Torsdag, 13. oktober 2011

Det er i dag vi skal ut på Bosporus med den personlige guiden vår, hun fra Hagia Sophia, hun som dro oss gjennom halve byen for å få oss til å kjøpe tepper, tepper som vi ikke trengte eller ønsket. Vi har snakket om dette, Inger Johanne og jeg, og bestemt oss for å holde avtalen, avtalen om å møte henne senest klokken ti på kaféen ved endestasjonen for trikken, endestasjonen som heter Kabatas med sj-lyd, altså Kabatasj. Det var forresten Ataturk som laget det nye alfabetet som er det samme som vårt, men med enkelte særbokstaver, som for eksempel s’en med en liten hale under, s’en som uttales sj.

Vi er tidlig på’n til frokost, og sitter på trikken ved ni-tiden, passerer Galata-broen og er fremme i Kabatas i god tid før klokken ti. Vi ser bensinstasjonen der vi har fått beskjed om at vi skal møtes, velger den største av de to kafeteriaene, begge ute i friluft og setter oss godt synlige. Vi kjøper oss en tyrkisk te hver og nyter den mens vi speider rundt oss. Vi ser en ferge som holder på å fylles, men plakaten utenfor viser at den skal til Prinseøyene. Vi ser ingen ferge som går opp Bosporus, og spør og får beskjed om at Bosporus-fergene går fra Eminonu på den andre siden.

–          ”Kanskje hun stiller med en spesialferge, spesielt for oss”, undrer vi oss, men begynner å tvile på hele arrangementet.

Klokken kvart over ti reiser jeg meg opp.

–          ”Vi venter ikke lenger”, erklærer jeg, ”vi går over Galatabroen tilbake til Eminonu og tar en sightseeingferge derfra”.

Inger Johanne protesterer ikke. Det er ikke lange veien tilbake, så tjue minutter senere står vi på kaia og ser på de forskjellige båtene. Vi kan velge mellom de mindre som gjør en totimers tur eller de større som gjør sekstimers turer, og velger totimers.

–          ”Jeg synes det er nok”, sier Inger Johanne, og jeg er enig. Vi har jo bare en uke på oss, og det er mye vi vil se.

En halv time etter at vi har lagt Kabatas bak oss, sitter vi om bord i en liten ferge sammen med mange andre, og få minutter etter at vi har satt oss, legger båten ut fra kaia med kurs nordover i Bosporus. Det er ingen guiding, men vi bruker kartet og guideboken slik at vi kan følge med hvor vi er til enhver tid. Trafikken er stor i kanalen, vi passerer cruisebåter, marinefartøy og både møter og passerer andre sightseeingbåter og handelsfartøy.

Vi smiler imøtekommende til dem som sitter rett over oss og kommuniserer med enkle ord og smil. Selv om det virker som om de fleste snakker godt engelsk i Istanbul, så er det sikkert noen som ikke kan. Kanskje de ikke er fra Istanbul. Sannsynligvis er våre medpassasjerer fra et helt annet sted i Tyrkia eller kanskje fra et av nabolandene. Uansett, vi fotograferer dem for dem og de fotograferer oss for oss. Vi smiler til hverandre, sier noen få ord, og alle er glade i hverandre.

Et kvarter etter at vi har lagt fra kai, passerer vi et av Istanbuls palasser, Dolmabahce-palasset som ble bygget av en av de siste sultanene. Palasset var ferdig i 1856. Det er svært luksuriøst og rikt utstyrt, noe som kostet nasjonen mye penger og var med på å begrunne sultanenes fall. Den siste sultanen flyktet herfra i eksil i 1922 og ble etterfulgt av Mustafa Kemal Ataturk som ble den første presidenten i den nye republikken.

Vi passerer Ciragan-palasset som nå er blitt hotell, i hvert fall en del av palasset. Dette sto ferdig i 1867. I mange sultanperioder var sultanene mest opptatt av å bygge sine egne palasser, så derfor er det mange av dem i Istanbul. Denne ekstravagansen var en medvirkende årsak til at det var så lett å skaffe seg makten for Ataturk.

Etter hvert ser vi mer moderne bebyggelse. Vi blir fortalt at det er her de mest velstående holder til. Husene ligger praktfullt til i åssidene med utsikt ut over Bosporus og med store grønne skogarealer rundt seg. Noen steder ser det ut som om husene er bygget inne i skogene.

Inger Johanne snakker ofte om Galatasaray, så jeg må spørre hva det er for noe, og hun forklarer at det er et tyrkisk fotballag fra Istanbul.

–          ”Men du er vel ikke så interessert i fotball?”, spør jeg, og hun repliserer at navnet er så flott å si.

Jeg som ikke har peiling på verken fotball eller fotballag, må medgi at hun har rett, og mens vi prater passerer vi noe som ser ut som et restauranthus der vi på fronten kan lese Galatasaray Adasi.

–          ”Det er vel sikkert herfra det laget er da”, sier jeg.

Båten forsetter oppover Bosporus og vi nyter alt vi ser. Det er mest boliger, flotte boliger, og det er mange av dem. Jeg tenker på noe jeg leste i Aftenposten noen uker før vi reiste hjemmefra, i en artikkel som handlet om den tyrkiske turboøkonomien. En ung mann som ble intervjuet, fortalte at han laget plastlokk til pappbegre.

–          ”Det er min femte Maserati hittil i år”, gliste han mens han slo med hånden mot panseret på den røde lave sportsbilen.

Det er tydeligvis mye penger blant de mer velstående i dette landet, men så jobber de hardt, syv dager i uken uten ferie.

Vi ser Europafortet foran oss på vestre bredd. Fortet heter egentlig Rumelihisari, ble bygget av Sultan Mehmed II og sto ferdig i 1452 før han erobret Konstantinopel. Samtidig ser vi den store broen Fatih Sultan Mehmet Bridge, også kjent som Den Andre Bosporus-broen.

Det er her vi snur for å gå sydover igjen på østsiden av Bosporus. Igjen er det de luksuriøse bygningene omgitt av grønn skog jeg legger mest merke til. Det bygges nytt og restaureres overalt, noe som bekrefter den kraftige økonomiske veksten som kontrast til økonomien i Europa.

Klokken ett er vi tilbake i Eminonu, går fra borde og begir oss i retning av den neste opplevelsesbiten.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på https://vestfoldingen.wordpress.com.