Tirsdag, 19. april 2016

Tårene renner når vi skjærer løk.

Dette er noe alle vet. I dag fikk jeg testet denne påstanden. Fem kilo løk skulle skjæres i tynne skiver som skulle stekes brune og fortæres på Inger Johannes sytti års dag. «Fy fillern», tenkte jeg da jeg var ferdig med den første. Tårene rant. Også mine øyne som er så vare etter grå-stær-operasjonen, men så kom jeg på det jeg hadde lest et eller annet sted, om hvordan jeg kunne unngå dette problemet. Skarp kniv, slip den mellom hver løk, skyll både løken og kniven i rennende vann mellom hver operasjon, skjær med den skarpe kniven i stedet for å presse. Dette fungerte akkurat som oppskriften sa. Jeg skar og skar, fem kilo løk, alt uten å felle en tåre.

Etter at løken var skåret opp fikk vi besøk av en som skal bidra i selskapet på lørdag. Alt ble gjennomgått og samtidig fikk vi en hyggelig prat.

Deretter skulle løken stekes brun.

Jeg lærte at margarin er bedre enn olje, at vann i stekepanna kan bidra til å få løken brun, det samme med sukkerkulør hvilket jeg ikke benyttet meg av, at løken bør være brunere enn det jeg gjorde med de første stekingene. Alt dette var ny kunnskap for meg, og jeg takker min hustru for den. Kjøttet tok Inger Johanne seg av.

Dette var dagens matomtale. Hva vi skulle med løken? Kanskje spises som den er? I hvert fall var det viktig at både tykkelse og fargen var riktig, og det meste skal fortæres kommende lørdag.

Brunstekt løk.

Karbonade med min brunstekte løk.