Kapitel 37 – veien til skolen.

Mens jeg sitter og skriver om da jeg var avisbud, faller tankene tilbake til tiden mange år tidligere, da vi nettopp hadde flyttet til Sem. Jeg var åtte år og var på vei til skolen. Det er mine daglige opplevelser av denne veien som jeg vil beskrive.

Huset til familien Ellefsen lå høyt over Sørlandske Hovedvei, og vi bodde i annen etasje. Veien ned til hovedveien gikk fra utgangsdøra ned en buet bakke som endte på venstre side av veien, slik at jeg slapp å krysse den når jeg skulle til skolen.

Det var ganske langt å gå dit med mine korte bein, helt til jeg kom til huset til Ragnar som gikk i samme klasse. Derfra gikk vi ofte sammen videre nedover mot Semsbyen. Synnøve som også gikk i klassen, bodde også her i nedre del av Langerød.

Konglevoll het en familie som bodde på den andre siden av veien. Det jeg husker om ham, var at han var veldig høy og hadde en kjæreste som var veldig lav. Jeg mener å huske at hun jobbet på Samvirkelaget nede i Semsbyen.

Neste punkt på veien var Bjørn og Inger Lise, også fra klassen. De bodde ganske nær hverandre. Bjørn i et eldre hvitt hus inne blant noen høye trær. Han ble også en kamerat.

Så kom vi til Laskenhavna på venstre side av veien. Det var der syttende-mai-lekene ble arrangert, og det var der Brun fra Aker Gård holdt en syttende-mai-tale som jeg husker særs godt. Jeg husker at det striregnet. Han åpnet med å prise det vakre været. Alt mens vi var i ferd med å drukne inne i regnfrakkene våre. Da talen endelig var ferdig, avklaret han det hele med å si at været var svært så vakkert dagen før da han skrev talen.

På den andre siden av veien lå Sandlands kolonial, en butikk som vi aldri brukte, siden mor og far var medlemmer i Samvirkelaget.

Langs venstre side der jeg gikk, litt nedenfor Laskenhavna, lå det et hus med stor eplehage, og på høsten, når frukten var moden, sto det ofte en kasse epler utenfor gjerdet, og denne kunne alle forsyne seg av.

Litt lenger nede der veien ble flatere, begynte Semsbyen med de første butikkene. Inne i en avstikkervei lå fiskebutikken og ysteriet til Trevland der vi kjøpte melk og ost.

Etter at vi hadde gått ytterligere noen meter, passerte vi Samvirkelaget der mor og far også leide fryserom der vi oppbevarte kjøtt som vi ofte handlet i stort. Halve griser, noe fisk og annet kjøtt. Det var skummelt når jeg, spesielt på søndager, ble sendt ned for å hente et eller annet fra frysa. Det mest skumle var døra som var veldig tung. Når den smalt igjen mens jeg var inne i det kalde rommet, fantaserte jeg ofte med at den gikk i vranglås, uten at jeg klarte å få åpnet den igjen. Jeg pustet alltid lettet ut når jeg var ute i den varmere lufta, uansett hvor kaldt det var.

Postkontoret var vel også der på baksiden av Samvirkelaget. Opp en trapp, så vidt jeg husker. Postdamen var moren til Tore som ble kamerat da jeg hadde blitt noe eldre. Det var der jeg satte inn penger. Det gikk mest på innskudd. Uttak var en uting, mente far som drev regnskapsfirma.

Neste punktet på veien mot skolen var baker Sæther som produserte brød og kaker i lange baner. Så mye at han måtte ha brødbil med sjåfør som kjørte rundt i boligområdene for å bli kvitt alt sammen. Hos Sæther var det også kafé med jukebox. De større gutta spanderte ofte en melodi eller to på oss som var yngre.

Ennå var ikke skoleveien over.

På krysset der veien til Andebu gikk til venstre, lå det grå murhuset som inneholdt frisør, sybutikk og tobakksforretning.

Den første var frisør Hansen som klippet en type hårfasong, uansett hva jeg ba om. Jeg hadde store og ganske så utstikkende ører, ganske så synlige slik at mange kalte meg Jumbo etter Walt Disneys elefantunge og ba hver gang om «fyldig ved ørene». Jada, sa Hansen og lot maskinen gå, slik at ørene ble enda større og enda mer synlige enn før.

Så var det sybutikken der mor handlet syutstyr og til slutt butikken til Harry Kværne der han solgte kioskvarer i tillegg til å være kommisjonær for alt som het lotterier. Jeg forsøkte meg på tipping av fotball, ganske så vitenskapelig, men lyktes aldri.

Til høyre gikk veien ned til jernbanestasjonen der vi tok toget til Tønsberg. Tjue øre for en vei, tror jeg det kostet.

I krysset lå også Skipperudhjørnet. Det huset var kolossalt stort og ble flyttet, hele huset på en gang da krysset skulle utvides. En imponerende operasjon, når jeg husker tilbake.

Men tilbake til Andebuveien.

Litt nede i denne veien lå det enda en matvarebutikk som ble drevet av onkelen til Håkon som jeg gikk i klasse med på realskolen. Sigurd Nilsen het denne butikken, en formidabel forretningsmann etter det kameraten min sier. Da en kvinnelig kunde hadde handlet mer enn planlagt, etter kjøpmannens veiledning, fikk han henne til å kjøpe en ryggsekk, slik at hun slapp å bære alt hjem i nettet sitt. Slik var Sigurd Nilsen, og damen var skikkelig fornøyd.

Enda litt lenger nede lå huset til doktor Scott som jeg besøkte ukentlig for å få sprøyta mi mot allergien. I tillegg lærte jeg at han var særdeles flink til å skjære vekk «verk» av den typen vi kalte «kong». Han tok den kniven som legene kaller skalpell mellom to fingre mens han holdt «kongen» med to fingre på den andre hånden, og etter to raske snitt klemte han ut hele verken. Så fulgte han opp med et par tre sting og plaster på toppen.

Tilbake til krysset i Semsbyen.

På den andre siden av veien, i første etasje på hotell Ulvin, lå enda en matvarebutikk. Ljøgodt var navnet på denne butikken, og den ble drevet av moren og faren til klassens vakreste vesen, syntes de fleste av oss den gangen. Et rundt og smilende ansikt rammet inn av bølgete og lyst hår. Ja, jeg tror mange av oss var forelsket i denne jenta. I alle fall jeg.

Nå nærmet vi oss skolen med stormskritt. Vi hadde steinhoggeriet på den ene siden og Døvles jernvare- og bygghandel på den andre siden, før veien til Tønsberg forsvant ut mot høyre.

Så var vi framme ved skolen, men noe jeg har glemt var Semsbyens to bensinstasjoner. En Esso-stasjon i krysset og en annen nærmere skolen. Det var der jeg bulka bilen til far mange år senere, men dette kommer jeg tilbake til senere, og da er jeg også ferdig med å rote i hukommelsen. Og klassens time kan begynne.

Veien til skolen
Sem skole slik den så ut da jeg gikk der.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s