Kapitel 22 – «Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».

DEL 3 – FRESTE I RAMNES 1958 – 1959.

Kapitel 22 – Årene på Sem gikk fort (1954 til 1957).

Årene i annen etasje hos Ellefsen gikk fort. Roar, broren min, ble stadig bedre i å fungere på egne bein, og siden vi hadde skogen tett ved, lå lekeområdene klare for ham, men han måtte passes på, og det vinnerloddet var det ofte jeg som trakk.

Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så han var to år når vi flyttet inn hos Ellefsen og var i ferd med å bli en ordentlig Semling, mens jeg hele tiden savnet livet på Nøtterøy.

Dog fant jeg etter hvert nye kamerater i Stokke, noe som gjorde at jeg etter hvert trivdes bedre. Navnene var Per Moen og Roar Bergsholm.

En dag, jeg tror jeg gikk i fjerde klasse, fortalte mor og far at vi skulle flytte igjen.

«Hvor da?», spurte jeg. Jeg hadde jo som sagt begynt å finne meg bedre til rette der vi bodde.

«Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».

Dette begynte å høres spennende ut. Vi snakket om korn, traktor og høner, for til gården hørte også førti mål jord og en låve, som seg hør og bør på et småbruk.

«Skolen som du skal gå på, heter Linnestad skole», fortalte de. «Hele skolen består av to klasser. Første, andre, tredje og fjerde i en klasse, og femte, sjette og sjuende i en annen, og det er den klassen du skal gå i, der de eldste går».  På hele skolen er det tjuesju elever, fikk jeg høre.

Vi flyttet før jul, og den første julen skulle feires på Freste Gård i Ramnes, vår bondegård, og med så god plass var det jo en selvfølge at vi kunne ta imot gjester. Farmor og tante kom som vanlig, og i tillegg kom også tanter og onkler fra Nøtterøy og Sandefjord, så mor fikk jobbet seg skikkelig varm i det største kjøkkenet jeg til da hadde sett.

Ved siden av kjøkkenet hadde vi ei lita dagligstue og innenfor den ei skikkelig storstue som det tok tre dager å få varmet opp. Dette var egentlig ikke så rart, for når vi lå på gulvet om dagen, kunne vi se dagslyset utenfor mellom gulvlistene og gulvene der gress vokste inn.

På den andre siden av kjøkkenet hadde mor og far sitt store soverom og ved siden av det hadde vi et like stort rom som vi brukte til å stue bort ting og tang. Jeg tror Roar lå på mors og fars soverom sammen med dem.

Jeg fikk et eget rom i annen etasje ved siden av en leilighet som vi leide bort til en familie som het Reppesgård.

Neste gang forteller jeg litt om skolen.

Etterord:

Gården drives i dag som et ridesenter. Det ser veldig pent ut, helt annerledes enn da vi bodde der, og jeg tenker ofte på hvordan det ville vært hvis vi hadde blitt boende. Fabulering kanskje? Men allikevel.

Fra venstre ser vi Vanntårnet som ble brukt til å fylle dampkjelen på lokomotivene som gikk på Eidsfoss-banen. Midt på bildet ser vi jernbanebroa som fører over Storelva. Til høyre utenfor bildet ligger gåren Freste Gård.
Nederst til høyre i informasjonsplakaten ser vi Fresti jernbanestasjon.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 21 – Svøm! Gjør det du har lært. Nå kan du svømme.

Kapitel 21 – Den sommer’n jeg ikke drukna!

Den første sommeren etter at vi flyttet til Sem, året før jeg skulle begynne i tredje klasse, bestemte mor og far seg for at jeg måtte lære å svømme.

«Sissel Gro svømte allerede før hun var fem år», mente mor, så nå var det på tide også for meg, men Semsbyen lå ikke akkurat ved stranda, og hvem skulle undervise meg i svømming? Sissel var min jevnaldrende kusine som bodde ute på Torød på Nøtterøy med brygge noen meter fra huset, så det var jo ikke noe merkelig i det at hun kunne svømme, tenkte jeg.

I avisen hadde mor lest at det var svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy, så jeg ble meldt på og syklet første gangen sammen med mor for å lære veien.

Seks kilometer inn til byen, deretter ned til brygga der det gikk ei lita ferge, Kaldnesferga, over til den andre siden av fjorden. Den var hovedsakelig satt opp for dem som jobbet på Kaldnes Mekaniske Verksted, men nå skulle jeg bruke den mange ganger.

Fra fergeleiet på Kaldnes-sida syklet vi ut forbi verftet der de bygget store skip som skulle ut på fremmede hav og opp mot skogkanten ved det stedet vi kalte Ramdal. Der satte vi fra oss syklene og gikk over åsen og ned til Ramberg der Tønsbergstuperne hadde treningen sin. Treneren deres var den kjente Grunde Vegard, og der hadde de fått satt opp et stupetårn i tre etasjer. Ved siden av stupetårnet var det en steinstrand, og det var der svømmekurset skulle være.

Vi hilste på svømmelæreren, og jeg likte ham med en gang. Han var en røff og grei kar som startet med å si at etter dette kurset ville vi alle kunne svømme på dypt vann, og den lovnaden holdt han.

Kurset gikk over flere dager, hvor mange husker jeg ikke, men hver dag regnet det og vi frøs alle sammen. Allikevel holdt alle ut. Etter den første gangen, da mor fulgte meg, syklet jeg alene og syntes det var veldig fint å greie meg selv. Spesielt det med Kaldnesfergen. Ti øre, tror jeg det kostet hver vei.

Da den siste kursdagen kom, uten at de fleste av oss kunne svømme, var jeg trett av det hele, mens svømmelæreren ba oss stille oss i rekke. Nå skulle vi ha eksamen.

Han snørte på seg selv, rundt brystet sitt, ei brei reim med et tau. Den andre enden av tauet var festet i en helt lik reim som han snørte på hver og en av oss etter tur. Så gikk han ut på en kant rundt stupetårnet, ikke mer enn en halvmeter høyt fra vannet og ba den første av oss å komme til ham. Så dyttet han vedkommende ut i vannet og ropte: «Svøm. Gjør det du har lært. Nå kan du svømme», og tro det eller ei. Det gjorde vi alle sammen.

Etterpå ble vi sittende å prate med læreren, svært glade og lykkelige.

Da var det en av oss som sa: «Jeg følte at jeg ble løfta opp av vannet», og en annen svarte «vi kunne jo ikke noe annet, ellers hadde vi jo drukna».

«Det stemmer det», sa læreren mens han flirte til oss alle.

Etterord:

Jeg har lett etter bilder av det gamle stupetårnet på Ramberg på internett, men jeg har ikke funnet noe bilde av det etter at det ble flyttet fra byen og ut til Ramberg.

Sissel Gro, kusina mi, som kunne svømme nesten før hun kunne gå. Meg ved siden.
Stupetårnet før det ble flyttet til Ramberg.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 20 – Det æ’kke farlig når ungene syn’s.

Kapitel 20 – Med trillebår på hovedveien.

Roar, broren min, var en liten” sprett”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.

Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en” Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.

Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.

En dag hørte mor gjentagende tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en lastebil sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.

Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.

” Dette gikk jo fint”, ropte han.” Det æ’kke noe problem når ungene synes”.

Bildet er tatt utenfor huset der vi bodde. Hansemann holder Roars hode. Det var på denne tiden Roar trillet trillebåra si på Sørlandske Hovedvei.


Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 19 – Da jeg ble holdt fanget i det gamle grisehuset.

Kapitel 19 – Da jeg ble holdt fanget i det gamle grisehuset (1955-1958).

Flytteprosessen fra Nøtterøy til Sem husker jeg egentlig lite av. Jeg hadde nok med å venne meg til et nytt sted å bo og det å søke etter nye kamerater.

Leiligheten var fin der den lå i annen etasje med utsikt over Sørlandske Hovedvei, det som senere ble E18.

Og for første gang i mitt liv, fikk jeg oppleve dusj. Familien Ellefsen hadde dusj i kjelleren, en dusj som vi fikk låne en gang i uka, så vidt jeg husker.

Vertskapet, herr og fru Ellefsen, var veldig hyggelige og lette å bli kjent med. De hadde som jeg tidligere har skrevet, to døtre, Venke og May Liss og en sønn som het Hans. Alle var like greie som foreldrene.

Det var kort vei til grensa mot Stokke, men noe lengre til skolen som lå på den andre siden av Semsbyen, et navn som mange kjenner til når de kom nordfra og skulle til Sørlandet. Det var ofte der de stoppet for å proviantere, så sommertrafikken var merkbar når vi skulle i butikken.

I nabolaget var det flere å leke med, men alle var yngre enn meg. Det var først da jeg begynte på skolen, i annen klasse, at jeg ble kjent med unger på min egen alder, men ingen ble det vi kaller lekekamerater.

I klassemiljøet var det lett å bli kjent, men det var bare en av dem som bodde i vårt område, en hyggelig gutt som het Ragnar Freitag. Mellom der han bodde og der jeg bodde, ble jeg også kjent med en som het Torfinn Eriksen. Han var ett år yngre enn meg, og moren hans skrøt av at jeg hadde lært ham å lese. «Ellers hadde han aldri lært det», sa hun, og jeg følte meg ganske så stolt da jeg fikk høre av andre at hun hadde sagt det.

Det var to andreklasser, og klassene var delt opp slik at de fleste av dem som gikk i den andre klassen, bodde i sentrum, mens nesten alle som gikk i min klasse bodde utenfor sentrum. Det betydde at mine klassekamerater bodde langt fra hverandre, noe som igjen betød at det bare var i skoletiden at vi var sammen. Etter skoletiden så vi hverandre lite.

Av læreren ble jeg tidlig kalt en drømmer, noe mor fortalte etter hvert foreldremøte. Jeg var en ihuga lesehest og elsket biblioteket i Tønsberg fra jeg var ganske liten. Mor tok meg med dit nesten hver uke, så hun var nok glad i å lese selv også. Selv i dag nyter jeg å kjenne lukten av bøker på bibliotekene.

Jeg har tidligere skrevet om disse såkalte «krigene» mellom forskjellige gjenger på Sem, og en dag fikk en av gjengene tak i meg. Jeg husker ikke hvordan jeg ble tatt, men det gamle grisehuset der bare den murede underetasjen sto igjen, husker jeg godt. Jeg husker at jeg ble bundet til en av stolpene som holdt taket oppe. Der ble jeg pisket med myke kvister. Ikke så hardt, tror jeg, men allikevel nok til at jeg kjente det. Jeg hadde lært at gutter ikke skulle skrike, så det droppet jeg. Jeg bare tidde stille og gikk inn i min egen tankeboble uten å se på dem, og til slutt dro de, mens jeg ble stående bundet.

Langt utpå kvelden, etter noen timer hørte jeg noen voksne stemmer som ropte navnet mitt. Noen ganger nær og andre ganger lenger fra. Jeg tror jeg sovnet litt mens jeg sto der, men plutselig gikk døra opp.

Senere unngikk jeg det området, men jeg hørte mor fortelle far at årsaken til at jeg ble fanget i grisehuset, var at jeg snakket så pent. Dette var noe de som hadde fanget meg, fortalte da saken ble undersøkt. Altså var det dialektforskjellene mellom Sem og Nøtterøy, som laget et kunstig motsetningsforhold mellom dem og meg.

Jeg fant meg egentlig aldri ordentlig hjemme mens vi bodde i området, noe som medførte at jeg holdt meg mer med Per Moen og Arne Bergsholm i Stokke. Ellers var det bøkene som var mine kamerater.

Biblioteket i Tønsberg
Fra venstre ser vi Kolbjørn Trevland, Hansemann Ellefsen, Torfinn Eriksen, meg og Roar broren min foran.
Fra venstre ser vi: Torfinn Eriksen, meg, Hansemann Ellefsen, Kolbjørn Trevland og Roar broren min bak.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 18 – Møtet med Brendsrød og Sem skole

DEL 2 – SEM 1955 – 1958

Kapitel 18 – møtet med Brendsrød og Sem skole

Møtet med Brendsrød syd i Sem kommune på grensen mot Stokke gikk greit.

Vi flyttet inn i annen etasje hos familien Ellefsen, en veldig hyggelig familie med to døtre, alle eldre enn meg og en sønn som var yngre enn meg. Jentene het Venke og May Liss og gutten het Hans og ble kalt Hansemann. Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende husmor, slik det ofte var på den tiden.

Da vi flyttet fra Nøtterøy og inn i annen etasje hos Ellefsen, lå hele sommeren foran oss, så det var god tid til å bli kjent i nærmiljøet, og som naturlig er, mistet jeg mye av kontakten med Nøtterøy og Solli som onkel Arne og tante Edith hadde overtatt.

Onkel Arne var mors bror, og han og tante Edith hadde én datter som het Greta. Jeg var aldri mer i huset der jeg hadde bodd siden jeg ble født. Mitt fokus var nå nabolaget rundt huset til Ellefsen, men de fleste av nabokameratene mine der var en god del yngre enn meg, så de ble ikke akkurat kamerater til meg, da bortsett fra Torfinn som var to år yngre, men etter hvert fant jeg to jevnaldrende kamerater, Per Moen og Arne Bergsholm, i Stokke.

Høsten kom, og jeg skulle begynne på skolen, på Sem skole som hadde mange flere elever enn Skjerve på Nøtterøy der jeg hadde gått første klasse. Jeg fant meg lett til rette blant medelevene, men nesten alle bodde spredt utenfor Semsbyen, så vi hadde lite omgang utenom skoletid. Derfor brukte jeg stadig mer av fritiden sammen med Per og Arne i Stokke.

En populær fritidssyssel rundt Semsbyen, var «krig» mellom forskjellige grupper, avhengig av hvor de bodde i forhold til skolen. Jeg ble aldri noen del av denne «krigen», men måtte passe på hvordan jeg kom meg hjem fra skolen, slik at jeg ikke ble fanget, og i og med at jeg ikke deltok, fikk jeg heller ingen oversikt over hva de kriget om og hvem som var på parti med hvem. Derfor var det naturlig at jeg en dag ble offer for en av gruppene men dette kommer jeg mer inn på senere.

Fra venstre: Kolbjørn Trevland, Hansemann Ellefsen, Torfinn Eriksen, meg og Roar broren min foran
Fra venstre: Torfinn Eriksen, meg, Hansemann Ellefsen, Kolbjørn Trevland og Roar broren min bak.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 17 – «Terje», ropte hun og alle lo.

Ett år etter at Jon Eddy hadde begynt på skolen, var det min tur. Jeg husker godt at Bjørn Bjønnes og jeg skulle gå til skolen sammen den første skoledagen vår uten foreldre. Hvem som hadde avtalt dette, husker jeg ikke, men Bjørn som kom fra Bjønnesgården som lå på en høyde bak butikken til Finn i Vollen, sto en dag på veien ovenfor tunet på gården der jeg bodde. Vi hadde begge nye klær, men der ble også alle likheter borte. Bjørn var i hvert fall ett hode høyere enn meg, med lyst krøllete hår og mye kraftigere og skikkelig blid.

Fru Østby var læreren vår og stemmen hennes var høy og kommanderende.

«Terje!», hørte jeg hver dag når jeg ble skjøvet ut av oppstillingsrekka før vi marsjerte inn i klasserommet. Det var som regel Odd fra Kjøpmannskjær som sto bak dyttingen. Han hadde funnet ut at fru Østby hadde fokusert blikket sitt på meg, så uten å bli sett dyttet han meg sidelengs ut av rekka. Og dermed fikk han de andre i klassen til å le. De visste godt hvem som var ansvarlig.

Ann Kristin Helgesen var stjerna for meg. Penere jente hadde jeg aldri sett. Hun hadde fregner og var like blid som Bjørn, og jeg var forelsket for første gang i mitt liv. Moren og faren hennes hadde butikk i Kirkeveien mellom skolen og Borgheim. Jeg traff henne igjen mange år senere da jeg gikk på Tønsberg Handel- og Kontorlærlingeskole i Aulaen på Vestfold Fylkesmuseum, og hun var like blid som tidligere.

I løpet av det første skoleåret ble det klart at mormor og morfar skulle flytte til Sandefjord for å starte en utstyrsbutikk der. Fra før hadde tante Lorry som var mors søster og onkel Arne en tilsvarende butikk i Tønsberg, og dessuten jobbet onkel Arne som agent for en importør og grossist av den slags varer.

Gården skulle mors bror overta, mors bror som også het Arne. Han var gift med tante Edith og de hadde en datter som het Greta. Hun er en av mine mange kusiner.

Jeg husker at mor og far fortalte at vi skulle flytte til Sem, noe som var «på landet» på den andre siden av byen og i den regionen der far jobbet mest. Der skulle vi bo i en leilighet i annen etasje akkurat som vi gjorde hos mormor og morfar, og far ville kunne komme hjem nesten hver kveld, fordi det var i det distriktet han besøkte gårdene som melkekontrollør, og i tillegg hadde han da også begynte å føre gårdsregnskaper for bøndene.

Broren min, Roar, hadde også blitt født, ett år før vi flyttet. Det var litt stas med denne lille broren, og for ham var det jo viktig at far var mer hjemme, nå som mor hadde to stykker å passe på. Mormor og morfar skulle jo flytte til Sandefjord.

Og jeg skulle bytte skole fra lille Skjerve skole på Nøtterøy til store Sem skole langt ute på landet. Ganske skummelt, husker jeg.

Bjørn Bjønnes og meg
Fetter Ole Robert og Roar broren min
Far med Roar, broren min, mellom beina og meg foran

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 16 – En dag var leketiden over for Jon Eddy og meg.

Han skulle begynne på skolen, mens jeg som var ett år yngre måtte vente ytterligere ett år. Det var da alenestreiftogene mine begynte, og etter hvert fant jeg en ny kamerat nesten helt borte hos Fon, bonden som jeg har skrevet om tidligere. Den nye kameraten het Dag, og han hadde en bror som het Tor.

Dag var mye høyere enn meg, og det var da vi begynte utforskingen av skogskollen på den ene siden av Nattvallveien. Utforskingen dekket hele skogskollen og veien som førte over fra Fons gård til Semsveien der vi kunne se rett over til tante Svanhild og onkel Hans. Tante Svanhild var mors eldste søster og aldersmessig kunne hun godt være moren hennes.

Mange år seinere traff jeg på Dag igjen, mens jeg var på marinens rekruttskole Madlamoen ved Stavanger. Da var han kvartermester med rød stripe, det vi kalte «Tyttis» og halvtroppsjef. Han fortalte at han samlet poeng for å komme inn på lærerskolen.

Dette året da jeg lekte med Dag, gikk svært fort, så fort at jeg egentlig husker svært lite fra den tiden. Og så kom sommeren og Jon Eddy hadde sommerferie fra skolen. Min pollenallergi hadde begynt å blomstre opp, og derfor var jeg var mye med tante Erna og onkel Kristian ut til Lindholmen, ei øy på Nøtterøys østside og som tilhørte Wedel Jarlsberg.

Det var mange som fikk lov til å sette opp telt for sommeren på Lindholmen. Teltet vårt lå ikke så langt fra huset til greven som vi kalte eierne selv om grevetittelen for lengst var fjernet, og vi fikk lov til å hente vann derfra i stedet for å ta snekka inn til Årøysund der tante Erna og onkel Kristian hadde båtplass.

Jon Eddy og Ole Robert hadde A-jolle og seilte mye. Jeg hadde ennå ikke lært å svømme, så jeg måtte holde meg på øya. Jeg husker at jeg leste mye og tenkte vel så mye, tenkte på alt mulig. Fotballen som tremenningene boltret seg med når de ikke seilte, fanget heller ikke interessen min.

«Du skulle vært filosof, du», hørte jeg ganske ofte.

Jeg husker at jeg satt og så på fotballspillet, men jeg fant ikke ordentlig ut av reglene.

Mange år senere, da jeg gikk på realskolen og var en av de raskeste til å løpe seksti meter, bestemte gymnastikklæreren seg for at jeg skulle inn på klassens fotballag.

 «Du skal spille på skolelaget», sa han, og dermed ble jeg plassert på en grusbane sammen med mange andre og plutselig var spillet i gang. Bare få minutter senere blåste han i fløyta, vinket meg inn med fingeren og ba meg løpe meg en tur i åsen bak skolen og ikke forstyrre fotballspillet.

«Makan til manglende fotballteft», hørte jeg bak meg i det jeg la i vei opp i skogen i retning av Eik.

Lindholmen utenfor Nøtterøy
Lindholmen utenfor Nøtterøy
Kjelle linjedelte ungdomsskole
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 15 – Bare vent til Terje får satt seg på’n, da er han ferdig.

Ulvøtangen var stranda vår. Når vi skulle dit, syklet mor med meg på bagasjebrettet. Vi syklet først ned Natvallveien til krysset ved gården til Nikolaisen der vi tok til høyre inn på Semsveien som førte oss over den lille broa over bekken der Nøkken holdt til.

«Tror du Nøkken ser oss nå», spurte jeg mor da vi syklet over broa.

«Det kan hende», svarte hun, «men det er ingen ting å være redd for når du ikke går dit ned alene». Da var det jammen bra at Jon Eddy var med da vi gikk dit ned for noen dager siden, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt, for det er ikke sikkert at mor hadde likt det, selv om Jon Eddy var med.

Etter at vi hadde syklet over broa, passerte vi butikken til Finn i Volden, og deretter fikk vi søndagsskolehuset Betania på venstre side. Betania var viktig for oss ungene, fordi det var der vi fikk røde stjerner stemplet i ei bok hver gang vi var der. Noen ganger fikk vi gullstjerne også, men den ble ikke stemplet, bare klistret på. Jon Eddy sa at «pøh, det er bare fordi de ikke vil bruke mer rødfarge, så de bare juger», men søndagsskolelæreren fortalte at det var fordi vi hadde vært der så mange ganger.

Etter Betania måtte vi krysse Berganveien og fortsette på Knarbergveien til vi kom bort til Ulvøtangen der det alltid var pent vær. Jeg kunne ikke svømme, så mor måtte passe på meg, og så måtte jeg aldri bade rett etter at jeg hadde spist. Det sa de voksne alltid. «Da kan du få krampe», sa de.

«Du burde snart lære deg å svømme», sa mor ofte. «Sissel Gro, kusina di, svømmer som bare det».

Jeg visste det. Jeg hadde til og med sett at hun hoppet fra brygga der de hadde båten sin. Det var ganske nifst å se på. Sissel Gro kunne altså svømme, selv om vi var like gamle. De bodde på Torød og hun hadde kort vei ned til brygga, så det var vel derfor hun hadde lært denne kunsten så fort, sa tante Ella som var moren hennes.

Alle rundt meg var flinkere enn meg. Slik oppfattet jeg det mange ganger. Sissel kunne svømme, Jon Eddy var flinkest i turn og skihopp, men hva var jeg best i, tenkte jeg. Det må jo være noe, og en dag hørt jeg det. Jon Eddy og jeg lekesloss i haven utenfor stuevinduene til mormor og morfar, og som jeg tidligere har beskrevet, var Jon Eddy lett, liten og veldig rask, så han ble alltid liggende øverst. En dag kom morfar og mormor ut i hvert sitt vindu for å se på, og det var da jeg hørte kommentaren fra morfar henvendt til mormor: «Bare vent til Terje får satt seg på’n. Da er han ferdig».

Ulvøtangen
Mor og Inger Johanne på Ulvøtangen
Ulvøtangen
Mor 93 år gammel på Ulvøtangen, vår gamle badestrand
Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Kapitel 14 – Appelsinbåter kan være farlige for en liten unge.

Butikken vår var «Finn i Vollen». Når mor handlet, behøvde hun ikke betale for varene. Alt som ble kjøpt, ble skrevet ned i en bok, og når mor og far fikk lønning ble varene betalt.

Butikken var spennende med alt det rare som fantes i hyllene bak ryggen til Finn som sto der i den blå frakken sin og smilte, men det mest spennende for meg, var det vi kalte kandissukker. Det var noen store brune glassaktige klumper som hang sammen ved hjelp av hyssing, og når noen bestilte noen gram av disse klumpene, halte han dem opp fra en kasse bak disken, hentet en hammer og slo dem i stykker på disken før han veide opp noen få biter som han la i en hvit pose som var spiss i bunnen.

Jeg fikk lite av dette kandissukkeret, fordi far var redd for at tennene mine skulle råtne bort eller at jeg skulle få sukkersyke, noe hans onkel Kristian i Oslo hadde, men Donald Duck fikk jeg hver onsdag, og det var det ikke alle som fikk.

Jeg fikk også appelsiner når far fikk kjøpt disse gule saftige fruktene i Friscokiosken rett ved bussholdeplassen, og noen ganger kom han hjem med ei hel kasse, og da var det fest.

En hendelse husker jeg godt. Det var lørdag og lørdagsbarnetimen. Mor og far satt på divanen med meg stående mellom seg, og vi spiste appelsiner. Det vil si at mor og far skrelte appelsinene, delte dem opp i båter og fóret meg med disse båtene. Plutselig fikk jeg ikke puste. Dette husker jeg, men heller ikke mer.

Mange år seinere fortalte mor at jeg var helt slapp da hun forsøkte å fiske opp en appelsinbåt som hadde satt seg fast i pusterøret mitt, uten at hun fikk det til. Så forsøkte hun å dytte appelsinbåten ned, men heller ikke dette nyttet. Til slutt tok far meg i beina, løftet meg opp med hodet ned, ristet meg, og «plopp» så kom appelsinbåten opp.

Nå, mange år seinere, vet vi at løsningen er å plassere ungen med ryggen mot den voksne og presse brystet hans/hennes fort sammen slik at lufta blir presset ut som et «poff».

Kandissukker
Friscokiosken ved Farmand-bussene. Den ble også kalt Vorta.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 13 – Familien som sprang ut fra Solli var stor.

Kapitel 13 – Familien som sprang ut fra Solli var stor.

Familien som sprang ut fra gården til mormor og morfar var stor. Mormor og morfar fikk ti unger, og mor var den yngste og den mest bortskjemte etter det jeg fikk høre i flere familieselskaper. Dette fortalte en av søstrene hennes. Til mors store irritasjon, og mine ører fanget det opp. Seinere spurte jeg mor om dette var sant, og av det hun fortalte forsto jeg at det nok var noe sannhet i det, og onkel Stefan var den som var den mest aktive bortskjemmeren.

Jeg traff aldri denne onkelen som hadde hjerteproblemer og døde før jeg ble født.

Tante Svanhild var den eldste av ungene, og deretter fulgte de andre tett i tett. Tante Lorry, tante Lillian, tante Marion, onkel Arne, onkel Paul, onkel Stefan, tvillingene tante Ella og tante Åse og min mor som heter Solveig. Jeg skriver «heter», for hun lever fortsatt i beste velgående, 93 år nå i 2020, som den siste av ungene på Solli Gård i Natvallveien på Nøtterøy.

Rekkefølgen på ungene husker jeg ikke helt sikkert, men resultatet var i alle fall at det ble en god del fettere og kusiner av det, og jeg husker at jeg plasserte dem i grupper. Den eldste var Venke som var nesten på mors alder, deretter Bjørn, Jan og Jarle.

Så hadde vi en mellomgruppe der Berit Johanne og Tor var de eneste. Og så kom vår yngste gruppe som besto av Sissel Gro, Rita, Greta, Solfrid, Svend Kristian, Bjørn Erik, Per Otto, Roar og meg.

Jeg tar et lite forbehold om at jeg kan ha glemt noen, men det var den yngste gruppen jeg forholdt meg mest til, da bortsett da fra Jarle som var en populær fetter å ha på besøk.

Sissel Gro og jeg var mest jevnaldrende, og jeg syntes alltid at hun var ei veldig kjekk og pen jente som var svært synlig og kunne svømme lenge før jeg visste hva svømming var. Hun bodde på Torød sammen med søsteren Rita og tante Ella og onkel Helge der vannet lå rett nedenfor huset deres, så at hun kunne svømme lenge før meg, var ikke så rart, tenkte jeg.

Svend Kristian, Bjørn Erik og Per Otto bodde i Sandefjord, men var som mange andre familiemedlemmer, svært ofte på besøk hos mormor og morfar i første etasje.

Ungene på Solli. Fra venstre Jon Eddy med meg bak, Sissel Gro med Roar på fanget og Venke lengst til høyre.
Fra venstre Per Otto og Bjørn Erik med Roar bak
Svend Kristian

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar