Fy for noe snusk.

Fredag 5. juli 2019

I mange år har noen ansatte i Tjøme kommune vært aktive i å hjelpe formuende mennesker til å skaffe seg byggetillatelser uten å følge lover og regler, og nå har tiden for opprydning kommet.

For en stund siden leste jeg i et intervju med korrupsjonsjegeren Eva Joly der hun snakket om korrupsjon innen offentlig forvaltning.

«Fy», tenkte jeg da. Dette må være i utlandet et sted og sikkert i Afrika, men det hun snakket om var korrupsjon innen offentlig forvaltning i Norge.  – «Det er mye mer korrupsjon i Norge enn de fleste tror», fortalte hun.

Og nå leser jeg i Aftenpostens A-magasin om opprydningen i Tjøme kommune, og i henhold til nevnte intervju med Eva Joly kan det være snusk også andre steder.

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/WbakmG/Kampen-om-strandsonen

https://www.skup.no/sites/default/files/2019-04/metoderapport-tjome-saken.pdf

2019 07 05 - privatisering i strandsonen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 10 – Jon Eddy og jeg var forskjellige på mange måter.

Kapitel 10 – Jon Eddy og jeg var forskjellige på mange måter.

Mens han var liten og spretten og aldri redd for noe, var jeg mer av den forsiktige typen som adlød de voksnes formaninger, noe Jon Eddy brydde seg lite om, men vi var mye sammen, kanskje mest fordi vi var nærmeste naboer.

Jon Eddy begynte snart på turn og ble raskt forturner for sitt parti i Tønsberg Turn med legendariske kaptein Jens Eeg som leder og trener. Han hoppet på ski og ble fort en av de beste på Nøtterøy i sin klasse. Alt før han begynte i annen klasse i barneskolen.

Jeg på min side var mest glad i det teoretiske og likte aller best å lese. Biblioteket i Tønsberg oppe ved Haugar var mitt yndlingssted når vi var i byen, mor og jeg, og lukten som bøkene ga fra seg var herlig, og slik er det ennå. Når jeg kommer inn i et bibliotek føler jeg stor tilfredshet bare ved å være der og lukte og lese på bokryggene.

Onkel Kristian som var faren til Jon Eddy var oppmann for skihopperne fra vår del av Nøtterøy, og i begynnelsen ville han også ha med meg til hoppbakken, kanskje mest for at jeg skulle se på Jon Eddy, men snart fikk jeg også hoppski og skulle delta, men jeg skjønte snart at dette kanskje ikke var noe for meg, for stillaset var høyt og det var langt ned til bunnen av bakken.

Jeg bandt meg for mye, sa onkel Kristian etter at han hadde hentet meg opp fra buskene langs unnarennet, der jeg havnet etter et skikkelig fall i bakken. «Brakk du noe», spurte han, akkurat som det var vanlig å brekke armer eller bein når man hoppet på ski.

Det tok noen år før jeg igjen prøvde meg som skihopper.

2019 07 04 - Jon Eddy og jeg

Publisert i Min historie | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kanskje mulighetene for afrikanerne er størst i Africa?

Onsdag 3. juli 2019

Mange ble drept

i en leir i Libya, hører jeg på TV2 Nyhetskanalen i dag. Dette var mennesker som var på vei til Europa, til en verdensdel som ikke vil ha dem. Antallet av disse flyktningene som flykter fra ufred og sult, bare øker. De forsøker å ta seg over Middelhavet mot et Europa som lokker, men som absolutt ikke ønsker dem velkommen. Tvert imot.

Hvordan skal de da stoppes?

Jeg tror ikke det er mulig. Risikoen er stor, men mulighetene i Europa lokker stadig kraftigere. Alt ved hjelp av folk som tar seg betalt for å sende dem ut på Middelhavet uten noen som helst garanti for at de lykkes i sine ambisjoner. Kanskje kommer de seg over, men på den andre siden møter de bare risikoen for å bli stengt inne i en leir, uten store muligheter for å komme videre.

Europa kan kanskje hjelpe seg selv

ved å hjelpe afrikanerne til muligheter der de bor, ved å utvikle arbeidsplasser i Afrika? Slik at de ikke reiser? Da jeg gikk på Markedsføringsskolen leste jeg om et europeisk prosjekt der TV-kasser i tre ble produsert i Afrika, billedrøret i Asia, mens alt ble satt sammen i Europa. Transmarketing ble prosjektet kalt. Tankene til prosjektutviklerne var at business løser problemer, fordi nye forretningsmuligheter dukker opp fra etablerte prosjekter.

Bare noen tanker fra en pensjonist. Hilsen vestfoldingen.com.

2019 07 03 - made in Africa

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Er eiendomsmeglere objektive?

Onsdag 3. juli 2019

Jeg sitter og hører på en som representerer eiendomsmeglerne her i landet. Når intervjueren spør om ikke det er lavere takt i omsetningen av boliger nå på sommeren, svarer hun at det absolutt ikke stemmer og argumenterer ivrig for hvorfor det er slik hun sier.

Nå vet de fleste at våren og sommeren er det lav omsetningstakt av boliger, nettopp fordi folk er opptatt av helt andre ting enn å kjøpe ny bolig. Helt naturlig, men damen fra meglerbransjen kan ikke være enig i dette, fordi da vil kjøperne og selgerne sette seg på gjerdet og vente til høsten.

Det jeg reagerer på, er at hun presenteres som objektiv i forhold til boligmarkedet. Der burde TV2 Nyhetskanalen heller velge noen som er nøytrale, noe eiendomsmeglerbransjen absolutt ikke er. De fleste fra den bransjen jobber på provisjon og er helt avhengig av at vi kjøper og selger, selv om det er sommer.

https://www.nettavisen.no/bolig/–vanlig-at-meglere-lyver-og-svindler/3484344.html

2019 07 03 - eiendomsmeglere lyver

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 9 – Da far kjørte på bussen

Kapitel 9 – Da far kjørte på bussen

Far var på hvalfangst i to sesonger med det flytende hvalkokeriet Balaena. Jeg tror det var 1946-1947-sesongen da båten var helt ny og 1947-1948-sesongen. Jeg har lest at Balaena var det mest moderne hvalkokeriet på feltet der nede i Sørishavet der de foredlet hvalene som hvalbåtene skjøt og slepte opp til kokeriet. Om bord på Balaena brukte de alt av hvalen, mens mange av de andre kokeriene bare var opptatt av hvaloljen.

Når sesongen var over, jobbet far for meieriet i Tønsberg som melkekontrollør. Jobben hans gikk ut på å reise fra gård til gård for å kontrollere kvaliteten på melken og samtidig gi bøndene råd om hvordan de kunne fore kuene slik at melken ble bedre.

Dette hadde han lært på landbruksskolen og på meieriet etter at han var ferdig med gymnaset, fortalte han. Eksamen artium måtte han vente med til rett etter krigen siden mange av lærerne satt i konsentrasjonsleir på Grini. «Vi elevene måtte undervise hverandre siden vi manglet lærere», fortalte far. Etter krigen ble han sendt til Nøtterøy for å avtjene militærtjenesten sin, og det var der han traff mor.

Etter den siste sesongen på Balaena fortsatte han å jobbe som melkekontrollør, en ganske strevsom jobb, spesielt om vinteren, siden fremkomstmiddelet hans var tråsykkel. Det var vel seks kilometer inn til Tønsberg til meieriet, og derfra syklet han ut til bondegårdene i Sem og Andebu. Han overnattet på gårdene underveis og spiste sammen med gårdsfolket, og lørdag utpå dagen satte han kursen hjemover, først til meieriet, og så ut til oss på Nøtterøy. Mandag gikk så kursen motsatt vei igjen.

Godt for oss alle var det den dagen han fikk kjøpt motorsykkel. Først en Tempo og deretter en Triumph, en engelsk motorsykkel, for tyske produkter var han allergisk overfor, noe som satt igjen fra krigen da både farmors og farfars slekt i Trøndelag mistet medlemmer.

Etter at han anskaffet motorsykkelen gikk jobben mye raskere, og han kom tidligere hjem, men motorsykkel er motorsykkel og faren for ulykker er større enn på en tråsykkel, og en dag smalt det. Han traff en buss som bremset i det han skulle kjøre forbi og ødela beinet ganske kraftig, og etter operasjonen ble han liggende hjemme på sofaen noen uker.

Far var populær blant mine fettere. Han sa så mye rart, mente de, i alle fall de fetterne som var eldre enn meg. En dag var fetter Jarle eller fetter Tor på besøk, og far fortalte historien om da han kolliderte med bussen.

«Jeg kolliderte egentlig ikke», sa han. «Det var bussen som bremset og stoppet så fort at jeg ikke så noen annen mulighet enn å løfte forhjulet slik at jeg traff bakvinduet og kjørte inn gjennom det».

«Åssen gikk det da, onkel», spurte fetteren min.

«Det gikk da egentlig greit», fortalte far videre, «jeg kjørte gjennom hele bussen i midtgangen der folk står når alle setene er opptatt, og jeg hadde sånn flaks at ingen sto der».

«Åh så», spurte fetteren.

«Men det var det som var så dumt», fortsatte far. «Du vet den motorkassa ved siden av sjåføren, den sto så veldig i veien når jeg skulle kjøre ut av frontruta, så jeg brukte den som et skihopp, og det var da jeg traff veien foran bussen, det var da det gikk galt».

«Du, du, du er gæren, du onkel», utbrøt fetteren min, og jeg tenkte mitt mange år seinere: «Er det noe rart at fetterne mine syntes at far så mye rart».

2019 07 03 - far med Roar og meg

Far med Roar, broren min, og meg foran til høyre.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 8 – En kjukkas på ski.

Kapitel 8 – En kjukkas på ski.

Å bo sånn sammen med foreldre og besteforeldre var fint for meg, men jeg kan tenke meg at det kunne være ganske anstrengende for mor og far når mormor og morfar gjerne ville være med på oppdragelsen av meg.

I tillegg hadde jo mor åtte søsken som stadig var innom på gården. Det var tante Svanhild, tante Lillian, tante Lorry, tante Marion, tante Ella og tante Åse, de siste to som var tvillinger og mor som var den yngste i søskenflokken. I tillegg var det onkel Paul og onkel Arne. Onkel Stefan døde før jeg ble født, så han ble bare telt med når vi snakket om hvor mange barn mormor hadde brakt til verden, men jeg har forstått at han var den som var ansvarlig for at mor som var den yngste og som ble mest bortskjemt, noe mor alltid protesterte iherdig på når dette ble tatt opp i familieselskaper. Alle søsknene var gift og hadde barn, så det var ofte ganske folksomt med tanter, onkler, fettere og kusiner på Solli.

Jeg skulle egentlig ikke skrive så mye om tanter og onkler her, men leseren får bære over med meg. Dette temaet kommer jeg innom ganske mye senere.

Det jeg egentlig skulle fortelle om, var hvordan mor, mormor og morfar fungerte i forhold til min oppdragelse. Egentlig var det ikke så rart at mormor hadde en formening om slikt, siden hun selv hadde oppdratt så mange unger, og i tillegg hadde ansvaret for meg når mor var på jobb borte hos Bakkens Planteskole i krysset der Nattvallveien møtte Kirkeveien.

Forholdet kom godt til syne en dag jeg var ute på ski i hagen. Jeg må vel ha vært tre eller fire år den gangen, og det er mor og mormor som underholdt seg selv med dette temaet.

Jeg var nok en liten kjukkas den gangen, og det å gå på ski i løssnø for kjukkaser er ikke så veldig greit. Det hele endte med at jeg gikk over ende forover med bakendene på skiene stikkende opp i lufta og tuppene dypt nedgravd i snøen. Og der lå jeg da uten å kunne snu meg, og hva har man mødre til, tenkte jeg vel kanskje. I alle fall begynte jeg å rope, og etter en stund kom mors hode stikkende ut fra vinduet i annen etasje der leiligheten vår var. Hun mente tydeligvis at dette kunne jeg ordne opp i selv, men at det ville fungere best hvis jeg fikk noen tips, noe jeg ikke var interessert i. Jeg ville bare ha hjelp til å komme meg opp.

Etter en stund åpnet et av vinduene i første etasje seg, og mormors hode kom til syne. Hun satte seg i vinduskarmen og ropte opp til mor at hun heller burde komme seg ut for å hjelpe meg, og sånn utvekslet de meninger en god stund, helt til morfar ble vekket opp fra sin formiddagslur og gjerne ville delta. Han åpnet vinduet fra røkesalongen der han hvilte, også i første etasje, og ropte til mormor at hun ikke skulle blande seg i dialogen mellom mor og meg.

Og der lå jeg da på magen i snøen og lyttet på det de voksne ropte til hverandre. Jeg tenkte nok at dette gadd jeg ikke være med på, så jeg kavet meg til slutt opp av snøen og opp på skiene igjen.

«Tenk om det hadde kommet noen gående oppe på veien og observert dette skuespillet», mente mor da hun og mormor skoggerlo over hva de selv hadde vært med på.

2019 06 30 - mormor i vinduet på Solli

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 7 – En dag fikk jeg sykkel, (ca. 1952)

Kapitel 7 – En dag fikk jeg sykkel, (ca. 1952)

ikke bare en alminnelig sykkel, men den jeg fikk var ny og rødlakkert og bare min. Mange fikk brukte sykler da jeg var liten, men mor og far hadde vel sett seg råd til å kjøpe en ny til meg, så det eneste som da sto igjen var å finne balansen, noe mor hjalp meg med helt til dette fungerte. Hun holdt i bagasjebrettet og løp etter når jeg vinglet i vei.

Biltrafikk var det ikke mye av i Nattvallveien, så da jeg knakk balansekoden, var det bare å sykle i vei uten å måtte passe meg for annen trafikk. Etter det jeg husker var det stort sett bare fiskebilen, brødbilen og smørbilen som brukte veien vår. Morfar måtte vel ha tilgang til et transportmiddel til slakteriet, men detaljene husker jeg ikke. Jeg tror dyra ble avlivet på gårdene og deretter brakt til morfars slakteri for videreforedling, og dit fikk jeg bare lov til å gå når jeg skulle hente blodpudding til mormor, blodpudding som vi ofte spiste til lunsj.

Etter hvert som dyktigheten min ble stadig bedre, fikk jeg lov til å sykle helt opp til tante Svanhild og onkel Hans på Semstoppen. Tante Svanhild var den eldste av ti unger på Solli som var navnet på gården der jeg bodde. Egentlig var det et merkelig navn siden gården nesten alltid lå i skyggen på grunn av at åsen på den andre siden av veien skygget for sola fra tidlig på ettermiddagen.

Bakken opp til tante Svanhild var bratt og ikke lett å tråkke opp, men nedover gikk det uhyre raskt. Jeg måtte bare passe på å legge meg litt over til siden nederst i bakken så jeg klarte svingen og ikke havnet i grøfta.

En dag bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Jeg hadde vært på Semstoppen i et ærend for mormor. Jeg var helt alene, for Jon Eddy hadde begynt på skolen. Jeg sto på toppen og skulle forsøke å sykle ned bakken med øynene lukket igjen, mens jeg samtidig skulle svinge sykkelen i sikksakk nedover hele bakken.

Det gikk ikke. Jeg fant meg selv i grøfta halvveis nede i bakken. Skrubbsårene sved og den høyre armen var vond, men jeg hadde jo lært at gutter ikke skulle gråte, så jeg holdt den inntil kroppen helt til jeg kom trillende hjem. Det var jo helt umulig å skjule det som hadde skjedd, men mormor vasket og plastret skrubbsårene så godt hun kunne, så da mor kom hjem fra jobben hos Bakken Planteskole i krysset ute ved Kirkeveien, ble det ikke så mye prat om det som hadde skjedd.

Sykkelveltet skjedde en av de første dagene i uka, og da far kom hjem fra «landet» lørdagen var det andre ting enn et lite sykkelvelt som det ble snakket om, helt til far spurte om hvorfor jeg holdt armen så rart. Da mandagen kom, tok mor meg med til doktor Høstmark på Borgheim, og dagen etter måtte vi inn til sykehuset i Tønsberg der de måtte brekke opp armen som hadde grodd feil. Legen spurte om jeg kunne telle til ti, noe jeg med stolthet bekreftet. Jeg kunne jo telle til hundre. «Og du som ikke har begynt på skolen en gang», sa legen. Jeg fikk en neselignende sak som jeg skulle holde over min egen, mens jeg skulle puste inn og ut gjennom nesen, mens jeg telte til ti. Jeg husker ikke hvor langt jeg kom, men da jeg våknet hadde jeg fått gips på hele underarmen.

Gjett om jeg var stolt da Jon Eddy kom bort til meg etter skoletid. Han var jo den første av oss som hadde fått bukser med lommer, men jeg var den eneste som hadde gips på armen.

2019 06 28 - bror min med sykkel

Bror min med sin sykkel. Jeg fant ingen bilder av min, så denne illustrasjonen får klare seg.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar