Vår opplevelsesuke i Istanbul – innlegg 6.

Vi er klare i bussen for en tur rundt Det Gyldne Horn i Istanbul

Onsdag, 12. oktober 2011

I god tid før avgang sitter vi i øverste etasje i den to etasjes bussen som skal føre oss nordover på vestsiden av The Golden Horn, fjordarmen som strekker seg som en tunge fra Marmarahavet og nordover. Helt oppe skal vi kjøre rundt tungespissen og kjøre sydover på østsiden ned til den nest nederste broen, en bro som er oppkalt etter Ataturk som var president fra 1923 til 1938 og som er mest kjent for å ha modernisert Tyrkia i retning av vestlig standard. Til slutt runder vi landtungen der vi finner Den Blå Moské, museet Hagia Sophia og Topkapi-palasset og ender utenfor Hagia Sophia. Vi bor for øvrig mellom Den Blå Moské og bassenget som fører videre opp i Det Gyldne Horn, Bosporus og ut i Marmarahavet.

Avgangen er satt til klokken elleve, og nå er det kvart over, men ingen ting skjer, men vi får underholding av at to selgere kommer i clinch. I Istanbul er det slik at gateselgerne må følge regler som myndighetene har satt. For å overvåke at reglene blir holdt er det et eget ordenspoliti som kjører rundt i et tohjuls kjøretøy, et kjøretøy der de står på en plate med ett hjul på hver side.  Nå ser vi at det er behov for disse. Når to unge brushodede menn løper på hverandre og bruker både slag og spark for å overtale den andre, ja, da er det behov for uniformerte rolige menn som roer situasjonen som ender med at den ene selgeren må forlate stedet sammen med sine kumpaner.

Etter trefningen utenfor bussen begynner vi igjen å kjede oss.

–          ”Kanskje sjåføren venter til bussen er full?”

Vi ser jo at det stadig kommer flere om bord, så det er vel slik det er, men endelig, nær en halv time for sent, kommer sjåføren, og snart etter er vi i gang. Vi kjører over Galatabroen der fiskerne står tett i tett og kjører langs kaiene der de mange cruisebåtene ligger sammen med de mange gamle moskéene. Bildet er ganske kontrastfylt, ny tid og gammel tid.

Vi passerer Kabatas, trikkens endestasjon på vestsiden av Hornet. Herfra går det båter ut til Kizil Adalar eller Princes Islands, men dit skal ikke vi. I hvert fall ikke foreløpig. Det er forresten her i Kabatas vi har avtalt å møte vår personlige guide fra Hagia Sophia, hun som trakk oss av gårde til teppehandleren. Vi får se om det er noe rart med dette også. Jeg har en vag tanke om at hun vil noe annet enn det vi vil.

Bussen går videre, og vi passerer både ny og gammel bebyggelse.

–          ”Bygningsmessig fortetning er de gode til”.

–          ”Ja”, svarer Inger Johanne, ”men se på alt det grønne”.

Nå legger jeg merke til det, og tenker på hvordan det er i norske byer. Vi kunne vært flinkere til å avsette arealer til grønne parker med trær vi også, slik de har gjort det her.

Det blir etter hvert mer landlig. Færre og lavere hus og lavere landskap, ikke høye åskammer på den ene siden slik det har vært hittil på turen. Fjorden blir smalere og grunnere. Det er bare småbåter her oppe i fjordens tungespiss. Vi merker ikke at vi er på vei sydover igjen, på østsiden av Det Gyldne Horn, før vi kjører over Ataturk-broen til den samme siden som vi brukte nordover.

Den siste delen av turen fører oss rundt landtungen Sultanahmed hvor vi bor og tilbake til Hagia Sophia der vi stiger av, noe forfrosne. I over to timer har vi sittet i bussens annen etasje, i friluft, med temperatur mellom ti og femten grader, men vi er fornøyde og som sagt ikke så lite frosne, så en tallerken varm linsesuppe i nærmeste restaurant varmer godt.

En times tid senere er vi på vei igjen. Vi har kjøpt en kombibillett som dekker to forskjellige bussrunder, og når en slik kombibillett først er kjøpt, må den jo brukes. Først Den Grønne Bussen, og nå er det Den Røde. Til sammen blir det tre og en halv time i en luftig og kjølig annen etasje, noe som kanskje er mer enn nok, når vi først har blitt frosne. Vi blir jo ikke varmere av å gjøre det samme en gang til, så når turen er avsluttet, setter vi kursen for Den Store Bazar. Vi innbiller oss at det er varmt der, hvilket det selvfølgelig er med alle lampene som skal til for å lyse opp varene de ønsker å selge oss. Inngangen til basaren er beskjeden. En liten tunnelåpning med to sikkerhetsvakter fører inn til mange tunneler på kryss og tvers. Vi går innover, oppover og nedover. Alt er tunneler og butikker som ligger tett i tett og selger alt det vi ikke trenger og litt av det vi trenger siden vi har blitt så kalde. Prisene er høye, men etter litt pruting nærmer vi oss den prisen vi synes er bra, og når vi ser på selgerens smil er prisen sikkert god for ham også, og da er vi alle vel fornøyde.

Kvelden blir avsluttet med et varmt restaurantbesøk slik det skal være når vi er ute på en opplevelsesreise i grensen mellom vest og øst.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.       

Istanbul - Vi krysser Galatabroen der fiskerne står tett i tett med sine stenger for å forhindre at noen slipper forbi.

Istanbul - Moskéene ligger tett i tett med en stor moderne cruisebåt i bakgrunnen.

Istanbul - Kabatas, trikkens endestasjon der vi har avtalt å møte vår guide fra Hagia Sophia.

Istanbul - Moderne bebyggelse langs Det Gyldne Horn.

Istanbul - Tross byggefortetning er det avsatt plass til mange grøntarealer.

Istanbul - Vi krysser Det Gyldne Horn på Ataturk-broen.

Istanbul - The Golden Horn ut mot Marmarahavet sett fra Ataturk-broen.

Istanbul - linsesuppe varmer etter en kjølig busstur.

Istanbul - Et miljøbilde sett fra bussen.

Istanbul - Inngangen til Den Store Bazar.

Istanbul - Inne i Den Store Bazar.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Istanbul oktober 2011, Reisebrev og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s