vestfoldingen

Seheim var navnet på «lokalet» på Sem. Det var på lokalet alt foregikk i 1950-årene. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det Håkon, en av mine kamerater, som fortalte. Han hadde hørt dette fra onkelen sin, og historien var slik:

På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye egling og slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en. Etter en god halvtime var «opprydderne» kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men «bygdedansen» fortsatte år etter år, i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad helt opp til min tid, og så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt og pølse- og brussalg fra ei luke i rommet bak dansegulvet, men det var på dansegulvet det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren. Det var her jeg trivdes som best, med dansetreningen fra Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg i bunnen.

Transporten var ofte den mest kinkige. Vi brukte buss fram, men når vi skulle tilbake, måtte vi satse på å få sitte på med noen, og det gikk alltid bra, underlig nok, og det var i transportmiddelet vi pratet om kvelden som var over.

«Hvordan gikk det med deg? Jeg så du dansa med henne som du dansa med forrige lørdag? Er’re det alvor eller?»

«Kanskje. Hvem veit?»

«Du må’kke tulle. Hu bor jo langt oppe i Vivestad. Det er altfor langt».

«Hmmmm».

Og sånn gikk praten. Ansiktet til jenta ble med hele søndagen og mandagen, men ettersom ukedagene gikk, bleknet bildet, og da den neste lørdagen kom, var det ny bygdedans i en av de andre bygdene med andre jenter eller noen ganger de samme, og vi var forelsket igjen. Helt til neste bygdedans.

I neste kapitel skriver jeg litt om bruken av lokalet Seheim på Sem da jeg gikk i barneskolen.

Flatbonningen ble sjøsatt i juni 1960. Jeg var fortsatt bare tretten år og gikk i sjette klasse på Sem skole, det andre året etter at vi kom tilbake fra Ramnes. Far stilte bilen og biltaket til disposisjon og kjørte fartøyet fra skolen og ut til Smørberg som var vår nærmeste strand. Der ventet kameratene. Vi kom ikke helt ned til stranden med bilen, men spreke gutter ordnet biffen. En gutt i hvert hjørne var nok. Vi prøveløftet først. Ja, dette skulle gå fint. Vi så på hverandre og telte til tre – en to tre og løft. Etter et kvarters tid sto vi ved vannkanten med flatbonningen mellom oss.

«Tror du den flyter?»

«Klart det, tror ikke du?»

Vi ble stående og se på flatbonningen og deretter på vannet.

«Hvem skal være først?»

Produsenten var en selvfølge. En av de andre meldte seg som andreroer. Båten var bred, så vi måtte være to; en på hver side med hver sin padleåre. Vi tok tak i hjørnene foran og trakk den ut på vannet.

«Jøss», sa en av de som sto inne på stranda, «den flyter jo». Jeg så at han var litt misunnelig på oss som skulle prøve først.

Jeg tenkte litt og foreslo: «Kanskje vi skal prøve med alle fire oppi samtidig?»

Jeg så at ansiktene forandret seg. Alle strålte og skravla startet. Det var morsomt å gjøre noe sammen. I løpet av sekunder var vi flere meter fra land med alle oppi.

Den sommeren var vi sjelden i vannet uten at flatbonningen var med. Vi brukte den som badebåt og som hjelpebåt når vi svømte over til Ramberg på den andre siden av Vestfjorden.

Far hadde spurt bonden som hadde eng på den ene siden av stranda om jeg kunne ha båten der; på den andre siden av steingjerdet som skilte stranda fra jordene der kuene gikk og beitet. Der kunne den ligge sikkert uten at noen andre brukte den uten lov.

Høsten kom og flatbonningen ble lagt opp for vinteren. Jeg la den på skrå mot steingjerdet og strakk en gammel presenning over. Noen store grantrær dekket alt med greinene sine, og der lå den sikkert uten risiko for å bli ødelagt.

Ny sommer kom, og fartøyet var på nytt i drift. Etter hvert ble det flere og flere som fikk bruke den og ikke alltid lå den slik den skulle. Noen la den bare rett på bakken med bunnen i været med tilje og årer under. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

En dag fikk far telefon fra bonden som eide jordet der båten lå. Han fortalte at en av kuene hadde tråkket tvers gjennom bunnen, men Sankt-Hans-aften året etter gjorde den nytte for seg igjen, men på en annen måte. Den ble sidestøtte for sankthansbålet uten at jeg var der. Jeg hadde liksom tatt farvel med den da jeg fikk se vraket etter kutråkket.

Neste gang forteller jeg litt om bygdedansen som i flere tiår var veldig populært blant oss unge på landet.

Jeg har aldri vært spesielt flink med hendene og var ikke glad i sløyd da jeg gikk på barneskolen.

For noen få år siden skulle jeg lage en enkel strektegning av et hus. Resultatet ble greit, syntes jeg, men Inger Johanne, kona mi, som er formingslærer, mente at tegningen lå på syvårsstadiet. Og jeg er over seksti år, tenkte jeg den gangen.

Da er det lett å forstå at sløyden på skolen ikke var et spesielt morsomt fag for meg, men jeg har alltid hatt god fantasi, så jeg fant ut at jeg godt kunne lage noe som var nyttig samtidig som det ikke krevde for stor nevenyttighet.

Sløydproduktet jeg planla, ble tegnet av meg og godkjent av sløydlæreren samt mor og far. Dette siste var viktig, for materialene ville koste noen kroner. Det jeg ville lage var en båt eller det vi kalte en flatbonning. Farkosten besto av to planker som ble avrundet i hver ende. Dette skulle være båtsidene. Som bunn måtte jeg ha noe som virkelig tålte vann. Det ble en oljeherdet huntonittplate.

Den første sløyddagen ble anvendt til å skjære til sideplankene og huntonittplaten. Dette tok sløydlæreren ansvaret for siden båndsagen ikke var tilgjengelig for oss elever. Den resterende tiden kunne jeg bruke til å meditere over alle livets trivialiteter, tenkte jeg, enda så ung jeg var. Dette kunne for øvrig sikkert farmoren min bekrefte. «Du burde bli filosof, du Terje», ville hun sikkert sagt.

Den neste sløyddagen begynte jeg å lime huntonittplaten til sideplankene. Jeg kunne bare lime et par centimeter hver gang, fordi huntonittplaten var veldig stiv. Dette tok en knapp time, og resten av dagen kunne jeg fortsette med mine meditasjoner.

Slik fortsatte sløyddagene inntil læreren oppdaget hvor lite jeg gjorde. Han løste dette som han anså som et problem, ved å spørre meg hva jeg skulle bruke som kraft for å få flatbonningen i drift. Jeg hadde tenkt at jeg kunne kjøpe padleårer, men læreren hadde en annen idé. 

«Du kan skjønne at du må lage padleårer», sa han, «da slipper du å bruke penger på det».

Jeg forsto at han hadde gjennomskuet min plan om å gjøre minst mulig, så det var bare å sette i gang, og det å lage padleårer var ikke gjort på en-to-tre. Både årehåndtaket og årebladene ble tilskåret, raspet og pusset i det uendelige.

Nå var det slutt på frigangen i sløydtimene. Padleårene ble til slutt ferdig, men læreren hadde flere forslag. Nå var det tilje som skulle sikre at vi ikke tråkket direkte på båtbunnen når flatbonningen ble satt i drift. Samtidig tok fartøyet form, og jeg begynte å se fram mot at den skulle bli ferdig og settes på vannet. Sløydtimene ble samtidig ganske morsomme, og jeg har mange ganger tenkt på denne læreren som tok pedagogikken sånn på alvor. Han fikk meg til å bli aktiv uten å gi meg ordre om det.

Neste gang vil jeg fortelle om flatbonningens liv som et fjordgående fartøy.

Kapitel 38 – Kameratgjengen fra Sem.

Vi er fem kamerater fra Sem som fortsatt holder sammen lenge etter at vi nesten alle har flyttet på oss. Ikke bare det, men våre koner har også blitt godt kjent, helt fra da vi var ungdommer på Sem.

For meg startet det hele med Odd som jeg ble kjent med mens vi bodde hos Johan og Gunhild Bjerknes på Lensberg og gikk i barneskolen. Han bodde i Ramnesveien rett på den andre siden av Aulielva og gikk i en klasse under meg sammen med Svein Jakob som bodde på Vermelid og Tore som bodde i Torggata, og sånn ble jeg kjent med disse to. Håkon gikk jeg i klasse sammen med på realskolen, og vi fant raskt tonen både i skolen og i fritiden.

Odd var svært flink med hendene og forsto seg godt på motorer, men det var kanobygging jeg husker ham best for. Den besto av plank og tjærepapp og ble sjøsatt i Aulielva, i et leirehøl rett ovenfor Lensberg Mølle.

Svein Jakob var den målbevisste og styrte treningen da vi skulle bli langrennsløpere, mens Tore var den kreative humoristen som fant på ting, og sånn har han fortsatt. Det er han som vanligvis styrer quiz’ene under Semstreffene.

Håkon markerte seg med «streker» etterfulgt av en kneggende latter som vi kameratene fant ustyrtelig morsom. Selv om jeg gikk i naboklassen på barneskolen, husker jeg godt da det summet i skolegården: «Har dere hørt at Håkon red på fru Bredstrøms rygg?» Da visste jeg egentlig ikke hvem Håkon var.

Etter at skoletiden var over, og vi alle hadde truffet den vi skulle leve sammen med, mistet jeg kontakten med de andre, men for noe over ti år siden fikk jeg en telefon fra Odd som inviterte oss til nyttårsfeiring i Lommedalen der han og Mette bodde, og dermed var kontakten reetablert, slik at vi nå treffes og har det svært hyggelig en gang i året.

Mens jeg sitter og skriver om da jeg var avisbud, faller tankene tilbake til tiden mange år tidligere, da vi nettopp hadde flyttet til Sem. Jeg var åtte år og var på vei til skolen. Det er mine daglige opplevelser av denne veien som jeg vil beskrive.

Huset til familien Ellefsen lå høyt over Sørlandske Hovedvei, og vi bodde i annen etasje. Veien ned til hovedveien gikk fra utgangsdøra ned en buet bakke som endte på venstre side av veien, slik at jeg slapp å krysse den når jeg skulle til skolen.

Det var ganske langt å gå dit med mine korte bein, helt til jeg kom til huset til Ragnar som gikk i samme klasse. Derfra gikk vi ofte sammen videre nedover mot Semsbyen. Synnøve som også gikk i klassen, bodde også her i nedre del av Langerød.

Konglevoll het en familie som bodde på den andre siden av veien. Det jeg husker om ham, var at han var veldig høy og hadde en kjæreste som var veldig lav. Jeg mener å huske at hun jobbet på Samvirkelaget nede i Semsbyen.

Neste punkt på veien var Bjørn og Inger Lise, også fra klassen. De bodde ganske nær hverandre. Bjørn i et eldre hvitt hus inne blant noen høye trær. Han ble også en kamerat.

Så kom vi til Laskenhavna på venstre side av veien. Det var der syttende-mai-lekene ble arrangert, og det var der Brun fra Aker Gård holdt en syttende-mai-tale som jeg husker særs godt. Jeg husker at det striregnet. Han åpnet med å prise det vakre været. Alt mens vi var i ferd med å drukne inne i regnfrakkene våre. Da talen endelig var ferdig, avklaret han det hele med å si at været var svært så vakkert dagen før da han skrev talen.

På den andre siden av veien lå Sandlands kolonial, en butikk som vi aldri brukte, siden mor og far var medlemmer i Samvirkelaget.

Langs venstre side der jeg gikk, litt nedenfor Laskenhavna, lå det et hus med stor eplehage, og på høsten, når frukten var moden, sto det ofte en kasse epler utenfor gjerdet, og denne kunne alle forsyne seg av.

Litt lenger nede der veien ble flatere, begynte Semsbyen med de første butikkene. Inne i en avstikkervei lå fiskebutikken og ysteriet til Trevland der vi kjøpte melk og ost.

Etter at vi hadde gått ytterligere noen meter, passerte vi Samvirkelaget der mor og far også leide fryserom der vi oppbevarte kjøtt som vi ofte handlet i stort. Halve griser, noe fisk og annet kjøtt. Det var skummelt når jeg, spesielt på søndager, ble sendt ned for å hente et eller annet fra frysa. Det mest skumle var døra som var veldig tung. Når den smalt igjen mens jeg var inne i det kalde rommet, fantaserte jeg ofte med at den gikk i vranglås, uten at jeg klarte å få åpnet den igjen. Jeg pustet alltid lettet ut når jeg var ute i den varmere lufta, uansett hvor kaldt det var.

Postkontoret var vel også der på baksiden av Samvirkelaget. Opp en trapp, så vidt jeg husker. Postdamen var moren til Tore som ble kamerat da jeg hadde blitt noe eldre. Det var der jeg satte inn penger. Det gikk mest på innskudd. Uttak var en uting, mente far som drev regnskapsfirma.

Neste punktet på veien mot skolen var baker Sæther som produserte brød og kaker i lange baner. Så mye at han måtte ha brødbil med sjåfør som kjørte rundt i boligområdene for å bli kvitt alt sammen. Hos Sæther var det også kafé med jukebox. De større gutta spanderte ofte en melodi eller to på oss som var yngre.

Ennå var ikke skoleveien over.

På krysset der veien til Andebu gikk til venstre, lå det grå murhuset som inneholdt frisør, sybutikk og tobakksforretning.

Den første var frisør Hansen som klippet en type hårfasong, uansett hva jeg ba om. Jeg hadde store og ganske så utstikkende ører, ganske så synlige slik at mange kalte meg Jumbo etter Walt Disneys elefantunge og ba hver gang om «fyldig ved ørene». Jada, sa Hansen og lot maskinen gå, slik at ørene ble enda større og enda mer synlige enn før.

Så var det sybutikken der mor handlet syutstyr og til slutt butikken til Harry Kværne der han solgte kioskvarer i tillegg til å være kommisjonær for alt som het lotterier. Jeg forsøkte meg på tipping av fotball, ganske så vitenskapelig, men lyktes aldri.

Til høyre gikk veien ned til jernbanestasjonen der vi tok toget til Tønsberg. Tjue øre for en vei, tror jeg det kostet.

I krysset lå også Skipperudhjørnet. Det huset var kolossalt stort og ble flyttet, hele huset på en gang da krysset skulle utvides. En imponerende operasjon, når jeg husker tilbake.

Men tilbake til Andebuveien.

Litt nede i denne veien lå det enda en matvarebutikk som ble drevet av onkelen til Håkon som jeg gikk i klasse med på realskolen. Sigurd Nilsen het denne butikken, en formidabel forretningsmann etter det kameraten min sier. Da en kvinnelig kunde hadde handlet mer enn planlagt, etter kjøpmannens veiledning, fikk han henne til å kjøpe en ryggsekk, slik at hun slapp å bære alt hjem i nettet sitt. Slik var Sigurd Nilsen, og damen var skikkelig fornøyd.

Enda litt lenger nede lå huset til doktor Scott som jeg besøkte ukentlig for å få sprøyta mi mot allergien. I tillegg lærte jeg at han var særdeles flink til å skjære vekk «verk» av den typen vi kalte «kong». Han tok den kniven som legene kaller skalpell mellom to fingre mens han holdt «kongen» med to fingre på den andre hånden, og etter to raske snitt klemte han ut hele verken. Så fulgte han opp med et par tre sting og plaster på toppen.

Tilbake til krysset i Semsbyen.

På den andre siden av veien, i første etasje på hotell Ulvin, lå enda en matvarebutikk. Ljøgodt var navnet på denne butikken, og den ble drevet av moren og faren til klassens vakreste vesen, syntes de fleste av oss den gangen. Et rundt og smilende ansikt rammet inn av bølgete og lyst hår. Ja, jeg tror mange av oss var forelsket i denne jenta. I alle fall jeg.

Nå nærmet vi oss skolen med stormskritt. Vi hadde steinhoggeriet på den ene siden og Døvles jernvare- og bygghandel på den andre siden, før veien til Tønsberg forsvant ut mot høyre.

Så var vi framme ved skolen, men noe jeg har glemt var Semsbyens to bensinstasjoner. En Esso-stasjon i krysset og en annen nærmere skolen. Det var der jeg bulka bilen til far mange år senere, men dette kommer jeg tilbake til senere, og da er jeg også ferdig med å rote i hukommelsen. Og klassens time kan begynne.

DEL 4 – LANGERØD PÅ SEM 1962 – 1966

Kapitel 36 – Mine tre år som avisbud for Tønsbergs Blad (1962-1964)

Jeg må ha vært femten år da vi flyttet fra Lensberg til vårt nybygde hus på Langerød. Jeg gikk på realskolen og hadde skaffet meg jobb som avisbud for Tønsbergs Blad.

Den ruta jeg fikk, var den minst populære, fikk jeg høre da var innom avisas kontor i Tønsberg. Derfor var den spesielt godt betalt. Ruta hadde nitti abonnenter fordelt på to mil, der noen av veiene ikke var skikkelig brøytet tidlig om morgenen.

Klokka fem skulle avisene hentes ved Esso- stasjonen i Semsbyen. Derfra syklet jeg Ramnesveien ned til Lensberg Mølle og opp Taranrødveien forbi institusjonen Granli og opp til Rygg. Så var det ned igjen og opp til Låhnegårdene langs Låhneveien, så til abonnentene langs Sørlandske hovedvei og så hjem. For å rekke skolestart, måtte alle abonnentene få avisen sin til samme tid hver dag, og som takk fikk jeg alltid svært godt julegratiale i hver av de tre årene jeg hadde denne ruta.

Den første vinteren gikk alt greit. Det kom lite snø, og jeg klarte å levere avisene i tide, men det andre året fikk vi så mye snø at jeg flere dager måtte få hjelp av far med bilen hans. Han kjørte, og jeg leverte.

Sånn kunne det ikke fortsette, så jeg gikk innom aviskontoret etter skoletid for å si opp jobben, men de hadde råd for problemet eller rettere sagt så hjalp jeg dem litt ved å si at jeg ikke hadde noe å kjøre med. Da kom de raskt til at de måtte hjelpe meg med penger til moped ved å øke lønna skikkelig godt.

Da jeg kom hjem la jeg fram situasjonen for far som sa at han ville låne meg pengene til å kjøpe denne mopeden. Avisa la inn en annonse om mitt behov, og far kjørte meg rundt for å se på, og kort etter var jeg eier av en Tempolett moped med skjerm som beskyttet beina mot været.

Jeg kunne jo også ha spurt mor, men jeg visste at hun ville si nei, selv om hun selv kjørte stor motorsykkel i sin ungdom. Eller kanskje nettopp derfor. Far var også innom sykehus og rehabilitering etter motorsykkelulykke, men han sa ikke nei, selv om ja’et kom litt motvillig.

«Det er viktig å prøve flere ting», mente far da han kom hjem med skøyter fra tante Lisa og onkel Gunnar på Leangen. Der hadde de stansefabrikk som satte sammen skøytesko og skøytejern av merket Ballangrud.

Han hadde også denne gangen meldt meg på en aktivitet, denne gangen på vinterens poengløp på Tønsberg Stadion.

Jeg husker godt den første gangen jeg møtte opp i garderoben der jeg kledde av meg alle ytterklærne, alt uten genser og stillongs. Skøytene var utstyrt med kalosjer som beskyttet skøytejerna, så jeg kunne ta på meg skøytene innendørs og stable meg ut på isen.

Rundt meg summet det av stemmer. Det var jo årets første poengrenn og de mer øvede var ivrige etter å komme i gang, mens vi nybegynnere var nok mer reserverte, så vi sto litt avventende der ute ved startstreken og visste liksom ikke hvordan vi skulle oppføre oss.

Jeg hadde vært på stadion flere ganger og følte at jeg hadde fått litt tak på disse lange skøytejerna som var helt annerledes enn de gamle skruskøytene.

Plutselig hørte jeg navnet mitt. Jeg stilte opp sammen med en annen som heller ikke hadde den lengste erfaringen, og plutselig hørte jeg ordene «Klar og Gå», og dermed var vi i gang. Jeg husker ikke hvor langt vi gikk. Heller ikke min plassering, men som far sa: «Det viktigste er å delta», så vi kjørte inn til Stadion hver uke i sesongen, og noen søndager dro vi inn for å gå på skøyter sammen, og etter hvert ble jeg jo bedre enn jeg var da jeg fikk skøytene.

Mor og far oppdaget nok at jeg slet litt med å finne meg til rette like etter at vi hadde flyttet til Lensberg. Jeg var vel lei av denne flyttingen og ble nok litt for passiv, så de forsøkte å få meg i gang med noe, og en dag kom far hjem med hoppski og hoppstøvler.

Skiene hadde tre renner slik at de ikke skulle skli ut når jeg traff unnarennet, og støvelsålene var forsynt med nagler som passet inn i noen tapper i bindingene, slik at støvlene ikke skulle vri seg.

På siden av skia, rett nedenfor støvlene var det skrudd fast noen små holdere som jeg dyttet bindingsvaieren under slik at støvlene skulle sitte godt.

Far hadde gjort alt klart, slik at jeg ikke skulle slippe unna og hadde meldt meg på til vinterens poengrenn i Frodekollen. Han kjørte meg inn til bakken siden skiene var så tunge.

Det første jeg så av bakken, var det truende stillaset. Det var høyt, veldig høyt, og jeg som absolutt ikke var glad i høyder, men far sto der og forventet at dette skulle sønnen klare.

Alle fikk numre på brystet og vi stilte oss etter hverandre i nummerrekkefølge for å gå opp i stillaset. Trinnene var glatte og høye, og når jeg så ut mellom dem, fikk jeg inntrykk av hvor stor bakken var. Jeg var jo ikke uvant med ski og bakker, tvert imot, men denne var stor, veldig stor.

Jeg hadde prøvd skiene i en bakke hjemme, og Ragnar, nabogutten, hadde preparert dem med hopplakk, slik at jeg skulle få god fart ned overrennet.

Vi gikk alle oppover i stillaset, trinn for trinn. Det gikk sakte, veldig sakte. Noen hadde allerede satt utfor, men vi måtte vente i stillaset, på vår tur. Hver og en skulle ha på seg skiene, skikkelig, huke seg ned, sjekke at bindingene satt fast, konsentrere seg om å treffe hoppkanten.

Og så kom min tur. Jeg satte skiene på plattformen foran meg, forsøkte å unngå å se nedover i bakken, noe som var ganske umulig siden den var rett foran meg. Jeg plasserte støvlene i bindingene, festet dem skikkelig og løftet på hælene for å sjekke at de var godt festet til skiene. Jeg så på hopplederen som så tilbake på meg. Et kaldt blikk. Her var det ingen nåde å få.

«Er du klar?», hørte jeg.

Jeg nikket.

«Kjør!», sa han.

Dermed var jeg i gang. Huket meg ned og fokuserte på hoppkanten. Og plutselig var jeg nede, skrenset og sto stille og så oppover på bakken, både unnarennet og overrennet. Dette var jo ikke så farlig, tenkte jeg.

Resultatet?

Det husker jeg ikke noe om. Poengrennene var hver uke, og jeg deltok. Det var det viktigste, mente far.

Kapitel 33 – Du Terje, du kan bare spille.

«Kanskje du kunne lære deg å spille på noe annet enn blokkfløyte?»

Det var mor som antydet noe. Hun var nok lei av blokkfløytelyden når jeg øvet meg, og noen dager senere satt jeg på en stol med gitar på fanget i et rom inne i byen sammen med flere andre som håpet at de skulle bli fremtidige musikere.

Jeg tenkte også at med sang og gitar var det lett å dåre jentene. Jeg var allerede betatt av jenter, selv om jeg ennå ikke hadde nådd tenårene.

Gitarlæreren var Tor Adde. Jeg husker spesielt at han lespet ganske så tydelig. Tungespissen hans stakk ut mellom tennene så snart han kom til s’en.

«Nå kan alle samme spille og synge», sa han, men etter hvert la han til: «men du Terje, du kan bare spille».

Og hjemme skulle vi øve, mente gitarlærer’n, selv om fingertuppene ble aldri så såre.

Men etter noen uker, fant både mor og jeg ut at noen gitarvirtuos ville jeg nok aldri bli. Jeg fulgte allikevel kurset helt ut og leverte fra meg gitaren med stor lettelse.

Den sangen som sitter igjen fra gitarkurset er «Nidelven stille og vakker du er».

Kapitel 32 – På gården hos Johan og Gunhild på Lensberg måtte vi jo gjøre det vi fikk beskjed om, og dermed lærte vi.

Det var flere kjøretøy på gården enn fars lille svarte Standard 8, som jeg lånte til å frakte purre fra jordet og opp til gården. De andre var traktorene, den lille Gråtassen og den røde litt større Massey Ferguson. I tillegg var gården utstyrt med en halvstor lastebil med lang nese og et digert ratt. Johan forventet at jeg skulle handtere disse kjøretøyene akkurat som de voksne, enda jeg var bare tolv eller tretten år. Dette gikk ikke alltid veldig bra.

En dag fikk jeg beskjed om å kjøre melkespannene ned til melkerampen, der de ble hentet av bilen fra meieriet. Johan var litt glad i det sterke og følte seg ikke alltid i stand til å gjøre dette selv. Han hadde flaskene sine stående forskjellige steder i uthusene, blant annet i melkebua der vi silte melka før vi hadde den opp i spannene. Jeg hadde hjulpet ham med å få melkespannene opp på lasteplanet på bilen som sto helt inntil bua, og nå syntes han dette var nok arbeid for seg selv. 

«Kjør melka ned til rampa, Terje, dette ordner du greit. Giret er det samme som på traktoren», sa han idet han gikk opp til huset for å hvile seg.  Jeg prøvde å forklare at jeg hadde problemer med å se ut av frontruta siden jeg var så liten, men han hadde allerede gått, så jeg skjønte at dette måtte jeg greie alene. Jeg hadde ikke så god tid heller, før meieribilen skulle komme.

Jeg satte meg inn bak rattet. Nøkkelen sto alltid i, så det var bare å vri den om og trykke inn startknappen for å starte motoren. Jeg fant ut at hvis jeg satte meg ytterst på setekanten, klarte jeg å nå fram til pedalene, og når jeg samtidig holdt meg fast i rattet, kunne jeg se ut av frontruta mellom ratteikene. Nå var det bare å trykke på startknappen. Jeg husker at jeg trakk pusten dypt. Dette hadde jeg aldri gjort før. Jeg kjente at sålen på støvelen min gled på pedalen, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå bra, og lente meg fram mot rattet for å se ut. Jeg så veien som gikk til høyre og ned den lille gårdsbakken før den munnet ut i Taranrødveien som gikk forbi gården. Der skulle jeg svinge mot venstre og kjøre den korte biten ned til Ramnesveien der melkerampen sto i krysset.

Det var første gangen jeg kjørte lastebilen, men jeg hadde jo kjørt både fars lille svarte Standard 8 og den lille grå traktoren. Allikevel – denne bilen var mye større, men Johan sa jo at dette ville jeg klare. Jeg så på den svarte startknappen, la fingeren forsiktig på den og trykket. Motoren startet. Dette gikk jo fint. En liten stund. Plutselig gled støvelen som jeg hadde godt plantet på clutchen, og bilen gjorde et byks. Ikke forover som jeg forventet, men rett bakover. Det smalt bak meg. Jeg hørte et splintrende brak og skjønte at jeg hadde rygget rett inn i låveveggen.

«Giret!»

Det hadde jeg jo helt glemt. Det måtte ha stått i revers. Jeg ville ikke gå ut av bilen for å se, men trykket clutchen inn på nytt, flyttet giret opp i første, akkurat som på traktoren, trykket på nytt på startknappen siden motoren hadde stoppet. Den startet igjen, og jammen gikk det fremover. Litt humpete siden foten skalv på gassen, men det gikk. Ned bakken til første krysset. Inn med clutchen og bremsen. Så dreide jeg det store rattet mot venstre og kjørte ned til melkerampen akkurat som jeg aldri hadde gjort noe annet. Jeg så rampen og utførte samme operasjonen en gang til. Inn med clutchen og bremsen, giret i fri og på med håndbrekket.  Ut av bilen og opp på lasteplanet som jeg hadde klart å få kloss i melkerampen. Jeg kjente så vidt dunket da sidelemmen traff.

Melkespannene var tunge, men jeg klarte å vrikke dem opp på melkerampen. Nå var jobben nesten utført slik som vi pleide å gjøre når far og jeg hadde ansvaret for fjøsstellet. Det som sto igjen var å kjøre bilen tilbake, men nå var jeg jo en dreven lastebilsjåfør.

Clutch, brems, av med håndbrekket, svinge ut på hovedveien, stoppe på nytt. Clutch, brems, giret i revers, rygge litt slik at jeg kunne svinge bilen inn på veien tilbake til gården igjen. Denne gangen kjørte jeg inn til melkebua og parkerte med fronten mot veggen som ikke lenger var hel og fin. De røde veggplankene var brukket innover og det hvite i plankene syntes godt. Nå var det bare én jobb igjen. Jeg måtte fortelle Johan om det som hadde skjedd, men det behøvde jeg ikke. Han sto rett utenfor bua der vi silte melka og så på den istykkerkjørte veggen. Heldigvis var han i godt lune og flirte: «Bra jobb, Terje. Veggplankene ordner vi seinere».

Jeg fortalte ingen ting til mor om det som hadde skjedd. Far var som vanlig ute hos klienter.  Jeg tenkte at Johan ville fortelle dem dette senere, og da ville jeg slippe å forklare, men han var skvær, han Johan, så det ble aldri mer nevnt, men det ble mye mer lastebilkjøring etter hvert, spesielt til sommerfjøset. Jeg husker at mor spurte meg om når jeg hadde lært å kjøre lastebilen, og jeg tror jeg svarte at jeg måtte jo gjøre det jeg fikk beskjed om.