Kapitel 33 – Du Terje, du kan bare spille.

«Kanskje du kunne lære deg å spille på noe annet enn blokkfløyte?»

Det var mor som antydet noe. Hun var nok lei av blokkfløytelyden når jeg øvet meg, og noen dager senere satt jeg på en stol med gitar på fanget i et rom inne i byen sammen med flere andre som håpet at de skulle bli fremtidige musikere.

Jeg tenkte også at med sang og gitar var det lett å dåre jentene. Jeg var allerede betatt av jenter, selv om jeg ennå ikke hadde nådd tenårene.

Gitarlæreren var Tor Adde. Jeg husker spesielt at han lespet ganske så tydelig. Tungespissen hans stakk ut mellom tennene så snart han kom til s’en.

«Nå kan alle samme spille og synge», sa han, men etter hvert la han til: «men du Terje, du kan bare spille».

Og hjemme skulle vi øve, mente gitarlærer’n, selv om fingertuppene ble aldri så såre.

Men etter noen uker, fant både mor og jeg ut at noen gitarvirtuos ville jeg nok aldri bli. Jeg fulgte allikevel kurset helt ut og leverte fra meg gitaren med stor lettelse.

Den sangen som sitter igjen fra gitarkurset er «Nidelven stille og vakker du er».