Jeg lånte boka på biblioteket tjuesjuende januar. I kveld la jeg den fra meg trettiførste januar.
Som Vestfolding og tidligere sjømann fra 1966-1978, seilte jeg sammen med flere krigsseilere som sjelden pratet om denne tiden. Men historiene som er nedskrevet er mange, så jeg har fått et innblikk i den tiden.
Boka var en klar femmer og takk til forfatteren for at han skrev den.
Hilsen Terje Rønning
Omtale fra forlaget
«Torsdag 22. august 1940 i Atlanterhavet: Det hadde vært svakt måneskinn gjennom skydekket tidligere på kvelden, men nå har et barmhjertig mørke lagt seg over skipet.
Nic Torp er 26 år denne sommeren og har stått om bord som styrmann og telegrafist siden krigsutbruddet høsten før. D/S Keret av Bergen har rundet Skottland, og konvoien de var en del av, er oppløst samme ettermiddag. Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene.
Det er denne kvelden den tyske ubåten U-37 får min fars skip i sikte. På hvert eneste tokt har ubåtkaptein Victor Oehrn sendt handelsskip til havets bunn.
I denne boken forteller Ole Torp den dramatiske historien om sin fars opplevelser som krigsseiler i de seks årene han var hjemmefra. Det er i tillegg en bok om krigens ettertid og hva slags merker krigsopplevelsene satte – også på forholdet mellom far og sønn.
Om forfatteren:
