Mor og far oppdaget nok at jeg slet litt med å finne meg til rette like etter at vi hadde flyttet til Lensberg. Jeg var vel lei av denne flyttingen og ble nok litt for passiv, så de forsøkte å få meg i gang med noe, og en dag kom far hjem med hoppski og hoppstøvler.

Skiene hadde tre renner slik at de ikke skulle skli ut når jeg traff unnarennet, og støvelsålene var forsynt med nagler som passet inn i noen tapper i bindingene, slik at støvlene ikke skulle vri seg.

På siden av skia, rett nedenfor støvlene var det skrudd fast noen små holdere som jeg dyttet bindingsvaieren under slik at støvlene skulle sitte godt.

Far hadde gjort alt klart, slik at jeg ikke skulle slippe unna og hadde meldt meg på til vinterens poengrenn i Frodekollen. Han kjørte meg inn til bakken siden skiene var så tunge.

Det første jeg så av bakken, var det truende stillaset. Det var høyt, veldig høyt, og jeg som absolutt ikke var glad i høyder, men far sto der og forventet at dette skulle sønnen klare.

Alle fikk numre på brystet og vi stilte oss etter hverandre i nummerrekkefølge for å gå opp i stillaset. Trinnene var glatte og høye, og når jeg så ut mellom dem, fikk jeg inntrykk av hvor stor bakken var. Jeg var jo ikke uvant med ski og bakker, tvert imot, men denne var stor, veldig stor.

Jeg hadde prøvd skiene i en bakke hjemme, og Ragnar, nabogutten, hadde preparert dem med hopplakk, slik at jeg skulle få god fart ned overrennet.

Vi gikk alle oppover i stillaset, trinn for trinn. Det gikk sakte, veldig sakte. Noen hadde allerede satt utfor, men vi måtte vente i stillaset, på vår tur. Hver og en skulle ha på seg skiene, skikkelig, huke seg ned, sjekke at bindingene satt fast, konsentrere seg om å treffe hoppkanten.

Og så kom min tur. Jeg satte skiene på plattformen foran meg, forsøkte å unngå å se nedover i bakken, noe som var ganske umulig siden den var rett foran meg. Jeg plasserte støvlene i bindingene, festet dem skikkelig og løftet på hælene for å sjekke at de var godt festet til skiene. Jeg så på hopplederen som så tilbake på meg. Et kaldt blikk. Her var det ingen nåde å få.

«Er du klar?», hørte jeg.

Jeg nikket.

«Kjør!», sa han.

Dermed var jeg i gang. Huket meg ned og fokuserte på hoppkanten. Og plutselig var jeg nede, skrenset og sto stille og så oppover på bakken, både unnarennet og overrennet. Dette var jo ikke så farlig, tenkte jeg.

Resultatet?

Det husker jeg ikke noe om. Poengrennene var hver uke, og jeg deltok. Det var det viktigste, mente far.