rørleggeren. To mann som på kort tid ordnet det hele. Og takk for det.
Klage nummer tre.
Nå var det oppvaskmaskinen som plutselig stoppet og ga feilmelding F1. Enda en gang fikk vi beskjed om at «el chico» skulle se på det. Oliver, områdets gartner og altmuligmann, var tydeligvis bare en gutt for Ana som var «kontordame». Oliver kom og bekreftet at dette var en feil som ikke han kunne gjøre noe med.
Denne gangen ventet vi ikke. Vi sendte ny melding til airbnb’s servicekontor, og etter et par dagers fram-og-tilbake-prat med Ana, kom eieren med en ny oppvaskmaskin, og da passet vi samtidig på å sjekke om han var eieren og om det var nok sengetøy i bungalowen. Vi hadde nemlig ikke funnet nok. Han ble med Inger Johanne og bekreftet snart at Ana ville ordne med det som manglet. Vi hadde bare funnet ett laken og to putevar, mens dynetrekk og to putevar manglet.
Klage nummer fire.
Men Ana kom ikke med mer sengetøy. Bare bortforklaringer og tilbud om ekstra sengetøy hvis vi ville betale mer, noe vi ikke ville.
Dermed ble det ny henvendelse til airbnb’s servicekontor, men denne gangen gikk det ikke så enkelt. Ana har kanskje fått oss i vrangstrupen, så nå fikk vi tilbud fra dem om at airbnb ville betale vasken hvis vi kunne levere sengetøyet til et vaskeri. Og der stoppet vi. Vi bestemte oss for at vi vasker dynetrekket i vår vaskemaskin og satser på at det tørker i løpet av dagen. Laken har vi, og putene tar vi fra gjesterommet.
Konklusjon.
Noen utleiere er vanskelige, men redningen for oss er airbnb’s servicekontor. Og takk for det.
Pen å se på, men det er det.Vannet renner ikke ut.Feilmelding.Sengetøy.
i et par timers tid og brukte grillen for første gang. Selve grillen står i bakgården, skjermet for vær og vind, og det var også vi.
Grillkullet hadde vi kjøpt på Lidl. Knallfin kvalitet. Kyllingen hadde vi kjøpt på Carrefour i Vecindario. Også veldig god kvalitet. Til sammen ble det jo dobbeltgod kvalitet.
Jeg kan ikke få fullrost airbnb
som formidler av leiligheter. Jeg tror jeg har nevnt det tidligere, men jeg kan godt gjøre det igjen.
Vi har hatt noen problemer med eieren av bungalowen. Først var det sofaen som er vond å sitte i, deretter var det avrenningen fra dusj og servant på badet og nå til slutt oppvaskmaskinen som sluttet å virke.
Eieren forsto ikke problemene eller ville ikke forstå dem og forsøkte å prate alt bort. Vi forsøkte oss med både spansk og engelsk, men det nådde ikke fram.
Men så husket jeg at airbnb har et servicesystem, så jeg henvendte meg til dem og fikk raskt svar, og da skjedde alt ganske så raskt. Avrenningen er ordnet, og i dag kommer det en ny oppvaskmaskin.
vestfoldingen 