Kapitel 28 – Flatbonningen blir planlagt og produsert.

Kapitel 28 – Flatbonningen blir planlagt og produsert.

 Jeg har aldri vært spesielt flink med hendene og var ikke glad i forming da jeg gikk på barneskolen.

For noen få år siden skulle jeg lage en enkel strektegning av et hus. Resultatet ble greit, syntes jeg, men Inger Johanne som er formingslærer, mente at tegningen lå på syvårsstadiet. Og jeg er over seksti år, tenkte jeg den gangen.

Da er det lett å forstå at sløyden på skolen ikke var et spesielt morsomt fag for meg, men jeg har alltid hatt god fantasi, så jeg fant ut at jeg kunne lage noe som var nyttig samtidig som det ikke krevde for stor innsats.

Sløydproduktet jeg planla, ble tegnet av meg og godkjent av sløydlæreren samt mor og far. Dette siste var viktig, for materialene ville koste noen kroner. Det jeg ville lage var en båt eller det vi kalte en flatbonning. Farkosten besto av to planker som ble avrundet i hver ende. Dette skulle være båtsidene. Som bunn måtte jeg ha noe som virkelig tålte vann. Det ble en oljeherdet huntonittplate.

Den første sløyddagen ble anvendt til å skjære til sideplankene og huntonittplaten. Dette tok sløydlæreren ansvaret for siden båndsagen ikke var tilgjengelig for oss elever. Den resterende tiden kunne jeg bruke til å meditere over alle livets trivialiteter, enda så ung jeg var, tenkte jeg.

Den neste sløyddagen begynte jeg å lime huntonittplaten til sideplankene. Jeg kunne bare lime et par centimeter hver gang, fordi huntonittplaten var veldig stiv. Dette tok en knapp time, og resten av dagen kunne jeg fortsette med mine meditasjoner.

Slik fortsatte sløyddagene inntil læreren oppdaget hvor lite jeg gjorde. Han løste dette som han anså som et problem, ved å spørre meg hva jeg skulle bruke som kraft for å få flatbonningen i drift. Jeg hadde tenkt at jeg kunne kjøpe padleårer, men læreren hadde en annen idé.

«Du kan skjønne at du må lage padleårer», sa han, «da slipper du å bruke penger på det».

Jeg forsto at han hadde gjennomskuet min plan om å gjøre minst mulig, så det var bare å sette i gang, og det å lage padleårer var ikke gjort på en-to-tre. Både årehåndtaket og årebladene ble tilskåret, raspet og pusset i det uendelige.

Nå var det slutt på frigangen i sløydtimene. Padleårene ble til slutt ferdig, men læreren hadde flere forslag. Nå var det tilje som skulle sikre at vi ikke tråkket direkte på båtbunnen når flatbonningen ble satt i drift. Samtidig tok fartøyet form, og jeg begynte å se fram mot at den skulle bli ferdig og settes på vannet. Sløydtimene ble samtidig ganske morsomme, og jeg har mange ganger tenkt på denne læreren som tok pedagogikken sånn på alvor. Han fikk meg til å bli aktiv uten å gi meg ordre om det.

 

Neste gang vil jeg fortelle om flatbonningens liv som et fjordgående fartøy.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Det var ikke bare jobbing, mens vi bodde på gården. Selv om vi jobbet mye, så var mye av det også sterkt lystbetont. Det var selvfølgelig også plass til fritidsaktiviteter.

Skiene var i bruk så snart vi hadde snø, og hadde vi ikke snø, hadde vi is på Tønsberg Stadion. Hadde vi ingen av disse, var skogen veldig nær, og bak skogen hadde vi skytebanen der vi både fikk lønn for å være anvisere og gratis skyteundervisning som takk.

Vi kameratene ville bli som Harald Grønningen på langrennsski og trente beinhardt i låven hos Svein Jacob der vi løp i høyet. Harald Grønningen trente ved å dra tømmerstokker etter seg etter lange arbeidsøkter i skauen, mens vi altså løp i høyet, noe som ikke var spesielt gunstig for en pollenallergiker som meg, men skulle jeg bli til noe, fulgte jeg anvisningene til Svein Jacob. Dessuten var det bare der vi fikk lov til å løpe i høyet.

Jeg løp som de andre, mens snørr og tårer rant. Hele høsten drev vi denne treningstorturen, mens vi ventet på snøen. Det ble november og desember, og vi løp fortsatt. Januar kom og stadig ventet vi på snøen, men ingen snø kom. Februar var iskald, men snøen uteble. I mars ble det lysere, og vi begynte å gi opp våre ambisjoner, og i april bestemte vi oss for at andre fikk ta ansvaret for å bli norgesmestre på langrennski.

Året etter bestemte jeg meg for å satse på å bli skihopper og fikk hoppski til jul. Ragnar Lensberg på nabogården var ivrig skihopper, og jeg var hos ham for å få hjelp til å legge på hopplakk. Helmut Recknagel var den store helten for meg. Hver uke kjørte far meg inn til Frodekollen i Tønsberg der det ble arrangert hopprenn. Bakken hadde trestillas som var høyt over bakken, altfor høyt for meg som absolutt ikke likte høyder, men jeg måtte jo bli med siden jeg hadde fått hoppski til jul.

Hver gang jeg kom til toppen, lukket jeg øynene og åpnet dem ikke før jeg fikk klarsignal, og så raskt som mulig satte jeg utfor. Dermed ble de mentale forberedelsene så som så og resultatene likeså.

Etter sesongen var jeg fast bestemt på at jeg ikke egnet meg for denne aktiviteten. Så skøyter ble det neste. Jeg fikk skøyter fra Trondheim. Der drev tante Lisa og hennes mann stansefabrikk hvor de produserte Ballangrudskøytene. Far ordnet anskaffelsen og meldte meg inn i Tønsberg Turns skøytegruppe. De arrangerte poengløp på Tønsberg Stadion hver onsdag så sant det var is. Jeg deltok. Far mente at det viktigste var å delta, og jeg fylte opp deltagerlisten. Erik «Bakern» var god og ett år yngre enn meg. Da vinteren var over, var også min tid som skøyteløper over.

Nabosønnen gikk på danseskolen, og mor mente at enhver ung herremann burde lære å danse. Hun var selv veldig glad i denne aktiviteten, så det ble innmelding i Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg, og jeg fant meg fort til rette på parketten. Her fant jeg også stor interesse for jenter eller «damer» som danselæreren kalte jentene og fikk raskt en fast dansepartner. Til det første ballet hadde hun hvit kjole, og jeg hadde hvite hansker for å unngå svetteavtrykk på kjolen hennes. Ballet var på Klubben Selskapslokaler. Denne aktiviteten likte jeg godt. Jeg tror dette hadde med min interesse for det svake kjønn å gjøre.

Bryting var også noe jeg gjerne ville prøve. Jeg meldte meg inn i Tønsbergkameratene og trente i kjelleren på Slottsfjellskolen i Tønsberg. Dette var også en av de aktivitetene der jeg stort sett bare «deltok». Å ligge på gulvet eller bli kastet rundt, var ikke så veldig morsomt.

Far mente, som jeg tidligere har fortalt, at det viktigste var å delta, og på den andre siden av gangen trente bokserne, og jeg lurte meg etter hvert over dit. Ronald Larsen var den store helten i Tønsberg. Han var god, og jeg ville bli like god. Slik gikk det ikke. En gang måtte jeg ha med meg boksehanskene hjem; dem jeg lånte av bokseklubben. Mor fant dem og ga sterkt uttrykk for at hun ikke likte denne aktiviteten, og hanskene havnet i ovnen mens jeg så på, og kanskje det var like greit siden treneren flere ganger hadde sagt at jeg hadde «glasshake».

«Du blir jo svimmel, Terje, bare du ser en boksehanske», var hans standarduttrykk.

«Det er viktig å prøve», sa far, «da vet du hva det er».

Han var opptatt av at det var viktig å delta, så jeg fortsatte i turnforeningen Sem IF og 4H.

2019 10 06 - barneturnstevnet

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Leter du etter negative ting . . .

Søndag 6. oktober 2019

Enda en varm og solrik dag her sør på Gran Canaria.

Her hvor kulturer og nasjoner går om hverandre uten at noen reagerer noe særlig.

Men hjemme i Norge ser det ut til at de verste karikerte artiklene kommer fra document.no og resett.no. At slike medier som har sett sin oppgave i å lete etter negative saker rundt innvandrere, skal få tilskudd fra det offentlige, er egentlig ganske så merkelig, men det er vel i Frps interesse, og de sitter jo i regjering, så da så.

2019 10 06 - bilder fra Gran Canaria 3

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Vis respekt for individet.

Torsdag 3. oktober 2019

Det er trist å lese alle de negative kommentarene som er rettet mot Greta Thunberg og hennes engasjement. Ikke de saklige som går på om hun har rett eller ei, for der kan vi alle være enige eller uenige, men de som rettes mot hennes person.

Hadde det bare vært så at det kun var fra de såkalte nettrollene, så kunne vi kanskje tolerert dem med at «de vet ikke bedre», men mange av dem kommer fra vanlige mennesker som jeg respekterer, og det skremmer meg.

Samtidig er det jo så at alle bør kunne si sin mening akkurat som Voltaire sa: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men jeg vil til min død forsvare din rett til å si det».

Jeg synes Voltaire burde ha lagt til noe som handler om respekt for individet.

2019 10 03 - de unges miljøprotest

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Elefantene i Botswana.

Mandag 30. september 2019

I dag leser jeg at Botswana skal gjeninnføre uttak av elefanter. Fordi de skader mennesker mer enn nasjonen tillater.

Fy, sier vi, her vi sitter trygt og godt der vi er. De kan da ikke ta livet av de flotte dyrene? Og de fleste er enige.

Hva sier da folk som gjerne vil ta livet av ulvene våre? De skader jo ikke mennesker, men sauene våre. De som vi har så mange av. Allikevel mener bøndene at de må tas helt ut. Altså fjernes fra landet vårt.

Men elefantene i Botswana da? Hva mener sauebøndene om dem?

https://www.nrk.no/urix/botswana-vil-tillate-skyting-av-elefanter-1.14562401

2019 09 30 - elefantene i Botswana

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Noen ord fra Gran Canaria.

Mandag 30. september 2019

Fredag for en uke siden kom vi hit ned til øya Gran Canaria igjen. Jeg var nettopp ferdig med antibiotikakur da vi reiste. Lungebetennelsen som kom som vanlig etter høstens forkjølelse. Nå, etter at vi har vært her nede i ei uke, føler jeg meg nesten helt bra.

Og Inger Johanne har sine ledd, og vår felles lege sier at han ville gjerne skulle hatt lyst til å gi oss reisen på «blå resept». Dere har ikke noe her i Norge å gjøre når høsten slår til, mener han.

Mange spør oss om hva vi gjør her nede, mens vi bare svarer at dagene går forskjellige sysler, akkurat som hjemme.

Fredag var vi for eksempel i Las Palmas. Inger Johanne var på kurs i naturfarging av tekstiler, mens jeg vandret rundt langs playaen med Dan Browns bok «Opprinnelse».

Dagen før gikk vi langs sanddynene Las Dunas til fyret i Meloneras, og dagen før var vi i San Fernando for å handle mat og i dag gjorde jeg den samme vandringen til fyret ved Meloneras.

2019 09 30 - langs Playa Las Dunas

Langs Playa Las Dunas

 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kapitel 26 – Med traktor på hovedveien og andre ulovligheter.

Kapitel 26 – Med traktor på hovedveien og andre ulovligheter.

Jeg begynte etter hvert å bli dreven om det så gjaldt dyrkede produkter, dyra på gården eller maskinene. 

 «Tar du den ene, så klarer du sikkert den andre», var nok det bonden tenkte.

En dag kom han inn på kjøkkenet vårt og spurte om jeg hadde lyst til å være med til Revetal for å koke poteter til grisefôr. Mor svarte at det var greit, og dagen etter var jeg klar for den lange turen med traktoren. Vi fylte opp tilhengeren med de rå tredjeklasses potetene som var avsatt til grisene og startet på turen.

Jeg hadde fått lov til å ta med meg en kamerat, og vi satt begge på tepper som vi hadde lagt over de harde potetene på tilhengeren. Bonden kjørte. Jeg visste at han var svak for det «sterke», som de voksne brukte å si, og vi så at han satt med en flaske på fanget. Vi to guttene hadde med oss vann og salt. Saltet skulle vi bruke på potetene som vi skulle spise når vi kjørte hjemover med de nykokte potetene som var små og kjempegode. Men først skulle vi altså opp til potetkokeriet.

Det var et godt stykke å kjøre. Vi to guttene satt og pratet, mens bonden ble blidere og blidere av sitt fluidum. Selv om traktoren vinglet litt i veien var det ikke spesielt farlig siden farten var lav, og det var så godt som ingen trafikk.

Etter en god stund var vi framme, og potetene ble overført fra tilhengeren til kokeriet, og etter en stund kom de ferdigkokte potetene ut av en tut og tilbake i tilhengeren, og snart var vi på veien hjemover igjen.

Snart spurte bonden om jeg kunne overta kjøringen. Han la seg for å sove på pleddet på de kokte potetene, og jeg kjørte, mens kameraten min satte seg på skjermen over bakhjulet.

Ved melkerampen før vi kjørte opp mot gården, ba han meg stanse, slik at han kunne overta kjøringen igjen, og derfor var det bare vi tre som visste at det var meg som kjørte nesten hele veien hjemover fra Revetal, og jeg var fortsatt bare tretten år.

Jeg har mange ganger tenkt over hva mor og far mente om all denne kjøringen, men dette temaet unngikk vi alltid å snakke om hjemme.

I det hele tatt er det mange ting vi gjorde i sekstiårene, ting som i dag ville vært ulovlig, kanskje også den gangen, men vi bodde jo på landet, og der var reglene litt annerledes.

En gang spurte jeg far: «Husker du at jeg fikk låne salonggeværet for å skyte på blink i skauen?» Far bare så på meg og svarte: «Fikk du det?»

Jeg husker også at de eldre guttene lekte med gevær og skjøt på hverandre med det de kalte griseskudd. Guttene var tre eller fire år eldre enn meg, og en dag gikk dette svært galt. Blant patronene lå en longrifle-patron, og den ene av dem døde. Dette ble kalt ulykke og de voksne sa «stakkars gutt» om ham som skjøt.

2019 09 20 - traktor fra 1960-tallet

Samme type traktor som jeg kjørte.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar