Kapitel 63 – Det var mye som mange ikke ville kalle mat, men vi ble alltid mette. MT Thorsholm 1966 – 1968.

Kapitel 63 – Det var mye som mange ikke ville kalle mat, men vi ble alltid mette.

MT Thorsholm 1966 – 1968

Maten om bord i Thorsholm var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Da bortsett fra lettsprengt torsk. Mor forteller at hun husker sitt eget utbrudd da jeg kom hjem etter nærmere to år ombord: «Herregud, så tjukk», og det stemte nok. Ti kilo tyngre uten at jeg hadde kjøpt nye vinterklær. Vi hadde jo gått i shorts nesten hele tiden. Men da jeg skulle hjem, løste jeg det ved hjelp av sikkerhetsnåler og hyssing.

Gammelt sauekjøtt. Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fant nok mat fra beitene. I stedet drev de dyra ned til havnene og solgte dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Sauekotelettene ble fortsatt servert da jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen, det som vi kalte plomma, som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten. Det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipper’n om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han ikke mistet ansikt overfor dem som hadde overvært hendelsen.

Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg visste nå at for en kineser var det bedre å dø enn å miste ansikt.

Flymotor som gnistret. Akkurat som en gang da jeg fløy til Hongkong med Air France. Noen timer før vi landet, begynte det å gnistre fra den av motorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten, og da han kom, pekte jeg ut mot den gnistrende motoren. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre.

Da maten skapte slåsskamp. Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten. Vi hadde flere messer om bord, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i «greasermessa» der maskingjengen spiste. Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke løst. De sinte truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» tok livet av dem.

Dårlig kost ga større inntekt. Når jeg tenker etter, var maten årsak til mange konflikter om bord. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne, og dess mindre han brukte til mat, jo større ble overskuddet og inntekten hans. En dag da han var i det intime hjørnet, fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus, det han kalte boardinghouse, i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var noe vi fikk lite av. Mens vi lå under land, fikk vi kanskje ett glass til frokost, for melk var dyrere enn vann. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet som mat. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å plukke gress var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue. Med en skarp kniv ble det skåret et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Denne slaktemetoden gikk greit helt til jeg kom forbi slakterommet og fikk se dette demonstrert. Jeg er svært glad i dyr og ga beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet slaktemetoden.

Kinesisk nyttårsfest. Et år ble alle vi norske invitert til kinesisk nyttårsfest i mannskapsmessa med over tjue småretter servert på små asjetter og skåler. En av rettene var levende musunger som de hadde drettet opp i maskinrommet. Musungene ble duppet i honning og spist levende. Det ble det også slutt på. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert året etter. Til drikke fikk vi et melkeglass med ren whisky, hvilket ikke var den beste måten å bli utørst på.

Brakkvann som drikke. Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra saltvannet. Dermed får vi et vann som var greit å drikke, men med lite smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. I stedet drakk vi da soda, brus eller øl. Dette gikk selvfølgelig ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde i tannkjøttet og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var den beste, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, og sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Om bord hadde vi brød med kakkerlakker som kom i tillegg til alle de andre spennende matrettene jeg fikk oppleve disse to første sjømannsårene. Når vi skar opp brødet måtte vi først plukke ut kakkerlakkdeler som lå spredt inne i skivene akkurat som rosiner i rosinbollene. Senere har jeg sjelden reservert meg mot nye matretter. Disse kakkerlakkene var overalt om bord. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom bror min Roar og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var disse husdyrene våre.

2020 01 12 - kakkerlakker

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Kapitel 61 – You save them. I save you. Good job.

Kapitel 61 – You save them. I save you. Good job.

En av radiooffiserens plikter var å etterse at de utendørs antennene fungerte. En av dem var en vaier som strakk seg mellom monkey island og masta midt mellom bygningen akterut og midtskipsbygningen, et ganske langt strekk. Selve antenna var isolert fra festene med en diger og ganske så tung glassisolator i hver ende. På grunn av sjøsprut og fuktig luft fikk isolatorene etter hvert et seigt belegg av salt og smuss som virket som en avleder slik at antenna etter hvert mistet noe av effekten sin.

Med jevne mellomrom klatret jeg opp leideren som var sveiset til dekksmasta for å vaske vekk saltet og skitten av den ene isolatoren, noe som gikk greit, inntil en dag da det ikke gikk så greit.

Diameteren på masta var ikke så altfor høy, og leideren var som jeg har fortalt, sveiset fast slik at bredden på leideren hadde nesten samme mål som mastediameteren. Jeg har aldri vært glad i høyder, men jeg passet hele tiden på å holde blikket inn mot masta når jeg kom opp i høyden, så det gikk egentlig ganske greit. I dag ville det vært pålegg om sikring ved slike jobber, men den gangen var det ingen som nevnte noe slikt.

Når kineserne malte masta brukte de en båtsmannsstol, og på toppen satte de seg på kula med beina i båtsmannstolen, mens de malte mastetoppen under kula som de satt på. Selvfølgelig galimatias, og dette skjedde kun en gang, inntil overstyrmannen så det og nedla forbud mot den slags risikosport.

Den dagen jeg skal fortelle om, hadde vi flott vær med svak slingring. Da jeg hadde kommet opp til isolatoren, kunne jeg se ned på noen av kineserne som jobbet rett under meg. Jeg husker at jeg syntes de var små, noe som betydde at jeg var ganske høyt oppe og at det var langt ned, men jeg hadde leidertrinnet, isolatoren og antennevaieren å holde i, så jeg følte meg ganske trygg. Jeg husker at det var da jeg kjente på isolatoren om den var klissen, at det skjedde, og det gikk veldig raskt.

Med venstre hånd rundt leidertrinnet begynte jeg å pusse på isolatoren som plutselig fòr gjennom hånden min. I ren refleks knyttet grepet seg rundt glasset. Da jeg kom til meg selv, var jeg det eneste festet for den tjue meter lange og tunge antennevaieren. Med venstre hånd i leidertrinnet og høyre hånd i enden av isolatoren hang jeg som en pepperkakemann ut fra masta og ropte ned til dem under meg på dekket. Det var så tungt, så tungt å holde vaieren uten å slippe samtidig som grepet rundt leidertrinnet ble mer og mer krampaktig. Det var vel fire mann der nede som kikket opp på meg med hendene som skyggebrem over øynene.

«Move, move», skrek jeg, og endelig løp de vekk slik at jeg kunne slippe isolatoren som gikk i dekket med en smell, mens glassbitene fòr i alle retninger. Deretter husker jeg lite før jeg merket at båsen, vår kjære kinesiske bås, snakket inn i øret mitt, og med ham som kurv klarte jeg å flytte beina mine, trinn for trinn, ned masta.

Vakthavende styrmann fortalte etterpå at han så alt som skjedde, fra da den flere kilo tunge glassisolatoren gikk i dekket, uten å treffe noen, fordi jeg klarte å rope dem som jobbet under meg vekk, til at jeg ble værende i masta, klamrende meg fast, uten å være i stand til å komme ned ved egen hjelp.

Båsen hadde også sett det som skjedde og fòr opp leideren helt til han hadde meg mellom seg om masta. Deretter var det han som gikk meg ned leideren.

«Du bør takke ham for livet ditt», sa styrmannen. Da jeg gjorde som han sa, la min redningsmann håndflatene mot hverandre foran brystet sitt og nikket lett: «You save them. I save you. Good job”.

2019 12 22 - motortankeren Thorsholm

Antenna gikk fra Monkey Island midtskips til masta mellom bygningene. Flott båt, ikke sant?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 50 – Vi brukte Pidgin English når vi snakket med kineserne (1966-1968).

Kapitel 50 – Vi brukte Pidgin English når vi snakket med kineserne (1966-1968).

Det er mange forklaringer på dette språket, men når vi brukte det mellom oss norske og kineserne, brukte vi å si at det var et beskrivende språk med enkle og vanlige ord. Den første gangen jeg hørte det brukt om bord, var da messemannen og boyen Ip Man Ying skulle vise meg ei rokke de hadde fisket. Han hentet meg på lugaren midtskips for å vise meg fangsten, trakk meg etter seg over stormbrua til dekket på styrbord side akterut. Da holdt de på å trekke opp ei Djevlerokke med giftig spiss. Ip Man Ying ropte «look see søl». Da forsto jeg at jeg virkelig måtte følge med. Fire mann trakk rokka helt opp til rekka, mens en av kokkene hogg av den giftige halespissen med kjøttøks.

«No can do» var et vanlig svar når de ikke hadde lyst til å gjøre det de skulle gjøre, og det var svært ofte.

«Long time no see», fikk jeg høre når jeg kom om bord etter at jeg hadde vært i land noen dager. Ved å bruke fantasien og beskrivende og enkle ord, var det lett å forstå hverandre. Hvis ikke, kom det vanlige svaret: «No can do, søl»

Var fisken de fikk til middag lite god, forklarte de dette med: «Long time no swimming fish».

«Topside taxi» betydde et lite fly og «topside miksmaster» betydde helikopter.

En gang da jeg var i land i Hongkong og fikk problemer med å finne tilbake til båten, gikk jeg inn i en butikk og fortalte: «Me sailor – no can find boat», og dermed fikk jeg både smil og følge til kaia.

Etter at jeg hadde vært om bord ett års tid, fikk vi en tur til Fawley i England. En svært høytidelig toller med nesen høyt i sky, pekte på en av postene i tolldeklareringsskjema og sa med skikkelig Oxford-dialekt: «Sir, please specify this, Sir!», og jeg svarer: «Me see other thing – look see», og pekte på kommentarene under. Tolleren ser på meg og spør om jeg virkelig er norsk.

Da skjønte jeg at jeg måtte tenke meg om før jeg snakket, i hvert fall når jeg snakket med engelske myndighetspersoner.

Ettertanke:

Kommunikasjon er ikke enkelt. I hvert fall ikke når vi i utgangspunktet snakker språk fra helt forskjellige språkområder. Da er det godt å ha mulighet til å bruke det vi kaller pidgin-english.

2020 01 10 - 1966-1968 - Thorsholm - Havnebilde - 19 - Losen ombord

 Los kommer ombord og blir tatt imot av en mannsterk  gruppe kinesere. De fleste med henda i lomma eller på ryggen. Kanskje dette er i Port Said?

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 49 – Stemningen om bord i Thorsholm (1966-1968)

Kapitel 49 – Stemningen om bord i Thorsholm (1966-1968)

Stemningen om bord i Thorsholm var stort sett veldig bra. Jeg skriver «stort sett», fordi vi hadde tre tilfeller med kineserne, og noen kalte dette mytteri, hvilket ikke var helt riktig slik jeg opplevde dem.

Alle tilfellene oppsto fordi vi ikke alltid forsto kinesernes tenkemåte. En gang nektet de å gjøre jobben sin og bevæpnet seg meg det de kunne finne, hovedsakelig verktøy, spisekniver og gafler.

Årsaken en gang var at airconditionsystemet hadde sluttet å fungere i bygningen akterut, mens den fungerte midtskips.  Dette opplevde de som urettferdig, og protesterte ved å samle seg på stormbrua som gikk mellom bygningene. De sto i klynger og oppførte seg svært truende. Skipperen gjorde klart skytevåpnene som vi var godt utstyrt med, men disse ble ikke brukt. Opprøret ble i stedet løst ved at maskinsjefen som var svært stor av vekst, løp som en sint okse gjennom flokken slik at de måtte hoppe vekk. Dermed «mistet de ansikt», og flokken løste seg opp.

En annen gang var det prinsippet «one man one job» som gjaldt. Det måttet nemlig åtte besetningsmedlemmer til for å løfte noen meter av en oljeslange på grunn av tyngden. Dermed mente de at det måtte åtte personer til for å gjøre en helt annen og mindre jobb som å skru opp åtte muttere på et mannlokk ned til en av tankene. Mannlokket dekket et hull som var stort nok til at en mann kunne komme gjennom. Dette opprøret løste seg ganske enkelt ved at skipperen godtok kravet, og dermed ble det til at en av kineserne skrudde, mens de syv andre sto bøyd over og så på.

En tredje gang var årsaken at rederiet hadde kjøpt inn nytt sengetøy til alle kineserne, men ikke til den hjemsendte greaserkokken som jeg har fortalt om tidligere. Da den nye greaserkokken kom om bord måtte han bruke et av de gamle sengesettene, og dette opplevde alle kineserne som urettferdig og stilte seg som tidligere opp på stormbrua bevæpnet med spisebestikk. Dette tilfellet ble også løst ved at skipperen godtok kravet og kjøpte nytt sengetøy til alle sammen. Det var uansett en liten pris for å ha det rolig om bord.

Ettertanker:

Jeg har forsøkt å finne bilder av kineserne, men finner bare ett, og det av Cheung Cheung Po, en kvartermester som jeg snakket mye med. Han sto om bord for å skaffe penger til å kjøpe kona si fra hennes foreldre. Kanskje dette forteller mer om hvordan vi betraktet kineserne. Ikke minst når vi brukte dette eiendomsuttrykket «våre kinesere». Vi var nok ikke kommet særlig langt når det gjaldt respekt for andre folkegrupper enn våre egne, og hvem var våre egne?

2019 12 28 - en av kvartermesterne våre

Quartermaster Cheung Cheung Po til rors.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 57 – Med kniver og gafler som våpen. Thorsholm 1966-1968.

Kapitel 57 – Med kniver og gafler som våpen. Thorsholm 1966-1968.

  • «Airconditionsystemet er ute av drift».

Det var førstemaskinisten som kom med informasjonen mens vi spiste. Egentlig var det ikke nødvendig å si det. Tretti varmegrader i messa akterut var merkbart. Spesielt når vi spiste varm lunsj.

  • «Dere midtskips slipper å svette. Der er alt ok», fortsatte han litt surt.

Det med at airconditionsystemet var ute av drift, var ikke uvanlig, men når temperaturen holdt seg over tretti grader utenfor, så var det ikke akkurat behagelig inne i messa.

Det var godt å komme tilbake midtskips. Jeg satt i radiorommet og lot airconditioningen tørke meg og skjorta mi, mens jeg tenkte på de stakkars maskinistene som var travelt opptatt med å finne feilen slik at det kunne bli levelig i lugarene akterut også.

Fra radiorommet var det en luke inn til bestikken, og lukedøren kunne skyves til side fra begge rommene.

  • «Hei gnisten. Kom og se!»

Det var vakthavende styrmann som stakk halve hodet gjennom luka som ikke var stor nok for hele hodet hans. Døra fra radiorommet gikk ut i en korridor der det gikk en ny dør inn til bestikken. Styrmannen sto ved glassene forut og pekte ned på stormbrua der en gruppe av kineserne hadde samlet seg. De fektet med kniver og gafler, mens de skravlet høylytt. Overstyrmannen sto et par meter fra dem og diskuterte med båsen som sto litt foran gruppen. Det var som regel han som var talsmannen for dem alle.

Endelig var de tydeligvis ferdig med diskusjonen, men vi skjønte på kroppsspråket at de ikke var blitt enige. Overstyrmannen snudde seg og gikk bestemt mot midtskipet mens båsen snudde seg mot gruppen sin og ropte og gestikulerte samtidig som han pekte mot midtskipsbygningen og deretter mot bygningen akterut.

Plutselig løp en av dem akterover, og snart etter kom han tilbake fulgt av enda flere. For oss som sto på brua, virket det ganske truende, og slik virket det tydeligvis også på dem som bestemte om bord, for snart etter var skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen samlet på brovingen. Vi hørte ikke hva de sa til hverandre siden døra dit ut var lukket for å holde varmen ute, men de var ikke helt enige med hverandre de heller.

Maskinsjefen var den som først brøt praten. Han så sint ut da han åpnet døren inn til broa der vi sto, lukket den igjen bak seg og marsjerte inn i bestikken.

  • «Ikke faen om de skal klare å holde meg her!», var det siste vi hørte før døra til korridoren smalt da han forsvant ned leideren mot dekket.

Vi andre sto spent og så ned på broa da maskinsjefen kom til syne, og i full fart marsjerte han, nesten løp, mot kineserne som sto i klynge med knivene og gaflene sine og sperret den smale stormbrua. Det så ut som om de skulle bli et kaos av mennesker hulter til bulter, men da han var bare et par meter fra dem, trakk alle seg til side slik at han kom helskinnet gjennom. Hendene som holdt knivene og gaflene i været sank ned, gruppen løste seg opp, og snart var alle i gang med sine faste gjøremål.

Senere på dagen var også airconditionsystemet i gang over hele båten.

Det skulle ofte ikke mye til før det oppsto uoverensstemmelser ombord, der sinnet var rettet mot oss norske, mens det andre ganger kunne det være internt mellom de forskjellige kinesiske grupperingene.

Den mest kritiske situasjonen mens jeg sto om bord, oppsto en gang på grunn av greaserkokkens kokekunst, eller manglende kokekunst. Han var ansvarlig for maten til maskingjengen, på samme måte som dekksgjengen hadde sin kokk, men jeg husker at greaserkokken var atskillig mindre delikat, og mange mente at det var hans svake sans for renslighet som var årsaken til det som skjedde.

Jeg husker bråket i korridorene da han ble behandlet i sykelugaren nederst i midtskipsbygningen. Han hadde blitt angrepet av dem han laget mat til, men han hadde klart å flykte fra angriperne og til midtskipet der stuerten hadde lugar. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting for å reparere hudskader forårsaket av kniver og gafler.

Mannen overlevde, men maskingjengens sinne la seg ikke. Stuerten hadde innpass til det som ble ment og sagt mellom kineserne, og han fortalte at maskingjengen fortsatt ville ta livet av kokken sin og hvis de ikke klarte det, ville de ordne det slik at familien hans ble tatt av dage av forbindelser de hadde i Hongkong. Løsningen ble derfor at greaserkokken ble sendt hjem fra første havn for å få familien sin i sikkerhet. Bråkmakerne ble holdt tilbake om bord noen dager før de også ble sendt hjem.

Mer kan vi ikke gjøre, mente skipperen og var ferdig med saken.

1966-1968 - MT THORSHOLM - Maskinsjefen

Maskinsjef Gunnar Engeli

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 56 – Hva som er rettferdig er forskjellig fra kultur til kultur (MT Thorsholm 1966-1968).

Kapitel 56 – Hva som er rettferdig er forskjellig fra kultur til kultur (MT Thorsholm 1966-1968).

Rettferdighet oppfattes som regel forskjellig i de forskjellige kulturer. Jeg husker uenighetene mellom oss barn og hvordan disse ble løst ved hjelp av en felles forståelse av hva som var rettferdig.

I dag, når vi er så tett på hverandre på kloden vår, og kulturene gnisser mot hverandre, når vi ikke vil fire på vår egen forståelse av hva som er rettferdig; da er det ikke spesielt merkelig at konflikter og kriger oppstår og vanskelig lar seg løse.

Jeg søkte på ordet rettferdighet på internett, og fant at ordet kan oppfattes på mange måter. Vi snakker i dagligtalen om rettferdig handel og mener med dette en mer lik fordeling av godene. Amerikanerne snakker om rettferdig krig som har med gjengjeldelse å gjøre.

Om bord i Thorsholm var vi to kulturer med to svært forskjellige forståelser av hva som var rettferdig, og noen ganger ble disse forskjellene svært så tydelige.

Som da dekksfolkene skulle flytte en av de tunge oljeslangene. De var svært tunge, og det måtte åtte mann til for å få dette gjort. Deretter skulle et mannlokk ned til en av tankene løsnes. Mannlokket hadde åtte bolter med omtrent ti centimeters avstander mellom dem. Båsen som var kineser mente at siden det var åtte bolter, måtte de være åtte mann på jobben, og spesielt siden de hadde vært åtte mann til å flytte oljeslangen. Dette var styrmannen svært uenig i, og dermed stoppet kineserne alt arbeidet.

«Mytteri», mente en av de norske offiserene mens vi spiste lunsj.

I land ville vi kalt arbeidsstansen proteststreik, men i skipsfartens vokabular fantes visst ikke dette ordet. Det eneste ordet som kunne brukes var mytteri.

«De har jo ikke avsatt skipper’n», sa en annen. «Ved mytteri tar jo besetningen over kommandoen om bord».

Det ble stille rundt messebordet.

«Det har de jo på en måte gjort nå? Vi får jo ikke gjort en dritt av det vi skulle ha gjort», kom det fra en av debattantene.

Jeg var den yngste og førstereis og mente av den grunnen at det var lurt og ikke si noe, men jeg ville jo følge med på hvordan denne konflikten ble løst. Selv hadde jeg vært midt oppe i en slik konflikt noen måneder tidligere da jeg spurte om en ekstra sauekotelett til middag, noe som endte med skipsrett der jeg var den anklagede og stuerten den fornærmede.

En av ventilene i radiorommet vendte ut mot dekket, og når jeg satte meg opp på skrivebordet, hadde jeg flott utsikt over scenen der dramaet ble utspilt, men jeg ble litt skuffet da overstyrmannen kom ut, smilte til alle, klappet alle på skuldrene og i løpet av sekunder var jobben i gang. En av kineserne skrudde opp den ene bolten, mens de syv andre sto rundt og så på. Deretter overtok en av de andre kineserne verktøyet og skrudde opp den andre bolten, mens de syv andre så på, og slik fortsatte de til jobben var gjort.

I messa vår, senere på dagen, mente mange at vi hadde mistet ansikt overfor kineserne og at dette kunne få konsekvenser, men konflikten ble løst, og da var det ingen som gadd å forfølge saken.

Verre var det da sengetøyet skapte problemer.

Rederiet hadde skiftet mannskap eller en del av dem i Hongkong og kjøpt inn nytt sengetøy til alle. Noen uker senere, i en annen havn, kom den siste med fly fra Hongkong. Han hadde vært om bord tidligere og hadde vært hjemme i Hongkong på ferie i noen måneder. Stuerten mente at han også måtte få nytt sengetøy, så det ble kjøpt inn på stedet.

Dagen etter ble det stor ståhei på dekket.

«It’s not fair», ble det påstått.

Den nyankomne hadde jo fått nytt sengetøy mens de andre hadde de gamle som også var nye siden de hadde fått dem noen måneder tidligere i Hongkong. I henhold til det alle kineserne mente var rettferdig, skulle alle ha like gammelt sengetøy. Stuerten som var ansvarlig for det hele, men ikke klarte å ordne opp slik at alle ble fornøyde, gikk til skipperen for å få ham til å ordne opp, men skipperen mente at dette var stuertens ansvar.

Om kvelden våknet jeg av et infernalsk bråk; det var hyling og skriking.

Stuerten bodde nederst i midtskipet, med en dør ut til korridoren og ytterligere en dør ut til dekket på nivå med stormbrua. Utenfor denne døren sto så godt som hele besetningen bevæpnet med kniver og gafler fra mannskapsmessene og byssa. Stuerten skulle tydeligvis tas. Han hadde flyktet oppover i korridorene til skipperen og sto der gråtende i frykt for hva gjengen utenfor kunne komme til å gjøre med ham.

Etter en kort diskusjon med overstyrmannen og maskinsjefen tok skipperen ansvaret. Han ba stuerten hente båsen opp til kapteinskontoret, og der lovet han alle nytt sengetøy så snart vi kom til en havn der slikt ikke var altfor dyrt. Jeg ble tilkalt for å skrive dette ned på et papir, og alle parter signerte slik at stuerten og båsen kunne ta det med tilbake til resten av besetningen.

«Du skjønner det, gnisten, kineserne tenker ikke som oss. De har en annen oppfatning av hva som er riktig og galt», sa skipperen senere på dagen.

Vi satt i radiorommet, og jeg hadde satt på den plata han elsket. Hvite Måke med Jens Book Jensen. Som vanlig når jeg spilte denne, ble øynene hans fuktige, og jeg kunne ane noen tårer på sidene av nesen.

«Hvordan vet du hva de tenker akkurat når du trenger å vite det», undret jeg.

«Jeg vet aldri. Må bare ordne opp», mumlet han; vår skipper på nær sytti år. Jeg tenkte med meg selv at «dette er du for gammel til, skipper’n».

2020 01 05 - Hvite Måke av Jens Book-Jensen

Hvite Måke av Jens Book-Jensen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 55 – Jeg gikk meg vill i Hongkong.

Kapitel 55 – Jeg gikk meg vill i Hongkong.

Året var 1967, og jeg var fortsatt om bord i Thorsholm på det andre året, Thor Dahls minste tankbåt på den tiden og den eneste med kinesisk mannskap. Vi lå på reia utenfor Hongkong sammen med mange andre båter, og skulle blant annet skifte ut den kinesiske besetningen med en ny. Om det var fordi vi skulle losse her eller om det bare var for skifte av mannskap, husker jeg ikke. Kanskje det var begge deler?

Det var et norsk firma i byen som var ansvarlig for å skaffe oss folk, en jobb de ikke var altfor flinke til, men det fungerte. Jeg mener å huske at navnet var Thoresen. Ikke alle kineserne våre skulle skiftes ut. Ip Man Ying, messemann i offisersmessa og midtskipsboy, var blant dem som skulle bli stående om bord. Han var gammel og kunne ikke regne med å få ny jobb, og etter hvert hadde jeg blitt glad i denne mannen som holdt orden på både lugaren og klærne mine. Verre var det at stuerten skulle bli, noe som betydde fortsatt dårlig kost for oss norske.

Etter at alt det nødvendige kontorarbeidet var unnagjort og sendt i land, skulle jeg til sjømannskirken for å bytte filmer, så jeg ble med agenten inn til land på Hongkongøya. Jeg hadde ikke vært her tidligere, men jeg hadde etter hvert lært meg til å finne fram i fremmede byer ved å spørre, og det skulle vel gå denne gangen også, selv om byen og havna var veldig «crowdy» av både mennesker og båter.

Fra havna skulle jeg ta en av Star-fergene over til Kowloonsiden og taxi videre opp til sjømannskirken som lå ganske høyt, og etter at jeg hadde byttet filmer, hadde jeg bestemt meg for å se Temple Street på øya, Temple Street der tyvgods ble omsatt i gamle dager. Det ble tidligere sagt at hvis du hadde hatt innbrudd, måtte du skynde deg dit ned, og hvis du var heldig, kunne du finne igjen dine egne frastjålne ting og kjøpe dem tilbake. Jeg hadde fått beskjed om at den gaten måtte oppleves, og siden den forventede avgangstiden for Thorsholm var satt til svært sent, så mente jeg at jeg hadde god tid.

Da agenten sa farvel for å gå til kontoret sitt, følte jeg meg ganske bortkommen der jeg sto alene på kaia, men han hadde vist meg med pekefingeren hvor Starferge-piren var, så det var bare å bevege seg i den retningen. Jeg måtte spørre meg litt fram, og takket være hjelpsomme mennesker endte letingen som vanlig i suksess. Fergene gikk med korte mellomrom, så det var bare å gå rett om bord. Turen over tok heller ikke lang tid, og jeg mener å huske at jeg kunne se Thorsholm fra fergen mens vi krysset over. Forut så jeg Kowloon som var litt mer idyllisk og trebevokst enn travle Hongkong med sine høye bygninger.

Jeg hadde det nok travelt for jeg husker ikke noe særlig fra sjømannskirken, men det som skjedde da jeg var tilbake på Hongkong-øya sitter som spikret. Jeg hadde to filmer, en i hver hånd, og disse koffertene var ikke helt enkle og hanskes med, men Temple Street ville jeg se før vi forlot byen. Det var ennå tidlig på formiddagen, og jeg hadde fått vafler og kaffe i kjerka, så nå var det bare å spørre meg fram, og endelig sto jeg der på et gatehjørne og så en masse bord med klær og musikkassetter. Jeg gikk langs bordene, observerte og memorerte. Tiden gikk. Dette var livet. Her kunne jeg bo, tenkte jeg, kanskje bli handelsmann, men snart var jeg ute av handlegaten og inne i en annen gate der mange solgte mat fra små boder. Jeg kjøpte noe som jeg kunne spise mens jeg gikk. Det krydde av folk og tråkkedoninger rundt meg. Noen biler hadde også forvillet seg inn i de trange gatene. Jeg pratet med noen av handelsmenneskene, gikk videre inn i nye gater og bare levde. Dette var herlig.

Plutselig kom jeg til å tenke på klokken. Det begynte å bli sent, men jeg hadde fått beskjed om at vi ikke skulle gå fra Hongkong før utpå natten, så jeg regnet med at jeg fortsatt hadde brukbart med tid igjen før jeg måtte være ombord. Nå var det bare å finne tilbake til kaia slik at jeg kunne få en taxibåt til å ta meg ut til Thorsholm. Jeg startet med å gå i den retningen jeg mente at fergene lå. I gatene ble det mindre sol, noe som signaliserte at det gikk mot sen ettermiddag.

«Jeg får spørre meg fram», tenkte jeg.

Som tenkt, så gjort. Jeg spurte det første mennesket jeg fikk øyekontakt med, og han viste meg retningen til Starfergene. Jeg tenkte at det måtte være lettest å finne fram til stedet der taxibåten hadde sluppet meg i land hvis jeg først kom fram til Starfergepiren. Teknikken som jeg mente måtte fungere, var å gå til det første krysset og derfra spørre om veien til fergene, fortsette til det neste krysset og gjøre det samme der. Dagslyset ble stadig svakere. Jeg hadde lett over en time, og husene rundt meg var høye, noe som gjorde at det var vanskelig å orientere seg. Jeg ble stadig mer urolig.

«Hadde jeg gått så feil?»

Til slutt stoppet jeg en ung gutt som så våken og hyggelig ut, lovet ham ti hongkongdollar hvis han ville gå foran og vise meg veien, og det gikk ikke lang tid før jeg så fergepiren foran meg. Samtidig som jeg ble lettet, ble jeg litt ergerlig over at jeg ikke hadde tenkt på denne metoden først. Jeg tipset gutten som smilte stort og spurte meg om jeg trengte mer hjelp, noe jeg takket nei til, mens jeg la håndflatene mot hverandre foran brystet mitt og bukket lett. Han gjorde det samme, men bukket noe dypere. Det var jo han som var tjeneren. Slik var det den gang.

Nå var det enkelt å finne fram til den delen av kaia der jeg hadde blitt sluppet av. Derfra speidet jeg ut mot reia der Thorsholm lå da jeg ble med agenten inn til land, men nå var det ingen båt å se, heller ingen båt som lignet. Dette var ikke bra, tenkte jeg. Den urolige følelsen begynte å gå over til svak panikk, selv om jeg visste at de ikke kunne gå uten meg, for gnist måtte båten ha. Slik var loven.

Jeg begynte å gå langs kaia der taxibåtene lå og spurte den ene etter den andre, men ingen visste eller var interessert i å hjelpe meg. Til slutt satte jeg meg ned på en benk, plasserte filmkoffertene mellom beina mine og begynte å tenke. Mens jeg satt slik, kjente jeg noe på skulderen min og snudde meg. En smilende gutt sto og så på den noe frustrerte unge mannen med filmkofferter mellom beina.

«Thorsholm?», spurte han, og lettelsen raste gjennom kroppen min.

«Yes, you know where she is?»

«Not me, but my father knows».

To timer senere sto jeg på dekket om bord. Overstyrmannen satt i dekkskontoret og gliste da jeg andpusten sto der med filmrullene som etter hvert hadde blitt stadig tyngre. Ankringsplassen var forandret mens jeg var i land, fortalte han, så de hadde sendt en taxibåt for å lete etter meg.

Jeg satte fra meg filmene på dørken ved døra, gikk ut på dekket og ut til rekka, satte det ene beinet på det nederste røret og lente underarmene på det øverste. Jeg så inn mot Hongkongøya på den ene siden og Kowloonhalvøya på den andre. Jeg begynte å fantasere om hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt igjen, funnet en av de vakre Hongkongpikene og satt bo der i den travle og tette byen. Jeg hadde som mange andre, lest flere bøker av Pearl S. Buck og mente at det kunne gått bra, i hvert fall i fantasien.

2020 01 05 - Star Ferries

Star Ferries

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar