Det var en sommerdag på restaurant Sjøormen i Tønsberg at jeg traff deg første gang, Inger Johanne. Du ble invitert til bordet vårt av min kamerat, og du satte deg ved bordet sammen med din venninne Torunn, og dermed var det gjort.

Jeg så deg og ditt smil

Håret ditt var langt og blondt, noe var kveilet rundt hodet og lagt i hvil

Du smilte med de flotteste tenner og var bare vakker

Jeg, jeg satt der egentlig og ventet på en annen makker,

men hun, den andre, hun bleknet, hun ble borte i en sky av min piperøk

Hun ble raskt gjort om til et svakt minne og en forgjengelig spøk

Snart var vi på gulvet, og jeg så bare deg.

Vi fløt rundt på skyer, og det var hele tiden klar vei.

Før kvelden var omme,

hadde vi avtalt hva som skulle komme.

Jeg tenkte, her må jeg jobbe fort.

Denne jenta er på øverste hylle og første sort.

Dagene etter, jeg husker ikke hva vi gjorde.

Alt gikk så fort, skjønner du at vi torde?

Jernet måtte smis mens sommeren var het.

Ferieturen gikk fint, til Danmark du vet.

Vi ble presentert for familie og slekt.

Jeg for min del håpet på aksept og god vekt.

Så gikk turen for meg atter en gang utpå bøljan den blå,

denne gangen ikke så mange måneder, derimot ganske få,

alt mens din husvert på Opsal undret på hva slags liv du skulle bli ved

med en sjømann som ofte var borte når viktige ting skulle skje.

Og når sant skal sies, det var ikke bare galt det hun sa,

En sjømannsfrues liv er ikke bare enkelt, det blir jo mye til og fra.

Så ble det forandringer for oss begge. Isabelle ble født, mens du videreutdannet deg og jeg lærte Isabelle å gå. Så sluttet jeg på sjøen og begynte på skole.

Nytt håp ble tent, om et liv som skulle bli mer rolig

Jeg skulle være mer hjemme, sentrert rundt vår familie og bolig

Men markedsføring og salg

var kanskje ikke det beste valg

når målet var en familie i ro og harmoni,

slik skulle det absolutt ikke bli

Det ble i stedet mye aleneansvar for deg min kjære

det var da ikke slik vi hadde ment det skulle være.

Men slik ble vårt familieliv. Sofia kom ti år etter Isabelle. Jeg fortsatte med mye jobb, mens du styrte det meste hjemme.

Nå har vi blitt mye eldre enn vi den gang var,

og når jeg tenker etter, er jeg for min del ganske klar

på at vi gjorde det rette.

Jeg føler at vi også brukte vettet

når vi satset slik vi gjorde,

men igjen, skjønner du at vi torde?

Det er du som har skapt dette nettverket vårt av familie og venner

Når jeg ser rundt meg, vet jeg at det er slik det ble til, det er sånn jeg føler og kjenner

det er du som binder sammen

det er sikkert og visst, det er det jammen.

Og i kveld har vi den festen du fortjener og ville ha.

Det er du som har bestemt, planlagt, forberedt og gjort den bra.

Det er slik du er,

mens jeg, jeg har gjort dette jeg leser her.