tirsdag 7. mai 2024
Fjorten grader og skyet himmel. Jeg måtte opp klokka sju i dag tidlig for å okkupere badet før Inger Johanne og barnebarnet vårt måtte opp. Ja, Inger Johanne trengte det jo ikke, å stå opp, mener jeg, men den yngste skulle være i barnehagen før klokka ni, og jeg skulle kjøre henne. Men så er det det da, at det er hyggelig å spise frokost sammen alle tre, med frokostjazzen fra radiodelen på tv’en i bakgrunnen og småpraten ved frokostbordet. Alt hører sammen for å få en trivelig start på dagen.
Klokka åtte satt vi der da. Alle tre ved frokostbordet. Barnebarnet vårt med sitt hardkokte egg og eggdeler, og vi med hvert vårt bløtkokte. Eggdeleren er en av hennes viktigste momenter ved frokosten. Da er det hun som har kontrollen over delingen av egget sitt.
Hun er ingen storspiser, en skorpe fra Coop, det hardkokte egget og en kjeks med Banos til frokostdessert. Banos’en er en tradisjonsrik del av frokosten her. Den tror jeg at hun bare får her, og den sitter igjen fra min barndom. Far var redd for sukker, fordi onkelen hans hadde diabetes, men Banos var bare knuste bananer. Mente far. Så det gikk an. Bananer som ble knust hos Banan-Mathisen av svenske studenter som kom til Oslo en gang iblant for å knuse overmodne bananer som skulle bli til bananpålegget Banos.
Klokka halv ni satt vi i bilen, klar for avgang med destinasjon barnehagen. Jentene i baksetet og meg bak rattet. Det er barnebarnet som vil ha det sånn. I hvert fall i dag. Det at bestemor skulle sitte i baksetet sammen med henne.
Hun har blitt litt opptatt av død, barnebarnet. I sitt sjette år. Kanskje det er fordi bestemor har blitt litt dårlig til beins? «Da blir mamma lei seg», sa hun til bestemoren sin. «Og du da», spurte bestemor, og fikk et positivt nikk som svar.
Men den dårlige gangen, det er jo bare midlertidig, har jeg fortalt henne. Så fort bestemor får lagt inn et rør fra hodet, blir vannet i hodet borte, og hokus pokus, så blir bestemor som før igjen.
I barnehagen stormet barnebarnet mot porten, forsøkte å åpne den fjærbelastede låsen for å få åpnet den, men som alltid, det gikk ikke, så morfar måtte til. Det er godt å se at unger fortsatt trenger oss voksne til noe som helst.
Så var det veien fra porten da, til neste port. Der gikk det noen nye minutter. Det går jo ikke så fort med bestemors småskrittende bein, de beina som skal få full funksjon igjen etter inn-operasjonen av dette drensrøret. Og så fra denne porten til inngangsdøra. Men vi kom da fram til slutt. Noen minutter før det obligatoriske «klokka ni», da dagens barnehage-aktiviteter starter.
Vi vinket «ha-det» og «ses-i-ettermiddag» og hun forsvant fra vinduet og inn til barnehagens vanlige arbeidsdag, mens vi tuslet tilbake den veien som vi kom.
Nå ligger Inger Johanne på sofaen og hviler ut. Det blir ikke fullverdige netter når hun stadig må opp og ut og tisse om natten.
Du verden, hvor vi ser fram til denne viktige operasjonen som skal gi oss begge livet vårt tilbake. Men det er mange som trenger den samme operasjonen, og det er bare Rikshospitalets nevrologiske avdeling som gjør denne, så da er det bare å vente.
