Så skjedde det virkelig. Trump satte i gang med sine straffetoll-aktiviteter. I første gang mot Mexico, Canada og Kina. Når det gjelder EU er det et «kanskje». Hva som skjer i forholdet til Norge som står utenfor EU, vet vi ingen ting om.
«Si det som det er», sier noen. Men vet de hvordan det er? Objektivt, mener jeg? Det er vel mer sånn som den enkelte selv ser hvordan det er. Altså bare subjektivt og i egne øyne.
Jeg ser på TV2 Nyhetskameratene som bruker å være et program der noen mennesker snakker om det som har skjedd den siste uka eller de siste dagene, men i dag er Listhaug der, og hun gjør som vanlig, bare snakker om hvor ille det er nå og hvor mye bedre det vil bli med Fremskrittsparti-politikk. «Den verste regjeringen noensinne», sa hun for noen dager siden, mens jeg håper at hun aldri slipper til, sikkert forgjeves.
Fastpris på strøm gir størst fordeler for dem som bruker mest, skrives det her, og er dette rettferdig fordeling av fellesgodene? Fastpris på strøm gagner de som sløser mest
Vinterfestivalen er over og KNM Horten er i sjøen igjen, mens jeg blir sendt i land.
I 1969 ble Storstadion i Sandefjord innviet. Etter en dårlig sesong måtte Ballklubben igjen innse at det ble nedrykk.
Artisten Sissel Kyrkjebø ble født i 1969.
Vinterfestivalen i Narvik er over.
Det er fortsatt mars i året 1969, og vi er i sjøen igjen. Kursen er satt videre nordover, men som vanlig vet vi ikke hvor vi skal, bare at vi skal nordover.
Dette er det siste jeg registrerer før jeg våkner opp i et hvitmalt rom som er helt annerledes enn banjeren om bord. Alt er hvitt, og jeg drømmer ikke. Det kjenner jeg når jeg klemmer meg rundt underarmen med hånden på den andre armen. Jeg føler meg slapp, og jeg fryser. Det står en hvitkledd mann ved sengen min. Det er sikkert han som har vekket meg. Rundt halsen hans henger et stetoskop. Han ser ut som en lege?
«Hvordan føler du deg?»
Jeg forstår ingen ting, og svarer vel bare:
«Hæ, hvor er jeg?»
«Du er på sykehuset her i Harstad. Du kom inn i natt med sterk feber. Faktisk noe av det høyeste jeg har registrert i min karriere. Førtitre, nesten førtifire grader er mye».
Jeg tenker, men husker ingen ting. I går satt vi i radiorommet og hadde det kjempehyggelig. Og nå? Hvordan og hvorfor?
«Er jeg syk?»
Legen ser på meg med et tenkende uttrykk i ansiktet:
«Vi vet ikke hva som feiler deg? Det kommer en annen lege for å snakke med deg senere i dag».
Jeg blir liggende å tenke. Jeg husker ingenting.
Litt senere kommer en ny lege inn til meg. Jeg ligger på et stort enerom, og det er like greit slik denne legen spør. Til slutt takker han for seg og går.
Jeg er fortsatt slapp, men fryser ikke slik som da jeg våknet. Jeg sovner, våkner og sovner igjen.
En ny dag demrer. Jeg er våken og har vært våken i flere timer da den første legen kommer inn igjen:
«Vi har sjekket prøvene vi har tatt av deg, men vi finner ingen ting. Du fortalte til min kollega at du er sjømann og har vært i Afrika og i Syd-Amerika?»
«Ja, i Kenya og Venezuela».
«Bodde du i land?»
Jeg fortalte om de vennene jeg hadde fått i Mombasa, og at jeg hadde bodd hos dem. Han spurte om det var mye mygg der, og jeg svarte selvfølgelig ja. Det var jo i Afrika.
«Du fortalte også at du har hatt høy feber tidligere?».
«Ja, men bare et par dager».
«Vi tror at du kan ha fått Malaria mens du var i Afrika og at denne bakterien har ligget innkapslet i kroppen din inntil den nå åpnet seg på grunn av forkjølelse. Uansett, nå er du frisk og kan reise om bord igjen».
«Kan jeg bli syk igjen?»
«Det vet vi ikke. Bakterien kan ha kapslet seg inn på nytt, og da kan selvfølgelig det samme skje igjen».
«Hvordan kommer jeg tilbake om bord?»
Han smiler:
«Bare ligg og slapp av. Det ordnes herfra. Du får beskjed».
Dagen etter er jeg om bord i Hurtigruten, og enda et døgn senere er jeg om bord i KNM HORTEN.
Senere forteller sjefen vår at jeg ble funnet gående nede i korridorene uten at jeg kunne forklare meg. Dette var ikke tillatt, og dermed bar det til skipslegen som var vakthavende offiser den natten. Han fant ut at jeg hadde høy feber og pøste på med kinin for å få den ned.
«Men hvordan kom jeg herfra til sykehuset i Harstad?»
Endelig har sola kommet. Ulempen er at høytrykk fører til kuldegrader, fire kuldegrader, en temperatur som lungene mine ikke liker. Men med sol kommer bedre humør, så vi tar turen opp til Boligmessa på Haukerød. Vi skal jo ha nye møbler til terrassen når den er glasset inn.
Og så har Senterpartiet trukket seg fra regjeringssamarbeidet, og godt er det, synes jeg. Å samarbeide med et så introvert parti ødelegger for Arbeiderpartiets profil som er utadvendt og rettet ut til hele landet og ut mot Europa.
På NRK TV hører vi at Støre vil endre politikken nå som Arbeiderpartiet styrer alene. Men så enkelt er det ikke, for alle tiltak må få støtte i Stortinget. Nå har jo Arbeiderpartiet vært i den situasjonen før, så det går seg nok til. Etter hvert.
Klokka er snart ett, og turen går til Boligmessa i Runarhallen på Haukerød. Sånne besøk på messer blir sjelden hel gratis, og heller ikke denne gangen. Først ble det ei spekepølse og deretter ei pute som skal være så helt enormt god ifølge selgeren som la vekt på at han var fysioterapeut. Så nå gleder Inger Johanne seg til å legge seg.
En liten prat ble det også tid til sammen med Erik og en dansk selger som ikke forsto hvorfor vi sto utenfor EU. «Vi har det så godt», sa han. Med stabil valuta og et greit forhold med de andre EU-landene. «Deres valuta», sa han, «er ikke mer verdt en jalla-jalla-mynt». «Vi kan jo kjøpe hva som helst i Norge for en liten penge».
Deretter kjørte vi videre til lageret vårt på Helgerød for å hente hjem solavår, ei sterk lampe som skal gjøre vinterdagene lysere. Og til slutt en stikk innom Kastet for å kvitte oss med slitte klær. Sånt er det forbudt å kaste i rest-søpla, og det er bare på Kastet vi har en container for sånt. De burde vært plassert ved butikker der vi finner andre containere fra Fretex og tilsvarende.
Fastpriser på strøm. Er regjeringen rusk? Vi vil vel alle at huseiere skal investere i strømsparende tiltak. I så fall må de se at dette vil lønne seg. Og med lave fastpriser blir dette ulønnsomt, mener noen.
Jeg lånte boka på biblioteket tjuesjuende januar. I kveld la jeg den fra meg trettiførste januar.
Som Vestfolding og tidligere sjømann fra 1966-1978, seilte jeg sammen med flere krigsseilere som sjelden pratet om denne tiden. Men historiene som er nedskrevet er mange, så jeg har fått et innblikk i den tiden.
Boka var en klar femmer og takk til forfatteren for at han skrev den.
Hilsen Terje Rønning
Omtale fra forlaget
«Torsdag 22. august 1940 i Atlanterhavet: Det hadde vært svakt måneskinn gjennom skydekket tidligere på kvelden, men nå har et barmhjertig mørke lagt seg over skipet.
Nic Torp er 26 år denne sommeren og har stått om bord som styrmann og telegrafist siden krigsutbruddet høsten før. D/S Keret av Bergen har rundet Skottland, og konvoien de var en del av, er oppløst samme ettermiddag. Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene.
Det er denne kvelden den tyske ubåten U-37 får min fars skip i sikte. På hvert eneste tokt har ubåtkaptein Victor Oehrn sendt handelsskip til havets bunn.
I denne boken forteller Ole Torp den dramatiske historien om sin fars opplevelser som krigsseiler i de seks årene han var hjemmefra. Det er i tillegg en bok om krigens ettertid og hva slags merker krigsopplevelsene satte – også på forholdet mellom far og sønn.
I dag fikk vi epost om at glassene til terrassen vil være klare medio april og monteringen starter opp så snart som etter det, og vi gleder oss.
Norsk politikk.
I dag er det møte i sentralstyret i Arbeiderpartiet. Temaet er samarbeidet med Senterpartiet. Jeg tror og håper at det er ut med Senterpartiet og inn i valgkampen med en ren Arbeiderparti-regjering. Da blir det også en klarere AP-politikk. Tror jeg.
Klokka er ett og nå er det slått fast at Senterpartiet forlater regjeringen, og dermed er den sidrumpa og trangvikske delen av regjeringen borte, så nå blir det Arbeiderpartiet for alle penga. Og godt er det.
Jeg har egentlig aldri forstått at Støre med sin EU-profil har kunnet samarbeide med EU-allergiske Vedum. Hvis de ikke finner sammen med Frp, vil de nok ta stemmer fra dem. Begge har denne idéen om «vi står best alene og samarbeider bare der vi må eller tjener på det».
Samarbeid i Europa er det lite sans for i Senterpartiet som er mest opptatt av bygdene våre, og det er jo greit at vi har et parti som tenker på disse.
«Herregud. Er det disse som skal forsvare landet vårt?»
Dette skjedde i mars 1969:
Bjørn Wirkola satte den første verdensrekorden i den nye skiflygingsbakken i Planica med 156 meter 21. mars 1969 (hentet fra Wikipedia).
Tidlig i februar 1969 ankom vi Haakonsvern i Bergen fra Southampton etter å ha spydd oss over Nordsjøen. Ved kaia ble vi alle satt til hovedrengjøring for å få båten ren og luktfri, og mens vi var på det travleste, kom skipssjefen med følgende melding til oss to radiotelegrafister:
«Dere får avløsning begge to», sa han. «KNM Alta skal inn i en seks måneders workup med andre NATO-land, og siden dere snart skal dimitteres, har det liten hensikt at dere deltar i treningen».
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til KNM Horten som var moderskip for ubåtene. Den var som snarest inne på Haakonsvern for å ruste seg opp for tur nordover, og to dager senere meldte jeg meg for kvartermesteren som var sjef for sambandsfolkene om bord.
Gjett om dette var forandring. Fra det lille radiorommet om bord i KNM Alta, ble jeg nå vist rundt i et radiorom som var på størrelse med en vanlig norsk stue og mye bedre utstyrt enn det jeg var vant med. Vi var fire radiotelegrafister om bord, to på hver vakt, så i sjøen gikk vi fire timer på og fire timer av. I tillegg ble rommet også brukt som oppholdsrom av to kryptografer og to signalgaster, så støyen var merkbart mye høyere enn om bord i lille KNM Alta der ingen andre enn oss to radiotelegrafister og skipssjefen hadde adgang.
Banjeren om bord var også mye større enn det lille tolvkøyers-rommet på Alta. Her lå vi nitti mann med åpen luke opp til dekket. Rommet var alltid mørkt, fordi noen alltid skulle sove, så livet ble svært forskjellig fra det trivelige og intime samværet om bord i minesveiperen der alle kjente alle. Her var vi delt opp i avdelinger der vi som jobbet med samband holdt oss mye for oss selv.
Kort etter at jeg hadde meldt meg til tjeneste om bord i KNM Horten, var vi på vei nordover. Enda en gang hadde vi sagt adjø til venner og kjærester uten å vite noe om når vi kom tilbake, men slik var det å være marinegast der kameratskapet var viktigere enn alt annet.
Den første stoppen hadde vi i Narvik der vi skulle delta i Vinterfest-uka. Vi skulle først og fremst delta i et opptog som representanter for den Kongelige Norske Marine og feire rallarene og rallarkokka Svarta Bjørn som var så sterk, men som allikevel døde tjueto år gammel av tuberkulose.
Vi ble fortalt av dem som kjente til Narvik, at denne uka var større enn syttende mai, og vi «striglet» oss som best vi kunne til opptoget. Offiserene og kvartermestrene kommanderte hver sin avdeling. På vår høyre side gikk sambandskvartermesteren, og vi merket allerede på kaia at våre marinære skotøy ikke var tilpasset føret som var svært vinterglatt.
«Er han litt på en snurr?»
Det var min sidemann som kommenterte tilstanden til vår kvartermester som kalte seg selv «Kjempa i gata» selv om han var svært kort. Han pleide å være i godt humør, men ikke så godt humør som nå. De andre måtte jo se det vi så, men han ga de kommandoene han skulle:
«Gaster! Gi akt!»
Han gikk langs rekken av unge gutter som sto vendt mot ham. Nå var vi alle på vakt. Vi så at han var litt i ubalanse når han vendte om på den isete gata. Så marsjerte vi oppover i byen der vi ble tatt imot og tildelt plass i opptoget.
De fleste av de lokale var kledd i bunader, og mange av mennene hadde sorte klær med den tradisjonelle rallarhatten. Vi så Svarta Bjørn sittende på en stol høyt over toget. Hun var vakker og ble båret av flere menn med bredbremmet rallarhatt.
Det var både is og snø der vi gikk, og jeg kjente at det ikke var så lett å få feste for føttene når jeg marsjerte. Kvartermesteren gikk ved siden av oss. Jeg hørte at noen smålo. Dette hørte visst han også og snudde seg mot oss med granskende øyne uten å be oss stanse. Øynene hans var fuktige. Jeg så nå at han var skikkelig «brisen».
Gaten var smal der vi gikk, og stadig kommanderte han for å vise vår evne til å eksersere:
«Gaster! Holdt!»
«Gaster! Hvil!»
«Gaster! Marsj!»
«Gaster! Helt om!»
Det var en av disse gangene det gikk galt, skikkelig galt. Han kommanderte oss, og sekunder etter stoppet han selv, vendte nitti grader slik at han sto med ansiktet mot oss. Fortauet var tettpakket med folk slik at han ble stående med hælene mot fortauskanten som hadde en skråkant av is. Det hadde sikkert samlet seg en del snø som etter hvert hadde blitt til fast og glatt is. Vi som sto litt aktenfor ham, hadde ham i sidesynet, og så at han svaiet litt til siden og deretter bakover. Senere gikk alt veldig raskt.
Armene veivet, han snudde ukontrollert først den ene veien og så den andre veien, gjorde en liten piruett og dundret sidelengs i bakken. Uniformslua spratt av hodet hans og gikk kast i kast mot dem som gikk forrest. Der ble den liggende rett ved siden av en av offiserene som vendte på marinevis, plukket den opp og holdt den mot ham som fikk hjelp til å stable seg på beina av noen av tilskuerne.
Det var da vi hørte en gammel dame som var ganske høyrøstet, sikkert fordi hun var tunghørt:
«Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?»
Når vi senere snakket om dagene i Narvik under vinterfesten, så var det dette vi husket. Den gamle damen som formelig ropte ut:
«Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?»
Gullmannen i Storgata i Tønsberg. Leverte nesten en kilo sølvbestikk for seks tusen fire hundre kroner. Våre undersøkelser viser at de betaler best.
Georg Martinsen Bag-O-Rama. Ny veske til Terje.
Jeg sitter oppe, leser og hører på nyhetene på NRK TV, da telefonen ringer. Hvilken? Jeg sjekker min og forstår raskt at det er Inger Johannes. Jeg trykker på knappen og sier «Terje Rønning» inn i mikrofonen.
«Hallo», svarer det, «det er Anette fra Colosseum Tannklinikk».
«Et øyeblikk», svarer jeg, «Inger Johanne ligger og sover».
Resten hører jeg ikke. Inger Johanne har allerede overtatt telefonen. Etterpå forteller hun at hun kunne fått operasjonen i dag, men da måtte hun være på klinikken i løpet av en halv time. Det ble i stedet dusj og frokost og Øre-Nese-Hals på sykehuset i Tønsberg klokka ett.
CPAP er veldig bra for alle som sliter med pustestopp, og de er mange. Inger Johanne er en av dem, og i dag var det tid for sjekk og vurdering av om maska fungerte best mulig.
Siden vi var i Tønsberg tok vi turen ned til Farmandstredet og parkerte der mens vi gikk gjennom handelshuset og ned til Storgata til Gullmannen der vi leverte inn sølvbestikk som vi aldri har brukt. Og heller ikke kommer til å bruke. Vi fikk over sekstusen kroner for nesten en kilo sølvbestikk.
Vi får mye i Sandefjord, men noe må vi til fylkets hovedstad for å få. Jeg har fått kritikk for min noe slitne skulderveske, men hos Georg Martinsen i Øvre Langgate hadde de ei veske som passet meg, så nå kan ingen kritisere veska mi.
Striden om EUs energipakke.
Kanskje det er best at Arbeiderpartiet dropper samarbeidet med Senterpartiet, så kan de gå inn i valget alene. Etter min mening er Senterpartiet et «trangviksk» parti som hindrer positiv utvikling og samarbeid over landegrensene. Ulempen er kanskje at Senterpartiet da vil søke samarbeid med Fremskrittspartiet, et parti som de har mange fellesinteresser med. Meninger: Lokal Frp-topp: – Senterpartiet kan bytte side i rikspolitikken
Donald Trump brøler
og Elon Musk hopper og danser, mens hans tilhengere skriker og gråter i henrykkelse. Og jeg tenker «hva er dette folket laget av»? Og amerikanere som slår seg ned i Norge, de er da vel ikke sånn?
Klokka er åtte, kaffen er snart klar, Inger Johanne ligger fortsatt og sover, alt mens jeg sitter her og skriver. I går snødde det mens vi hadde varmegrader. I dag er det også varslet varmegrader, men nedbøren kommer som regn her ved kysten.
Jeg har mottatt ny epost fra politiet om at de har henlagt anmeldelsen om svindel. Denne har jeg videresendt til Coop Mastercard og bedt om nytt kredittkort. Vær forsiktig alle sammen. Svindlerne blir stadig flinkere. Og hadde jeg brukt vanlig bankkort, hadde kanskje løpet vært kjørt.
På NRK TV så vi at de hadde øvelse i Trondheim, transportøvelse av publikum fra byen og opp til Granåsen, og nå nærmer det seg VM på ski som starter om knapt en måned, tjuesjette februar. Et VM som vi får seg på NRK TV, men deretter sier jeg farvel til skistevnene som bare sendes på betal-TV.
Fra forsvaret hører vi at soldatene ikke får nok næringsrik mat. Jeg tenker tilbake til da jeg var inne til førstegangstjenesten i marinen, da vi hadde både god og næringsrik mat, men siden da har forsvaret bygget ned forsvaret og evnen til å betjene soldatene med mat og klær. Nå må vi forvente at antall soldater til førstegangstjenesten blir bygget kraftig opp sånn at vi etter hvert blir i stand til å forsvare oss mot de nasjonene som ikke vil oss vel.
Fra Netanyahus Israel hører vi at FN-organisasjonen UNRWA er forbudt. UNRWA som er ansvarlig for utdanning og helsebehandling av palestinere i Gaza. Dette stemmer jo med at Netanyahus Israel har som mål å fjerne palestinerne fra Gaza og Vestbredden og etablere israelske bosetninger og etter hvert danne Stor-Israel som de sier at de har bibelske rettigheter til.
Fra Wikipedia og Riksarkivet har jeg hentet følgende:
1968-generasjonen eller Sekstiåtterne er et begrep som ble benyttet på den radikale generasjon av studenter i 1968 og de etterfølgende årene. Det skjedde mye på den verdenspolitiske scenen i 1968. Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy ble drept, det var Prahavår i Tsjekkoslovakia, opptøyer i Paris, og verden så en bølge av studentdemonstrasjoner som blant annet endte i Tlatelolco-massakren i Mexico der muligens mange tusen ble drept bare dager før sommerlekene ble åpnet i samme by. (hentet fra Wikipedia).
Den niende august 1968 giftet Kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo Domkirke. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. At Kronprinsen fikk tillatelse til å gifte seg borgerlig, resulterte i en heftig debatt rundt monarkiets fremtid. Men motstanden var langt mindre enn mange fryktet, og da bryllupsdagen kom var alle uenigheter glemt, og det nye kronprinsparet fikk en overveldende mottagelse over hele landet. (Hentet fra Riksarkivet).
Det samme året beveget vi oss sakte videre nordover fra Mosjøen mot Bodø og Narvik. KNM Alta snirklet seg innimellom holmer og skjær. Vaktene ble mange og lange. Dagene og nettene gikk over i hverandre. Vi hadde ikke glassventiler, så om bord merket vi ikke hva som var dag og hva som var natt. Fire timer i radiorommet, to timer i kryptorommet og to timer søvn. Dagene ble kortere og nettene lengre, det ble stadig kaldere, og vi ble stadig trettere.
Bodø opplevde jeg som svært kjedelig der vi lå ved kullkaia. Narvik det samme. KNM Alta snirklet seg videre innaskjærs nordover, nordover og nordover.
Fra dem som hadde erfaring fra denne kystvandringen, hørte vi om Tromsø der festlivet var enormt. Navn som Rogers og Arbeideren surret i luften og skapte store forventninger, og endelig var vi der. Det viste seg etter hvert at vi skulle bli liggende et par uker, og radiorommet ble stengt. De yngre som danset twist og shake ble faste gjester på Rogers, mens vi som foretrakk å danse swing og tango med knekk, valgte Arbeideren der det også var te-dans.
Hele skvadronen var samlet i Tromsø, og alle fortalte om opplevelsene på veien nordover. På en av båtene hadde skipssjefen blitt degradert av noen i besetningen under en fest på land. De hadde plassert ham på en stol, revet av ham alle distinksjonene og slått til ham så han ramlet ned av stolen. Det hele endte med sivilrettslig dom. Vi så aldri disse gutta igjen, og godt var det.
Tromsø hadde i den tiden også problemer med forskjellige ungdomsgrupper, akkurat som mange andre byer. Ungdomsgruppene delte seg ofte opp i raggarer i skinnjakker med store amerikanske biler og sosser som kunne være alt fra politisk engasjert ungdom til studenter og vanlige yrkesaktive ungdommer. Torvplassen var stedet der ungdomsopprøret i Tromsø startet, og det ble fortalt at byens brave borgere en dag hadde marsjert inn med balltrær og andre relativt ufarlige våpen. Alt endte med store tumulter og mange legemlige skader. Da alt skulle avklares dagen etter, ble det hele dysset ned. I den aktive gruppen av «byens brave borgere» deltok visstnok både lokalpolitikere og byens administrative ledelse. Slik var det den gangen.
Tromsø var fantastisk, men en dag fikk vi ordre om retur sydover. Julen feiret vi i sjøen. Denne gangen gikk det raskere. Hele skvadronen var samlet, og ved et eller annet punkt skar vi over mot Southampton i England i et skikkelig drittvær. Minesveiperne var smale, mange meter høye og stakk knapt halvannen meter dypt. Vi gikk på linje, men sjøene kastet oss stadig rundt og ut av linjen, ofte mer enn nitti grader slik at vi måtte gjøre kuvending rundt de andre båtene og legge oss akterut. Alt var skalket. Dører, luker og ventiler. Jeg benyttet sjansen til å ta en tur opp på broa et par ganger når vi fikk inn viktige signaler og fikk oppleve et par slike rundkast.
Alle var sjøsyke ombord, bortsett fra kokken og artilleristen som til gjengjeld koste seg med feit kumle. Lukten spredte seg overalt om bord og gjorde situasjonen for oss andre, om mulig, enda verre. Vi hadde spybøtter overalt, og disse måtte være åpne slik at de raskt kunne benyttes. Den miksede lukten av kumle og spy, frembrakte stadig verre brekninger.
Da vi endelig seilte inn i havna i Southampton, var ikke landlov det viktigste. Vi var uthungrede, slappe og dødstrøtte uten å ha lyst på mat, men etter noen dager hadde vi kommet oss såpass at vi kunne tenke oss en tur på land, men da var vi på vei tilbake til Haakonsvern i Bergen.
Biblioteket. Hentet bøker om Panamakanalen og «Dypet under ham, min far krigsseileren» av Ole Torp.
Og Inger Johanne gikk runden Modalveien, Ringveien, Moveien, Mo Terrasse.
I desember ble vi svindlet
for to og tjue tusen kroner, noe jeg oppdaget da jeg gikk gjennom posteringene på desember måneds kontoutskrift. Heldigvis bruker vi mastercard som gir en viss sikkerhet, så tre dager etter at vi hadde innrapportert svindelen, var pengene tilbake på kontoen. Sannsynligvis var det en pishing, mente banken, en pishing som jeg ikke oppdaget, og i dag oppdaget jeg en ny. Så lenge vi bare sletter disse forsøkene, gjør det ingen skade, men da er det viktig å være årvåken. Dagens pishing var fra TV2 Play. Phishing – Wikipedia
Alle som ønsker å jobbe,
bør tilbys jobb, selv om arbeidsgivere ikke er interessert i denne arbeidskraften. Da må det offentlige til for å få disse menneskene i gang. Hvis dette er vanskelig for NAV, kan private firmaer engasjeres til denne jobben. Det er sånt vi har det offentlige til i et sivilisert samfunn, mener jeg. Og med litt jobbtrening er det mye lettere få jobb i det private næringsliv. Bekymring for de 240.000 i Norge uten jobb, skole eller trygd – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio
Senterpartiet fortsetter med sin politikk
der de vil at vi skal sitte på vår lille tue her nord og sikre Norge for oss selv, akkurat som Donald Trump. Jeg tror at samarbeid i Europa blir stadig mer viktig der energien bare er en lite del.
SvindelforsøkTuren går til politi og bibliotekNoen steder er det skikkelig glattDet er her jeg skal innHer skal jeg hente bøkerOg så hjemoverKvartal nitten som er ubeboelig for de fleseBegynner det å snø?SnøfnuggHjemme igjen og nå kommer snøen
