vestfoldingen

Onsdag 25. mars 2020

I 1833 var det 250 lokale kornlagre i Norge – nå har vi ingen.

I 2019 sa regjeringen nei til beredskapslagring av korn i Norge. På starten av 1800-tallet var det nærmest et kornlager i hver bygd.

Dette har jeg hentet fra Nationen.

I disse krisetider er det lett å skjele til andre former for kriser, som for eksempel kornkrise. Tenk om vi skulle gå tom for mel her i Norge? Nå når vi ikke engang sørger for å sikre oss med eget kornlager?

En av fem kunder hamstret alt de kunne i forrige uke? Hamstret det de mente de var avhengige av. Men det var bare en av fem. Heldigvis. Tenk om tre av fem gjorde det samme?

I går var vi på OBS for å gjøre ukehandelen, og skulle som vanlig kjøpe en pakke med tørrgjær. Men nei da. Hylla med tørrgjær var tom. Det var bare skiltet igjen, skiltet der jeg kunne lese ordet Tørrgjær. Jeg spurte en av dem som jobbet der. Og de svarte som jeg forventet, at det var helt tomt. De hadde ikke fått tak i mer gjær siden hamstringen, og ventet på at produsentene skulle lage mer. Altså har vi gjær-krise. I alle fall av tørrgjær.

Vår første løsning var å sjekke med egen beholdning. Kun én pakke igjen. Så en telefon til mor som svarte at hun hadde noen få pakker igjen. Noen få pakker tørrgjær som hadde best-før-dato for nær ti år siden. «Vi kan bruke to i stedet for én pakke», mente min kjære Inger Johanne.

Løsning nummer to var å søke på internett etter en annen form for hevemiddel som for eksempel surdeig. Og dermed var vi i gang. I dag morges matet jeg den blivende surdeigen for annen gang, så får vi se om vi får i gang denne surdeigstarteren. Etter tre dager til.

Ha en fin dag der du er.

Tirsdag 17. mars 2020

Å bo på hytta i disse Corona-tider.

Jeg leser i Sandefjords Blads leserspalte at tidligere stortingsrepresentant Svein Flåtten bor i sin sekundærbolig som han kaller det selv. Derfor mener han at dette er helt ok, men det er vel den kommunen han betaler sin inntektsskatt til, det er vel den kommunen som er hans hjemstedskommune?

Andre fortsetter å bo i sine hytter

til tross for at hyttekommunene sier at de ikke har mulighet til å hjelpe syke hyttebeboere og at myndighetene anmoder alle om å flytte til sine hjemkommuner, der de hører hjemme. Og regjeringen vil ikke ta styringen og beordre alle om å reise hjem.

Mandag 16. mars 2020

I stortingssalen.

Jeg ser og hører på dagens møte i stortingssalen, og blir svært beroliget av den verdigheten stortingsrepresentantene viser i dagens situasjon. Selv Moxnes fra Rødt og Listhaug fra Frp viser en helt annen side enn vi tidligere har sett. Dette er beroligende.

Svenskenes løsning.

Jeg ser også kommentarer som gjelder svenskenes løsning med blant annet åpne skoler. Vi er derimot så heldige at noen, for noen år siden, fant olje utenfor kysten vår, slik at vi har kunnet bygge opp det store oljefondet vårt. Derfor har vi mye større muligheter for å velge den løsningen som stortinget og regjeringen har valgt.

Stortingets innflytelse.

For den enkelte borger er det nok svært bra at Frp er ute av regjeringen, slik at stortinget har fått mye større innflytelse. Dermed har de forskjellige gruppene i landet vårt blitt tatt hensyn til.

NAV må vise hva de kan.

Storting og regjering har tatt en mengde beslutninger som har store konsekvenser for NAV. Klarer denne tungrodde organisasjonen denne jobben? Mange stiller spørsmålene og NAV må vise hva de er i stand til å gjennomføre.

Lørdag 14. mars 2020

Ja, ja, så sitter vi her da, etter å ha fått beskjed om at vi må holde oss hjemme etter de siste meldingene fra Helsedirektoratet, men syttende mars slipper vi ut igjen, hvis det da ikke kommer nye retningslinjer.

«Hytta kan du ikke reise til», forteller representanten for Helsemyndighetene. Forresten så spiller det liten rolle, siden vi ikke har hytte.

«Men du kan gå tur med bikkja di», hører vi også, men bikkje har vi ikke, så da slipper vi å tenke på det også.

Søndag 15. mars 2020

Vi sitter fortsatt her hjemme og har nå bare en dag igjen før vi kan gå ut, selvfølgelig uten å komme nær andre mennesker.

Mor er på sykehuset, uten Corona, men kanskje med en annen virus i kroppen. Vi får ikke besøke henne, men broren min har levert noen nødvendige klær via Securitas på sykehuset.

Våre barn, svigerbarn og barnebarn kommuniserer vi med, både via telefon og video, men nærmere skal vi ikke, etter helsemyndighetenes anbefaling.

Forresten, disse anbefalingene forstår jeg ikke. Er det ikke like greit å gi ordre via lovverket? Noen velger å bryte dem, uten at det har noen konsekvenser. Slik burde det ikke være. Bryter du en lov, følger en eller annen form for reaksjon fra myndighetene. Slik burde det være.

Kapitel 92 – Christensen var nest etter Gud!

Vi som jobbet fast i rederiet Thor Dahl hadde store følelser for vår arbeidsgiver og mente at vårt rederi var verdens beste med rederen som nest etter Gud. Han het Lars Christensen jr., og ingen måtte si noe galt om ham. Han var rederiets hovedaksjonær og den som alle betraktet som SJEFEN.

Fra 1977 til 1978 jobbet jeg på kontoret som vikar for Narve Sørensen som måtte en tur ut for å holde vedlike radiotelegrafistsertifikatet sitt. Den første dagen parkerte jeg bilen rett ved inngangsdøren, fordi det var der det var ledig plass. Ikke før hadde jeg lukket opp døren til mannskapskontoret før Harald Dolven som var sjef for denne avdelingen, kom stormende ut fra glassburet sitt:

• «Er det du som har tatt plassen til Christensen?»

Jeg reiste meg forskrekket og bekreftet dette, hvorpå han fortsatte:

• «Er du gal? Flytt bilen din; nå og med en gang.»

Jeg løp ned trappene. Heldigvis hadde Christensen ikke kommet, så jeg satte meg inn i bilen, startet og flyttet den til en annen plass.

Da jeg kom opp igjen, så jeg at Hans Fredrik Corneliussen jr. som var nestkommanderende i avdelingen, satt og småsmilte. Dolven i glassburet smilte ikke.

Dette ble ikke glemt i de påfølgende månedene. Så godt som hver gang jeg presenterte meg for folk som jobbet i de andre avdelingene, fikk jeg høre:

• «Jaså, det var du som tok plassen til Christensen?»

Jeg parkerte der den sorte bilen står parkert.

Kapitel 90 – Et par helger senere

besøkte jeg henne hjemme hos foreldrene hennes i Våler utenfor Moss. Jeg fikk nesten ikke revet meg løs. Inger Johanne fortalte seinere at svigermor, ja hennes mor ble min svigermor, etter noen dager spurte henne om hvor lenge jeg egentlig skulle være der.

Neste helg eller et par helger deretter besøkte Inger Johanne meg hos mor og far og fikk hilst på dem, og et par uker senere reiste Inger Johanne, Torunn som var navnet til venninnen og jeg på en ukes ferie til København.

Mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at jammen gikk det fort i svingene. Amors pil hadde truffet meg midt i hjertet – og dypt.

• «Hvordan er hun?», spurte Odd.
•  «Den beste», husker jeg at jeg svarte. Jeg hadde aldri møtt noen som henne.

Høsten kom, og jeg sa ja til et vikariat på Astra som var et fiskefabrikkskip under utenlandsk flagg. Thor Dahl hadde management for båten, og de hadde ingen ledige radiooffiserer hjemme, men måtte ha en leder i radiostasjonen, en av rederiets fast ansatte, og det passet meg veldig godt. Jeg var til de grader forelsket og skulle bare være om bord i tre måneder; inntil han som hadde jobben fast, hadde feriert seg ferdig.

Julen 1971, et halvt år etter at vi møtte hverandre på Sjøormen, kom jeg hjem igjen og fridde, ikke bare en gang, men hver gang fikk jeg det svaret jeg egentlig forventet:

• «Terje, ta det med ro. Vi har ikke kjent hverandre mer enn et halvt år».

Men den som ikke gir seg, får til slutt det svaret han ønsker seg, og etter et par måneder forlovet vi oss på kjøkkenet hos moren og faren til min fetter Svend Kristian og bestemte bryllupsdagen. Det var slik Inger Johanne ville ha det. Ingen forlovelse før bryllupsdatoen var bestemt.

Dermed kunne jeg reise ut igjen i mars 1972. Båten het Thorshavet og var min fjerde båt i rederiet. Nå hadde det gått ni måneder siden vi traff hverandre. Denne gangen måtte jeg stå om bord i seks måneder, noe som passet akkurat slik at jeg kom hjem i begynnelsen av september før vi giftet oss syvende oktober.

Dette var ikke mer enn den tiden vi trengte, og begge var nervøse for at det skulle skje et eller annet som ødela timingen, at jeg ikke skulle rekke å komme hjem slik at vi ikke skulle rekke lysingstiden. Det skulle jo lyses for oss i kirken, ikke bare en gang, men to. Varselet skulle jo også inn i Lysingsbladet og våre to lokalaviser, Moss Avis og Tønsbergs Blad. Jussen var slik den gangen. Hvis ingen protesterte, var alt i orden, og vi kunne bli et ektepar; et ekte par.

Det formelle lysingsdokumentet måtte signeres hos presten i Våler kirke. Han virket veldig hyggelig da vi ble ønsket velkommen på kontoret hans i Prestegården, og da det formelle var unnagjort, mente han at vi var såpass voksne at noen veiledning var unødvendig.

•  «Dere er jo så voksne at den vanlige samtalen rundt det å leve sammen, vel ikke er nødvendig»,mente han.

I stedet fikk vi omvisning i den gamle prestegården som han var svært stolt av. Da vi forlot ham, sa Inger Johanne:

• «Vi skulle vel fortalt ham at du har vært til sjøs i ni måneder av de fjorten vi har kjent hverandre?»

Bryllupsfesten ble holdt i kommunens samfunnshus rett ved siden av kirken og var stort som det høver seg på landet. Jeg syntes jeg hadde stor familie med mine ni tanter og onkler som alle var gift og en tante på farssiden, men svigermor spurte meg flere ganger om jeg ikke hadde flere som jeg kunne invitere, enda jeg la til alle tre kameratene og kjærestene deres.

Den dagen da jeg satt ved siden av mor oppe ved alteret og så Inger Johanne komme opp kirkegulvet i Våler kirke i Østfold sammen med svigerfar, var stor, virkelig stor. Jeg har alltid hatt lett for å få klump i mage og hals, men denne gangen var det virkelig ille.

• «Skal denne vakre jenta bli kona mi?»,tenkte jeg. «Herregud, så pen!»

Festen var på Herredshuset rett ved kirken. Skikken den gangen var at svigermor og svigerfar holdt bryllupet, og jeg som brudgom, holdt drikkevarene og min mor og far var inviterte gjester.

Innkjøpene av alkoholholdige drikkevarer var et kapitel for seg. Jeg brukte Tor, min kommende svoger som veileder, og han ble aldri fornøyd. Hver gang jeg hadde kjøpt det vi hadde blitt enige om, og rapporterte til ham, svarte han bare:

• «Det er ikke nok, Terje. Du må også kjøpe . . . ».

Resultatet var at vi hadde alkoholholdige drikkevarer i mange år etterpå, men vi gikk ikke tomme under festen, og det kan jeg vel takke Tor for.

Jeg hadde planlagt talen min etter veiledning av skredder Mentzen i Tønsberg der jeg leide kjole og hvitt. Han var leder av Tønsberg Amatørteater og skulle vite sånt, tenkte jeg. Derfor spurte jeg ham, mens han tilpasset antrekket til min kropp.

• «Det er ikke så viktig hva du sier, bare den siste delen er god», sa Mentzen. «Dessuten er det ingen som forventer det store fra brudgommen. Går du i stå, blir det bare karakterisert som rørende, spesielt av damene».

Først snakket svigerfar og deretter far. Jeg måtte bare vente, og munnen min ble tørrere og tørrere. Steken var nydelig, sa alle da de skrøt av vertskapet, men hos meg satte seg bare fast i den tørre ganen. Etterpå husket jeg ikke at jeg hadde spist engang og i alle fall ikke hvordan den smakte.

Men plutselig hørte jeg toastmasteren Roksvåg si navnet mitt. Han var venn av svigermor og svigerfar og kunne sine saker. Stemmen hans gjorde noe med meg. Nervøsiteten gled liksom av meg da jeg reiste meg opp for å takke for bruden.

Til slutt klappet alle. Jeg så mot forloverne. Elsie, Inger Johannes forlover og Svend Kristian, min forlover, ventet fortsatt. Stakkars mennesker, tenkte jeg, men begge gjorde det de skulle, og alle smilte og klappet.

Klokken ett om natten forlot vi festen og reiste til Refsnes Gods der vi på forhånd hadde leid rokokkosuiten, en av bryllupssuitene, men hva som skjedde der holder vi for oss selv. Senere fikk jeg høre av kameratene mine, at det var da vi dro, at festen virkelig startet, men slik var skikken i Våler.

Kapitel 89 – Sommeren 1971 var jeg hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Jeg hadde blitt tjuefire år og bodde fortsatt hjemme hos mor, far og broren min som etter hvert hadde kommet i bilsertifikatalder. Egentlig følte jeg meg for voksen til å bo hjemme, men tenkte at det skulle bare være en kort ferie før jeg skulle ut til sjøs igjen. Tre måneder var den tiden jeg hadde planlagt å være hjemme.

Ungdomskameratene mine hadde fast følge og hadde vært sammen med de samme jentene i lengre tid, så de var mye opptatt med dem samt skole og studier.

• «Åssen er det med deg da, Terje? Du er jo snart gifteklar».

Det var Odd som mente dette en fredag jeg var innom ham. Han bodde fortsatt hos moren sin og gikk siste året på «Tekniker’n» i Horten. Han hadde kjæreste i Lommedalen i Bærum og følte seg nok litt mer voksen enn meg, enda jeg var ett år eldre og hadde vært i jobb i flere år.

• «Ikke tale om», svarte jeg,«jeg hadde mareritt for bare noen måneder siden da jeg drømte at jeg hadde giftet meg. Det var en forferdelig opplevelse, og hele kroppen min skalv resten av natten. Tenk å bo sammen med samme jente resten av livet. Nei, det er altfor mye som skal oppleves før jeg kommer så langt».

Jeg var jo glad i jenter, kanskje litt for mye, mente mange, men ikke på den alvorlige måten. Jeg visste at mange kalte meg en sommerfugl som fløy fra jente til jente, men brydde meg lite om det. Livet var herlig, og det var mye som skulle oppleves. Odd ga ikke noen kommentar til mitt svar. Han var ikke den mest snakkesalig av oss fire kameratene, men han tenkte desto mer.

• «Mette kommer ikke før i morgen», sier han plutselig,«skal vi ta en tur på by’n»?

Mette var kjæresten hans, men de bodde ikke sammen, så han ville vel benytte sjansen nå når han hadde mulighet. De andre to kameratene våre studerte i Oslo, så det ville bare bli oss to.

Klokken seks sto vi i kø utenfor Sjøormen som var byens sommerrestaurant i Roklubbens lokaler på Nøtterøy-siden av Kanalbrua. Vi hadde bestilt bord for fire. Det var Odd som hadde ordnet dette. Det var kjekt å ha plass til to jenter ved bordet, mente vi begge. Jeg hadde egentlig regnet med at det var en mulighet for å treffe en tidligere kjæreste, så det lå en baktanke bak de ekstra stolene, sett fra min side.

På Sjøormen åpnet dørene presis klokken seks. Hovmesteren sto ved døråpningen og henviste gjestene til de bordene de skulle ha. Odd og jeg sto et stykke bak i køen, men i og med at bordet vårt var bestilt, var ikke det noe problem.

Jeg hørte at Odd pratet med noen som jeg trodde han kjente. Jeg, for min del, kjente få, siden jeg stort sett hadde vært fraværende fra Tønsberg de siste fem årene. Thorsholm i tjueto måneder, marinen i femten måneder og Thorshov i nitten måneder. De fleste ungdommene reiste vekk på den tiden. Det var i alle fall det inntrykket jeg hadde.

• «Vi har plass ved bordet vårt», hørte jeg Odd si. «Vi har det, Terje, har vi ikke?»

Siden jeg ikke hadde sagt noe om kjæresten fra halvannet år tilbake, så var det bare å bekrefte.

• «Ja, selvfølgelig», svarte jeg, mens jeg tenkte «Skitt, der gikk den muligheten».

Mulighet? Mulighet til hva? Jeg hadde ikke noen avtale, men det kunne jo være at en mulighet dukket opp. Det var sommer og Sjøormen var attraktiv for mange av de tilreisende sommerturistene.

Jeg gikk først inn da det ble vår tur. Odd fulgte etter med ansiktet bakover, sikkert mot dem han hadde tilbudt de to ledige plassene ved bordet vårt.

Jeg tok stolen innerst ved den hoftehøye veggen. Fra skulderen min og opp til taket var det åpent slik at jeg kunne se innover i lokalet. Det var slik jeg pleide å gjøre det. Først fange blikket til en eller annen av de unge damene, så smile og blunke. Fikk jeg smil tilbake, skjønte jeg at jeg hadde mulighet, og spesielt hvis den samme damen bøyde seg mot venninnene og snakket intenst og alvorlig. Enda sikrere ble jeg hvis hun snudde seg mot meg igjen og smilte på nytt. Da var det innertier, og jeg kunne reise meg opp og gå smilende mot den utvalgte, stoppe på en meters avstand, bukke og spørre:

• «Har du lyst til å danse?»

Etter de vanlige respektable tre dansene kunne jeg komme med et nytt spørsmål:

• «Skal vi ta en til?»

Fikk jeg et ja, visste jeg at jeg var i mål. Da kunne jeg invitere henne til bordet vårt, men denne gangen hadde Odd stoppet denne muligheten ved å fylle opp bordet med noen jeg ikke selv hadde valgt.

Jeg røkte pipe den gangen og tok opp både pipa, tobakk og fyrstikker. Fylte pipa med tobakken og la tobakkspakka tilbake i jakkelomma. Tobakken var Mac Baren. Den var ikke så tørr. Det hadde Bakkeland fortalt meg for seks år siden da vi begge gikk på Kontorlærlingeskolen. Han var en av skolekameratene mine der. Mer voksen enn meg og gikk bestandig i dress og frakk, enda han var fra Andebu der det stort sett bare var bønder. Faren eller onkelen var lensmann, og kanskje det var derfor.

Pipa var fylt. Nå var det bare å få fyr på den. Inger Johanne fortalte meg, flere måneder senere, at jeg brukte nesten hele fyrstikkesken hennes for å holde fyr i pipa. Jeg vet at dette hadde sin årsak. Hun satt rett overfor meg og smilte med de hviteste tennene jeg noensinne hadde sett. Jeg var bergtatt.

Kvelden gikk raskt. Jeg tror vi danset hele tiden, men vi må jo ha snakket litt også. Hun og venninna hadde planlagt å reise til Arendal dagen etter. De skulle bare overnatte en natt hos ei venninne på Solvang i Tønsberg, og så skulle de videre dagen etter, men den delen av turen ble avlyst.

Jeg fant ikke andre bilder av Sjøormen Restaurant enn dette fra brannen. Bildet er lånt.