Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.  MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.

 MT Thorsholm 1966 – 1968.

En dag fikk vi ordre for Amsterdam. Jeg hadde stått om bord i nitten måneder og følte at tiden var moden for å reise hjem for å avtjene militærtjenesten før jeg ble mye eldre enn de fleste andre vernepliktige. Jeg var snart tjueen år gammel, og med femten måneder i marinen ville jeg være tjueto omtrent på den tiden jeg var klar for å reise til sjøs igjen.

Sesjonen var gjort unna før jeg reiste ut i 1966, og jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne gi beskjed så snart jeg kom hjem, så ville jeg bli innkalt til rekruttskolen ved første inntak.

Det var med en naturlig følelse av savn jeg sa farvel til alle om bord den trettende februar 1968, og da jeg sto på kaia og så på Thorsholm som hadde vært hjemmet mitt i over halvannet år, var det med en ganske så sår følelse.

Mor, far og broren min, Roar, sto i trappa opp til restauranten på Fornebu for å ta imot meg, og jeg så broren min med en gang siden han sto øverst. Han var så mye større enn da jeg reiste, men det var visst jeg også ifølge min mors stemme, en høy stemme som hørtes godt av alle rundt:

«Herregud, så tjukk han er blitt!»

Jeg så at alle rundt smilte og lo. Jeg så nedover meg selv og kunne ikke si meg særlig uenig. Jeg var ti kilo tyngre enn da jeg reiste hjemmefra og hadde ikke rukket å kjøpe nye klær før jeg dro fra Amsterdam, så jeg hadde tilpasset buksa i livet med sikkerhetsnåler og hyssing, ei bukse jeg ikke hadde brukt siden jeg kom om bord.

Så ble det klemming og slikt som er vanlig når familiemedlemmer treffer hverandre etter å ha vært fra hverandre i lengre tid. Roar hoppet og spratt rundt selv om han hadde blitt femten år. Mor var lite forandret, men jeg så at far hadde blitt eldre, eller kanskje dette bare var innbilning. Jeg vet ikke.

I bilen pratet jeg mest. De spurte, og jeg fortalte. Jeg trodde vel at jeg visste alt siden jeg har vært ute i verden.

«Slik er det bare», tenkte jeg.

Fra å være ganske radikal politisk hadde jeg forandret meg til å bli svært konservativ. Sjølivets støpeskje hadde formet meg som den gjorde med mange der ute. Jeg så at far ikke akkurat likte det han hørte.

Endelig var vi hjemme. Rommet mitt var borte. Roar og jeg hadde bare en lettvegg mellom våre rom da jeg reiste, men nå var den borte. De to rommene hadde blitt til ett som bare var hans. Mor sa at jeg skulle bruke gjesterommet i annen etasje. Det var der tante Solveig, fars søster, bodde når hun var på besøk.

«Nå er du også bare på besøk, Terje», tenkte jeg. «Om seks uker er du innrullert i marinens protokoller, og der skal du være i femten måneder».

Jeg frøs. Februar måned i Norge var kald; dødsens kald; jeg husker at jeg krøp inntil vedovnen i gangen. Jeg ble liksom aldri varm.

«Heldigvis går vi mot vår», tenkte jeg.

Jeg følte meg ikke ordentlig hjemme. Jeg savnet Ip Man Ying som stellet og stullet rundt meg. Til og med Ha Hung Sang savnet jeg, stuerten som jeg tok ansiktet fra, men som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Jeg savnet samtalene med Cheung Cheung Po på broa og undret på om han hadde fått spart nok penger til å kjøpe henne som han elsket så høyt, lukten av hvitløken som omga hele båten, alle medoffiserene, pumpemannen med rødvinen, lukten av Afrika, Suezkanalen, bønneropene fra minaretene når vi var i den persiske gulfen. Det var så enormt mye jeg savnet.

Det ble sent før jeg kom i seng, og det var lyse dagen da jeg våknet. Jeg hadde snakket masse. Jeg kjente at jeg var tørr i munnen. Jeg fortsatte å snakke og begynte etter hvert å forstå at det var savnet etter livet om bord som gjorde at jeg snakket så mye om det der ute. Heldigvis skulle jeg snart være i marineuniform, og det ville sikkert bli spennende, trøstet jeg meg med.

«Nå vil jeg sykle en tur», tenkte jeg og gikk ut i garasjen for å ta ut sykkelen. Men der var det ingen sykkel. Jeg så meg rundt. Oppunder taket hang sykkelramma. Hjulene, skjermene og lykta var borte. Til og med kjedet var borte. Jeg gikk inn og spurte mor.

  • «Du sa jo at Roar kunne ta skjermen da han spurte om det», svarte hun.
  • «Ja, men ikke hele sykkelen».
  • «Det skjønte nok ikke han», svarte mor før hun konsentrerte seg om det hun holdt på med.

Jeg lo for meg selv. Jeg var glad i broren min, og skjønte at jeg var utflytningsklar. Barndommen var over, og jeg måtte finne meg selv i denne voksne verdenen. Men først skulle jeg avtjene militærtjenesten i marinen.

Jeg visste at Håkon og Tore, to av kameratene, mine hadde flyttet og studerte i Oslo, men Odd studerte i Horten og bodde hjemme. Svein Jacob var «nesten gift» og mer voksen enn oss andre. Roar syklet meg ned til Semsbyen og fikk betalt for det. Det var morsomt å se hvor glad han ble for pengene. Jeg gikk resten av veien ned Ramnesveien til Odd. Den gamle kamerattonen kom raskt tilbake, men jeg skjønte at han hadde sitt å bale med. Skolen krevde mye, så jeg kunne ikke ta for mye av tiden hans.

Jeg hadde en kjæreste da jeg reiste til sjøs. Tone het hun, og jeg hadde bilde av henne hengende på skottet i lugaren min. Vi skrev til hverandre, sånn sporadisk. Jeg skrev mest, og etter hvert sluttet hun å skrive. Jeg skjønte at hun nok hadde truffet en annen.

Jeg stakk hodet inn til far på kontoret hans og spurte om å få låne telefonen. Dette var årsoppgjørenes tid, og han hadde fått hjelp av en av nabojentene som så på meg. Hun hadde også blitt eldre, og jeg kjente henne nesten ikke igjen. Kanskje ikke så rart. Vi flyttet inn i huset mens jeg gikk på realskolen, og jeg reiste ut da jeg var nitten.

Gamlekjæresten svarte at hun gjerne kom på besøk da jeg ringte.

Vi satt i stua og pratet. Roar, mor, far, Tone og jeg. Hun var en typisk tekkelig landsens pike og veldig søt, men veldig forandret. Da jeg fulgte henne til bussen om kvelden, skjønte jeg at jeg ikke hadde kjæreste lenger.

Dagene ble lange. Odd og jeg gikk ut sammen noen lørdager, men han hadde kjæreste, så det ble ikke slik som før.

Nå ventet jeg bare på å reise til Madlamoen i Stavanger. Det var der rekruttskolen holdt til. Petter som var kjæreste med en av mine kusiner skulle også til samme sted, så vi avtalte å reise sammen.

Ellers var det bare å vente.

 

2019 12 20 - 1966 - Langerød Sem

Hjemme på Langerød Sem

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 68 – Besøk i Albany i staten New York. MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 68 – Besøk i Albany i staten New York.

MT Thorsholm 1966 – 1968.

En av de flotteste elvene vi seilte opp med MT Thorsholm, var Hudson River. Vi skulle losse i Albany, og vannveien opp dit var Hudson River som er oppkalt etter Henry Hudson som gjorde den samme turen i 1609.

Hvis jeg tidligere hadde blitt spurt om hovedstaden i staten New York, ville jeg helt sikkert svart New York City som er den største byen, men staten administreres fra Albany som dermed er hovedstaden.

Vi kom inn til New York City tidlig om morgenen og ble møtt av Frihetsgudinnen med sin løftede flamme og New York Skyline innenfor. Jeg hadde tidligere bare sett dette på bilder, men nå så jeg begge deler i virkeligheten. En flott følelse av å være midt i et av verdens mest betydningsfulle områder.

I løpet av noen timer la vi byen bak oss. Vi var på vei oppover Hudson River. Elven lå stille foran oss, bred og majestetisk. Jeg hadde stengt av radiostasjonen siden vi var inne i amerikansk territorium, så jeg var fri til å kunne nyte utsikten fra broen. Losen var et oppkomme av historier om elven og elsket tydeligvis å fortelle. Jeg elsket på min side å lytte til historiene hans, historiene om indianerne, indianerkanoene og reservatene som jeg alltid har hatt et dårlig forhold til. Tenk å stenge inne et folk som var vant til å bevege seg over store landområder, stenge dem inne i et avgrenset område. Langs elven så vi for det meste skog, selv om det noen steder var byer, men disse byene lukket jeg ute når losen fortalte. Dette var indianernes territorium, og jeg var også her.

  • «Bare vent», sa losen, «snart får vi se dem».

Jeg tenkte at i disse moderne tider, fikk vi vel ikke se indianere slik som vi har lest om dem i Hjortefot og andre indianerbøker. Men jeg tok feil. Plutselig pekte han mot elvebredden, og der så jeg flere flott dekorerte kanoer med skinnkledde mennesker.

  • «De fisker», sa losen, «fisker med garn. Det er ikke så mye mer å leve av for dem, men de får tilskudd fra staten så lenge de holder seg innenfor reservatet».

Jeg fikk låne en av kikkertene og fikk trukket indianerne og kanoene nærmere netthinnen min. De så ikke i vår retning. Bare holdt på med sitt. Ingen dongeribukser og skjorter. Bare flotte semskede skinnklær.

  • «Går de kledd sånn, også i dag?», spurte jeg losen.
  • «Hva ser du?»,svarte han, mens han humret på en hyggelig måte.

Jeg måtte erkjenne at han ikke ville svare ordentlig, men tenkte at her var det ingen by, bare skog, så her brukte de vel tradisjonelle klær. Slike klær som de alltid hadde brukt.

Det ble en lang tur oppover. Jeg sto på broen hele tiden. Observerte og tenkte. Tenkte at det måtte være fantastisk å leve slik som indianerne gjorde. Jeg visste jo at bildet ikke var så romantisk for dem, innestengt som de var, i sine reservater. Med alkohol som var deres forbannelse. Jeg har lest at indianerne mangler det enzymet som bryter ned alkoholen i kroppen. Derfor tar det lang tid før kroppen blir renset, og dermed blir den etter hvert avhengig av alkoholgiften.

Losen fortalte at Albany var en stor by, men at vi skulle legge til et godt stykke før byen, og han hadde rett. Da maskinduren stoppet, lå vi inntil en elvebredd i en utgravd kanal. Et oljerør stakk ut fra skogkanten. Skogen var glissen, og det gikk en vei langs kanalen. Rett forut så jeg en bro som jeg tenkte førte inn til byen.

Mens vi spiste middag bestemte Kvarten og jeg oss for å gå en tur i land for å rekognosere. Jeg mener å huske at vi ble noe skuffet. Vi gikk over broen som var ganske enkel med plass til kun én bil i bredden og kom ut på en vanlig vei.

Langs veien fant vi det vi kaller spredt bebyggelse. Enkle halvannen etasjes hus, ikke spesielt pene. De virket litt spinkle i forhold til våre norske hus. Mye av veien var av sand og grus og uten asfalt. Etter at vi hadde gått en stund og sett vanlige private hus og jorder, ganske likt det vi ser ute på bygda i Vestfold, fant vi en liten matbutikk der vi kunne spørre om veien til byen. Butikken var betjent av to eldre damer som var mest opptatt av hvor flinke vi var til å snakke engelsk, men etter en stund fikk vi beskjed om at det var såpass langt inn til byen at vi ville trenge taxi, så byturen ble utsatt til dagen etter.

Etter en god natts søvn og full arbeidsdag bestilte vi taxi og besøkte en temmelig kjedelig storby. Det eneste jeg husker derfra, var kinoen. Vi så to filmer sammen med flere uteliggere som brukte kinoen som sovesal. Filmene gikk kontinuerlig, så det var bare å betale inngangsbilletten, og så kunne vi se så mange filmer vi ville.

En dag kom agenten om bord med lokalavisen. De hadde en reportasje om oss eller rettere sagt skipperen og noen kinesere. Reportasjen fortalte nemlig om at kaptein Arild Mathisen hadde ført sin store båt oppover elven sammen med noen få kinesere, hvoretter førstemaskinisten utbrøt: «Jeg er for faen ingen kineser».

2020 01 15 - Hudson River

Majestetiske Hudson River

2020 01 15 - Albany kart

Oppover Hudson River til Albany

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 67 – Port Harcourt i Bonny River i Nigeria. MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 67 – Port Harcourt i Bonny River i Nigeria. 

MT Thorsholm 1966 – 1968.

En dag fikk vi telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt, og dermed var det opp med kartene for å finne dette stedet som vi aldri hadde hørt om. Det viste seg å være et godt stykke oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Vi visste fra BBC at det var uroligheter mellom flere folkegrupper i området, så dette betydde krigsrisikotillegg. Igboene i området ville ha denne regionen skilt ut som egen stat med navnet Biafra.

  • «Dette blir en dritt-tur»,sa skipper’n, «det er sikkert grunt og vanskelig med en båt som er av vår størrelse».

Men først måtte vi inn til Lagos for å bli klarert for å kunne seile inn i landet. Der fikk vi beskjed om at vi ville få los fra kysten og et godt stykke opp i elven der vi ville få ny los som skulle ta oss opp til Port Harcourt.

Bonny River viste seg å være en smal elv. Mange steder var det svært grunt, og skipper’n engstet seg for nedturen etter at vi hadde fått om bord oljen og dermed ville bli liggende dypere i vannet. Den første delen fra Lagos og sydover og opp i elven, gikk greit. Der var Bonny River ganske bred, og losen var en nigerianer som visste hva han gjorde. Da vi skiftet los og fikk om bord han som skulle ta oss helt opp, ble skipper’n svært betenkt. Den nye losen var engelsk og hadde bodd oppe i elven i mange år, fortalte han. Det som gjorde at skipper’n ble betenkt var at han hele tiden drakk gin for å motvirke malariaanfallene som han påsto at han ofte fikk hvis han ikke medisinerte seg med gin. Øynene hans minnet meg om Peter O’Toole sine. De var vasne og hadde samme lyseblå farge; sikkert på grunn av ginen, tenkte jeg.

Skogen var tett på begge sider av elven og der den var smalest, hang greinene over båten slik at vi ikke så himmelen.  Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broen blir kalt Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var, men alle holdt seg oppe i trærne.

Etter mange timers reise fikk vi beskjed om å legge til ved elvebredden der det stakk ut et oljerør. Losen fortalte at byen lå mye lenger oppe i elven, så den ville vi ikke få se.

Få minutter etter at vi hadde fortøyd, begynte jungelen å leve av jungelfolk som strømte om bord. De hadde med seg alt mulig som kunne selges; og mest bananstokker. Disse bananene var små, og de beste jeg noensinne hadde smakt, inntil da.

Da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.

Lastingen tok godt over ett døgn, og da vi bega oss nedover elven igjen, brukte vi farten for å komme oss over grunnene, mens skipper’n travet frem og tilbake på broa av nervøsitet. Selv om vi hadde los, så var det jo han som var ansvarlig hvis noe galt skulle skje. Vi andre spiste bananer, noe stuerten satte stor pris på. Da sparte han penger, siden vi spiste bananene i stedet for mat.

Uroen som BBC snakket om, merket vi lite til. Dette var i 1967 og nesten ett år før borgerkrigen og sultkatastrofen i Biafra slo ut i full blomst.

Etterord:

Sommeren og høsten I 1968, mens jeg avtjente verneplikten og gikk på marinens radioskole på Haakonsvern, var krigen og sultkatastrofen i Biafra et faktum. Hele verden engasjerte seg, og den største humanitære luftbroen med matforsyninger i privat regi var i gang. FN kunne ikke gjøre noe siden Nigeria mente at dette var et innenriks problem, som bare var Nigerias ansvar. All bistand måtte da ordnes i privat regi.

Her hjemme var innsamlingene til et hungrende folk i full gang. Erik Bye, Kjell Magne Bondevik og Kirkens Nødhjelp formidlet nødropet fra Biafras hungersrammede folk til hele Norge. På radioen hørte vi at det var stort behov for radiofolk, spesielt dem med militær bakgrunn, og jeg var en av flere som søkte om å bli sendt til Biafra for å hjelpe til, men selv om vi gikk helt til topps i marinen med søknadene våre, var det ingen av oss radiofolk i marinen som fikk innvilget disse. Avslagene ble begrunnet med at det var høy risiko for at russerne skulle gå inn i Tsjekkoslovakia, og da ville hele verdensfreden stå i fare, og i august 1968 skjedde også dette.

Norske marinefartøy ble satt i full alarmberedskap; vi ble sendt om bord i forskjellige båter og sendt i alle retninger. Jeg havnet på en minesveiper som gikk i dekning inne i Lysefjorden, og høsten 1968 gikk sovjetiske styrker inn i Tsjekkoslovakia.

I mange måneder var det ingen anledning til å få permisjoner, og mange av oss som var unge følte en blanding av spenning og frykt for den store krigen som vi trodde skulle komme.

2020 01 13 - Bonny River

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 65 – Besøk i Tema i Ghana ( MT Thorsholm 1966 – 1968).

Kapitel 65 – Besøk i Tema i Ghana ( MT Thorsholm 1966 – 1968).

Afrika er en verdensdel som alltid har fascinert meg, helt fra da jeg som liten hørte om barn som ikke fikk den maten de trengte, mens jeg samtidig så idylliske tegninger i barnebøkene. Tegninger i sterke farger, av barn som hadde svart hud og bodde i små stråhytter med palmetrær der grønne store blad hang over hyttene.

Disse bildene jeg hadde i hodet må ha ligget i forskjellige arkivskuffer eller filer siden jeg ikke så motsetningene mellom disse, motsetninger mellom et Afrika preget av sult og et Afrika som ble presentert så idyllisk.

Nå vet jeg at begge deler og mye mer er Afrika. Et kontinent som har alt; fra det mest fantastiske til det mest grusomme.

De gangene jeg var i Afrika, følte jeg meg både veldig trygg og fryktelig redd, avhengig av i hvilken situasjon jeg var i.

Tema i Ghana er kanskje et av de stedene der jeg følte denne forskjellen.

I 1967 la vi til ved en oljekai i Ghana. Bebyggelsen besto av kun ett murhus i to etasjer. Det var der havnemyndighetene holdt til. Det var dem som styrte alt som foregikk på kaia. Tollerne og immigration-folkene hadde vært om bord og gjort jobben sin, så alt var egentlig klart for at jeg kunne gå i land. Kvarten og jeg hadde bestemt oss for å se oss litt om. Vi hadde spurt agenten som fortalte at det var langt inn til byen og at vi ville ha behov for taxi. Han la til at han kunne bestille denne for oss.

En time senere kom bilen, og vi var på vei. Foran oss så vi den ganske brede, asfalterte veien som gikk i slynger oppover fra kaia til en bakketopp der veien sluttet mot den blå himmelen. Det så svært langt ut.

Halvveis oppe i bakken stoppet bilen. Sjåføren snudde seg mot oss og spurte om vi hadde blitt enige om prisen. Vi svarte ja og gjentok det beløpet han sa før vi startet. Nå la han ansiktet i beklagende folder og sa: «Sorry, it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship». Kvarten og jeg så på hverandre og svarte: «Okey, how much?». Han smilte og visste at han hadde vunnet: «Double price». Vi hadde jo bestemt oss for denne turen, så vi aksepterte selv om vi visste at vi ble lurt, og bilen fortsatte. Nesten på toppen stoppet bilen igjen, og det samme gjentok seg; dobbelt pris av den siste prisen. Vi nølte, så sjåføren pekte ned mot båten og sa det samme som sist og la til: «It’s a long way to walk». Jeg så at Kvarten begynte å bli sint, men nikket og sa raskt: «Yes, it’s okey». Kvarten så surt på meg: «Det får du betale, Gnisten». Jeg bare nikket, og bilen startet igjen.

Etter en stund passerte vi bakketoppen og plutselig var vi inne i byen. Den besto av lav bebyggelse med gater uten asfalt og grunne grøfter langs veiene. Husene var av grå mur og basarer med vegger og tak av lerret. Jeg takket sjåføren vår og tok opp penger for å betale, mens Kvarten satt mutt ved siden av meg. Sjåføren snudde seg, så på pengene i hånden min, tok imot, telte dem og ristet på hodet mens han sa: «That’s not enough». Jeg så at Kvarten holdt på å eksplodere, så jeg spurte fort: «How much is it now?». Han doblet på nytt prisen.

Nå eksploderte Kvarten, rev opp døra og marsjerte ut, mens jeg fulgte etter. Kvarten sa ingen ting, trampet sint fremover og jeg etter. Plutselig kom taxien sakte opp på siden av oss. Sjåføren lente seg ut av sidevinduet, kastet pengene mot oss og ropte: «I have friends». Da kjente jeg følelsen av engstelse eller ren frykt, og at ryggen min ble kald. Jeg plukket opp pengene, hentet mer fra lomma, løp etter bilen og kastet alt inn i det åpne sidevinduet hans. Sjåførens sinte ansikt forandret seg plutselig og ble et stort smilende et. Jeg hørte at han sa: «Good, see you later», og så at han kjørte fort videre mens han vinket. Det tok en god stund før Kvarten smilte igjen.

Før vi har gått mange skritt kom en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spurte: «Guiding?». Kvarten og jeg så på hverandre, og vi ble raskt enige om at det var nok det beste, så vi spurte hva han skulle ha, og han svarte: «What you want». Dermed hadde vi skaffet oss en guide som trakk oss videre.

Etter noen få skritt så vi en klynge mennesker foran oss. Ei jente lå på bakken, og folkene rundt kaster steiner på henne, store steiner, mens hun skrek. Guiden vår skjøv oss mellom to basartelt over i en parallellgate, mens han sa: «It’s nothing for you».

Resten av dagen gikk som en røyk. Guiden vår var praktfull, og vi betalte maten for oss alle, alt mens kvarten ble blidere og blidere.

Etter noen timer begynte sola å synke. Vi visste at det raskt ble mørkt i Afrika, så vi bestemte oss for å returnere til båten. Guiden skaffet oss taxi, men ikke den samme som kjørte oss hit. Vi betalte ham noen slanter og forlot både ham og Tema by. Denne gangen ble det ikke noe dobling av prisen, men så var det jo også nedoverbakke til båten.

Dagen etter fikk vi besøk om bord, av en norsk fiskeskipper som hadde ansvaret og styringen med de fiskebåtene Erik Bye engang overleverte til Ghana som en gave fra det norske folk.

Han fortalte at de nye båtene skulle hjelpe ghaneserne til å få mer ut av havet, men de fungerte ikke spesielt godt. Båtene var moderne og trengte færre fiskere til å få opp mye mer fisk. Dermed ble mange kystfiskere uten jobb, og etter en stund ble det så lite fisk at båtene ble lagt i opplag.

«Derfor er jeg her», fortalte han. «Jeg har oppsyn med båtene som ligger stille og ruster». Han fortsatte: «Før brukte fiskerne lange robåter og kastegarn, og nå er de tilbake til der de var før den norske gaven kom. Problemet er at det er så lite fisk igjen etter at våre båter har fisket opp det meste av fisken som er nær land». «Det er egentlig helt jævlig», sa han, «men jeg får god lønn fra Norge for å sitte her å gjøre aldeles ingenting».

Han virker bitter, denne mannen som vi hadde fått besøk av. Jeg fortalte om det Kvarten og jeg hadde opplevd, og han svarte med et glis: «Det er typisk», sa han, «for et par uker siden hadde jeg innbruddstyver på besøk. De tømte nesten hele huset, mens jeg satt og så på. Da de var ferdig og dro, kjørte jeg inn til politiet for å anmelde tyveriet. Der fikk jeg beskjed om at etterforskningen ville ta lang tid og at det ville bli dyrt, men hvis jeg ville at de skulle jobbe med saken, måtte jeg betale lønnen til etterforskerne».

Den kvelden tenkte jeg mye. Jeg tenkte at det er vanskelig å hjelpe. Hjelpen vi gir, fører ofte til ubalanse som igjen fører til forandringer. Forandringer som ikke alltid er av det gode for befolkningen. At folk som mister næringsinntekten sin, må skaffe seg mat på en annen måte. Hva er vel da mer naturlig enn å forsyne seg fra dem som er årsaken til at de ikke har mat nok. De som gir gaver uten å tenke på hva gavene gjør med livssituasjonen deres.

Nå, mange år senere, vet vi mye mer om disse tingene, men vi fortsetter med å gjøre ting som fører til vanskeligheter for den afrikanske befolkningen. Vi vet at våre metoder ikke automatisk kan overføres til det Afrika som vi etter hvert har blitt mer kjent med.

Vi sender mat som krisehjelp, og denne krisehjelpen fører til at matprodusentene ikke får solgt sine produkter. Vi sender klær, og dette fører til at de som selger klær ikke får solgt sine varer. Vi lærer afrikanerne at ledere bruker mørke dresser, mens mørke dresser er ulidelig varmt i Afrika. Alt dette og mye mer fører til ubalanse i en verden som har sine egne erfaringer og egenutviklede metoder.

Jeg elsker bøkene til Alexander McCall Smith. Bøkene om Damenes Detektivbyrå nummer en i Botswana. Om Mma Ramotswe og J.L.B. Matekoni. Om «The Botswana Way», om å gjøre det på Botswana-måten.

Jeg var bare tjue år den gangen, og mine tillærte kunnskaper og holdninger var i ferd med å falle fullstendig fra hverandre.

Jeg husker at da jeg kom hjem etter to år til sjøs, var det vanskelig å fortelle uten at jeg ble kalt «bedreviter» og «egoist», og jeg begynte å forstå at det var vanskelig å bli voksen og få min egen kunnskapsbagasje på ryggen. En kunnskap som var bare min.

Etterord:

I alle år etterpå har jeg tenkt på denne jenta som ble «steinet» der i Tema by. Hvordan gikk det med henne? Overlevde hun?

2020 01 12 - Tema by

Byen Tema i Ghana slik jeg husker den. Bildet er lånt.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 63 – Det var mye som mange ikke ville kalle mat, men vi ble alltid mette. MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 63 – Det var mye som mange ikke ville kalle mat, men vi ble alltid mette.

MT Thorsholm 1966 – 1968

Maten om bord i Thorsholm var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Da bortsett fra lettsprengt torsk. Mor forteller at hun husker sitt eget utbrudd da jeg kom hjem etter nærmere to år ombord: «Herregud, så tjukk», og det stemte nok. Ti kilo tyngre uten at jeg hadde kjøpt nye vinterklær. Vi hadde jo gått i shorts nesten hele tiden. Men da jeg skulle hjem, løste jeg det ved hjelp av sikkerhetsnåler og hyssing.

Gammelt sauekjøtt. Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fant nok mat fra beitene. I stedet drev de dyra ned til havnene og solgte dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Sauekotelettene ble fortsatt servert da jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen, det som vi kalte plomma, som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten. Det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipper’n om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han ikke mistet ansikt overfor dem som hadde overvært hendelsen.

Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg visste nå at for en kineser var det bedre å dø enn å miste ansikt.

Flymotor som gnistret. Akkurat som en gang da jeg fløy til Hongkong med Air France. Noen timer før vi landet, begynte det å gnistre fra den av motorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten, og da han kom, pekte jeg ut mot den gnistrende motoren. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre.

Da maten skapte slåsskamp. Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten. Vi hadde flere messer om bord, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i «greasermessa» der maskingjengen spiste. Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke løst. De sinte truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» tok livet av dem.

Dårlig kost ga større inntekt. Når jeg tenker etter, var maten årsak til mange konflikter om bord. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne, og dess mindre han brukte til mat, jo større ble overskuddet og inntekten hans. En dag da han var i det intime hjørnet, fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus, det han kalte boardinghouse, i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var noe vi fikk lite av. Mens vi lå under land, fikk vi kanskje ett glass til frokost, for melk var dyrere enn vann. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet som mat. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å plukke gress var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue. Med en skarp kniv ble det skåret et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Denne slaktemetoden gikk greit helt til jeg kom forbi slakterommet og fikk se dette demonstrert. Jeg er svært glad i dyr og ga beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet slaktemetoden.

Kinesisk nyttårsfest. Et år ble alle vi norske invitert til kinesisk nyttårsfest i mannskapsmessa med over tjue småretter servert på små asjetter og skåler. En av rettene var levende musunger som de hadde drettet opp i maskinrommet. Musungene ble duppet i honning og spist levende. Det ble det også slutt på. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert året etter. Til drikke fikk vi et melkeglass med ren whisky, hvilket ikke var den beste måten å bli utørst på.

Brakkvann som drikke. Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra saltvannet. Dermed får vi et vann som var greit å drikke, men med lite smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. I stedet drakk vi da soda, brus eller øl. Dette gikk selvfølgelig ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde i tannkjøttet og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var den beste, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, og sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Om bord hadde vi brød med kakkerlakker som kom i tillegg til alle de andre spennende matrettene jeg fikk oppleve disse to første sjømannsårene. Når vi skar opp brødet måtte vi først plukke ut kakkerlakkdeler som lå spredt inne i skivene akkurat som rosiner i rosinbollene. Senere har jeg sjelden reservert meg mot nye matretter. Disse kakkerlakkene var overalt om bord. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom bror min Roar og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var disse husdyrene våre.

2020 01 12 - kakkerlakker

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Kapitel 61 – You save them. I save you. Good job.

Kapitel 61 – You save them. I save you. Good job.

En av radiooffiserens plikter var å etterse at de utendørs antennene fungerte. En av dem var en vaier som strakk seg mellom monkey island og masta midt mellom bygningen akterut og midtskipsbygningen, et ganske langt strekk. Selve antenna var isolert fra festene med en diger og ganske så tung glassisolator i hver ende. På grunn av sjøsprut og fuktig luft fikk isolatorene etter hvert et seigt belegg av salt og smuss som virket som en avleder slik at antenna etter hvert mistet noe av effekten sin.

Med jevne mellomrom klatret jeg opp leideren som var sveiset til dekksmasta for å vaske vekk saltet og skitten av den ene isolatoren, noe som gikk greit, inntil en dag da det ikke gikk så greit.

Diameteren på masta var ikke så altfor høy, og leideren var som jeg har fortalt, sveiset fast slik at bredden på leideren hadde nesten samme mål som mastediameteren. Jeg har aldri vært glad i høyder, men jeg passet hele tiden på å holde blikket inn mot masta når jeg kom opp i høyden, så det gikk egentlig ganske greit. I dag ville det vært pålegg om sikring ved slike jobber, men den gangen var det ingen som nevnte noe slikt.

Når kineserne malte masta brukte de en båtsmannsstol, og på toppen satte de seg på kula med beina i båtsmannstolen, mens de malte mastetoppen under kula som de satt på. Selvfølgelig galimatias, og dette skjedde kun en gang, inntil overstyrmannen så det og nedla forbud mot den slags risikosport.

Den dagen jeg skal fortelle om, hadde vi flott vær med svak slingring. Da jeg hadde kommet opp til isolatoren, kunne jeg se ned på noen av kineserne som jobbet rett under meg. Jeg husker at jeg syntes de var små, noe som betydde at jeg var ganske høyt oppe og at det var langt ned, men jeg hadde leidertrinnet, isolatoren og antennevaieren å holde i, så jeg følte meg ganske trygg. Jeg husker at det var da jeg kjente på isolatoren om den var klissen, at det skjedde, og det gikk veldig raskt.

Med venstre hånd rundt leidertrinnet begynte jeg å pusse på isolatoren som plutselig fòr gjennom hånden min. I ren refleks knyttet grepet seg rundt glasset. Da jeg kom til meg selv, var jeg det eneste festet for den tjue meter lange og tunge antennevaieren. Med venstre hånd i leidertrinnet og høyre hånd i enden av isolatoren hang jeg som en pepperkakemann ut fra masta og ropte ned til dem under meg på dekket. Det var så tungt, så tungt å holde vaieren uten å slippe samtidig som grepet rundt leidertrinnet ble mer og mer krampaktig. Det var vel fire mann der nede som kikket opp på meg med hendene som skyggebrem over øynene.

«Move, move», skrek jeg, og endelig løp de vekk slik at jeg kunne slippe isolatoren som gikk i dekket med en smell, mens glassbitene fòr i alle retninger. Deretter husker jeg lite før jeg merket at båsen, vår kjære kinesiske bås, snakket inn i øret mitt, og med ham som kurv klarte jeg å flytte beina mine, trinn for trinn, ned masta.

Vakthavende styrmann fortalte etterpå at han så alt som skjedde, fra da den flere kilo tunge glassisolatoren gikk i dekket, uten å treffe noen, fordi jeg klarte å rope dem som jobbet under meg vekk, til at jeg ble værende i masta, klamrende meg fast, uten å være i stand til å komme ned ved egen hjelp.

Båsen hadde også sett det som skjedde og fòr opp leideren helt til han hadde meg mellom seg om masta. Deretter var det han som gikk meg ned leideren.

«Du bør takke ham for livet ditt», sa styrmannen. Da jeg gjorde som han sa, la min redningsmann håndflatene mot hverandre foran brystet sitt og nikket lett: «You save them. I save you. Good job”.

2019 12 22 - motortankeren Thorsholm

Antenna gikk fra Monkey Island midtskips til masta mellom bygningene. Flott båt, ikke sant?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 50 – Vi brukte Pidgin English når vi snakket med kineserne (1966-1968).

Kapitel 50 – Vi brukte Pidgin English når vi snakket med kineserne (1966-1968).

Det er mange forklaringer på dette språket, men når vi brukte det mellom oss norske og kineserne, brukte vi å si at det var et beskrivende språk med enkle og vanlige ord. Den første gangen jeg hørte det brukt om bord, var da messemannen og boyen Ip Man Ying skulle vise meg ei rokke de hadde fisket. Han hentet meg på lugaren midtskips for å vise meg fangsten, trakk meg etter seg over stormbrua til dekket på styrbord side akterut. Da holdt de på å trekke opp ei Djevlerokke med giftig spiss. Ip Man Ying ropte «look see søl». Da forsto jeg at jeg virkelig måtte følge med. Fire mann trakk rokka helt opp til rekka, mens en av kokkene hogg av den giftige halespissen med kjøttøks.

«No can do» var et vanlig svar når de ikke hadde lyst til å gjøre det de skulle gjøre, og det var svært ofte.

«Long time no see», fikk jeg høre når jeg kom om bord etter at jeg hadde vært i land noen dager. Ved å bruke fantasien og beskrivende og enkle ord, var det lett å forstå hverandre. Hvis ikke, kom det vanlige svaret: «No can do, søl»

Var fisken de fikk til middag lite god, forklarte de dette med: «Long time no swimming fish».

«Topside taxi» betydde et lite fly og «topside miksmaster» betydde helikopter.

En gang da jeg var i land i Hongkong og fikk problemer med å finne tilbake til båten, gikk jeg inn i en butikk og fortalte: «Me sailor – no can find boat», og dermed fikk jeg både smil og følge til kaia.

Etter at jeg hadde vært om bord ett års tid, fikk vi en tur til Fawley i England. En svært høytidelig toller med nesen høyt i sky, pekte på en av postene i tolldeklareringsskjema og sa med skikkelig Oxford-dialekt: «Sir, please specify this, Sir!», og jeg svarer: «Me see other thing – look see», og pekte på kommentarene under. Tolleren ser på meg og spør om jeg virkelig er norsk.

Da skjønte jeg at jeg måtte tenke meg om før jeg snakket, i hvert fall når jeg snakket med engelske myndighetspersoner.

Ettertanke:

Kommunikasjon er ikke enkelt. I hvert fall ikke når vi i utgangspunktet snakker språk fra helt forskjellige språkområder. Da er det godt å ha mulighet til å bruke det vi kaller pidgin-english.

2020 01 10 - 1966-1968 - Thorsholm - Havnebilde - 19 - Losen ombord

 Los kommer ombord og blir tatt imot av en mannsterk  gruppe kinesere. De fleste med henda i lomma eller på ryggen. Kanskje dette er i Port Said?

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar