I september 2009 gikk vi Samariaravinen på Kreta (bilder og historie)

SAMARIARAVINEN I SEPTEMBER 2009

Jeg våkner av alarmen på mobiltelefonen min. Våkner og våkner. Dette er vel ikke helt riktig. Jeg er fortsatt i halvdøs og det er mørkt ute. Jeg kjenner at Inger Johanne ligger ved min side. Rommet er både kjent og ukjent.

Jeg tar opp mobiltelefonen, trykker på knappen slik at alarmen stopper og ser på klokkeslettet som vises på forsiden av telefonen. Jeg leser tallet 0515.

Tilstanden min går sakte over fra halvdøs til mer våken tilstand og jeg kjenner etter at kroppen min lever. Tenkemaskinen min begynner sakte å fungere. Det er jo i dag vi skal gå Samariaravinen. Vi er på Kreta, på hotel Atrion i Agia Marina. Vi tok bussen inn til Chania i går og bestilte guidet tur i et reisebyrå. Damen fortalte oss at vi ville bli plukket opp av deres buss klokken 0545 ved hovedveien rett nedenfor hotellet, så vi har en halv time på å klargjøre oss for turen. Ryggsekkene er nesten ferdig pakket med genser til meg og jakke til Inger Johanne. Vi kjøpte to ferdig påsmurte baguetter i går kveld. De ligger i kjøleskapet sammen med to småflasker med vann.

Vi står opp, fyller ryggsekkene med baguettene og vannet, tar på oss undertøy, shorts og T-skjorter. Skotøyet er viktig. Det ble vi fortalt av Arne Bent, en av Inger Johannes kollegaer. Han har gått ravinen tidligere i år. Vi har vært hos Blaasvær, Intersportbutikken hjemme, og fått anbefaling om noe de kalte tekniske sokker som vi skal ha utenpå tettsittende sokker, den typen damene bruker. Disse vil sitte godt mot huden slik at vi unngår vannblemmer på grunn av friksjonen mellom hud og sokker. Etter å ha prøvd både fjellstøvler og joggesko, valgte vi joggesko. Inger Johanne sier at så dyre joggesko har hun aldri hatt på føttene.

Nå er alt klart. Vi forlater rommet, går ned i resepsjonen, leverer nøklene og går de få meterne ned til hovedgaten som går gjennom Agia Marina mot Chania. Vi venter ikke lenge før tre busser kommer omtrent samtidig. Ut av den ene spretter en smilende ung dame som spør etter et par fra hotel Atrion. Vi smiler tilbake og går om bord. Bussen er over halvfull. Vi finner to ledige seter ved siden av hverandre og setter oss. Bussen starter og kjører mot Chania.

Bussen stopper to ganger til. På den første stoppen forlater den unge damen oss og en ung mann kommer om bord. Det viser seg at han skal være vår guide på turen. Den neste og siste stoppen er i Chania sentrum. Der kommer resten av turdeltagerne om bord, og bussen blir helt full.

Etter noen minutters kjøretur begynner guiden å snakke til oss gjennom bussens høyttalere. Jeg har som regel vanskeligheter med å forstå det som sies gjennom slike høyttalere uansett om det er på flyplasser, fly eller busser, men denne karen er lett forståelig. Han har en svært velmodulert stemme som er meget god å høre på. Han forteller oss alt vi trenger å vite om turen, først på engelsk og deretter på slovakisk. Jeg sier til Inger Johanne at han sikkert er av slovakisk opprinnelse. Senere hører vi at han prater gresk som en foss med bussjåføren.

Veien oppover i fjellet gir et fantastisk syn over fjell og daler. Guiden forteller oss om kriteriene for å kunne kalle seg landsby på Kreta – ett hus, en taverna og mennesker som bor i huset – da har vi en landsby som har et navn.

FEM TIMERS MARSJ VENTER OSS

Kvart på åtte om morgenen er vi fremme i Xyloskalo som ligger på Omalosplatået. Vi forlater bussen; det er kjølig; rundt ti grader. Vi går på toalettet, og det er lurt. Avtredene i ravinen er av typer der vi må sitte i luften for å gjøre vårt fornødne. Deretter finner vi trappene som går ned i ravinen. Det ser lett ut, men veldig bratt. Klokken er kvart over åtte når vi starter å gå.

Vi har blitt fortalt at distansen vi må gå er seksten kilometer, og turen starter med trapper som fører oss fra ettusentohundre meter over havet og ned til fem hundre meter. Disse trappene går i sikk-sakk, og vi stopper flere ganger underveis for å nyte utsikten.

Guiden har fortalt oss at vi sannsynligvis ikke vil se ham før vi er fremme i Agia Roumeli nede ved havet, fordi han vil passe på å være sist. Hvordan han skal vite at han er sist, skjønner jeg ikke. Det er jo mange flere grupper enn vår.

VI ER STOLTE AV OSS SELV

Etter en times tid er vi ennå i trappene. Vi har ennå ikke kommet helt ned i ravinen, og vi begynner å merke virkningene etter støtene beina får når vi hele tiden går nedover. Underveis blir vi passert av to damer i førtiårene som kvikt og raskt nesten løper nedover. De hører at vi er norske og forteller at de kommer fra Tromsø og er vant til å gå i fjellet. De mener at denne turen er oppskrytt når det gjelder utfordringer. Ytterligere et par timer senere treffer vi dem igjen. Da har den ene begynt å få problemer med knærne. Inger Johanne er sekstitre år ung, og jeg er ett år yngre, så vi begynner å føle en liten grad av stolthet, fordi knærne våre ennå fungerer.

Vi kommer også i prat med to menn, den ene norsk og den andre svensk. De ser ut til å være rundt førti år. De spretter stadig vekk opp i steinrøysene på sidene for å fotografere. Den ene forteller at hans far har gått ravinen tidligere, og selv om han kalte det et mareritt, så klarte han turen uten å trenge hjelp, enda han var sekstifem år gammel. Av ansiktsutrykket og tonefallet hans skjønte vi at han mente at dette var en svært høy alder for å gå Samariaravinen. Jeg ser på Inger Johanne som sier lavt til meg at det er ikke mange på vår alder her. Jeg svarer at jeg ikke skjønner hvorfor. Dagen etter har jeg kommet på andre tanker.

Før vi reiste hjemmefra har vi lest en del om denne turen, og det vi har lest er ikke overdrevet – tvert imot – den er bare fantastisk. Flere steder er det rasteplasser – noe små og andre større. Drikkevann er lett tilgjengelig på rasteplassene, slik at vi ikke behøver å ha med oss mer enn en halvliters flaske hver. Disse fyller vi bare opp underveis, og vi har åtte timer på oss til å komme fram til båten i Agia Roumeli.

Et av stedene der vi stopper for en liten hvil, kjenner jeg noe som stryker lett over håndbaken min. Jeg sitter på en stein og støtter meg på hendene mine. Jeg snur meg og ser en liten geit fem centimeter fra hånden min. Jeg ber Inger Johanne bryte av en bit av baguetten og legger den på muren. Geita forsyner seg. En ny bit lar jeg ligge i hånden og jammen spiser geita rett fra hånden min. Dette er KRI-KRI, Kretas villgeit som blant annet lever i Samariaravinen.

GREAT DANGER! WALK QUICKLY!

Flere steder ser vi skilt med påskrift GREAT DANGER! WALK QUICKLY. Inger Johanne spør meg om jeg tror at risikoen for å bli truffet er mindre eller større når vi går raskt. Jeg kan ikke svaret, men foreslår at vi bruker vår egen fart og stoler på at det går greit.

AMBULANSE PÅ FIRE BEIN

Etter at vi har gått tre til fire timer passerer vi en dame som har fått svært store problemer med det ene kneet. Vi forteller henne at vi kan gi beskjed dersom hun trenger assistanse fra ravinens ambulanse. Denne ambulansen går på fire bein og er en blanding av hest og esel. Hun sier at hun vil forsøke å klare seg med sitt ene friske bein, så vi fortsetter mot ”Jernporten”. Denne passasjen er den mest fotograferte delen av ravinen. Den er omtrent tre meter bred, og fjellsidene rager tre hundre meter rett opp på hver side.

VERDENS BESTE APPELSINJUICE

Etter nærmere fem timer er vi ute av ravinen og ser en taverna fremfor oss. Der selger de blant annet øl og ferskpresset appelsinjuice. Vi kjøper appelsinjuice og ser at de fleste rundt oss har valgt det samme. Her tar vi en skikkelig hvil; den første lange hvilen siden vi startet. På en plakat leser vi at vi kan bli transportert med bil videre ned til landsbyen Agia Roumeli som ligger helt nede ved havet. Det er derfra båten går; båten som bringer oss til Chora Sfakion der bussen vår venter.

Jeg spør Inger Johanne og får det svaret jeg regnet med. Hun vil gå resten av veien selv om også hun har fått litt problem med det ene kneet. Det er jo hun som bestemte at vi skulle ta denne turen etter anbefalinger fra sin kollega.

ENDELIG FRAMME

Vi passerer bilen og går de siste to tre kilometerne ned til Agia Roumeli der vi blir møtt av flere tavernaer. Vi kjenner lukten av saltvann og stopper ikke før vi står ved siden av to strandsenger. Kort etter ligger vi i nydelig temperert sjøvann og bare nyter tilværelsen. Klokken min viser 1330. Vi har brukt fem timer pluss ett kvarter. Dette er visstnok en grei tid når vi tar i betraktning at vi har tatt nesten to hundre bilder. De fleste med Inger Johanne som fotomodell. Hun liker ikke denne jobben, men vi må jo ha bevis for at vi har gått Samariaravinen.

Ved firetiden går vi opp til Taverna Kri-Kri, der vi skal møte guiden som deler ut billetter til båten, og etter et nydelig måltid med dagens fisk og toalettbesøk, beveger vi oss ned til brygga der båten vår ligger. Klokken halv seks forlater vi Agia Roumeli og en halv time senere sitter vi i bussen som skal bringe oss tilbake til hotellet. Klokken halv ni om kvelden forlater vi bussen.

Dagen etter skjønner jeg det som jeg tidligere har lest om denne turen. ”Ser du en person som går på stive ben som om bena er to trestokker, men med løftet hode, ja da ser du en person som har gått Samariaravinen”, leste jeg.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Bilder, Dagstur, Ferietur, Hellas, Kreta, Mitt liv, Opplevelser, Samariaravinen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s