Historien om Skogmannen (kapitel 18)

Da han våknet, var han uopplagt og tørr i munnen. Han hadde sikkert snorket, tenkte han. Dermed hadde han også sovet dårlig. Ikke noe merkelig slik han hadde blitt liggende våken og gruble etter at han hadde lagt seg. Han måtte få vite mer om hvordan tingene hang sammen. I dag ville han grave videre i det ”Åpenbaringen” visste, men han måtte være forsiktig. Hvis dette var mafiaen, ville gravingen hans være som å balansere på slakk line med stor risiko for å falle ned. Han kunne også risikere at hun lukket seg helt uten å ville fortelle noe mer.

Nede i spiserommet var det bare kokka som var til stede. Han så på klokken. Det var sent på formiddagen, så de andre i huset var nok på jobb.

Mens han spiste hørte han skritt som nærmet seg fra et eller annet sted. Ikke fra etasjen over der alle soverommene lå. Det hørtes mer ut som om lyden kom fra en av korridorene i samme etasje som spiserommet. Skrittene var ikke lette og løpende slik som Åpenbaringens. Han så rundt seg og fra en av sidegangene kom en eldre gråhåret mann han ikke hadde sett tidligere. Skrittene hans var tunge, og det oste myndighet av ham. Ansiktet var alvorlig og furet og kjevepartiet var kraftig og bestemt. Hele figuren kunne ha tilhørt en eldre bonde som var mye ute i solen.

–          ”Ciao”, kom det fra mannen. ”Vi har ikke hilst på hverandre tidligere, men jeg vet hvem du er. Trives du? Er det noe du trenger?”

Han ventet ikke på svar, men fortsatte.

–          ”Jeg vil at du skal gjøre noe for meg mens du er her. Jeg vet at du er betatt av vår unge kvinnelige venn. Jeg vil at du skal passe godt på henne. Hittil har dere begge ikke hatt tillatelse til å bevege dere utenfor eiendommen, men fra og med i dag kan dere godt bevege dere utenfor. Hun må beskyttes. Det er ditt ansvar. Kom inn på kontoret mitt før dere går ut. Det ligger i huset ved porten. Bruk døren nærmest utgangen”.

Plutselig forandret ansiktet hans seg til et stort smil, liksom for å understreke at han også kunne være hyggelig. Uten å si noe mer snudde han seg og gikk tilbake dit han kom fra.

Skogmannen ble sittende og vente på at Åpenbaringen skulle vise seg. Hun hadde sikkert vært her mye lenger enn ham, så hun ville sikkert sette pris på å komme seg ut i gatene.

Mens han satt og drakk den tredje kaffekoppen hørte han de lette og løpende skrittene hennes. Da hun så ham, stoppet hun litt opp og rynket brynene.

Han forberedte seg til det han skulle si, men det reserverte ansiktsuttrykket hennes stanset ham. Det unge smilet var borte da hun satte seg lengst mulig borte fra ham ved det lange bordet. Hun ble sittende og se ned på maten sin mens hun spiste uten å ense ham.

–          ”Hun har vel tankene sine hos faren”, tenkte han mens han betraktet henne over kaffekoppen som han holdt opp til munnen med begge hendene, akkurat som han brukte å sitte ved bålet når han var i skogen. Han lot henne være i fred med tankene sine og ville ikke intervenere dem med det tilbudet de hadde fått.

Han satte fra seg kaffekoppen og reiste seg opp fra stolen uten å si noe. Han satte kursen for utgangsdøren for å gå seg en tur ute i parken på baksiden av det store huset. Etter en runde satte han seg på en av benkene for å tenke gjennom alt som hadde skjedd siden han fikk beskjed om å reise hit. Deretter tenkte han gjennom det hun hadde fortalt og prøvde deretter å sette alt sammen til ett bilde akkurat som en mosaikk sammensatt av små glassbiter. Det bildet han kom fram til, var ikke av den lyse og sorgløse typen.

Han merket ikke at hun var der før hun satt ved siden av ham. Hun måtte ha gått på gresset siden han ikke hadde hørt noe eller kanskje han hadde sovet litt.

–          ”Jeg tenkte på far”, sa hun plutselig.

–          ”Jeg skjønte det”, svarte han. ”Derfor gikk jeg uten å si noe”.

–          ”Tusen takk”, svarte hun. ”Jeg trenger å være alene med tankene mine noen ganger”.

Han svarte med et ”hm” og ventet på at hun skulle si noe mer. Hjertet hans fyltes av en ømhetsfølelse, og han hadde lyst til å stryke henne over håret og trykke henne inntil seg, men lot det være.

–          ”Jeg trodde far var bare en snill og god mann som ikke gjorde noen fortred inntil flere av vennene mine begynte å trekke seg tilbake fra meg. De visste vel etter hvert det samme som jeg tror jeg vet i dag”.

–          ”Hva da?”, spurte han.

–          ”At han er medlem av en kriminell organisasjon, en verdensomspennende kriminell organisasjon”.

–          ”Hvordan vet du det?”

–          ”Jeg leser aviser og bøker og vet hva mafiaen og camorraen står for. Det er jo dem som styrer det meste her i Napoli. Hvis det er sant det jeg har lest, da”.

–          ”Far er høyt oppe i losjen sin, så de er vel kriminelle de også”, utbrøt hun med gråt i stemmen.

Han snudde seg og så på henne, løftet den ene hånden sin, den snille venstre og spurte:

–          ”Får jeg lov?”

Han tenkte at han skulle tørke vekk den ene tåren som trillet sakte nedover kinnet hennes og var ikke forberedt på at hun misforsto og lente hodet inntil skulderen hans med ansiktet og munnen innbydende mot hans. I ren refleks reagerte han med å møte leppene hennes med leppene sine.

–          ”Herregud, jeg kunne vært faren hennes og mer til”, tenkte han før han glemte alt og lot følelsene ta overhånd.

Ingen av dem så linsene på kikkerten i vinduet i andre etasje på den andre siden av parken.

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s