onsdag 8. mai 2024
Det er onsdag, og klokka er tjue over seks, oppvaskmaskinen er tømt og kaffen er satt på. Jeg hører en susende lyd fra gangen, og der ser jeg Inger Johanne i øyekroken min. Hun får ikke løftet beina, så de subber langs gulvet. Dette og flere andre ting er konsekvenser av væsketrykket på hjernen hennes, og det er dette som skal dreneres bort ved å legge inn en slange som skal føre væsken bort og ned i bukhulen.
Vi tror at denne negative utvikling har utviklet seg i kanskje et par års tid. I fjor høst mistet hun kontrollen over kroppen i svømmebassenget og kunne druknet, hadde det ikke vært for at jeg svømte under henne og dyttet henne mot den nærmeste stigen. De kaller dette «en stille død», hørte jeg fra en i Redningsselskapet.
Men dette var bare et sidesprang. Inger Johanne har vært hos fastlege, nevrologer både ved sykehuset i Tønsberg og Rikshospitalet. Hun har vært hos nevrolog hos Aleris Frogner og på Majorstuen. Mange besøk og samtaler har måttet til før de endelig bestemte seg til hva som skal gjøres, på Rikshospitalet. Og operasjonen er stipulert til sånn i juni, men ingen kan fortelle hvilken dato, og derfor har jeg liten tro på at dette blir den måneden. Samtidig taper hun stadig mer av sine mange vanlige evner som balanse, korttidshukommelse og generell styring over kroppsfunksjonene, så for oss er det bare å fortsette å mase. «Det er så mange som skal ha denne operasjonen», sa de på Rikshospitalet, «og det er bare vi som utfører den».
Tilbake til morgenstellet her i Mo Terrasse. Barnebarnet vårt sover fortsatt. Jeg skal kjøre henne til barnehagen halv ni, og vekker henne etter at jeg har dusjet, og det starter jeg med klokka syv. Etter det går det slag i slag når hun har overnatting hos oss. Men morgentimene er hyggelige med henne i huset.
Utenfor er det ni grader, sol og skyer og vi forventer mye høyere temperatur ut over dagen. Mine planer etter at vi har vært i barnehagehuset, er frisøren på Pindsle, handle noen få matvarer og til sist blanchere rabarbra.
Resten av dagen får jeg slappe av. Lungene er ennå ganske skrale. De piper og skraper, men de to siste nettene har jeg sovet ganske bra, så da går det vel mot en bedring av astma-anfallet. Inntil neste gang. Det er bare to måneder siden siste Prednisolon-kur.
Og Inger Johanne sover. Hun trenger mye søvn på grunn av dette «vannhodet». Det er faktisk det som er benevnelsen på denne tilstanden hennes, men som en venninne av henne sa, «du kan glede deg til etter operasjonen». Hun har fått utført den for lang tid tilbake.
Det er ettermiddag. Blancheringen fungerte ikke. Etter to minutter i kokende vann, gikk rabarbrabitene i oppløsning, og da blir det suppe, og det er jo ikke det verste. Rabarbrasuppe er vår-mat og veldig godt. Men hvorfor gikk det galt med blancheringen? Jeg gjorde jo det som står i oppskriften, men de tålte ikke to minutter i kokende vann. Neste gang dropper jeg skrellingen av stilkene og stopper etter ett minutt i kokende vann. Det blir artig å prøve dette.
Ha en fin dag der du er.
