Den første tiden om bord i MT Thorsholm sommeren 1966 (torsdag, 7. desember 2017)

Torsdag 7. desember 2017

Førjulsformen min har dessverre ikke bedret seg etter ni dager med kortison, så nå blir det nytt møte med fastlegen, bare jeg får ringt og bestilt en ny time, og det gjør jeg nå i ettermiddag.

Jeg leser på facebook at flere håper på snø, og kanskje det er bedre med tørr og kald luft enn med den fuktige og vindfulle som vi har nå.

Tjuende desember har jeg nytt kontrollmøte med spesialisten på lungesykdommer, og jeg er spent på hva han mener.

Niende januar reiser vi nedover til Gran Canaria igjen og håper at helsa er i orden innen da. Når vi er der nede merker vi forøvrig lite til den ufreden som hersker over store deler av verden, men så har vi ikke TV2 Nyhetskanalen heller. Jeg vet egentlig ikke hvor heldig disse kontinuerlige negative nyhetene er for folkehelsen. Noe å tenke på?

Nå tilbake til sommeren 1966 da jeg gikk om bord i Thorsholm.

  

Min historie.

Kapitel 43 – Den første tiden om bord i MT Thorsholm.

De første dagene til sjøs med MT Thorsholm var eventyrlige. Det var mye å bli kjent med. Både jobben og menneskene om bord.

Endelig kunne jeg kommunisere med radiostasjoner over hele verden. Utstyret om bord var gammelt, og dette krevde mer av meg enn det ville gjort med en nyere radiostasjon, men det var også enklere og slikt som gjorde arbeidet spennende.

Besetningen om bord besto av ti norske og førti kinesere fra Hongkong og Canton. De norske besto av skipper, overstyrmann, førstestyrmann, annenstyrmann, maskinsjef, førstemaskinist, annenmaskinist, kvarten, pumpemann og meg. Jeg var desidert den yngste. Kvarten var nærmest meg i alder med sine nærmere tretti år, mens resten var mye eldre, så jeg ble ganske raskt voksen i væremåte, men dette var om bord. Når vi kom til land endret dette seg raskt.

Jeg kom om bord som landkrabbe og dette ble markert. Jeg fikk raskt beskjed om at det var min jobb og «bekke monkey island”. Monkey island er dekket over broen og på Thorsholm som var en gammel båt, var dette belagt med teakplanker. For at vannet ikke skulle trenge ned mellom plankene, ble det brukt svart bekk som ble varmet opp og helt ned i fugene.

Jeg tok jobben alvorlig og utførte den etter god veiledning fra vakthavende styrmann. Etter noen måneder overhørte jeg en samtale mellom en av styrmennene og skipper’n. Sistnevnte mente at nå var spøken blitt for langvarig. Fra den dagen dobbeltsjekket jeg alltid med skipper’n når jeg fikk beskjed om å gjøre noe nytt.

De kineserne jeg husker best, var min boy Ip Man Ying som også var messemann i offisersmessa, stuerten som het Ha Hung Sang og en av kvartermesterne som het Cheung Cheung Po, en kar jeg snakket mye med. Han var om bord for å få råd til å kjøpe ut kona si fra hennes familie.

Ip Man Ying var min boy som jeg hadde sammen med skipper’n. Han var seksti år og hadde en svært spesiell gange. Når han løftet beina startet han med et lite kneløft, ikke for høyt. Deretter ble foten skjøvet fremover, men ikke for langt. En gange som passet til flate gulv. Han hadde vært om bord i mange år og var sjelden i land, men passet på at jeg var riktig kledd når jeg skulle i land. Derfor tok han mesteparten av klærne mine ned til sin egen lugar og tildelte meg det han mente at jeg skulle ha på meg.

Da vi en høstdag kom til Montreal i Canada, og jeg skulle i land, hadde han lagt shorts og kortermet skjorte på køya mi. Det var vel rundt ti grader ute, så det var uaktuelt å gå i land i disse klærne. Samtidig visste jeg at han ville bli fryktelig fornærmet hvis jeg ba om andre klær, så jeg åpnet ventilene som er vinduene om bord i en båt. Dermed ble innetemperaturen nesten den samme som utetemperaturen. Da han kikket innom sto jeg i de tildelte klærne og hoppet og slo floke. Ip Man Ying smilte og forsvant, men kom raskt tilbake med varmere klær. På den måten unngikk jeg at han mistet ansikt, noe som var verre enn døden for våre kinesere.

Renholdet var det så som så med. Dørken i radiostasjonen var avlang og svært smal og dekket med ei lang rye. Ip Man Ying rengjorde denne på sin spesielle måte. Han brettet rya opp på langs, sopet støvet inn til bretten og deretter brettet han rya tilbake. Dette hadde sikkert pågått i flere år, så da jeg kom om bord, så rya ut som et langsgående fjell med fall på begge sider. På midten var det mykt å gå, men det var lett å snuble i fjellranden. Etter samtale med skipperen ble vi enige om at han skulle be Ip Man Ying stikke innom meg med te, og når jeg hørte subbingen hans, skulle jeg gjøre meg klar til å snuble i oppbyggingen på rya. Jeg så gjorde. Ip Man Ying smilte, nikket og forsvant. Kort etter kom han tilbake med kost og brett, brettet rya til side og fjernet det som lå under, og dermed var vi alle fornøyd.

Ip Man Ying var også messemann i offisersmessen. Der spiste alle vi norske unntatt skipper’n, overstyrmannen og chiefen. Chiefen er sjønavnet på maskinsjefen.

Jeg var tidlig ute til mitt første måltid i messa som besto av to små bord med fire stoler til hvert bord. Jeg satte meg på en av stolene, og denne plassen brukte jeg også fremover. Alle om bord var svært hyggelige unntatt førstemaskinisten. Han bare skulte. Etter noen måneder spurte jeg førstestyrmannen hvorfor førstemaskinisten var så sur. Han så på meg og svarte: «Det er jo ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans». Jeg skyndte meg å skifte stol og dermed ble førstemaskinisten den blideste mannen i messa.

Pumpemannen var ansvarlig for den praktiske delen av lastingen og lossingen av olje. Han var en voluminøs mann med svært stor mage og fortalte at han hadde vært med på Den Lange Marsjen under Mao Tse Tung og etter hvert kommet seg til kysten og om bord i en båt, og etter noen år havnet han i Bjerggata i Sandefjord og ble norsk statsborger. Jeg husker ikke hva han het, men han hadde russisk navn, og hvor sann historien om den lange marsjen var, vet jeg ikke, men han var fantastisk til å drikke vin, noe magevolumet bevitnet. Vinen hadde han stående i en liten vinballong med bast rundt. Når han drakk, vred han hodet nitti grader mot høyre og la ballongen på skulderen slik at vinen rant ut i en stråle som alltid fant veien til munnen hans uten at en dråpe gikk til spille. Dette er det jeg husker om pumpemannen.

Elektrikeren var kineser. Han fortalte meg at han var utdannet i familiens forretning der han reparerte vaskemaskiner. Dette var en svært praktisk erfaring som viste seg å fungere når han skulle skifte lyspærer, men svært dårlig til andre ting. Når han skulle skifte lyspærer, stilte han en taburett under lampen, skrudde ut den gamle lyspæra og stakk to fingre opp i sokkelen mens han så ned på beina sine. Hvis beina skalv, nikket han og sa: «Vely good», og skrudde inn en ny pære.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Juleforberedelser + «Mitt møte med MT Thorsholm og en brent radiosender».

Tirsdag 5. desember 2017

Jeg skrev i forordet at historien om mitt liv må bli slik jeg husker det i dag når jeg ser tilbake. Derfor er det flott at jeg får tilbakemeldinger når noe er helt galt, og i går skrev en leser at alle hadde krav på gratis hjemreise etter tolv måneder, så det var nok selvvalgt at jeg sto om bord i Thorsholm i nitten måneder, deretter femten måneder i marinen før jeg avsluttet disse langperiodene med tjueto måneder på MT Thorshov.

I dag starter juleforberedelsene her i leiligheten. Inger Johanne søker etter oppskrifter, og jeg bare sitter her og venter på at tilstanden rundt mine pusteorganer skal bedre seg, og i morgen blir det nytt legebesøk.

Jeg ønsker deg en god førjul mens du koser deg med mitt første møte med Thorsholm og folkene om bord.

 

Min historie.

Kapitel 42 – Mitt møte med MT Thorsholm og en brent radiostasjon.

Jeg våkner og ser meg rundt. Kjenner meg ikke igjen. Sakte kommer jeg opp mot bevissthetens overflate. Her-og-nå-følelsen min kommer sigende innover. Jeg kjenner den vanlige uroen som kommer hver gang jeg er i ukjent terreng. Noen ganger liker jeg denne følelsen, mens den andre ganger er svært ugrei. I dag er den både grei og ugrei. Følelsen må ordnes, så jeg står opp og går i dusjen. Den varme dusjen rydder opp i det mentale, og etter få minutter er jeg klar for å møte dagen. Jeg tørker og barberer meg, har på deodorant og henter rent undertøy fra kofferten.

Endelig er jeg klar for å møte dagen. Døvik har hotellrommet ved siden av meg. Jeg har prøvd å bruke Rolf som er fornavnet hans, men det høres ikke helt naturlig ut. Det har nok noe med alder og erfaring å gjøre. Han er eldre enn faren min og har mye mer erfaring enn meg, og min tillærte respekt for voksne mennesker slår inn, så jeg får fortsette med å kalle ham Døvik.

Jeg åpner døren ut til gangen, går bort til hans og banker på. Den går opp og han står der, smilende og bredbent, akkurat som i går.

  • «Frokost?», spør han.
  • «Ja takk»,svarer jeg.

Han låser døren bak seg og går foran.

Vi bor i «first floor» som er annen etasje. Det lærte jeg på skolen. «First floor» er etasjen over «ground floor» som er første etasje.

Vi går trappen ned til resepsjonen, sier «good morning» og spør etter frokostrommet. Han som står bak resepsjonsdisken, peker på en dør.  Døvik åpner den, og jeg følger etter. Rommet er lite, men det står vel i harmoni med hotellet som også er lite. Jeg ser seks bord. Et av dem er opptatt av mennesker og et annet er opptatt av mat. Noe som ligner kaker, kaffe og juice. Det er alt. Ikke den frokosten jeg er vant med, men jeg blir mett.

  • «Er du spent?»,spør Døvik.
  • «Ja, veldig»,svarer jeg.

Det er ikke nødvendig å være kjekk overfor ham. Han virker oppriktig interessert når han spør, så jeg er helt ærlig når jeg svarer.

  • «Da får vi sørge for at spenningen slipper»,sier Døvik. «Jeg er sikker på at båten må ha kommet inn, så vi stikker innom agentkontoret og hører med dem».

En time senere står vi inne på et lite kontor og får beskjed om hvor båten ligger.

  • «Do you need transport?»,spør agenten.
  • «Taxi is okey», svarer Døvik.

Agenten går ut døren og vinker på en drosje som kommer mot oss. Vi setter oss inn. Agenten gir beskjed til sjåføren og vinker til oss før han går inn på kontoret sitt igjen.

Drosjesjåføren kjører uten å si noe. Vi sier heller ikke noe. Nå er jeg virkelig spent. Etter noen minutter ser jeg kaia og sjøen. Kaia er skikkelig lang, og kan ikke sammenlignes med kaia hjemme i Tønsberg. Jeg tenker på historieboka der jeg leste om «The Boston Tea Party». Det var her det skjedde. Jeg står på historisk grunn. Vi kjører langs kaia i flere minutter. Jeg har jo sett bilde av Thorsholm, så jeg tror jeg skal kjenne den igjen.

Plutselig hører jeg Døviks stemme: «Der er hun!»

Jeg ser ut av frontruta, forbi ansiktet til sjåføren, og der ser jeg en grå båt med hvit bygning akterut og en annen hvit bygning midt på.

Taxien stopper ved en bro som går fra kaia og opp til båtdekket. Senere lærer jeg at det heter gangveien. Døvik betaler, og vi går ut. Sjåføren løfter koffertene opp av bagasjerommet og setter dem på kaia bak bilen. Han roper: «Have a nice day», og kjører.

Døvik ser på båten og deretter på meg: «Hva synes du?».

Jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal si, så jeg bare smiler og tar etter kofferten.

«Bare la den stå», sier Døvik og går opp gangveien mot dekket.

En kineser kommer mot oss. Døvik peker på koffertene og sier noe til ham.

«Nå skal vi først hilse på skipperen», sier han.

Vi går mot den hvite bygningen midt på båten, opp en trapp til et dekk som går rundt hele bygningen. Døvik åpner en dør og går inn. Der inne passerer vi en ny dør på høyre side. Jeg leser HOSPITAL. På den andre siden ser jeg en annen dør der jeg leser CHIEF STEWARD.

Vi fortsetter rundt hjørnet og opp to etasjer. Rett foran oss er en dør med påskriften CAPTAINS OFFICE. Døvik banker på og en brummende stemme svarer et eller annet som jeg ikke hører. Døvik åpner døren. Bak skrivebordet sitter en voluminøs mann med stor nese og mørkt og hvitt hår på hodet. Han ser ut som om han kunne vært bestefaren min, og ser ut til å kjenne min reisefadder godt. Jeg kjenner ham ikke, så jeg går mot ham for å håndhilse og presentere meg. Han reiser seg opp, og jeg ser at høyden står i stil med volumet. Jeg presenterer meg, og han svarer: Arild Mathisen.

Han dumper ned i den store skrivebordstolen igjen og tar etter telefonen. «Jeg ber Fredrik komme ned», sier han.

Kort etterpå banker det på døren som går opp uten at skipper’n har svart. Inn kommer en smilende kar. «Det er meg som er Fredrik», sier han, «Hans Fredrik Corneliussen er hele navnet. Hvis dere ikke har noe imot det, tar jeg Rønning med meg opp i radiostasjonen. Den er ennå ikke ok, og jeg skal reise i morgen, så vi har litt dårlig tid».

Jeg følger ham ut i gangen og opp ei trapp. Jeg ser en dør der jeg leser BRIDGE og en annen dør med RADIO STATION på. Der står kofferten min. «Ip Man Ying kom med den», sier Fredrik, «Han er din boy. Du har ham sammen med skipper’n. I tillegg er han messemann i offisersmessa».

Han åpner døren til radiostasjonen. Jeg kjenner at det lukter brent.

  • «Vi har hatt brann i senderen”, sier han, «jeg håper vi får reparert den før jeg reiser. Jeg har bestilt servicefolk fra land, men vi må nok jobbe litt selv også. Vi kan prate samtidig».

Slik ble jeg kastet ut i jobben som radiooffiser i handelsflåten. Dagen etter reiste Corneliussen hjem, og jeg sto med hodet inne i en radiosender som ikke fungerte. Jeg husker ikke helt hvordan, men etter noen døgn ved kaia i Boston, var vi ute på havet med en radiostasjon som var helt i orden.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

«Det kommer an på hvilken temperatur du trives med» + «Turen går til Boston» (tirsdag. 5. desember 2017)

Tirsdag 5. desember 2017

«Det kommer an på hvilken temperatur du trives med».

Jeg har nettopp hatt besøk av folk fra firmaet som har ansvaret for den vannbårne varmen i gulvet og firmaet som har ansvar for klimasystemet, og det var representanten for det siste som svarte dette da jeg mente at det var kaldt og at vi ikke fikk opp varmen. Jeg la ikke til at det er kort tid siden jeg kom fra Gran Canaria, men det var ikke nødvendig, for slik skal det ikke være, svarte representanten.

Disse to firmaene er uenig med hverandre om hva som er problemet, og i mellomtiden klarer vi ikke å få temperaturen opp i mer enn maksimum tjueto grader, og det er for svakt når det er varmegrader ute.

Inger Johanne og to andre Inger er på det de kaller «Inger-tur». Jeg skal snart hente dem alle tre nede på brygga, mens bronkiene mine er ganske så tettpakket, slik legen sa det for syv dager siden. Stemmen er borte, jeg hoster og harker, men det får stå sin prøve. De kan jo ikke henge rundt der nede på brygga.

I mellomtiden får du fortsette å lese om min introduksjon for sjømannslivet.

 

Min historie.

 Kapitel 41 – Det er tid for avreise til Boston.

Dagen for avreisen har kommet. Året er 1966 og måneden er juni. For to uker siden fikk jeg jobb som radiooffiser i rederiet AS Thor Dahl i Sandefjord.

Spenningen sitrer fra fotsålene og helt opp til hårrøttene, omtrent slik jeg følte det når jeg sto på toppen av et eller annet hoppstillas de to-tre årene jeg drev med slikt. Dette er sånn det skal være. Dette er en del av det å leve og oppleve nye ting.

Jeg sitter hjemme hos mor og far i huset på Langerød på Sem og venter på bilen som skal kjøre meg til Fornebu. Den kommer fra rederiet og skal innom Horten for å hente Rolf Døvik, overstyrmannen som jeg skal reise sammen med. Hvorfor slik luksus? Jeg vet ikke. Senere får jeg oppleve at jeg stort sett må klare meg selv når jeg skal om bord på en eller annen Thor Dahl-båt et eller annet sted i verden. Hvorfor vi ble hentet av rederibilen denne gangen, vet jeg ikke.

Alt dette var tanker som raste gjennom hodet mitt mens jeg satt i stua hjemme hos mor og far. Jeg visste at jeg skulle være borte i to år som var vanlig seilingsperiode den gangen. Det var først etter to år at vi fikk gratis hjemreise. Slik var reglene.

Plutselig ser jeg en stor bil som kommer inn på gårdsplassen. Jeg går foran med kofferten min mens Roar og mor og far går etter meg. Jeg har aldri sagt morna på denne måten før og blir litt klossete, kanskje litt «karsk». Vi klemmer og sier «ha det». Det er noe rart med det å si «ha det». Gråten kommer liksom ukontrollert opp fra maven, opp gjennom brystet og ut i munnen og øynene. Dette er jo tullete. Jeg skal jo bare være borte i to år.

Sjåføren tar kofferten og jeg setter meg inn i baksetet der døren står åpen. Rederisjåføren mener tydeligvis at passasjerer skal sitte i baksetet. Han setter seg bak rattet og rygger ut fra oppkjørselen hjemme. Jeg vinker, og snart er vi på vei til Horten for å plukke opp Rolf Døvik.

Rolf er en stødig kar. Dekksoffiserer er som regel det, og Rolf Døvik er overstyrmann. Jeg tror stødigheten kommer av at de må stå bredbent for å kunne holde sekstant og kikkert rolig under slingring. Da står de med beina godt fra hverandre, litt tilbakelent slik at armene ikke blir anstrengt når de skal holde kikkerten eller sekstanten opp mot øynene for å se etter båter, fyr eller stjerner.

Jeg er overbevist om at stemmen også blir påvirket av denne stillingen. Litt dyp og med overbevisningens tonefall som betyr «slik er det bare».

Rolf Døvik er en slik dekksoffiser. Han avgir en aura som får meg til å føle en stor grad av trygghet. Jeg har aldri vært om bord på en havgående båt og heller ikke vært i luften før i dag. Dette er sommeren 1966 og Fornebu er avgangsflyplassen. Vi skal til Boston, og mange timers flytur ligger foran oss.

Rolf går foran, og jeg registrerer alt som skjer og legger dette inn i «memoryboksen» min slik at jeg kan klare dette alene neste gang.

Endelig er vi i luften. Så godt som alle røker. Jeg også. Luften er stinn av den røken som avsuget ikke klarer å fjerne. Rolf drikker whisky, jeg drikker Cola og begge spiser Toblerone. I time etter time.

Etter mange timer har jeg bestemt meg for at det å være flypassasjer er kjedelig. I dag etter nærmere hundre flyturer innenlands og utenlands har denne følelsen ikke forandret seg, men det er en svært praktisk og rask måte å forflytte seg på.

Endelig er vi framme i Boston. Jeg er trett og kroppen er full av nikotin, cola og sjokolade, så det er godt å komme ut i frisk luft og få beveget oss. Vi kjører taxi til hotellet der vi skal overnatte en natt siden Thorsholm ennå ikke har kommet til kai. Rolf Døvik ordner opp, og det er han som sier at «nå skal vi på bar».

Jeg har aldri vært på bar tidligere. En lang og høy disk med høye stoler slik at beina våre ikke når ned til gulvet, men bare til noen fothvilere som er festet til den høye stolen. Jeg blir raskt enig med meg selv om at det å sitte slik ikke er spesielt godt, men at det er godt for barkeeperen som kan grise til på sin side uten at vi ser griseriet.

Rolf bestiller Budweiser til oss begge. «Dette er et amerikansk øl», forteller han, «vi får ikke dette hjemme i Norge».

Oppmerksomheten min har vært ekstremt aktiv hele tiden siden alt jeg ser, lukter og opplever, er nytt. Nå blir denne oppmerksomheten stadig mindre skjerpet på grunn av alkoholen i ølet.

Plutselig forandrer stemningen seg da døren til baren blir revet opp, og vi hører en som roper eller rettere sagt hyler inn til oss. Jeg snur meg og ser en sort mann som roper «shooting» før han slipper døren og løper videre. Jeg ser på Rolf som sier at vi får gjøre som de andre som allerede har løpt ut av baren. Vi klatrer ned av stolene og går ut og nedover gaten til hotellet.

Senere ligger jeg i sengen og tenker at i dag har jeg opplevd mye, og i morgen skal vi om bord på Thorsholm for å oppleve mye mer.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Solen skinner, opprydding og «Min historie i 1966 da jeg for første gang skulle ut å søke hyre» (mandag, 4. desember 2017)

Mandag 4. desember 2017

Så har vi fått en vakker soldag med et hvitt snøbelegg uten at det er plagsomt mye, noe som skulle tilsi at det skulle være lettere å puste, men den gang ei. Det er den sjette dagen min med kortisonbehandling uten at dette har gitt resultater, foreløpig. I tillegg har Inger Johanne fått et snev av forkjølelse, men ikke verre enn at hun nå er på vei til tannlegen for årets kontroll.

Resten av dagen går med til endelig opprydding etter smalahovefesten. Da skal stolene ned på lageret, og noe avfall skal til Kastet. En tur til mor blir det også for å hente hennes selvgående støvsuger som etter et knapt år har sluttet å gå.

Dette var alt for i dag, så da går vi rett over til «Min historie», da tilbake til sommeren 1966 da jeg for første gang skulle ut å søke hyre.

 

Min historie.

Kapitel 40 – Ut å søke hyre (1966).

Jeg var nitten år da jeg mottok mitt radiotelegrafistsertifikat i juni 1966, og dagen etter skulle jeg søke hyre. Jeg som aldri hadde sett en større båt enn dem som ble sjøsatt fra Kaldnes Mekaniske Verksted.

Vi hadde lært gjennom skoleåret at den beste måten å skaffe seg hyre på, var å oppsøke rederikontorene som hadde egne maritime personalavdelinger for den jobben, men hvor var rederikontorene? Jeg hadde jo hørt noen navn da jeg gikk på skolen, men hvor de var, visste jeg ikke, så jeg tok bussen inn til byen og spurte meg litt fram og havnet til slutt nede ved brygga der jeg fant to av dem, som viste seg å ha samme kontor og ingen ledige jobber, så jeg reiste hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta toget til Sandefjord dagen etter. De fleste av dem jeg hadde gått sammen med på skolen, hadde fortalt om Thor Dahl og Anders Jahre, så jeg spurte meg fram og kontorene til Thor Dahl lå nærmest, så jeg gikk mot dette bygget som lå helt nede ved brygga i byen.

På lang avstand så jeg navnet «Thor Dahl» på taket av bygget. Jeg gikk langs bygningen i retning av brygga og fant en liten dør der jeg leste det samme navnet. Jeg åpnet den, og til venstre så jeg navnet Eivind Andersen. Det var et reisebyrå, så jeg. Foran meg gikk en bratt trapp oppover, og et stykke oppe snudde den etthundre og åtti grader. Jeg fulgte den rundt svingen til den endte en etasje lenger oppe i en gang.

På en dør leste jeg: «THOR DAHL MANNSKAPSAVDELINGEN». Jeg banket på, men ingen svarte, så jeg åpnet døren. Innenfor så jeg en høy disk og bak den et stort åpent kontor med to skrivebord. I et glassbur til høyre satt en mann som jeg antok var sjefen.

Bare et av skrivebordene var bemannet i det store rommet. Mannen som satt der reiste seg opp og kom bort til disken der jeg sto. Han spurte om han kunne hjelpe meg.

 «Jeg søker jobb som radiotelegrafist», hørte jeg meg selv si. Det var litt skremmende. Jeg hadde aldri vært på et så stort kontor tidligere. Både bygningen og dette kontoret ga et gedigent og skremmende inntrykk.

«Jeg heter Martin Liverød», sa mannen. «Har du vært ute før?»

Jeg svarte benektende, og rakte fram sertifikatet og CV’en min. Han smilte, tok imot og sa: «Et øyeblikk».

Han gikk inn til mannen inne i glassburet. De pratet litt sammen. Døren var oppe, så jeg hørte at han i glassburet sa: «Vi sender’n til Fredrik».

Mannen som kalte seg Martin Liverød kom tilbake, åpnet en del av disken og tok meg i hånden.

«Vær så god og kom inn», sa han.

Han gikk foran og inn en døråpning til venstre. Der så jeg en salonggruppe. «Vær så god og sitt», sa han. «Har du lyst på kaffe?»

Jeg svarte takknemlig: «Ja takk».

Nå startet intervjuet. Han spurte om hvor jeg bodde, hva mor og far gjorde og hva jeg hadde gjort tidligere.

Senere oppdaget jeg at rederiet fungerte som om alle var i samme familie. Mens vi satt der, kom mange innom bare for å prate og drikke kaffe, og uten at jeg merket overgangen følte jeg meg med ett som en del av en stor familie.

Martin Liverød begynte å snakke:

«Jeg heter Martin», sa han, «og har seilt i mange år som radiooffiser. Helt fra den tiden det bare het radiotelegrafist. Etter hvert fikk vi offiserstatus og flere plikter som regnskaper, velferd og diverse kontorarbeid.  Fredrik er om bord i en tankbåt og jobber vanligvis her på kontoret, men han er ute en liten tur for å holde sertifikatet vedlike. Nå vil han hjem, så det passer godt at du kom nå». 

Han sa dette på en måte som gjorde at jeg følte at jeg hørte til og alltid hadde gjort det.

Så gikk han over til å fortelle litt om rederiet som hadde over tjue båter. Tankbåter og stykkgodsbåter som gikk i linjefart forskjellige steder på verdenshavene.

«Den båten du skal om bord på», sa han, «har kinesisk mannskap med norske offiserer».

Jeg slukte ordene hans. Dette ble mer og mer spennende. Han viste bilder fra MT THORSHOLM som båten het, og etter en god time mente han at vi måtte begynne å jobbe.

«Vent litt her», sa han og gikk tilbake til skrivebordet sitt. Der bladde han gjennom papirene mine, mens han tok noen telefoner, og så kom han tilbake.

«Jeg har bestilt time hos sjømannslegen, pass hos politiet og time hos den amerikanske ambassaden i Oslo. Du blir plukket opp der du bor, av en bil som vi har bestilt. Du blir ikke alene. Han som du skal reise sammen med, overstyrmann Rolf Døvik, blir også med. Alt må være klart i løpet av en uke. Dere flyr til Boston om fjorten dager. Nå er det bare å sette i gang. Sjømannslegen først.”

Han fortalte hvor alt var, og at jeg måtte komme ned på kontoret igjen når jeg hadde vært hos legen og politiet.

Da jeg kom ut fra kontoret, tenkte jeg at nå var alt i gang, men dette forteller jeg om senere.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Årets smalahovefest hos oss er over + Året på Radioskolen (søndag, 3. desember 2017)

Søndag 3. desember 2017

 Det er søndag kveld, smalahovefesten er over, stua er ryddet, og vi sitter og tenker tilbake på kvelden i går. «Jeg tror gjestene hadde det hyggelig», sier jeg til Inger Johanne, og hun er enig. Det er jo derfor vi inviterer til denne kvelden.

Etter et glass musserende hvitvin som åpning satte vi oss til bords der vi startet med en forrett som ingen visste hva var, noe som var viktig, fordi dette var det første spørsmålet i quizen som tradisjonelt ble arrangert etter desserten. «Hva fikk dere servert som forrett?»

Hovedretten var selvfølgelig det alle var invitert til, årets smalahove, kålrotstappe og potet og Lønekorv som er en grovmalt og fliserøkt fårepølse og som drikke øl og fire forskjellige aquaviter.

Til slutt kom kaffen med desserten som var Inger Johannes Verdens Beste og kransekake.

En stor takk til alle som kom og alle som bidro slik at alt fungerte.

 

Min historie.

Kapitel 39 – Året på Radioskolen.

Året på radioskolen var en helt annerledes skoleopplevelse enn de jeg hadde erfaring med fra tidligere. Vi hadde to dominerende fag. Det ene var radioteknikk som skulle sette oss i stand til å reparere radiosendere og radiomottagere om bord uten hjelp av andre. Det andre var sending og mottaking av morsesignaler. Ved siden av disse to hovedfagene hadde vi to mindre fag. Det ene foregikk i laboratoriet på loftet som var i tredje etasje. Der lærte vi å operere radiostasjoner. Det andre faget var engelsk muntlig og skriftlig.

Det første hovedlæreren fortalte oss, var at det var få som ville klare eksamen ved første forsøk, men at de som strøk, kunne prøve igjen etter noen uker eller vente til høsten da de kunne prøve på nytt.

Deretter var det nye muligheter to ganger i året. Ulempen var at hver kontinuasjonseksamen kostet penger, så jeg bestemte meg for at jeg skulle bestå ved første forsøk.

«Skolen skulle vært toårig», sa læreren. «Den har alltid vært ettårig, mens pensumet stadig har økt. Mye av det dere må gjennom er gått ut på dato, men slik er pensumet».

Han hadde rett. Vi måtte lære om blant annet gnistsendere og andre ting som ikke eksisterte lenger.

Radioteknikk var pugging. Sending og mottaking var pugging.

Det første halvåret virket alt ganske håpløst, men lærerne fortalte oss at pugging var spesielt viktig i begynnelsen. «Etter jul vil tingene falle mer på plass», var den beskjeden vi fikk.

Dette stemte. Jeg pugget og pugget, og etter jul merket jeg at jeg koblet ut hjernen når jeg hørte morsesignalene.

«Nå er dette blitt et av deres viktigste språk», sa læreren. «Dere vil etter hvert kunne både lese og sove og samtidig forstå det dere hører av morsesignaler».

Han hadde rett. Selv i dag, førti år etter at jeg var aktiv, har jeg sjelden problemer med å forstå morsesignalene.

Å gå på en skole som lå slik over byen, føltes spesielt. Vi var som kongen på haugen med hele byen under oss. Dessuten var det betydningsfullt å være skipsoffiser i Vestfold. Alle skulle til fjerne farvann etter endt utdannelse, og dette ga oss status; i hvert fall i egne øyne.

Endelig var vinteren over og siste innspurt før eksamen lå foran oss. I tankene var jeg for lengst ferdig utdannet og på vei ut til en eller annen båt. Hvordan det ville være å jobbe om bord, visste jeg fortsatt lite om, men fantasien er en fantastisk innretning som gir ubeskrivelig flotte bilder.

I blant savner jeg denne tiden da alt lå foran meg. Nå er jo mer enn to tredjedeler av livet allerede opplevd. Men minnene er der, og jeg gjenopplever disse mens jeg sitter slik og skriver.

Endelig var vi kommet til den første eksamensdagen. Jeg kjente at adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og med full konsentrasjon var vi alle i gang som om hele livet var avhengig av det vi presterte denne uken. Vi visste jo, etter det lærerne hadde fortalt, at bare tjue prosent ville få sertifikatet i første omgang, og vi ville alle være blant disse tjue prosentene.

Eksamensuken var over. Nå var det bare å vente. En uke etter siste eksamensdag møtte jeg opp på skolen. Rektor sto med en liten bunke sorte radiotelegrafistsertifikater med gullskrift i hånden. De ble delt ut i alfabetisk rekkefølge. Bokstaven R er langt ute i alfabetet, så mitt navn ville være blant de siste. Hele meg sitret og oppmerksomheten var fokusert på rektors stemme.

Endelig hørte jeg det: «Terje Rønning».

«Jeg visste det, jeg visste det», tenkte jeg i det jeg gikk fram og håndhilste idet jeg tok imot den sorte boken som skulle føre meg ut i den store verden.

Alt var over, og alle sammen sto litt rådløse.  Vi tok hverandre i hendene. «Lykke til», sa noen. «Kanskje vi treffes igjen», sa andre.

Plutselig var jeg nede i byen. Jeg hadde avtalt å treffe mor. Hun ville gjøre litt stas på meg da jeg fortalte at jeg hadde bestått og sa at jeg kunne bestemme det vi skulle ha til middag.

Da jeg fikk gratulasjonsklemmen, tenkte jeg: «I morgen skal jeg avlegge en ny eksamen og gå fra dør til dør fra rederikontor til rederikontor for å søke jobb», men dette skriver jeg om seinere.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Sauehoder og opptaksprøven ved Tønsberg Navigasjonsskoles Radioavdeling for mange år siden (lørdag, 2. desember 2017)

Lørdag 2. desember 2017

 I dag får vi tjueen gjester til bords, gjester som skal meske seg med årets sauehoder fra Ivar Løhnes Smalahovetunet på Voss.

Det blir første gang at vi har så mange gjester på vinterstid i leiligheten vår. Arealet er jo så mye mindre enn det vi kunne tilby da vi hadde et frittstående hus.

Hvor skal de for eksempel oppholde seg når de stående inntar velkomstdrikken? Før de setter seg? Det er en del å fundere på, akkurat som gutta på «Bryggepraten» som «funderær på så møe».

Men disse gjestene er garantert av typen som finner ut av tingene selv, og det må de når hjerterommet vårt er større enn husrommet.

Uansett, vi gleder oss til å betjene dem så godt vi kan.

I mellomtiden får dere fortsettelsen på «Min historie».

 

Min historie.

Kapitel 38 – Opptaksprøven.

Dagen etter at jeg første gangen var inne i skolebygningen på Haugar, stilte jeg opp på nytt sammen med et tjuetalls andre potensielle radiooffiserer. Plakater viste veien til klasserommet der det skulle skje, og oppe i annen etasje ble vi stående å småprate med hverandre, ganske fraværende. Alle tenkte på prøven. Noen få hadde vært ute på sjøen tidligere, men de fleste kom rett fra skolebenken.

Endelig kom en tett og korpulent kar gående i retning mot oss. Vi trakk oss til siden slik at han kunne komme frem til døren som førte inn til rommet der vi skulle vise om vi var dyktige nok til å bestå skolens mål som var å skaffe nok radiooffiserer til handelsflåten.

Alt gikk enkelt og raskt. Vi satte oss ved hver vår pult, fikk informasjon om at vi fikk jobbe i fire timer. Innenfor den tiden skulle besvarelsen være levert.

«De som ikke har levert besvarelsen innenfor de fire timene, får ikke godkjent besvarelsen», sa han, og la til: «Resultatene finner dere oppslått utenfor døren her oppe klokken ni om to dager».

Dermed delte han ut oppgavene og sa: «Vær så god!»

Det var alt. Jeg tok ingen sjanse, jobbet det jeg kunne og leverte besvarelsen etter tre og en halv time, gikk ut og reiste hjem uten å snakke med noen.

De to dagene gikk svært sent, men endelig var dagen der, og klokken ni var jeg på plass på Haugar utenfor døren der vi hadde besvart opptaksprøven.

Jeg fant raskt navnet mitt og leste «BESTÅTT». 

Lenger nede leste jeg: «Oppmøte mandag klokken ni for dere som har fått BESTÅTT».

Neste gang forteller jeg om skoleopplevelsen på Tønsberg Navigasjonsskoles Radioavdeling som skolelinjen het.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kortisonbehandling, smalahove og ambisjoner om å bli en slags sjømann (fredag, 1. desember 2017).

Fredag 1. desember 2017

Jeg er i gang med dag tre av den ni dagers kortisonbehandlingen som legen min ordinerte som behandling mot mine tette og astmatiske bronkier. Inger Johanne ber meg til stadighet å ta det med ro, til tross for at vi skal ha smalahovefest for tjueen gjester i morgen. Resultatet er at hun må arbeide for to, og det er jo ikke riktig, så jeg klør i fingrene etter å gjøre noe, dette er jo morsomt arbeid, men det er vel riktig det hun med den strengeste stemmen gir meg beskjed om.

Bordet er dekket, sauehodene ligger klare til trekking, så det er kålrotstappen og potetene som står igjen, men skrellingen er jo ingen liten jobb når over tjue gjester skal bli mette.

Vi har invitert venner til smalahovefest i snart ti år, med to års avbrudd mens vi var i gang med flytting fra hus til leilighet, og i år er vi i gang igjen. Tradisjoner er morsomme.

Bakgrunnen for det hele er at jeg for sånn trettifem år siden var selger for urmerket Seiko og hadde blant annet Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal som distrikt. Seks ganger i året overnattet jeg i Sogndal og på den siste turen før jul ble det snakket mye om sauehoder som ble solgt i sekk og skulle være en delikatesse for de innvidde.

Nysgjerrigheten min var vekket, men det tok mange år før vi bestemte oss til å henge oss på en bestilling av en av Inger Johannes kolleger. De første gjestene ble invitert, mange sa nei takk til å spise et sauehode som skulle ligge på tallerkenen og se på deg, sa de, men noen ville prøve, og i morgen kommer det altså tjueen gjester. De aller fleste vet nå hva de går til.

Da jeg var atten år visste jeg i alle fall ikke hva smalahove var for noe.

 

Min historie.

Kapitel 37 – Radioskolen, Haugar og opptaksprøve.

Samme dagen som Glenne kom med det han hadde funnet ut om Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole, fikk jeg fri for å reise inn for å høre mer om denne. Jeg satte meg på mopeden, startet og kjørte inn til byen og opp til Haugar der Navigasjonsskolen lå. Haugar er den nest høyeste haugen i byen. Nest etter Slottsfjellet.

Skolebygningen så gedigen ut. En «tung» mursteinsbygning som oste av skipsfartstradisjoner og lignet Sjømannsskolen i Oslo, den som vi kjørte forbi hver gang vi skulle besøke farmor og tante Solveig.

Jeg parkerte mopeden, og gikk inn den åpne porten i murgjerdet. Til venstre sto to biler parkert. Den ene var en engelsk Rover. Jeg kikket inn i sidevinduet foran og så at dashbordet var av blanklakkert teak. Senere skulle jeg få vite at det var læreren vår i radioteknikk som eide bilen. Han var svært stolt av kjøretøyet og senere viste han oss barskapene i ryggen på forsetene. I det ene var det flasker og i det andre var det glass, og presiserte at disse var bare for passasjerene.

Bygningen minnet litt om Sjømannsskolen i Oslo, den som vi passerte når vi kjørte opp til farmor og tante Solveig på Nordstrandshøgda. Kanskje det var den samme arkitekten som hadde tegnet begge skolene, undret jeg meg. Merkelig at jeg ikke hadde lagt spesielt merke til den tidligere, tenkte jeg, Tønsberg var jo min by, der jeg følte meg hjemme.

Bygningen var formet som en U med hoveddelen rett fram når jeg kom inn gjennom porten. Sidefløyene var noe kortere, men like høye, og begge var utstyrt med hver sin dør, slik at hele bygningen hadde tre inngangsdører. Jeg lærte etter hvert at den til venstre, den ved siden av Roveren, var den korteste veien til vårt klasserom.

Nå valgte jeg døren midt på bygningen, gikk opp trinnene og lukket opp døren. Jeg leste på en tavle at kontorene var i annen etasje, og da jeg kom dit opp gikk jeg mot høyre, noe som visstnok er vanlig for de fleste. Kanskje dette har noe mer konservativisme å gjøre?

Jeg fortsatte helt til den svingte til høyre på nytt og endelig fant jeg en dør som var merket med «KONTOR» og banket på. Ingen svarte, så jeg åpnet døren. Foran meg så jeg en høy skranke, men ingen mennesker. Til høyre sto en dør halvåpen slik at jeg kunne se halvparten av rommet og halvparten av en mann som satt ved et skrivebord med et telefonrør i hånden. Han så opp, sikkert fordi han hørte at jeg hadde kommet inn. Han smilte og vinket innbydende, så jeg skjøv den halvåpne døren helt opp og gikk inn på kontoret hans. Han vinket mot en stol mens han fortsatte å snakke i telefonen.

Endelig var han ferdig, la telefonrøret på apparatet og så spørrende på meg. Jeg forklarte mitt ærend og han smilte på nytt. «Opptagelsesprøven starter i morgen klokken ni», sa han. «Du må fylle ut dette skjemaet og møte i god tid før klokken ni». Han tok på nytt etter telefonrøret, så jeg skjønte at audiensen var over. Mens jeg gikk ut, så jeg på bildene på korridorveggene. Det var bare bilder av båter. Skikkelig maritimt.

Tilbake på jobben fortalte jeg alle om min nyutstakede fremtid som radiooffiser i handelsflåten. Jeg som ikke hadde vært om bord på større båter enn Wappen og Bremerhaven som gikk fra Sandefjord til Strømstad, og bare som passasjer. Kameraten min som hadde kommet med ideen, nikket anerkjennende. I årene som fulgte tok han stadig æren av å ha vært min yrkesveileder.

Resten av dagen tenkte jeg over hva mor og far ville si, men de var allerede vant med at jeg tok egne avgjørelser, så jeg regnet med at de ville akseptere dette uten videre. Det stemte, men jeg hadde på følelsen at de ikke var helt fornøyd. De hadde nok håpet på at jeg til slutt ville finne veien til universitetet i Oslo på en eller annen måte. Jeg tenkte bare: «I morgen er det opptaksprøve, og om ett år er jeg kanskje sjømann»

Opptaksprøven? Hvordan den gikk? Vel, det er en annen historie som kommer en annen dag.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar