«Det er viktig å prøve flere ting», mente far da han kom hjem med skøyter fra tante Lisa og onkel Gunnar på Leangen. Der hadde de stansefabrikk som satte sammen skøytesko og skøytejern av merket Ballangrud.

Han hadde også denne gangen meldt meg på en aktivitet, denne gangen på vinterens poengløp på Tønsberg Stadion.

Jeg husker godt den første gangen jeg møtte opp i garderoben der jeg kledde av meg alle ytterklærne, alt uten genser og stillongs. Skøytene var utstyrt med kalosjer som beskyttet skøytejerna, så jeg kunne ta på meg skøytene innendørs og stable meg ut på isen.

Rundt meg summet det av stemmer. Det var jo årets første poengrenn og de mer øvede var ivrige etter å komme i gang, mens vi nybegynnere var nok mer reserverte, så vi sto litt avventende der ute ved startstreken og visste liksom ikke hvordan vi skulle oppføre oss.

Jeg hadde vært på stadion flere ganger og følte at jeg hadde fått litt tak på disse lange skøytejerna som var helt annerledes enn de gamle skruskøytene.

Plutselig hørte jeg navnet mitt. Jeg stilte opp sammen med en annen som heller ikke hadde den lengste erfaringen, og plutselig hørte jeg ordene «Klar og Gå», og dermed var vi i gang. Jeg husker ikke hvor langt vi gikk. Heller ikke min plassering, men som far sa: «Det viktigste er å delta», så vi kjørte inn til Stadion hver uke i sesongen, og noen søndager dro vi inn for å gå på skøyter sammen, og etter hvert ble jeg jo bedre enn jeg var da jeg fikk skøytene.