vestfoldingen

Kapitel 12 – Finn i Vollen.

Butikken vår var «Finn i Vollen». Når mor handlet, behøvde hun ikke betale for varene. Alt som ble kjøpt, ble skrevet ned i en bok, og når mor og far fikk lønning ble varene betalt.

Butikken var spennende med alt det rare som fantes i hyllene bak ryggen til Finn som sto der i den blå frakken sin og smilte, men det mest spennende for meg, var det vi kalte kandissukker. Det var noen store brune glassaktige klumper som hang sammen ved hjelp av hyssing, og når noen bestilte noen gram av disse klumpene, halte han dem opp fra en kasse bak disken, hentet en hammer og slo dem i stykker på disken før han veide opp noen få biter som han la i en hvit pose som var spiss i bunnen.

Jeg fikk lite av dette kandissukkeret, fordi far var redd for at tennene mine skulle råtne bort eller at jeg skulle få sukkersyke, noe hans onkel Kristian i Oslo hadde, men Donald Duck fikk jeg hver onsdag, og det var det ikke alle som fikk.

Jeg fikk også appelsiner når far fikk kjøpt disse gule saftige fruktene i Friscokiosken rett ved bussholdeplassen, og noen ganger kom han hjem med ei hel kasse, og da var det fest.

Kapitel 11.1 – Familien som sprang ut fra Solli var stor.

Familien som sprang ut fra gården til mormor og morfar var stor. Mormor og morfar fikk ti barn, og mor var den yngste og den mest bortskjemte etter det jeg fikk høre i et familieselskap. Dette fortalte en av søstrene hennes. Til mors store irritasjon, og mine ører fanget det opp. Seinere spurte jeg mor om dette var sant, og av det hun fortalte forsto jeg at det nok var noe sannhet i det, og onkel Stefan var den som var den mest aktive bortskjemmeren.

Jeg traff aldri denne onkelen som hadde hjerteproblemer og døde før jeg ble født.

Tante Svanhild var den eldste av ungene, og deretter fulgte de andre tett i tett. Tante Lorry, tante Lillian, tante Marion, onkel Arne, onkel Paul, onkel Stefan, tvillingene tante Ella og tante Åse og min mor som heter Solveig. Jeg skriver «heter», for hun lever fortsatt i beste velgående, 92 år nå sommeren 2019, som den siste av ungene på Solli Gård i Natvallveien på Nøtterøy.

Rekkefølgen på ungene husker jeg ikke helt sikkert, men resultatet var i alle fall at det ble en god del fettere og kusiner av det, og jeg husker at jeg plasserte dem i grupper. Den eldste var Venke som var nesten på mors alder, deretter Bjørn, Jan og Jarle.

Så hadde vi en mellomgruppe der Berit Johanne og Tor var de eneste. Og så kom vår yngste gruppe som besto av Sissel Gro, Rita, Greta, Solfrid, Svend Kristian, Bjørn Erik, Per Otto, Roar og meg.

Jeg tar et lite forbehold om at jeg kan ha glemt noen, men det var den yngste gruppen jeg forholdt meg mest til, da bortsett da fra Jarle som var en populær fetter å ha på besøk.

Sissel Gro og jeg var mest jevnaldrende, og jeg syntes alltid at hun var ei veldig kjekk og pen jente som var svært synlig og kunne svømme lenge før jeg visste hva svømming var. Hun bodde på Torød sammen med søsteren Rita og tante Ella og onkel Helge der vannet lå rett nedenfor huset deres, så at hun kunne svømme lenge før meg, var ikke så rart, tenkte jeg.

Svend Kristian, Bjørn Erik og Per Otto bodde i Sandefjord, men var som mange andre familiemedlemmer, svært ofte på besøk hos mormorog og morfar i første etasje.

Fra venstre ser du Jon Eddy med meg bak ham, Sissel Gro med Roar på fanget og Venke til høyre.

Fra venstre ser vi Per Otto og Bjørn Erik med Roar, broren min bak.

Svend Kristian

Kapitel 11 – Jon Eddy fortsatte å erte alle som lot seg erte.

Lillebroren Ole Robert var den som var mest utsatt for ertingen til Jon Eddy.

Ertingen av bonden Fon har jeg tidligere fortalt om, og han prøvde seg også på far en dag han var i gang med å rengjøre motorsykkelen.

Vi hadde begge lært at våre foreldre ikke var våre ordentlig tanter og onkler, men det de kalte «filleonkler og filletanter» siden våre mødre bare var kusiner og ikke søstre. Dette ga Jon Eddy en stor mulighet til å utfolde seg, og jeg husker at han sto oppe på Nattvallveien og hoppet opp og ned og ropte ned til far som lå på siden av motorsykkelen nede i gården mellom våningshuset og låven, mens han rengjorde motoren utvendig med ei fille.

«Filleonkel, filleonkel, filleonkel», ropte Jon Eddy helt til far reiste seg opp og ropte et eller annet som svar, og dermed pilte Jon Eddy hjemover og viste seg ikke hos oss før etter at far hadde reist på jobb ute på landet igjen.

Han prøvde seg også på meg, men etter det jeg har blitt fortalt, fungerte det dårlig.

En dag hadde han fått ny overall med utenpåsydde lommer, og dette ga ham enda en mulighet som han visste å bruke.

Mor fortalte at han kom hoppende bortover veien med hendene i lommene på den nye overallen, mens han skrålte: «Jeg har lommer, jeg har lommer, jeg har lommer» mens han så utfordrende på meg. Jeg på min side hadde ikke lommer, og jeg ble stående å se på ham, slik mor fortalte det, la hodet mitt på skakke og sa trøstende: «Det gjø’kke no’, Jon Eddy», og dermed gikk luften ut av erteballongen hans for den gangen.

Erting fungerte rett og slett ikke på meg, men det gjorde det på broren min da jeg lærte meg denne ertekunsten, og dette kommer jeg sikkert inn på seinere.

Jon Eddy til venstre og Ole Robert til høyre, og mellom dem er Roar, broren min, mens jeg sitter bak.

Søndag 7. juli 2019 – Jeg leser i søndagens Aftenposten.

Frp faller og faller på meningsmålingene,

noe som ikke er så merkelig, siden de kanskje er mest kjent for motstand mot bommer og innvandring. Eller er det noe mer de er mot?

Ja, jeg glemte jo Anders Langes slogan der han skrev at han var mot skatter og avgifter og offentlige inngrep.

Migranter fra Afrika

fortsetter å strømme mot Europa. Mange dør i Middelhavet, mens andre blir reddet og skipet i land til konsentrasjonsleirer, enten i Libya eller i Italia.

Alle vet jo at dette ikke kan fortsette. Noen vil stenge dem ute fra Middelhavet, noe som er ganske så umulig siden så mange vil hjelpe dem ut i havet for selv å tjene penger.

Kanskje Europa må gå over til å bruke «gulrøtter» for å få dem til å bli på det afrikanske kontinentet, for eksempel å skape arbeidsplasser til fordel for både Afrika og Europa.

Lørdag 6. juli 2019

Klokka er mer enn tolv og jeg sitter alene og ser på en dokumentar om friklatreren Alex Honnold som mestret å friklatre en ekstrem fjellvegg i USA, en fjellvegg ingen har mestret før ham, uten tausikring.

Inger Johanne har lagt seg og jeg sitter alene og tenker over hva denne karen sliter med. Forholdet til en kjæreste som forstyrrer den konsentrasjonen som er nødvendig for at han skal klare å nå målet sitt, målet om å komme opp den tusen meter høye glatte fjellveggen og helt til topps. Alt uten sikring.

Problemet hans er at han hadde inngått et forhold med en kvinne som ville ha mer av ham enn han er villig til å gi fra seg, rett og slett for å overleve der i fjellveggen.

Dokumentaren heter for øvrig «Free Solo» for de som vil se hva dette dreier seg om.

https://www.theguardian.com/sport/2019/feb/26/free-solo-alex-honnold-climb-el-capitan-without-ropes-interview.

Fredag 5. juli 2019

I mange år har noen ansatte i Tjøme kommune vært aktive i å hjelpe formuende mennesker til å skaffe seg byggetillatelser uten å følge lover og regler, og nå har tiden for opprydning kommet.

For en stund siden leste jeg i et intervju med korrupsjonsjegeren Eva Joly der hun snakket om korrupsjon innen offentlig forvaltning.

«Fy», tenkte jeg da. Dette må være i utlandet et sted og sikkert i Afrika, men det hun snakket om var korrupsjon innen offentlig forvaltning i Norge.  – «Det er mye mer korrupsjon i Norge enn de fleste tror», fortalte hun.

Og nå leser jeg i Aftenpostens A-magasin om opprydningen i Tjøme kommune, og i henhold til nevnte intervju med Eva Joly kan det være snusk også andre steder.

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/WbakmG/Kampen-om-strandsonen

https://www.skup.no/sites/default/files/2019-04/metoderapport-tjome-saken.pdf