Kapitel 38 – Kameratgjengen fra Sem.

Vi er fem kamerater fra Sem som fortsatt holder sammen lenge etter at vi nesten alle har flyttet på oss. Ikke bare det, men våre koner har også blitt godt kjent, helt fra da vi var ungdommer på Sem.

For meg startet det hele med Odd som jeg ble kjent med mens vi bodde hos Johan og Gunhild Bjerknes på Lensberg og gikk i barneskolen. Han bodde i Ramnesveien rett på den andre siden av Aulielva og gikk i en klasse under meg sammen med Svein Jakob som bodde på Vermelid og Tore som bodde i Torggata, og sånn ble jeg kjent med disse to. Håkon gikk jeg i klasse sammen med på realskolen, og vi fant raskt tonen både i skolen og i fritiden.

Odd var svært flink med hendene og forsto seg godt på motorer, men det var kanobygging jeg husker ham best for. Den besto av plank og tjærepapp og ble sjøsatt i Aulielva, i et leirehøl rett ovenfor Lensberg Mølle.

Svein Jakob var den målbevisste og styrte treningen da vi skulle bli langrennsløpere, mens Tore var den kreative humoristen som fant på ting, og sånn har han fortsatt. Det er han som vanligvis styrer quiz’ene under Semstreffene.

Håkon markerte seg med «streker» etterfulgt av en kneggende latter som vi kameratene fant ustyrtelig morsom. Selv om jeg gikk i naboklassen på barneskolen, husker jeg godt da det summet i skolegården: «Har dere hørt at Håkon red på fru Bredstrøms rygg?» Da visste jeg egentlig ikke hvem Håkon var.

Etter at skoletiden var over, og vi alle hadde truffet den vi skulle leve sammen med, mistet jeg kontakten med de andre, men for noe over ti år siden fikk jeg en telefon fra Odd som inviterte oss til nyttårsfeiring i Lommedalen der han og Mette bodde, og dermed var kontakten reetablert, slik at vi nå treffes og har det svært hyggelig en gang i året.