Kapitel 86 – «Ja, Deres Majestet, nei, jeg mener nei, Deres Majestet. Jeg mener . . .

KNM Horten – Kronprinsparet kommer om bord (april 1969)

Den Norske Marine 1968 – 1969

I 1969 skjedde dette:

Frankrikes president Charles de Gaulle går av som president etter ti år i embetet.

Sirhan Sirhan ble funnet skyldig i drapet på Robert F. Kennedy

Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen trer i kraft. Grunnskolen blir 9-årig

På samme tid legger vi Narvik og vinterfestuka bak oss og setter kursen nordover for å teste Sovjetunionens reaksjonstid. Dette går ut på stadig å nærme oss deres territorialgrense. Over oss har vi fly som måler tiden som går før vi blir avskåret av sovjetiske båter eller fly. Denne aktiviteten holder vi gående et par uker før vi får beskjed om at vi skal plukke opp kronprinsparet i Skibotn i Storfjord for å frakte dem til Alta.

Sonja og Harald som hadde giftet seg året før, nærmere angitt 29. august, var på sin første Norgesturné og reiste rundt i Finnmark for å bli hilst av folket. Jeg tror kanskje at de fortsatt husker denne begivenhetsrike turen med KNM HORTEN som i stor grad var bemannet av gaster som snart skulle dimitteres og derfor hadde begynt å slappe av.

Det var en stor delegasjon som kom om bord i Skibotn. Fra medieverdenen kom fotografen Bjørn Glorvigen fra billedbladet NÅ og en kvinnelig journalist som jeg ikke husker navnet på, men jeg mener at hun hadde en spesielt spiss nese og at hun stadig skrev om kronprinsparet.

Den dagen da de sto på kaia, var det kuldegrader og glatt, fordi snøen ble påvirket av fuktigheten fra sjøen.

Om bord hos oss hadde det vært store forberedelser de siste to ukene før de kom. Det måtte blant annet skaffes en trompetist som kunne blåse en kongelig fanfare, og denne kunnskapen fant offiserene hos en som hadde spilt i musikkorps da han gikk på skolen. Det var nok flere som innehadde denne kunnskapen, men betingelsen var at de som skulle fronte kronprinsparet måtte være urefset, og av dem var det få om bord på KNM HORTEN.

Offiserene måtte også finne ut hvem som skulle stille i en tolvmannsgarde som kronprinsen kunne inspisere. Her var også betingelsen at alle måtte være urefset. Derfor fant de til slutt frem til meg, enda jeg egentlig var for lav i forhold til de andre og dessuten ikke var trent til slike ting.

Men tilbake til da kronprinsparet sto på kaia i Skibotn. Jeg sto akterut ved rekka og bak en ventil, slik at ingen i mottakelseskomitéen skulle se meg. Vi hadde nemlig fått advarsel om at vi ikke skulle være synlige for hedersgjestene.

Landgangen fra dekket og ned til kaia var dekket med skipets røde løper. Jeg ser fortsatt for meg kronprinsparet som sto der landgangen møtte kaia sammen med en av skipets adjutanter og to av oppasserne.

Oppe på dekket, rett ved der landgangen var festet til båten, sto vår kjære utplukkede trompetist som kanskje aldri hadde spilt trompet i slik kulde eller ikke husket hvordan det var å spille i kuldegrader. Den røde løperen, på sin side, hadde ligget på landgangen en god stund og det hadde antageligvis dannet seg en tynn ishinne under den, slik at den ikke lå så fast som den burde.

Idet kronprinsen satte først det ene benet og så det andre benet på den røde løperen, begynte den å gli. Hans Kongelige Majestet tok noen raske skritt forover, mens underlaget sklei bakover, raskere enn de kongelige beina, men han klarte i siste liten å få tak i tauverket som fungerte som rekke på landgangen. Dermed slapp han å få blodig nese.

Samtidig som alt dette skjedde, løftet vår kjære trompetist sitt blåseinstrument mot himmelen, presset munnstykket mot leppene, og dermed frøs disse to delene sammen. Ut fra den store åpningen i blåseinstrumentet hørte vi noen gurglende lyder som ikke lignet på noen fanfare jeg hadde hørt tidligere, men han viste stor tapperhet og ble stående slik helt til kronprinsen med følge hadde kommet om bord og inn i varmen.

Trompetisten og kvartermesteren trakk seg deretter raskt inn gjennom en annen dør, trompetisten med blåseinstrumentets munnstykke fortsatt festet til leppene sine og kvartermesteren med et oppsperret blikk i et rødflammet ansikt.

«Oppstilling. Garde. Gi akt».

Det var nestkommanderende stemme som hjallet over oss der vi tolv i skipets garde sto klar helt akterut, der det blåste som verst. Vi hadde fått beskjed om å stille i våre beste uniformer, med gevær. Mange av oss hadde ikke tatt i noe våpen siden rekruttskolen, så dette var uten trening eller annen forberedelse. Geværet var tungt der det hang mot skuldrene våre med løpene pekende i været, og vinden var ubehagelig sterk. Den kom fra den siden der den høyeste av oss sto. Jeg var den nest laveste og kjente at den rev og slet i geværet der jeg sto nest ytterst på babord side. Endelig kom kronprinsen. Vi hadde fått beskjed om at vi ikke fikk lov til å si noe annet enn «JA, DERES MAJESTET» eller «NEI, DERES MAJESTET», og i begynnelsen gikk det fint. Kronprinsen sa ingen ting, bare stanset ved hver enkelt av oss og inspiserte, men da han var noe over midtveis stilte han det vanskelige spørsmålet.

«Hvordan trives du, soldat?»

Jeg tenkte umiddelbart: «Hva svarer han nå?», men det var stille og kronprinsen bare sto og så, men så kom det:

«Ja Deres Majestet, nei jeg mener Nei Deres Majestet. Jeg mener . . .»

Min sidemann til høyre for meg, klarte ikke å holde seg. Jeg følte at latteren hans presset seg på. Hele mannen ristet av undertrykt latter. Han mistet kontrollen over geværet som sakte veltet over mot mitt, men like før det ramlet over meg, tok han et skritt sidelengs mot meg og dultet til armen min, den armen som holdt geværet mot skulderen. Jeg klarte så vidt å holde igjen, men han som sto ytterst var ikke så heldig. Jeg var 173 centimeter høy, mens han var knappe 165 centimeter med et like stort og tungt gevær. Han snudde hodet mot meg, så forskrekket på geværet som var i ferd med å komme mot hans, og dermed skjedde det som ikke måtte skje. Smellet av en tung mauser som traff dekket fra halvannen meters høyde, hørtes godt. Alle snudde seg omgående mot ulykkesstedet. Nestkommanderende og kronprinsen også.

Ingen av oss stilte mer i garde, men så skulle vi snart dimitteres. Så da så.

Resten av turen gikk som den skulle. Selv om vi hadde fått beskjed om å holde oss under dekk, fant vi ut at vi kunne oppholde oss på dekket helt akterut, uten å bli sett fra broen. Naturen rundt oss var et fantastisk skue. Vi ble fulgt av kanonbåter og torpedobåter, mens ubåtene som vi var moderskip for, måtte klare seg alene uten støtte.

Etterord:

Den kvinnelige journalisten som var med på turen mellom Skibotn og Alta, var Anne Baggethun fra NRK, sier Inger Johanne, kona mi.

KNM HORTEN med kronprinsparet om bord og eskortert av en TKB-skvadron
KNM HORTEN med kronprinsparet om bord. Vi fikk lov til å lufte oss helt akterut.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 85 – «Vi vet ikke hva som feiler deg. Det kommer en annen lege for å snakke med deg».

Vinterfestuka er over og vi er i sjøen igjen.

KNM Horten – Den Norske Marine 1968 – 1969.

Det hendte i 1969:

I 1969 ble Storstadion i Sandefjord innviet. Etter en dårlig sesong måtte Ballklubben igjen innse at det ble nedrykk.

Artisten Sissel Kyrkjebø ble født.

Vinterfestuka i Narvik er over. Det er fortsatt mars i året 1969, og vi er i sjøen igjen. Kursen er satt videre nordover, men som vanlig vet vi ikke hvor vi skal, bare at vi skal nordover.

Dette er det siste jeg registrerer før jeg våkner opp i et hvitmalt rom som er helt annerledes enn banjeren om bord. Alt er hvitt, og jeg drømmer ikke. Det kjenner jeg når jeg klemmer meg rundt underarmen med hånden på den andre armen. Jeg føler meg slapp, og jeg fryser. Det står en hvitkledd mann ved sengen min. Det er sikkert han som har vekket meg. Rundt halsen hans henger et stetoskop. Han ser ut som en lege?

«Hvordan føler du deg?»

Jeg forstår ingen ting:

«Hvor er jeg?»

«Du er på sykehuset her i Harstad. Du kom inn i natt med høy feber. Faktisk noe av det høyeste jeg har registrert i min karriere. Førtitre, nesten førtifire grader er mye».

Jeg tenker, men husker ingen ting. I går satt vi i radiorommet og hadde det kjempehyggelig. Og nå? Hvordan og hvorfor?

«Er jeg syk?»

Legen ser på meg med et tenkende uttrykk i ansiktet.

«Vi vet ikke hva som feiler deg? Det kommer en annen lege for å snakke med deg senere i dag».

Jeg blir liggende å tenke. Jeg husker ingenting. Litt senere kommer en ny lege inn til meg. Jeg ligger på et stort enerom, og det er like greit slik denne legen spør. Til slutt takker han for seg og går.

Jeg er fortsatt slapp, men fryser ikke slik som da jeg våknet. Jeg sovner, våkner og sovner igjen.

En ny dag demrer. Jeg er våken og har vært våken i flere timer da den første legen kommer inn igjen.

«Vi har sjekket prøvene vi har tatt av deg, men vi finner ingen ting. Du fortalte til min kollega at du er sjømann og har vært i Afrika og i Syd-Amerika?”

«Ja, i Kenya og Venezuela».

«Bodde du i land?»

Jeg fortalte om de vennene jeg hadde fått i Mombasa, og at jeg hadde bodd hos dem. Han spurte om det var mye mygg der, og jeg svarte selvfølgelig ja. Det var jo i Afrika.

«Du fortalte også at du har hatt høy feber tidligere?».

«Ja, men bare i et par dager».

«Vi tror at du kan ha fått malaria mens du var i Afrika og at denne bakterien har ligget innkapslet i kroppen din inntil den nå åpnet seg på grunn av forkjølelse. Uansett, nå er du frisk og kan reise om bord igjen».

«Kan jeg bli syk igjen?»

«Det vet vi ikke. Bakterien kan ha kapslet seg inn på nytt, og da kan selvfølgelig det samme skje igjen».

«Hvordan kommer jeg tilbake om bord?»

Han smiler:

«Bare bli liggende og slapp av. Det ordnes herfra. Du får beskjed».

Dagen etter er jeg om bord i Hurtigruta, og enda et døgn senere er jeg om bord i KNM HORTEN.

Senere forteller sambandssjefen at jeg ble funnet gående nede i korridorene uten at jeg kunne forklare meg. Dette var ikke tillatt, og dermed bar det til skipslegen som var vakthavende offiser den natten. Han fant ut at jeg hadde høy feber og pøste på med kinin for å få den ned.

«Men hvordan kom jeg herfra til sykehuset?»

«Det vet jeg faktisk ikke».

Jeg tenkte at det egentlig var helt uinteressant. Jeg var om bord i KNM HORTEN igjen, der jeg hørte til.

Meg ved rekka på KNM HORTEN. Kronprinsparet er om bord. Vi blir eskortert av kanonbåter.
Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Kapitel 84 – «Herregud! Er det disse som skal forsvare landet vårt?» (mars 1969)

KNM Horten – Den Norske Marine 1968 – 1969.

Dette skjedde i mars 1969:

Bjørn Wirkola satte den første verdensrekorden i den nye skiflygingsbakken i Planica med 156 meter 21. mars 1969 (hentet fra Wikipedia).

Amerikanerne landet på månen.

Ocean Viking fant olje i Nordsjøen.

—0—

Tidlig i februar 1969 ankom vi Haakonsvern i Bergen fra Southampton etter å ha spydd oss over Nordsjøen. Ved kaia ble vi alle satt til hovedrengjøring for å få båten ren og luktfri, og mens vi var på det travleste, kom skipssjefen med følgende melding til oss to radiotelegrafister:

«Dere får avløsning begge to», sa han. «KNM Alta skal inn i en seks måneders work-up med andre NATO-land, og siden dere snart skal dimitteres, har det liten hensikt i at dere deltar i treningen».

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til KNM Horten som var moderskip for ubåtene. Den var som snarest inne på Haakonsvern for å rustes opp for tur nordover, og to dager senere meldte jeg meg for kvartermesteren som var sjef for sambandsfolkene om bord.

Gjett om dette var forandring?

Fra det lille radiorommet om bord i KNM Alta, ble jeg nå vist rundt i et radiorom som var på størrelse med en vanlig norsk stue og mye bedre utstyrt enn det jeg var vant med. Vi var fire radiotelegrafister om bord, to på hver vakt, så i sjøen gikk vi fire timer på og fire timer av. I tillegg ble rommet også brukt som oppholdsrom av to kryptografer og to signalgaster, så støyen var merkbart mye høyere enn om bord i lille KNM Alta der ingen andre enn oss to radiotelegrafister og skipssjefen hadde adgang.

Banjeren om bord var også mye større enn det lille tolvkøyers-rommet på Alta. Her var vi nitti mann med åpen luke opp til dekket. Rommet var alltid mørkt, fordi noen alltid skulle sove, så livet ble svært forskjellig fra det trivelige og intime samværet om bord i minesveiperen der alle kjente alle. Her var vi delt opp i avdelinger der vi som jobbet med samband holdt oss mye for oss selv.

Kort etter at jeg hadde meldt meg til tjeneste om bord i KNM Horten, var vi på vei nordover. Enda en gang hadde vi sagt adjø til venner og kjærester uten å vite noe om når vi kom tilbake, men slik var det å være marinegast der kameratskapet var viktigere enn alt annet.

Den første stoppen hadde vi i Narvik der vi skulle delta i Vinterfestuka. Vi skulle først og fremst delta i et opptog som representanter for den Kongelige Norske Marine og feire rallarene og rallarkokka Svarta Bjørn som var så sterk, men som allikevel døde tjueto år gammel av tuberkulose.

Vi ble fortalt av dem som kjente til Narvik, at denne uka var større enn syttende mai, og vi «striglet» oss som best vi kunne til opptoget. Offiserene og kvartermestrene kommanderte hver sin avdeling. På vår høyre side gikk sambandskvartermesteren, og vi merket allerede på kaia at våre marinære skotøy ikke var tilpasset vinterføret i Narvik.

«Er han litt på en snurr?»

Det var min sidemann som kommenterte tilstanden til vår kvartermester, han som kalte seg selv «Kjempa i gata» selv om han var svært kort. Han pleide å være i godt humør, men ikke så godt humør som nå. De andre måtte jo se det vi så, men han ga de kommandoene han skulle.

«Gaster! Gi akt!»

Han gikk langs rekken av unge marinegaster som sto vendt mot ham. Nå var vi alle på vakt. Vi så at han var litt i ubalanse når han vendte om. Så marsjerte vi oppover i byen der vi ble tatt imot og tildelt plass i opptoget.

En stor andel av de lokale damene var kledd i bunader, og mange av mennene hadde sorte klær med den tradisjonelle rallarhatten. Vi så Svarta Bjørn sittende på en stol høyt over toget. Hun var vakker og ble båret av flere menn med de bredbremmede rallarhattene.

Det var både is og snø der vi marsjerte, og jeg kjente at det ikke var så lett å få feste for føttene når jeg marsjerte. Kvartermesteren gikk ved siden av oss. Jeg hørte at noen smålo. Dette hørte visst han også og snudde seg mot oss med granskende øyne uten å be oss stanse. Øynene hans var fuktige. Jeg så nå at han var skikkelig brisen.

Gata var smal der vi gikk, og stadig kommanderte han for å vise vår evne til å eksersere:

«Gaster! Holdt!»

«Gaster! Hvil!»

«Gaster! Marsj!»

«Gaster! Helt om!»

Det var en av disse gangene det gikk galt, skikkelig galt. Han kommanderte oss, og sekunder etter stoppet han selv, vendte nitti grader slik at han sto med ansiktet mot oss. Fortauet var tettpakket med folk slik at han ble stående med hælene mot fortauskanten som hadde en skråkant av is. Det hadde sikkert samlet seg en del snø som etter hvert hadde blitt til fast og glatt is. Vi som sto litt aktenfor ham, hadde ham i sidesynet, og så at han svaiet litt til siden og deretter bakover. Senere gikk alt veldig raskt.

Armene veivet, han snudde ukontrollert først den ene veien og så den andre veien, gjorde en liten piruett og dundret sidelengs i bakken. Uniformslua spratt av hodet hans og gikk kast i kast mot dem som gikk forrest. Der ble den liggende rett ved siden av en av offiserene som vendte på marinevis, plukket den opp og holdt den mot ham som fikk hjelp til å stable seg på beina av noen av tilskuerne. Det var da vi hørte en gammel dame som var ganske høyrøstet, sikkert fordi hun var tunghørt.

«Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?»

Når vi senere snakket om dagene i Narvik under vinterfesten, så var det dette vi husket. Den gamle damen som formelig ropte ut:

«Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?»

KNM HORTEN i 1969
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 83 – Alle var sjøsjuke om bord, unntatt kokken og artilleristen.

KNM ALTA i Bodø, Narvik, Tromsø og Southampton (vinteren 1968 – 1969)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Dette hendte i 1968:

1968-generasjonen eller Sekstiåtterne er et begrep som ble benyttet på den radikale generasjon av studenter i 1968 og de etterfølgende årene. Det skjedde mye på den verdenspolitiske scenen i 1968. Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy ble drept, det var Praha-vår i Tsjekkoslovakia, opptøyer i Paris, og verden så en bølge av studentdemonstrasjoner som blant annet endte i Tlatelolco-massakren i Mexico der muligens mange tusen ble drept bare dager før sommerlekene ble åpnet i samme by. (hentet fra Wikipedia).

Den niende august 1968 giftet Kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo Domkirke. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. At Kronprinsen fikk tillatelse til å gifte seg borgerlig, resulterte i en heftig debatt rundt monarkiets fremtid. Men motstanden var langt mindre enn mange fryktet, og da bryllupsdagen kom var alle uenigheter glemt, og det nye kronprinsparet fikk en overveldende mottagelse over hele landet. (Hentet fra Riksarkivet).

I 1968 ble Sandefjord og Sandar kommuner slått sammen til en kommune. (Hentet fra http://www.sandefjord.kommune.no/Om-Sandefjord/Historie/)

I det samme året beveget vi oss sakte videre nordover fra Mosjøen mot Bodø og Narvik. KNM Alta snirklet seg innimellom holmer og skjær. Vaktene ble mange og lange. Dagene og nettene gikk over i hverandre. Vi hadde ikke glassventiler, så om bord merket vi ikke hva som var dag og hva som var natt. Fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet og to timer søvn. Dagene ble kortere og nettene lengre, det ble stadig kaldere, og vi ble stadig trettere.

Byen Bodø opplevde jeg som svært kjedelig der vi lå ved kullkaia. Narvik det samme. KNM Alta snirklet seg videre innaskjærs nordover, nordover og nordover.

Fra dem som hadde erfaring fra denne kystvandringen, hørte vi om Tromsø der festlivet var enormt. Navn på restaurantene Rogers og Arbeideren surret i luften og skapte store forventninger, og endelig var vi der.

Det viste seg etter hvert at vi skulle bli liggende et par uker, og radiorommet ble stengt. De yngre som danset twist og shake ble faste gjester på Rogers, mens vi som foretrakk å danse swing og tango med knekk, valgte Arbeideren der det også var te-dans.

Hele skvadronen var samlet i Tromsø, og alle fortalte om opplevelsene på veien nordover. På en av båtene hadde skipssjefen blitt degradert av noen i besetningen under en fest på land. De hadde plassert ham på en stol, revet av ham alle distinksjonene og slått til ham så han ramlet ned av stolen. Det hele endte med sivilrettslig dom. Vi så aldri disse gutta igjen, og godt var det.

Tromsø hadde i den tiden også problemer med forskjellige ungdomsgrupper, akkurat som mange andre byer. Ungdomsgruppene delte seg ofte opp i raggarer i skinnjakker med store amerikanske biler og sosser som kunne være alt fra politisk engasjert ungdom til studenter og vanlige yrkesaktive ungdommer. Torvplassen var stedet der ungdomsopprøret i Tromsø startet, og det ble fortalt at byens brave borgere en dag hadde marsjert inn med balltrær og andre relativt ufarlige våpen. Alt endte med store tumulter og mange legemlige skader. Da alt skulle avklares dagen etter, ble det hele dysset ned. I den aktive gruppen av «byens brave borgere» deltok visstnok både lokalpolitikere og byens administrative ledelse.  Slik var det den gangen.

Tromsø var fantastisk, men en dag fikk vi ordre om retur sydover. Julen feiret vi i sjøen. Denne gangen gikk det raskere. Hele skvadronen var samlet, og ved et eller annet punkt skar vi over mot Southampton i England i et skikkelig drittvær. Minesveiperne var smale, mange meter høye og stakk knapt halvannen meter dypt. Vi gikk på linje, men sjøene kastet oss stadig rundt og ut av linjen, ofte mer enn nitti grader slik at vi måtte gjøre kuvending rundt de andre båtene og legge oss akterut. Alt var skalket. Dører, luker og ventiler. Jeg benyttet sjansen til å ta en tur opp på broa et par ganger når vi fikk inn viktige signaler og fikk oppleve et par slike rundkast.

Alle var sjøsyke ombord, bortsett fra kokken og artilleristen som til gjengjeld koste seg med feit kumle. Lukten spredte seg overalt om bord og gjorde situasjonen for oss andre, om mulig, enda verre. Vi hadde spybøtter overalt, og disse måtte være åpne slik at de raskt kunne benyttes. Den miksede lukten av kumle og spy, frembrakte stadig verre brekninger.

Da vi endelig seilte inn i havna i Southampton, var ikke landlov det viktigste. Vi var uthungrede, slappe og dødstrøtte uten å ha lyst på mat, men etter noen dager hadde vi kommet oss såpass at vi kunne tenke oss en tur på land, men da var vi allerede på vei tilbake til Haakonsvern i Bergen.

Minesveiperne side ved side. Bildet er lånt.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 82 – «Skynd deg», sa han. «Nesten er snart tilbake, og da er løpet kjørt for deg».

KNM Alta i Brønnøysund og Mosjøen (september – oktober 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

I 1969-utgaven av Hvem Hva Hvor leser jeg:

«I september 1968 kom meldingen om at Kosmos IV ikke skulle ut på hvalfangst i sesongen 1968-1969, og dermed er sannsynligvis det norske hvalfangsteventyret i Antarktis slutt for godt».

På samme tid om bord i KNM Alta forberedte vi oss til turen nordover. Vi visste det ikke da, men vi skulle ikke være tilbake i Bergen før etter fire måneder. Krisen som var forårsaket av russernes inntog i Tsjekkoslovakia var ikke over, og alt var hemmelig. Mange av oss hadde kjærester i Bergen og var travelt opptatt med å si et foreløpig farvel for denne gangen, og vi var unge og så fram mot nye eventyr langs kysten nordover.

Minesveiperne var ikke konstruert for utaskjærs seiling, så vi holdt oss inne blant holmer og skjær der vi ofte gikk så nær at vi kunne berøre land med båtshaker. Hver natt lå vi ved en eller annen kai uten at vi hadde særlig kontakt med den lokale befolkningen. Det første stedet var i Brønnøysund der skipssjefen bodde. Han hadde avtale om et middagsselskap i land og omvisning om bord, og det betydde oppstilling i gardeantrekk for dekksbesetningen. Vi i radiorommet slapp den slags, og kunne konsentrere oss om de enkle tingene som jobb, prat og kortspill.

Skipskatten som vi hadde fått om bord i Bergen lå krummet rundt seg selv i en av hyllene i radiorommet der den hadde funnet seg en koseplass hvor den alltid hadde øyekontakt med den som satt og tok imot signalene. Med et mjau signaliserte den når den ville strykes over pelsen, og når vi låste rommet ved landligge, fant den seg en eller annen køye i en av banjerne eller i byssa hos kokken der det alltid var et eller annet å spise.

Etter to netter i Brønnøysund gikk vi videre nordover. KNM Vosso som var i samme divisjon, hadde gått i forveien, og vi skulle ha rendezvous i Mosjøen. Resten av skvadronen var spredt rundt om på kysten og skulle ikke samles før Narvik eller Tromsø.

Kampen om å komme først i land i Mosjøen var stor. Det skulle være kun ett dansested i byen, og de som kom først, hadde klart de største mulighetene hos de lokale skjønnhetene. Det var nestkommanderende som hadde vakt ved gangveien, så jeg regnet med at mulighetene mine var svært dårlige, og som vanlig ble jeg stanset.

Ved første forsøk fant han støv bak på skulderen min og sendte meg om bord igjen for å få dette vekk. Ved andre forsøk fant han en upusset del på skoen, og slik fortsatte det en times tid. Jeg forsøkte om og om igjen, men hver gang fant han noe han kunne sette fingeren på, men etter utallige forsøk var jeg heldig. Det var vaktskifte, og dermed smatt jeg i land med en smil til vakthavende kvartermester som smilte tilbake.

«Skynd deg», sa han. «Nest’en er snart tilbake, og da er løpet kjørt for deg».

Vi var to danselystne som gikk opp i byen samtidig. Vi fant enkelt fram til dansestedet som besto av to rom med noen få bord og dansegulv. Musikk strømmet til oss fra et par høyttalere, men ingen danset. Fire jenter satt ved et bord og noen få gaster ved et annet. Vi hilste kjapt på våre besetningskolleger, gikk rett bort til bordet som jentene satt ved og bukket:

«Har du lyst til å danse?»

De to engasjerte spratt opp, mens vi smilte til kollegene våre over jenteskuldrene. Kollegene smilte ikke tilbake.

«Først til mølla, først malt», tenkte jeg.

Tidlig på morgenen, uten særlig søvn bak meg, var vi i gang igjen med fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet, to timer søvn og så på han igjen.

«I neste havn er det din tur til å ha radiovakt», sa kollegaen min.

KNM ALTA slik den ser ut i dag.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 81 – «Er det noen som vet hvor vi skal?»

Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968).

Den Norske Marine 1968 – 1969.

En dag forlater vi Haakonsvern. Det er september 1968. Vi vet ikke hvor vi skal, bare at vi i dag er på vei nordover. Alle spekulerer og spør hverandre:

«Er det noen som vet hvor vi skal?»

Artilleristen som er vervet og har vært i marinen noen år, smiler lurt. Han er eldre enn oss andre. Vi ser på ham. Alle sammen. Og tenker.

«Kanskje han vet? Han har erfaring og kjenner sjefen bedre».

Vi to radiotelegrafister vet noe mer. Vi vet at sjefene heller ikke vet. Hver dag til samme tid kommer skipssjefen inn til den av oss to radiotelegrafister som har vakt. Vi deler jobben, vi to. Fire timer radiovakt, to timer i kryptorommet og to timer fritid som vi bruker til å spise og sove. Til fast tid hver dag kommer han inn for å åpne safen. Safen der alle de hemmelige papirene ligger. Det er kun han og vi to som har tillatelse til å oppholde oss her. Han har én kode og vi to som har ansvaret for radiorommet har en annen. Vi loggfører det vi gjør, men det er kun han som ser innholdet. Sammen med signalene som vi mottar over radioen fra hovedkvarteret på Haakonsvern, får han vite hvor vi skal den dagen, og nesten hver kveld går vi inn til kai et eller annet sted. Noen av disse stedene er svært små, mens andre er større. Vi kryper gjennom smale sund og beveger oss hele tiden nordover. Noen steder er det så smalt at vi kan berøre land når vi strekker oss ut over rekka. Noen ganger ligger vi sammen med de andre minesveiperne i skvadronen vår, mens vi andre ganger ligger alene.

Vi er seks båter i skvadronen. Alta, Vosso og Kvina er tre av dem, og vi er en av de lykkelige båtene. Kvina er den som har mest problemer i besetningen, og en kveld blir skipssjefen degradert av mannskapet mens de har en fuktig aften i land. De plasserer ham på en stol og river av ham striper og skulderklaffer før en av de mest bråkete slår ham ned.

Vi får presentert historien noen dager etter. Da er allerede de skyldige brakt i land. Vi hører aldri mer fra dem, men det blir sagt at de er overført til sivil straffedomstol.

Så sant det er mulig går vi i land, og mange steder er det dans. Da er det viktig å komme raskest mulig fra borde slik at vi er først ute på jaktmarkene. Noen ganger er vi heldige, mens vi andre ganger bommer; akkurat som andre former for jakt.

Jeg har en fiende om bord. Han er nestkommanderende og er stadig på jakt etter meg. Jeg nektet ham adgang til radiorommet én gang, og dermed var det gjort. Han besluttet tydeligvis at dette skulle hevnes.

Når han har vakt ved landgangen er det vanskelig å komme i land. Et hårstrå på jakkearmen eller en flekk på skoen er nok. Da blir jeg sendt om bord igjen for å fikse dette.

En dag går han forbi messebordet mens jeg sitter og prater med en annen. Døren inn til radiorommet er to meter fra meg og står på gløtt. Dette er forbudt, og han fanger det opp med sideblikket sitt, og dermed er veien kort inn til skipssjefen og anmeldelse. Anklagen er at jeg har forlatt radiorommet uten å låse døren. Etter forhør og vitneføring bestemmer sjefen seg for at bevisene er for svake til å være gyldige.

Hele tiden beveger vi oss nordover uten at noen vet hvor og hva vi skal. Uroen i Tsjekkoslovakia skaper fortsatt uro i NATO og derfor er vi hele tiden klar for operativ tjeneste. Alle mener at det er derfor vi aldri vet noe om hvor vi skal, og fortsatt er det nei til permisjoner.

I radiorommet ligger skipskatten i en av hyllene. Vi fikk den om bord før vi gikk fra Bergen, og den blir hele båtens kjæledegge. Til tross for at radiorommet er topphemmelig får katten lov til å oppholde seg der. Den forteller ingen om hva den ser. Den bare sover og maler. Til og med nestkommanderende aksepterer dette.

En dag ankommer vi Narvik. Det er vinterfestuka og vi skal være med for å representere Den Kongelige Norske Marine, men det er en annen historie.

En minesveiper slik KNM ALTA så ut da jeg var om bord. Broa var helt åpen.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 80 – «Ni elleve Rønning, du skal melde deg for skipssjefen om bord i KNM ALTA umiddelbart».

KNM Alta fra 26. august 1968 til 13. februar 1969.

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Den syttende dagen etter at jeg hadde kommet om bord i Vosso, kom KNM Alta seilende inn og la seg inntil oss, kun atskilt av to digre sorte fendere. En gangvei ble lagt mellom båtene, alt mens jeg avventet ordre fra skipssjefen, og utpå ettermiddagen kom flaggkvartermesteren som jeg hadde forholdt meg mest til, inn i messa der vi satt og spilte kort.

«Ni elleve Rønning, du skal melde deg for skipssjefen om bord i KNM Alta umiddelbart».

Jeg følte meg lettet. Om bord i Vosso hadde jeg bare vært til stede uten å høre til og derfor måttet skifte køye mange ganger etter hvert som noen kom tilbake fra permisjon, mens andre dro på permisjon. Nå skulle jeg dit jeg skulle være fast med egen soveplass. Det var raskt å tømme skapet som jeg hadde disponert og fylle skipssekken. Det var ikke mye jeg hadde av personlige eiendeler. Alle mine sivile klær hadde jo blitt sendt hjem mens jeg var på rekruttskolen, så det jeg hadde av personlige eiendeler kunne fylle en liten tekstilpose som jeg la på toppen av de militære eiendelene i skipssekken.

Det kriblet litt i magen når jeg nå skulle bli kjent med nye skipskamerater. I det jeg gikk over gangveien mellom båtene, så jeg en fenrik som sto på dekket av KNM Alta. Han så morskt på meg som kom gående litt avventende. Han var ikke mye eldre enn meg, kanskje bare et par år, men han var offiser, og jeg hilste med hånden til capsen.

«Ni elleve Rønning, radiotelegrafist, til tjeneste».

Han hilste ikke tilbake, noe jeg oppfattet som at forholdene også der var ganske uformelle, så jeg gikk over til å legge til «hei», noe som tydeligvis ikke var riktig sett fra hans synsvinkel. Han så bare skarpt på meg:

«Hva har du her å gjøre?»

Jeg la vekk alt det formelle militære, og sa at jeg hadde fått beskjed om å melde meg for skipssjefen.

«Ebbesen er i land», svarte han, «jeg har ikke hørt noe om deg, men få av deg paradeuniformen og sett i gang å vaske. Ebbesen vil ha en ren båt når han kommer tilbake».

Dermed snudde han seg og gikk vekk uten å besvare min militære hilsen. Jeg gikk inn i bygningen der alle var i gang med å vaske og presenterte meg med et «hei» til alle jeg passerte og ble sendt videre inn i messa der jeg fant en kvartermester som tydeligvis var ansvarlig for rengjøringen.

«Kollegaen din er i radiorommet», sa han. «Bank på døren der borte og meld deg for han, så viser han deg videre».

Døren han pekte på, var omtrent en meter fra hjørnet på messebordet der jeg sto. Jeg gjorde som kvartermesteren sa, døren åpnet seg, og en smilende lyshåret krølltopp ønsket meg velkommen på kav bergensk. Han hadde slått an tonen og i løpet av de første minuttene var kameratskapet om bord bygget. Han trakk meg inn i det lille radiorommet på noe over en kvadratmeter og lukket og låste døren bak meg.

«Du kan sitte på den lille hylla inntil skottet bak deg», sa han. «Dette er det nest mest hemmelige rommet om bord. Ingen andre enn oss og skipssjefen har adgang hit. Det mest hemmelige rommet er kryptorommet på den andre siden av messa. Det er cirka fire meter mellom radiorommet og kryptorommet, og begge dørene må være låst til enhver tid. Adjutanten som også er nestkommanderende, er en drittsekk og vil prøve å ta deg så snart han har mulighet til det.

«Det var vel han som stoppet meg ute på dekket», svarte jeg. «Jeg tror han allerede har blinket meg ut!»

«Uff, da må du passe deg», svarte min nye kollega. «Han sniker seg rundt hjørnene og er bak deg uten at du merker det. Ebbesen er skipssjefen, kapteinløytnant og veldig grei. Han kjørte en torpedobåt opp på et skjær og ble forvist hit. Nå skal jeg vise deg kryptorommet og køya di».

Han reiste seg fra den eneste stolen i rommet, foran radiomottagerne og skrivemaskinen med papirrullen, lukket opp døren, låste den bak oss før han fortsatte forbi langbordet i messa og pekte på en ny dør som han låste opp.

«Her er kryptorommet», sa han. Jeg så inn på et rom på halvannen meters lengde og en halvmeters bredde der kryptograferingsmaskinen sto på et bord ved siden av et skap. «Når vi er i sjøen er vaktene fire timer i radiorommet, omtrent to timer i kryptorommet og to timers søvn. Deretter er det på han igjen. Tøft kjør, men så er vi ikke lenge i sjøen av gangen. Heldigvis», la han til før vi gikk ut. Han låste døren og pekte videre inn i den smale korridoren: «Der inne er vasker og to dusjer. Vi har lite vann når vi er i sjøen, men kobler oss opp til vannforsyning fra land når vi ligger inne. Nå skal jeg vise deg køya di».

Han gikk videre et par meter til hullet ned i den forre banjeren, mens jeg hentet skipssekken som jeg hadde latt bli stående igjen ved langbordet i messa og fulgte etter ned leideren der han hadde forsvunnet.

«Køya di er her. Du får den nederste, og jeg har den over. Ulempen med den nederste er at alle setter seg på den når de er her nede, men du er ny, så den er den eneste ledige akkurat nå. Ser du tauverket inne ved spantene? De er til å surre deg fast når vi er ute i drittvær, slik at du slipper å bli kastet ut av køya, men du ligger nederst, så det er kort vei ned til dørken. Ser du at det er kort vei mellom spantene? Når ei mine eksploderer under oss, skal de være nok til at det ikke går hull i skroget, for utenfor er det bare vann. Null isolasjon og mye fuktighet», la han til før han fortsatte. «Alle jentene lukter at du er på minesveiper. Alle som bor her ned i banjerne lukter litt av mugg. Offiserene bor over dekk, så de er mer populære, så det er om å gjøre å komme først i land. Nå får vi fortsette med vaskingen. Du kan bli kjent med de andre mens vi jobber”.

Min kollega var en typisk bergenser. Han snakket mye, men var en kjernekar, akkurat som de aller fleste om bord, bortsett da fra adjutanten som aldri ble min venn, men det kommer jeg tilbake til.

Dette kapitlets etterord:

Mens jeg har vært i gang med å skrive om min tid i Den Kongelige Norske Marine har jeg funnet på Internett at KNM Alta er den eneste minesveiperen av Saudaklassen som ikke er hugget opp. På Wikipedia leser jeg: «KNM «Alta» er en norsk minesveiper av Saudaklassen som var i bruk i det norske sjøforsvaret fra 1966 til 1996. Båtene var utelukkende bygget i tre eller ikke-magnetiske metaller. Etter at KNM «Alta» ble tatt ut av tjeneste ble den gjort om til et museumskip. Den eies av Forsvarsmuseet, men blir driftet av den frivillige organisasjonen Fartøylaget KNM Alta.

Den ligger ellers stasjonert rett under Akershus Festning der jeg har fått anledning til å komme om bord sammen med kona. Artig gjensyn.

Min kollega om bord i KNM ALTA
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 79 – «Husk røra oppunder dekk. Sjefen sjekker alt, vet dere».

Haakonsvern i Bergen (juni til august 1968).

Farvel Madla. Farvel rekruttskole. Jeg skal aldri se deg igjen. I to måneder hadde jeg holdt meg innenfor portene. De pliktige aktivitetene hadde tatt mesteparten av tiden, og resten hadde jeg brukt til trening og på språklaboratoriet.

Nå sto radioskolen på Haakonsvern for tur, men først skulle jeg hjem til Langerød på Sem på ni dagers permisjon. Det var juni måned og tid for sommersko i stedet for rekruttskolens støvler. Jeg husker godt at jeg gikk ned mot Semsbyen. Jeg var i kjempeform etter all treningen på rekruttskolen, og alt var bare herlig. Kameratene holdt på med sitt, så det ble ikke mange turer på byen, men ni dager gikk fort, og snart satt jeg på toget på vei til Bergen og Haakonsvern.

Jeg skulle bli en av dem som kunne håndtere det mest hemmelige i marinen og måtte derfor bli sikkerhetsklarert for «top secret» og få lov til å bruke den kompliserte kryptograferingsmaskinen med navnet som vi ikke en gang fikk lov til å uttale.

Bergen sommeren 1968 var en fantastisk tid. En sommer uten det berømte Bergenregnet; bare nydelig vær som dessverre forårsaket vannmangel i hele området; også på brakkene våre.

Unge mennesker våkner akkurat som blomstene og får kjærester. Så også jeg. En søt ung dame fra bydelen oppunder fjellet ville være kjæreste med en ung marinegast.

På skolen lærte vi om sjøforsvarets radiokommunikasjon og kryptografering. Vi lærte om å være anonyme og unngå å røpe det vi jobbet med. Vi lærte om at selv våre nærmeste kunne være spioner for fremmede makter. Vi lærte at vi aldri måtte snakke om det vi gjorde. Vi lærte at våre fiender og marinens etterretning alltid kunne være i nærheten av der vi var, og hvis vi ble tatt i å snakke om det hemmelige, var det bare rett ut for å koste asfalten på Haakonsvern.

Denne sommeren var vi også opptatt av det som skjedde i Biafra i Nigeria. Om sultende Biafra-barn og den største sivile matvarehjelpen i historien, med ledelse fra Sverige.

Et år tidligere var jeg med Thorsholm oppe i Biafra, i Bonny River i Nigerdeltaet, og jeg følte at jeg burde hjelpe. I radioen hørte jeg at det trengtes radiofolk der nede. Radiofolk som skulle hjelpe flyene som kom med matvarer. Jeg snakket med en medelev om dette, og sammen gikk vi opp til det vi populært kalte «Pentagon» som var hovedkvarteret på Haakonsvern. Vi gikk opp dit for å søke om å få avtjene verneplikten vår i Afrika. Avslaget kom raskt.

«Med så mye usikkerhet vi har i Europa, er dette uaktuelt», er det eneste svaret vi fikk.

Radioskolen på Håkonsvern i Bergen gikk raskt unna. Etter to måneder på skolebenken ble jeg tildelt tjeneste på minesveiperen KNM Vosso.

«Ni elleve Rønning», hørte jeg da vi sto oppstilt etter eksamen. «Du skal til annen minesveiperskvadron første divisjon. Båten heter Vosso. Ni elleve Rønning, tre av».

Jeg tenkte at dette var litt tøft.

«Forventet levetid i strid om bord på minesveiperne er særdeles kort», sa en av lærerne, «og radiotelegrafistene er spesielt utsatt. Når minesveiperne er aktive, hender det ofte at ei mine eksploderer under båten, slik at båten blir kastet opp i luften, og det er når den faller ned i vannet igjen at hodet kan bli knust oppunder dekk, fordi båten faller raskere enn soldaten. Derfor er hjelmen viktig, også i radiorommet», sa læreren.

Vi var unge alle sammen, og jo farligere det ble presentert, desto mer spennende var det. Det var mye snakk om krigssituasjoner, for det var jo det skolen skulle forberede oss til.

Det var klart andre mål for status i marinen enn i det sivile liv, og uniformene ga oss fellesskapsfølelse og gjorde at vi tenkte ganske likt.

Jeg var ledende menig. Alle som dro med seg sitt sivile fag over til militærtjenesten ble ledende. Dette ga også status, men enda viktigere, vanlige menige måtte være om bord klokken tolv om natten, mens vi som var ledende menige og hadde rød krone på armen, kunne være ute til klokken syv om morgenen. Dessuten hadde vi en krone mer i lønn per dag. Mens vanlige menige hadde seks kroner, hadde vi syv kroner. En halv liter øl kostet fem kroner, så en krone ekstra per dag, betydde over en halv liter øl mer per dag.

Jeg hadde ennå ikke sett hvordan en minesveiper så ut, og da jeg kom ned til kaia og fant den lille båten gjemt bak en stor fregatt, ble forventningene sterkt redusert. Den smale grå båten med brobygningen som en høy kloss litt foran midtskipet virket ikke imponerende. Jeg hadde fått beskjed om å melde meg for vakthavende offiser som ville gi meg videre instrukser, men noen vakthavende offiser fant jeg ikke, bare en kvartermester som sa hei og viste meg døren inn i det lille overbygget der det var full aktivitet med rengjøring. Det myldret av gaster i hvite t-skjorter med blå kant rundt halsen og marinens arbeidsbukser, og alle var utstyrt med kluter og bøtter. En flaggkvartermester dukket opp fra intet og satte øynene rett på meg. Jeg rev av meg marinecapsen og nikket bakover slik jeg hadde lært at jeg skulle gjøre innendørs og meldte:

«Ni elleve Rønning, nyutdannet radiotelegrafist, melder meg til tjeneste».

Han løftet på hodet sitt, gransket meg med et tvilende uttrykk.

«Vi har to radiooperatører, så du skal nok til en av de andre båtene. Stå her mens jeg sjekker dette med skipssjefen».

Dermed forsvant han inn i en smal gang til venstre for meg. Korridoren der jeg sto var knapt en meter bred, og et par tre meter lenger inn så jeg et langbord som gikk fra side til side og omtrent en meter lenger inn, så jeg sort hull som førte ned i noe jeg ikke kunne se. Jeg gikk et par skritt lenger inn og fant en åpning inn til venstre. Innenfor der var det et lite rom fullt av kasseroller og en ungdom på min alder i kokkeklær. Jeg skjønte at det måtte være byssa og kokken.

«Hei», sa han da jeg kikket inn. «Ny mann? Jeg er kokken og lager mat til førti mann på disse to kvadratmeterne. Imponerende, ikke sant?»

Jeg nikket og smilte mens jeg presenterte meg. Mer rakk jeg ikke før jeg ble avbrutt av en stemme:

«Hei du gnist!»

Det var flaggkvarten igjen.

«Du skal til Alta, den andre båten i divisjonen vår. Den kommer inn om et par uker. Finn deg ei ledig køye i forre banjer og sett i gang med å vaske. Sjefen inspiserer om et par timer».

Jeg fortsatte et par skritt forbi langbordet og så at det var et kort bord med plass til fire på den andre siden. En meter lenger inn var hullet som gikk ned i det rommet flaggkvarten kalte forre banjer. Jeg slapp skipssekken ned før jeg klatret etter. Det var mørkt der nede, men jeg kunne så vidt se at det var møblert med fire køyesøyler, hver med tre køyer i høyden og knappe halvmeteren luftrom mellom hver køye.

Ved siden av trappa som jeg nettopp hadde klatret ned, var det små skap på omtrent førti ganger førti centimeter, og helt forut gikk det en stang fra side til side der det hang uniformsjakker. Jeg flyttet skipssekken innunder jakkene, la jakka mi over sekken, og returnerte opp til kokken som virket svært hyggelig, akkurat som kokker flest. Jeg var glad i mat og tenkte at det var best å holde meg på god fot med ham. Han viste meg hvor jeg kunne finne bøtte, vann og klut, og kort tid etter var jeg i gang med å hilse på mine nye skipskamerater som samtidig veiledet meg i min nye beskjeftigelse som rengjører.

«Vi bor trangt, men ubåtmannskapene har det trangere», fortalte en. «Her bor tolv mann i forre banjer og atten i aktre. Alle har sin egen køy. Offiserene har det ikke spesielt romslig de heller, men vi blir godt kjent med hverandre».

«Gaster!» 

Det var flaggkvartermesteren som dukket opp igjen. 

«Husk røra oppunder dekk. Sjefen sjekker alt, vet dere».

Da kvelden kom, var jeg blitt kjent med alle, bortsett fra dem som hadde permisjon siden båten lå i havn, og jeg ble snart vant til den uformelle tonen som ikke lignet på den vi hadde på rekruttskolen og radioskolen på Håkonsvern.

Etter knapt en uke gikk Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. Offiserene på «Pentagon» hadde rett. Usikkerheten rådet.  Alle permisjoner ble inndratt, og vi forlot Bergen sammen med de fleste andre marinefartøyene. Vi skulle ligge gjemt inne i Lysefjorden inntil vi fikk videre beskjed.

Denne tiden ble svært ubehagelig. Vi fikk ingen nyheter utenom det som blir klarert av sjefen om bord. Det var ingen steder å gå i land, og båten var som sagt svært liten når vi tenker på hygienen.

Vi var tredve mennesker som hadde én dusj og to vasker på deling. Det verste var allikevel det å ikke vite noe om det som skjedde rundt om i verden. Om det hadde vært krig, ville ikke vi få vite noe om det. Vi lå bare der inne i fjorden inntil en fjellvegg. Slik gikk først én uke og deretter én uke til.

Og endelig en morgen blir maskinene startet, og vi gikk tilbake til Haakonsvern der vi ble klargjort for aktiv tjeneste.

Tidligere KNM ALTA. Den ligger ofte under Akershus Festning.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 78 – «kanskje jeg tråkker på tøyet med mine skitneste støvler».

DEL 7 – DEN KONGELIGE NORSKE MARINE 1968-1969      

Rekruttskolen på Madlamoen ved Stavanger (april 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Som oftest er det lettere å skrive i fortid, men noen ganger føler jeg meg så nær det jeg skriver om, og da går skrivingen automatisk over til nåtid. Slik var det da jeg ble innrullert i Sjøforsvaret, en tjenestetid jeg trivdes svært godt med. Kanskje ikke så merkelig. Det var jo Sjømilitære Korps som var en av mine prioriterte planlagte utdannelsesveier før jeg var ferdig med realskolen, men på grunn av fargesynet gikk søknaden min dit ikke gjennom.

Jeg kom i alle fall hjem fra MT Thorsholm for seks uker siden og sitter nå på toget på vei til Den Norske Marines rekruttskole på Madlamoen i Stavanger. Navnet på rekruttskolen er KNM Harald Haarfagre. Jeg sitter sammen med kjæresten til en av mine kusiner. Han skal også til samme tjenestested, men mens jeg gleder meg, så gjør han det stikk motsatte. Det er flere andre rekrutter på toget, og jeg hører stemmene deres, opprømte stemmer akkurat slik som jeg føler det.

Kjæresten til min kusine er ikke i godt humør. Denne lange stakan på nesten to meter er nesten på gråten.

«Jeg lengter etter kjæresten min allerede», sier han.

For meg er det mye enklere. Det er tradisjon i vår familie på farssiden at vi skal gjøre vår plikt i «kongens klær». Farfar var i Milorg under krigen, og far ville rømme til Sverige og England for å kjempe mot tyskerne, men han ble stanset av den mye yngre søsteren sin. Dermed ble det vanlig etterkrigs militærtjeneste for ham på Nøtterøy der han traff mor.

Jeg forsøker å fortelle min kusines kjæreste at han, etter det jeg hadde hørt, kan få permisjon etter søknad, men han er utrøstelig, så jeg retter oppmerksomheten min mot min andre sidemann som er fra Horten.

I Drammen skifter vi tog, og nå fyller vi marinerekruttene to hele vogner. De fleste er nysgjerrige på alt dette nye som skulle skje, men det er noen få som er mest opptatt av å lengte hjem.

Etter mange timer er vi framme i Stavanger der busser står og venter på oss. Busser som kjører oss til porten inn til det som skal bli vårt hjem i to måneder.

Den første dagen i leiren er et eneste kaos, men jeg følger det som sies og kommer greit gjennom registrering, legekontroller, tilpassing av klær og til sist fordeling av rom. Jeg har vært til sjøs og må gjennom en ekstra legekontroll som ikke er veldig behagelig, så jeg kommer sist til det rommet som jeg skal dele med syv andre.

Så må vi pakke ned sivilklærne våre og merke dem slik at de er klare til å bli sendt hjem dit vi kom fra. Etter dette har vi bare uniformsklærne å ta vare på, og det er nok, etter størrelsen på skapet å dømme. Der er det ikke plass til mye.

Mens vi er i gang med å ordne oss, kommer halvtroppsjefen inn. Han er på min alder og har laveste kvartermastergrad. Senere lærer jeg at vi kaller disse kvartermesterne «tyttiser», en muntlig tittel som kommer av den røde stripen de har nederst på jakkearmene.

Han står for opplæringen i hvordan vi skal brette klærne som skal inn i skapet, og hvordan vi skal strekke køya (re opp sengene) slik at alt ser ryddig ut. Før han forlater oss, gir han muntlig beskjed om at han ikke tolerer slurv:

«Er ikke dette i orden før dere går til frokost i morgen tidlig, river jeg alt ut igjen og kanskje jeg tråkker på tøyet med mine skitneste støvler slik at dere må vaske dem. Er dette klart?».

En dukknakket gjeng står igjen. Noen småbanner, mens andre ser ut til å legge trusselen på minne. Jeg er blant de siste. Ekstra vasking er jeg ikke interessert i, og ordrer er jeg vant til å ta imot selv om de ble gitt på en annen måte om bord.

Nå er det tid for å bli kjent med hverandre.

Rommet er ganske stort med to toetasjes køyer på hver side og et bord med åtte stoler ved vinduet der vi ser ut på idrettsplassen. Senere blir det der jeg tilbringer mye tid sammen med mange andre. Målet mitt er å mestre det å løpe titusen meter, tjuefem runder, uten å hvile, men dette kommer senere.

Nå er som sagt tiden inne for å bli kjent, og i løpet av minutter er spillekortene framme. Det er «Amerikaner» som gjelder, og alle må lære. Ingen slipper unna, og i løpet av noen timer er vi i gang med å bli skikkelig sammensveiset.

De neste dagene er fullt besatt. Frokost, oppstilling, lære å marsjere, eksersere, lunsj, lære å marsjere og eksersere igjen, kveldsmat og trening eller «Amerikaner».

Samtidig begynner avskrellingen. Årgangene etter krigen er svært store, og ikke alle får avtjene verneplikten. Først ut er dem med en eller annen fysisk skavank. Deretter er det psykologenes tur. Min kusines kjæreste er en av de første som blir fristilt med stempelet TP i vernepliktsboken. TP er forkortelse for tilpasningsvansker. Hver dag er det noen som reiser hjem. Fra vårt rom forsvinner kun én og mange spør om hvordan han fikk dette til. Han flirer:

«Jeg bare tok av meg capsen og satt og plukket på den, og dermed fikk jeg beskjed om å reise hjem».

«Ikke lurt», tenker jeg i mitt stille sinn. Hvordan vil det se ut når han eventuelt skal søke på en lederjobb. En søker med tilpasningsvansker? Ikke bra!

Snart får vi en ny romkamerat, men vi får et lite problem. Rommet skal alltid være klart for inspeksjon, og den nye karen fra Voss er problemet. Han har ikke lært å vaske seg, ikke lært å holde orden og en eventuell avstraffelse er alltid kollektiv for hele rommet. Derfor må noe gjøres. Vi har et syvmannsmøte og blir enige om strategien. En natt, etter at vossingen har sovnet, står vi opp. På forhånd har vi klargjort en bøtte med sigarettstumper, annet avfall og vann. Alt dette tømmer vi over ham og køya hans og hopper raskt opp i våre egne køyer. Vossingen spretter opp av den tilgrisede køya, raser rundt på gulvet, sint som en tirret okse, skjeller og smeller, mens vi tvinger oss til å ligge stille. Vi har flere ganger før avstraffelsen, gitt ham beskjed om at noe ville skje hvis han ikke ble mer renslig, så han skjønner nå alt veldig godt. Fra den dagen er vi åtte renslige karer på vårt rom, og vi får aldri problemer med halvtroppsjefen vår.

I naborommet har de andre problemer. To personer kjemper om makten. Den ene er kjæresten til min kusine. Han krangler enda han snart skal hjem med TP i boka. Begge er høye, så det har kanskje noe med at de ikke er vant til å se andre mennesker i øynene. Vi merker støyen, men vil ikke være delaktig selv om vi er i samme tropp. «Dette får de ordne opp i sjæl», sier romlederen vår. «Vi bare driter i dem!»

Kakebua, som fengselet i leiren kalles, er noe vi på rommet ikke vet hva er før vi har vært på Madla i en måneds tid, og det er meg som er synderen. Oppstilling og flaggheis har vi hver morgen. Vi blir vekket av trompetreveljen som forteller oss at dagen begynner. Deretter skjer alt raskt. Vi hopper inn i klærne, rydder skapene, strekker køyene og gjør rommet klart for inspeksjon. Halvtroppsjefen kommer inn, roper sin ordre, får svar fra romlederen vår og inspiserer rommet og oss. Dermed er alt klart for oppstilling. I dag er det meg som skal ordne flagget for heising. Det verste en soldat kan gjøre er å miste flagget i bakken, og det er det som nesten skjer, men jeg rekker å fange det opp før det berører bakken. Trodde jeg.

Offiseren som er ansvarlig er ikke sikker på hva som har skjedd siden han ser mot soldatene. Dermed er det fullt avhør med vitner, noe som ikke er morsomt.

Jeg slipper unna uten kakebu, men med advarsel:

«Hvis dette skjer igjen», brøler han. Resten utelates. Jeg forstår.

På rekruttskolen lærer vi mye nyttig. Vi lærer å drepe med gevær og bajonett. Vi lærer å storme bygater og skyte før vi selv blir skutt. Vi lærer å ro åttemannsbåt. Vi lærer å forsere hindringer som er to meter høye. Vi lærer å krabbe i søla uten at noen ser oss eller får skutt oss.

Så skal marsjmerket tas. Tre mil med noen kilo oppakning på ryggen, jeg husker ikke hvor mange og med geværet i hånden. Halvtroppsjefen instruerer oss slik at vi skal unngå gnagsår i militærstøvlene.

Dagen starter med flott vær som bare blir bedre og bedre, og midt i marsjen blir det veldig varmt. Gamle damer står langs veien og tilbyr kaldt vann. Vi har blitt advart mot å ta imot vannet, men ikke fått beskjed om hvorfor.

Jeg har fire kilometer igjen da jeg faller for fristelsen. Tar imot vannglasset, takker og drikker fort. Jeg vil være blant de første i mål, så jeg har dårlig tid.

Jeg våkner i ei køye i sykestua og blir fortalt at jeg har blitt kjørt inn av en av ambulansene våre, fordi jeg ble funnet livløs i veien. Halvtroppsjefen kommer innom og forteller at det ikke blir marsjmerke på meg.

«Du er jo temmelig dum», sier han. «Jeg advarte dere alle på forhånd. Kaldt vann er lite bra når kroppen er tørr som ei sviske. Også du som lå så godt an; og bare fire kilometer igjen. Idiot!», sier han før han forlater meg. Jeg ligger igjen i køya og er lite fornøyd med meg selv.

En dag er rekruttskolen over. Jeg har likt denne tiden godt, og gleder meg til neste korsvei som er Haakonsvern i Bergen. Der skal jeg skal gjennom kverna for å bli sikkerhetsklarert og spesialisert for militært radiosamband og kryptografering.

Men først er det noen dagers permisjon. Dessverre blir denne permisjonen min siste, men slik er det når jeg er innrullert i Den Norske Marine med grad som radiotelegrafist og kryptograf med grad av ledende menig, en funksjon som det er for få av i forhold til antall båter.

KNM HARALD HAARFAGRE. Bildet er lånt.
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 77 – Farvel Thorsholm

Hjemkomsten fra Thorsholm.

MT Thorsholm 1966 – 1968.

En dag fikk vi ordre for Amsterdam. Jeg hadde stått om bord i nitten måneder og følte at tiden var moden for å reise hjem for å avtjene militærtjenesten før jeg ble mye eldre enn de fleste andre vernepliktige. Jeg var snart tjueen år gammel, og med femten måneder i marinen ville jeg være tjueto omtrent på den tiden jeg var klar for å reise til sjøs igjen.

Sesjonen var gjort unna før jeg reiste ut i 1966, og jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne gi beskjed så snart jeg kom hjem, så ville jeg bli innkalt til rekruttskolen ved første inntak.

Det var med en naturlig følelse av savn jeg sa farvel til alle om bord den trettende februar 1968, og da jeg sto på kaia og så på Thorsholm som hadde vært hjemmet mitt i over halvannet år, var det med en ganske så sår følelse.

Mor, far og broren min, Roar, sto i trappa opp til restauranten på Fornebu for å ta imot meg, og jeg så broren min med en gang siden han sto øverst. Han var så mye større enn da jeg reiste, men det var visst jeg også ifølge min mors stemme, en høy stemme som hørtes godt av alle rundt:

«Herregud, så tjukk han er blitt!»

Jeg så at alle rundt smilte og lo. Jeg så nedover meg selv og kunne ikke si meg særlig uenig. Jeg var ti kilo tyngre enn da jeg reiste hjemmefra og hadde ikke rukket å kjøpe nye klær før jeg dro fra Amsterdam, så jeg hadde tilpasset buksa i livet med sikkerhetsnåler og hyssing, ei bukse jeg ikke hadde brukt siden jeg kom om bord.

Så ble det klemming og slikt som er vanlig når familiemedlemmer treffer hverandre etter å ha vært fra hverandre i lengre tid. Roar hoppet og spratt rundt selv om han hadde blitt femten år. Mor var lite forandret, men jeg så at far hadde blitt eldre, eller kanskje dette bare var innbilning. Jeg vet ikke.

I bilen pratet jeg mest. De spurte, og jeg fortalte. Jeg trodde vel at jeg visste alt siden jeg har vært ute i verden.

«Slik er det bare», tenkte jeg.

Fra å være ganske radikal politisk hadde jeg forandret meg til å bli svært konservativ. Sjølivets støpeskje hadde formet meg som den gjorde med mange der ute. Jeg så at far ikke akkurat likte det han hørte.

Endelig var vi hjemme. Rommet mitt var borte. Roar og jeg hadde bare en lettvegg mellom våre rom da jeg reiste, men nå var den borte. De to rommene hadde blitt til ett som bare var hans. Mor sa at jeg skulle bruke gjesterommet i annen etasje. Det var der tante Solveig, fars søster, bodde når hun var på besøk.

«Nå er du også bare på besøk, Terje», tenkte jeg. «Om seks uker er du innrullert i marinens protokoller, og der skal du være i femten måneder».

Jeg frøs. Februar måned i Norge var kald; dødsens kald; jeg husker at jeg krøp inntil vedovnen i gangen. Jeg ble liksom aldri varm.

«Heldigvis går vi mot vår», tenkte jeg.

Jeg følte meg ikke ordentlig hjemme. Jeg savnet Ip, Man Ying som stellet og stullet rundt meg. Til og med Ha Hung Sang savnet jeg, stuerten som jeg tok ansiktet fra, men som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Jeg savnet samtalene med Cheung, Cheung Po på broa og undret på om han hadde fått spart nok penger til å kjøpe henne som han elsket så høyt, lukten av hvitløken som omga hele båten, alle medoffiserene, pumpemannen med rødvinen, lukten av Afrika, Suezkanalen, bønneropene fra minaretene når vi var i den persiske gulfen. Det var så enormt mye jeg savnet.

Det ble sent før jeg kom i seng, og det var lyse dagen da jeg våknet. Jeg hadde snakket masse. Jeg kjente at jeg var tørr i munnen. Jeg fortsatte å snakke og begynte etter hvert å forstå at det var savnet etter livet om bord som gjorde at jeg snakket så mye om det der ute. Heldigvis skulle jeg snart være i marineuniform, og det ville sikkert bli spennende, trøstet jeg meg med.

«Nå vil jeg sykle en tur», tenkte jeg og gikk ut i garasjen for å ta ut sykkelen. Men der var det ingen sykkel. Jeg så meg rundt. Oppunder taket hang sykkelramma. Hjulene, skjermene og lykta var borte. Til og med kjedet var borte. Jeg gikk inn og spurte mor.

«Du sa jo at Roar kunne ta skjermen da han spurte om det», svarte hun.

«Ja, men ikke hele sykkelen».

«Det skjønte nok ikke han», svarte mor før hun konsentrerte seg om det hun holdt på med.

Jeg lo for meg selv. Jeg var glad i broren min, og skjønte at jeg var utflytningsklar. Barndommen var over, og jeg måtte finne meg selv i denne voksne verdenen. Men først skulle jeg avtjene militærtjenesten i marinen.

Jeg visste at Håkon og Tore, to av kameratene, mine hadde flyttet og studerte i Oslo, men Odd studerte i Horten og bodde hjemme. Svein Jacob var «nesten gift» og mer voksen enn oss andre. Roar syklet meg ned til Semsbyen og fikk betalt for det. Det var morsomt å se hvor glad han ble for pengene. Jeg gikk resten av veien ned Ramnesveien til Odd. Den gamle kamerattonen kom raskt tilbake, men jeg skjønte at han hadde sitt å bale med. Skolen krevde mye, så jeg kunne ikke ta for mye av tiden hans.

Jeg hadde en kjæreste da jeg reiste til sjøs. Tone het hun, og jeg hadde bilde av henne hengende på skottet i lugaren min. Vi skrev til hverandre, sånn sporadisk. Jeg skrev mest, og etter hvert sluttet hun å skrive. Jeg skjønte at hun nok hadde truffet en annen.

Jeg stakk hodet inn til far på kontoret hans og spurte om å få låne telefonen. Dette var årsoppgjørenes tid, og han hadde fått hjelp av en av nabojentene som så på meg. Hun hadde også blitt eldre, og jeg kjente henne nesten ikke igjen. Kanskje ikke så rart. Vi flyttet inn i huset mens jeg gikk på realskolen, og jeg reiste ut da jeg var nitten.

Gamlekjæresten svarte at hun gjerne kom på besøk da jeg ringte.

Vi satt i stua og pratet. Roar, mor, far, Tone og jeg. Hun var en typisk tekkelig landsens pike og veldig søt, men veldig forandret. Da jeg fulgte henne til bussen om kvelden, skjønte jeg at jeg ikke hadde kjæreste lenger.

Dagene ble lange. Odd og jeg gikk ut sammen noen lørdager, men han hadde kjæreste, så det ble ikke slik som før.

Nå ventet jeg bare på å reise til Madlamoen i Stavanger. Det var der rekruttskolen holdt til. Petter som var kjæreste med en av mine kusiner skulle også til samme sted, så vi avtalte å reise sammen.

Ellers var det bare å vente.

Mor og fars hus
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar