vestfoldingen

Samme dagen som Glenne kom med det han hadde funnet ut om Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole, fikk jeg fri for å reise inn for å høre mer om denne. Jeg satte meg på mopeden, startet og kjørte inn til byen og opp til Haugar der Navigasjonsskolen lå. Haugar er den nest høyeste haugen i byen. Nest etter Slottsfjellet.

Skolebygningen så gedigen ut. En «tung» mursteinsbygning som oste av skipsfartstradisjoner. I dag er det kunstmuseum der.

Jeg parkerte mopeden, og gikk inn den åpne porten i murgjerdet. Til venstre sto to biler parkert. Den ene var en engelsk Rover. Jeg kikket inn i sidevinduet foran og så at dashbordet var av blanklakkert teak. Senere skulle jeg få vite at det var læreren vår i radioteknikk som eide bilen. Han var svært stolt av kjøretøyet og senere viste han oss barskapene i ryggen på forsetene. I det ene var det flasker og i det andre var det glass, og presiserte at disse var bare for passasjerene.

Bygningen minnet litt om Sjømannsskolen i Oslo, den som vi passerte når vi kjørte opp til farmor og tante Solveig på Nordstrandshøgda. Kanskje det var den samme arkitekten som hadde tegnet begge skolene, tenkte jeg den gangen. Merkelig at jeg ikke hadde lagt spesielt merke til den tidligere, tenkte jeg, Tønsberg var jo min by, der jeg følte meg hjemme.

Skolen var formet som en U med hoveddelen rett fram når jeg kom inn gjennom porten. Sidefløyene var noe kortere, men like høye, og begge var utstyrt med hver sin dør, slik at hele bygningen hadde tre inngangsdører. Jeg lærte etter hvert at den til venstre, den ved siden av Roveren, var den korteste veien til vårt klasserom.

Nå valgte jeg døren midt på bygningen, gikk opp trinnene og lukket opp døren foran meg. Jeg leste på en tavle at kontorene var i annen etasje, og da jeg kom dit opp gikk jeg mot høyre, noe som visstnok er vanlig for de fleste. Jeg fortsatte bortover korridoren helt til den svingte på nytt til høyre og endelig fant jeg en dør som var merket med «KONTOR» og banket på. Ingen svarte, så jeg åpnet døren. Til høyre så jeg en halvåpen dør slik at jeg kunne se halvparten av rommet og halvparten av en mann som satt ved et skrivebord med et telefonrør i hånden. Han så opp, sikkert fordi han hørte at jeg hadde kommet inn. Han smilte og vinket innbydende, så jeg skjøv den halvåpne døren helt opp og gikk inn på kontoret hans. Han vinket mot en stol mens han fortsatte å snakke i telefonen.

Endelig var han ferdig, la telefonrøret på apparatet og så spørrende på meg. Jeg forklarte mitt ærend og han smilte på nytt. «Opptagelsesprøven starter i morgen klokken ni», sa han. «Du må fylle ut dette skjemaet og møte i god tid før prøven starter». Han tok på nytt etter telefonrøret, så jeg skjønte at audiensen var over. Mens jeg gikk ut, så jeg på bildene på korridorveggene. Det var bare bilder av båter. Skikkelig maritimt.

Tilbake på jobben fortalte jeg alle om min nye utstakede fremtid som radiooffiser i handelsflåten. Jeg som ikke hadde vært om bord på større båter enn Wappen og Bremerhaven som gikk fra Sandefjord til Strømstad, og bare som passasjer. Håkon, kameraten min, som hadde kommet med ideen, nikket anerkjennende. I årene som fulgte tok han stadig æren av å ha vært min yrkesveileder, noe som egentlig var ganske så riktig.

Resten av dagen tenkte jeg over hva mor og far ville si, men de var allerede vant med at jeg tok egne avgjørelser, så jeg regnet med at de ville akseptere dette uten videre. Det stemte, men jeg hadde på følelsen at de ikke var helt fornøyd. De hadde nok håpet på at jeg til slutt ville finne veien til universitetet i Oslo på en eller annen måte. Jeg tenkte bare: «I morgen er det opptaksprøve, og om ett år er jeg kanskje sjømann».

Opptaksprøven? Hvordan den gikk? Vel, det er en annen historie som kommer en annen dag.

En dag kom svaret fra kontorlærlingeskolen. Jeg hadde fått skoleplass. Siden dette var det siste alternativet, hadde jeg tidlig hatt på fornemmelsen at det var der jeg skulle gå i ett år.

Skolen var underlagt handelsgymnaset og hadde lokaler i aulaen ved Vestfold fylkesmuseum. Den første dagen skjønte alle at denne skolen var annerledes enn de andre vi hadde erfaring fra. Lærerne gikk med dress og slips bortsett fra han vi hadde i regnskapslære. Han var opprinnelig engelsk og hadde tweedjakke og røkte pipe. Alle lærerne signaliserte at det var forventet at vi også skulle være pent antrukket, og i løpet av få dager gikk jentene i drakt og guttene med jakke og slips eller dress. Tiltaleformen var etternavn, både elevene imellom og fra lærer til elev.

Skoleledelsen var opptatt av at skolekulturen skulle være preget av moden vennlighet. Vi var jo voksne syttenåringer. Noen var eldre, men syttenåringene var nok i flertall.

Vestibylen var oppholdssted i pausene. Der var det satt ut bord og askebegre for dem som røkte. De som ikke røkte fra før, lærte kunsten her.

For meg var lokalitetene kjente. Det var i dette bygget jeg hadde gått på Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole, og det var i de selvsamme lokalene vi nå skulle arrangere skolerevy. Jeg var med i et innslag der skolekamerat Johnsen med frue og jeg spilte luftgitar og parodierte Beatles med sang og tekst. Og jeg som ikke var spesielt glad i Beatles og heller ikke verdens beste sanger. Scenen var bord som var satt inn til hverandre og hele tiden truet med å velte. Opptredenen satt visst godt. Rektor lo så han mistet brillene og deretter tråkket han på dem.

Skolen var ettårig og skulle føre til en eller annen kontorjobb hvilket jeg ikke var interessert i, så da sommeren kom, og jeg var tilbake til sommerjobben på kassefabrikken til Glenne, var jeg usikker på hvor livet skulle føre meg videre. Eller kanskje jeg skulle ta styringen selv. Problemet var bare at jeg ennå ikke visste hva jeg skulle bli.

Da det gikk mot slutten av sommerferien sier Håkon som hadde begynt på gymnaset: «Du Terje, faren min var radiotelegrafist til sjøs før han ble skipper, og han sier at han tjente godt». Jeg tenkte at dette måtte jeg undersøke og gikk opp til brakka der Glenne hadde kontoret sitt. Etter kort tid kom han ned der jeg sto og spikret kasser. Han fortalte at skolen het Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole.

Hva jeg gjorde? Det forteller jeg om en annen gang.

Resten av de to første årene på realskolen gikk som en drøm. Opp klokken fire om morgen for å hente og kjøre ut Tønsbergs Blad. Jeg hadde overtatt ei avisrute etter ei voksen dame som hadde hatt ruta i mange år.

Jeg hadde åtti abonnenter spredt over to mil, og etter lange forhandlinger med mor og far, hadde jeg fått lov til å kjøpe moped for å klare jobben innen skolen startet om morgenen. Finansieringen av mopeden fikk jeg avisen til å legge ut, så det var sikkerheten ved mopedkjøringen forhandlingene dreide seg om. Avisruta gikk i et landbruksområde, og så tidlig om morgenen var det som regel ikke brøytet på vinteren, men mopeden, en Tempolett, hadde store hjul, så det gikk på et vis. Den verste av veiene gikk mot Granli, et sted for mennesker som var uhelbredelig syke på sinnet, og i og med at bestyreren alltid kom tidligere enn meg, hadde jeg så godt som alltid hans bilspor å kjøre i.

Da klokka passerte tolv hadde jeg allerede vært oppe i åtte timer, og da kom trettheten sigende innover meg, men den økonomiske friheten var viktig, så jeg holdt det gående i de tre årene realskolen varte.

Midtveis i det andre skoleåret begynte vi alle å planlegge fremtiden. De som skulle fortsette på gymnaset, måtte bytte skole. Dette gjaldt vel kanskje halvparten av klassekameratene mine. Jeg ble anbefalt av lærerne å gjøre det samme, men jeg søkte det jeg mente var frihet og bestemte meg for at jeg ville gå «Rasken» som besto av det tredje realskoleåret. Dermed kunne jeg fortsette med aviskjøringen og utsette beslutningen om videre utdanning.

Midt i det tredje året begynte brikkene i hodet mitt å falle litt på plass. En plan om fireårig lærerskole begynte å feste seg, men der måtte jeg gjennom opptaksprøve, så alternative planer måtte legges. Samtidig med at jeg søkte på lærerskolen, søkte jeg også på Postskolen og en nyopprettet skole som het Kontorlærlingeskolen.

Høsten da jeg var sytten år sto jeg utenfor Eik Lærerskole sammen med mange andre mulige lærerskolekandidater. Jeg så at de rundt meg var mye eldre enn meg, og dette likte jeg svært godt. Jeg følte meg med ett litt mer voksen.

Prøvene gikk bra. Etter fire prøver hadde jeg nok poeng til å komme inn, men det gjensto ett fag. Bibelhistorie. Dette faget hadde aldri fanget min interesse, og jeg hadde forstått at faget var valgfritt. Men nå ble jeg fortalt at da måtte jeg ha vært utmeldt av statskirken, hvilket ikke lå i mine planer. Jeg måtte altså til pers. Sammen med tre andre satt vi på den ene siden av et langt bord. Sensorene satt på den andre siden. Vi skulle få hvert vårt stikkord og redegjøre for det vi visste om temaet. Jeg satt spent når det ble min tur. Da jeg hørte stikkordet, kjente jeg at ørene mine ble hete. «Jobs sju sønner, redegjør», sa en av sensorene. Jeg tenkte umiddelbart at nå var løpet kjørt. Noen alternativer fantes ikke.

Dagen etter møtte jeg opp på skolen for å høre resultatet. Jeg visste jo at jeg hadde mistet sjansen, men jeg møtte opp allikevel. Navnene på dem som hadde fått plass, ble lest opp. Mitt navn var ikke blant dem. Det ble en pause, og jeg forberedte meg på å reise hjem, men oppleseren var ikke ferdig. Plutselig hørte jeg navnet mitt sammen med et jentenavn. Vi ble bedt om å komme inn på et kontor inne i bygget. Der ble vi fortalt at siden vi hadde oppnådd nok poeng, men strøket i et fag, fikk vi tilbud om å praktisere ett år som lærerassistenter for å få flere poeng. De to skolene som var aktuelle, lå langt mot nord inne ved grensen mot Sverige. Begge skolene hadde én lærer og få elever, så jobben gikk ut på å være assistent for læreren. Med dette året, ville jeg ha poeng nok til å komme inn på lærerskolen året etter.

I tankene mine forestilte jeg meg at læreren var en gammel dame med briller på nesen og håret i knute på toppen. Dette ville jeg absolutt ikke, så jeg takket nei.

Noen dager etter kom svaret fra Postskolen. Dette var negativt, men jeg kunne få plass ved en skole de kalte Postaspirantskolen. Jeg droppet tanken om Posten som arbeidsgiver. Jeg hadde ambisjoner, og det var postsjef hvis jeg skulle gå den veien, og da måtte jeg gå Postskolen. Med Postaspirantskolen var toppstillingen postpakkemester, og det ville jeg ikke.

Nå hadde jeg kun ett alternativ igjen; Kontorlærlingeskolen. Men det er en annen historie.

Jeg var ofte på søking etter et fast holdepunkt i skoleårene. Kanskje var det på grunn av all flyttingen? Jeg vet ikke, men det lyder ganske sannsynlig.

I alle fall hørte jeg en dag at noen snakket om det gode miljøet i bryteklubben som trente i kjeller’n på Slottsfjellskolen som lå i byen rett nedenfor Slottsfjellet. Dette hørtes morsomt ut, tenkte jeg, og en dag var jeg i gang som nybegynner i bryting. Dette pågikk en stund, selv om jeg syntes det var ganske kjedelig å velte rundt på gulvet, mens vi forsøkte å få overtaket over den vi brøt mot.

Bokseklubben trente også på Slottsfjellskolen. Om det var samtidig i et annet rom eller etter brytetreningen, husker jeg ikke, men en dag var jeg i alle fall i gang der.

«Oppvarming, oppvarming, oppvarming», ropte trener’n, «oppvarming er det viktigste». Og oppvarmingen besto av å hoppe tau. Lenge. Jeg husker at jeg syntes dette var kjedelig, men det måtte jo til for ikke å bli skadet, ble jeg fortalt. Jeg forsto jo det, men du verden hvor kjedelig jeg syntes det var.

Endelig ropte trener’n: «På med hanskene». Vi hjalp hverandre eller ble hjulpet med lissene som skulle holde hanskene på plass rundt våre tynne håndledd.

Først skulle vi bokse på en fullstappet sekkelignende sak som sto rundt på gulvet, og da vi var skikkelig varme, ble vi delt i par og skulle bokse mot hverandre. Siden jeg var en av de laveste, var min partner noe høyere enn meg. Dessuten hadde han holdt på litt lenger enn meg, og etter kort tid lå jeg på gulvet og var ganske svimmel.

«Glasshake», sa trener’n. Her må det mer grunntrening til. «Gå hjem nå og hvil godt, så starter du med mer tauhopping neste uke. Husk å ta med hanskene. Det er klubbens eiendom, og dere er ansvarlig for de dere har til låns».

Jeg så gjorde. Skiftet og tok med meg ryggsekken med hanskene hjem. Jeg visste jo at det med boksing nok ikke ville bli godkjent av mor og tenkte at jeg burde gjemme dem, men jeg var nok litt satt ut etter å ha blitt knocket ut, så alt ble liggende på benken i skifterommet ved siden av badet i kjeller’n.

Dagen etter, da jeg kom hjem fra skolen, skjønte jeg at mor ikke var i humør. Hun var svært morsk da hun viste meg boksehanskene.

«Hva er dette»? spurte hun ganske så iltert, og jeg måtte fortelle at jeg trente med bokseklubben og som forventet, forlangte hun at jeg skulle stanse med den aktiviteten.

Hvor det ble av boksehanskene, husker jeg ikke, men både brytingen og boksingen var et avsluttet kapittel for meg.

Jeg har ikke glemt å fortelle om ungdomskameratene mine, men har utsatt presentasjonen til nå. Dette er kamerater med koner som vi fortsatt har kontakt med. Semstreffene, det er det vi kaller våre årlige sammenkomster, har pågått siden Odd inviterte til nyttårsfest for over ti år siden, og siden har vi hatt Semstreff hvert år, da med unntak for Covid-19-året 2020.

Odd og Svein Jakob ble jeg kjent med mens vi bodde på Lensberg og mens jeg gikk i barneskolen. Tore gikk sammen med Odd i barneskolen, og Håkon kom jeg i klasse med på realskolen.

Den første jeg da ble kjent med, var Odd som bodde nærmest der jeg bodde på Lensberg. Han var og er ett år yngre enn meg, og det var han jeg var sammen med da jeg traff Inger Johanne som jeg fortsatt er gift med. Han hadde allerede truffet sin Mette, og de er også fortsatt gift med hverandre.

Den neste jeg ble kjent med var Svein Jacob som var en klassekamerat av Odd, og det var han jeg skulle bli langrennsløper sammen med. Han er også fortsatt gift med sin Ingegerd.

Den tredje i rekka, var Håkon som jeg gikk i klasse med på realskolen. Det er han som er delvis ansvarlig for mine tolv år til sjøs som radiooffiser, siden han fortalte om sin far som var sjømann. Han er også fortsatt gift med sin Ellen.

Den fjerde var Tore som gikk i barneskoleklasse med både Odd og Svein Jacob. Han bodde midt i Semsbyen, og er den mest taletrengte og mannen bak quizene som vi har på hvert treff. Som oss andre er han også fortsatt gift med sin Grethe.

Kameratskapet gikk som dere, skjønner på tvers av klassene. Hvorfor det ble slik, er ganske naturlig, tror jeg. Dette har med personkjemien å gjøre, og det bare ble slik.

Alle er fortsatt gift med den samme som de traff for mange år siden, noe som sikrer at disse årlige treffene fortsetter.

Alle kameratene, da bortsett fra meg, bodde på Sem i hele oppveksten. Jeg er den eneste innflytteren, og er dermed den svakeste når det gjelder quizene, når spørsmålene handler om Sem. Alle jentene kommer utenfra, men Ingegerd kom til Svein Jacobs Sem for å bli der. Hun er i tillegg med i det lokale historielaget og er nok den sterkeste i Sems historie.

Alle vi andre har flyttet ut, men minnene fra Sem sitter igjen hos oss alle.

Vi har flyttet fra gården hos Johan og Gunhild på Lensberg og inn i vårt eget hus i Ellingsvei på Langerød, det huset mor og far har fått bygget. Året var 1962. Jeg var femten år og hadde begynt på realskolen. Vi sto rett foran den store reformen der linjedelt ungdomsskole skulle overta etter mange år med realskole. Vår klasse var den siste realskoleklassen i Sem kommune, og det var stor mangel på skolelokaler og lærere.

Mattelæreren og norsklæreren kom rett fra gymnaset, og tysklæreren hadde gått et sommerkurs i tysk. Kommunen leide klasserom på Eik barneskole rett ved Eik Lærerskole og nær Frodekollen der jeg noen år tidligere hoppet på ski.

Tysklæreren hadde alltid en linjal i hånden. Denne brukte hun til å gi oss et rapp over fingrene når vi ikke fulgte med. Mine fingre sto godt imot siden jeg var vant til fingervondt fra kassefabrikken.

Etter noen måneder var den nye skolen klar, og vi flyttet dit. Resultatene til juletentamen var akseptable, bortsett fra i tysk. Der viste klassen åtti prosent stryk. Dette medførte stor oppstandelse blant foreldrene. En av dem skrev i avisene, men ingen gjorde noe konkret. Sikkert på grunn av respekt for skoleøvrigheten.

En morgen før oppstilling utenfor skolen, ble vår klasse enige om opprør. Dette var realskole, og vi var nødt til å ha gode karakterer for å komme videre til høyere skoler. En av foreldrene hadde igjen vært i avisspaltene, og vi brukte dette som begrunnelse for revolten.

Første time var en tysktime, og tysklæreren med sommerkurset i tysk, kom ut for å hente oss inn. Vi sto i geledd utenfor skolebygningen slik vi brukte å gjøre. Hun stilte seg opp foran oss, snudde seg mot inngangsdøren og marsjerte mot den med forventning om at vi skulle følge etter, men vi marsjerte ikke etter. Da hun åpnet inngangsdøren, registrerte hun at hun var alene. Vanligvis var vi to meter bak. Hun kalte på oss, men vi sto stille. Vi hadde bestemt oss for å ikke si noe, bare stå stille. Til slutt gikk hun mot lærerfløyen og forsvant inn den døren. Etter en stund kom rektor ut og spurte oss om hva problemet var, og vi svarte i kor: ”Åtti prosent stryk går ikke”. Han argumenterte, men vi hadde sagt vårt og var tause. Etter en stund gikk han tilbake til kontoret sitt, og etter ytterligere en god stund kom tysklæreren ut. Hun så ikke på oss, men gikk rett til bilen sin; en tysk Volkswagen boble. Vi så henne aldri igjen.

Rektor kom på nytt ut og ledet oss til klasserommet vårt. Denne timen hadde vi ham i tysk, men noen dager senere ankom vår nye tysklærer fra Drammen. Han var opprinnelig fra Tyskland og både snakket og oppførte seg som de tyske offiserene vi har sett i krigsfilmer. Vi fikk beskjed om hvordan vi skulle oppføre oss; ingen innvendinger eller unødvendige spørsmål. Et avvik betydde ut på gangen. To avvik resulterte i en dags utvisning. Tre avvik ga tre dagers utvisning. Maksimal innsats og støtteundervisning om kvelden ved de nærmeste barneskolene kom i tillegg. Programmet var tøft, men vi elsket det. Tysk ble blant mine favorittfag.

Jeg husker spesielt forholdet mellom den «tyske» tysklæreren og en av klassekameratene. Kurt het han, et ganske vanlig navn i Tyskland, og av en eller annen grunn fokuserte tysklæreren på ham som kanskje ikke alltid fulgte like godt med, slik læreren ønsket eller fordi navnet var så tysk. I de tilfellene husker jeg lærerens halvomvending, svært militært, og så kom det gutturale utbruddet «DU KURT!».

Mange år senere møtte jeg den samme Kurt i banken i Sandefjord. Jeg kunne ikke dy meg og støtte ut like gutturalt tysk som jeg husket «DU KURT». Han snudde seg og så på meg uten å svare. Han syntes visst ikke det var spesielt morsomt.

Jeg var tretten år da jeg begynte å føle at jeg ville klare meg selv økonomisk. Det begynte å nærme seg sommer og skoleferie, og jeg hadde sikret meg sommerjobb på Glenne Trevarefabrikk sammen med flere andre ungdommer. I tillegg til å skjære materialer, laget fabrikken kasser for jordbruket, potetkasser, tomatkasser og mange andre typer i tillegg til minkbur. Dette siste husker jeg spesielt godt siden vi fikk ekstra godt betalt for å lage dette produktet. Dessuten skulle de alltid være klare innen kort tid, så det ble ofte nattarbeid og helgearbeid.

Jobben vår var å spikre disse kassene sammen; kasser som skulle brukes til grønnsaker, poteter og tomater. Arbeidsplassen var utendørs rett ved Jarlsberg Travbane, og de kveldene det var travløp hadde vi musikk til arbeidet fra høyttalerne på den andre siden av veien som førte til Melsomvik og Stokke. Tulipaner fra Amsterdam var gjengangeren, så den sitter godt festet i minneboksen min.

Vi ble betalt for hver kasse vi laget, og etter hvert som vi ble raskere, ble også lønna bedre. Etter hvert meget god. Minussiden var i stykker-hamrede fingre som verket i flere dager etter at de ble truffet, men far var god med tapetkniven. Han skar gjennom neglen og ned i fingeren slik at blodet kom ut. Dermed kunne jeg selv klemme på neglen og regulere tømmingen.

Når jeg nå hadde skaffet meg jobb, måtte jeg også planlegge ferien. En av kameratene mine, Svein Jakob, hadde tante og onkel som hadde et stort landsted i Helgeroa, og dit kunne vi få lov til å reise, men siden vi bare var tretten år gamle, måtte vi bo innenfor gjerdet på eiendommen. Vi hadde telt og skulle «telte» på egen hånd. Glenne, sjefen min, min ga meg ferie den aktuelle uken, og jeg fikk kostpenger av mor og far.

Den første feriedagen om morgenen satte vi oss på syklene våre, tre kamerater, Odd, Håkon og Svein Jakob, tror jeg det var, og tråkket i vei, og sent på ettermiddagen var vi framme i Helgeroa.  Da hadde vi syklet nær seks mil. Dette var første gangen vi skulle styre oss selv i en hel uke selv om vi ble lett kontrollert av tanta til Svein Jacob.

De fire påfølgende somrene skulle vi komme til å feriere samme sted, og etter hvert fikk vi lov til å ligge utenfor gjerdet. Dermed forsvant også all kontroll, og vi fikk utprøvd vår egenkontroll, noe jeg kanskje forteller om i et seinere kapitel.

Alle byer har et sentrum der ungdom samles, også Semsbyen selv om stedet ikke hadde offisiell bystatus. Vårt sentrum i Semsbyen var Bimbo Bar. Der møttes vi når vi ønsket å treffe kamerater og jenter, og der stanset kjørende for å kjøpe seg en brus eller ei pølse eller to. Det er viktig å legge til at hovedveien mot Sørlandet skar seg gjennom Semsbyen og delte sentrum i to. Dette ga forretningsmuligheter for blant annet Bimbo Bar.

På den andre siden av hovedveien lå butikken til foreldrene til klassens vakreste skapning, slik vi så det den gangen. I alle fall jeg, og seinere har jeg forstått at det var mange som meg. Et rundt vakkert ansikt fanget inn av et lyst hår med nydelig fall. I tillegg kom det viktigste. Hun hadde et nydelig smil til alle og enhver, både unge og voksne.

En dag da vi sto og hang utenfor Bimbo Bar, kom en av gutta i Andebu kjørende med sin nye røde Honda motorsykkel med kvadratiske lykter. Motoren på disse Honda motorsyklene var svakt brummende og var en nyvinning når det gjaldt motorsykkelmotorer.

Bakpå hadde han kjæresten sin som satt og klamret seg fast til sjåførens ganske omfangsrike kropp. Han steg av, vraltet bort til kioskens vindu og ba om ei pølse eller to, et måltid som han dyttet inn i gapet sitt samtidig som han beveget seg sakte tilbake mot motorsykkelen, skrevet seg over setet, plasserte seg godt til rette på motorsykkelsadelen og snudde hodet mot henne som satt bak og kommenterte: «Godt gett. Burde kjøpe du au».

For oss Semsgutter som overvar det hele, ble seansen husket. Selv i dag, over seksti år seinere, sitter bildet som spikret. Vi var jo opplært til at det alltid var gutta som spanderte. Selv om vi ikke hadde all verdens mye penger i pungen.

Det med «penger i pungen» for oss gutta ordnet seg jo den gangen med helgejobber og feriejobber. Hva jentene gjorde med sine penger, hadde ikke vi noe med, men vi skulle være kavalerer og spandere, koste hva det koste ville.

Slik var det den gangen på 1950- og 1960-tallet.    

Kapitel 42 – Kino, business og barneturnstevne.

«Lokalet» på Sem het Seheim og var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen der lerretet ble rullet ned når det var kino. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. Alle filmene kom i minst to ruller, og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake før vi kunne se den neste. Dette betydde pause og business-time for «Bakern» og Hille. De hadde med seg bunker med Donald Duck og andre serieblader som de leide ut.

Begge to hadde nok et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble «Bakern» storprodusent av brød og pizza og «Hille» ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Sør-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

«Bakern» var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap. Selv om jeg var ett år eldre, vant han med to tiendedels sekunder. Gymnastikklærer’n sa at det var fordi han hadde piggsko, men han hadde samtidig oppdaget at jeg var hurtig på korte distanser, noe som medførte at han ville ha meg med til å sparke fotball. Denne karrieren ble imidlertid avsluttet etter omtrent fem minutter. 

«Makan til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett», sa læreren.

Lokalet Seheim ble også brukt til turn som var obligatorisk for mange av oss. Turnåret endte hver vår med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Vi reiste til en av nabobyene for oppvisning. Denne begivenheten var stor, større enn syttende mai. Jeg husker at vi hadde oppvisning i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand, som var lengst unna, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Stokke og deretter til Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på. Nå glemte jeg visst Horten. Turnerne fra Horten kom om bord på Skoppum jernbanestasjon. Toget var fylt med skrålende unger som alle prøvde å gjøre seg mer bemerket enn de andre.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang: «Singelingelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det er vi, frem, frem, fremad med sang, kom og bli med alle mann». Vi brukte ordet «mann», selv om det var like mye jenter.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning fra de beste turnene. Deretter var det utdeling av sløyfer og merker av bronse, sølv og gull. Det største var «gullmerke med krans» til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse da jeg svært stolt mottok mitt «gull med krans».

Hvor betydningsfullt dette turnstevnet var, handler disse to små historiene om:

Far var regnskapsfører og veldig bestemt når det gjaldt min håndtering av penger. Et år hadde jeg sløst bort pengene som jeg hadde tjent på fjøsstellet, slik at jeg ikke hadde noe igjen da det var en knapp uke til turnstevnet. Altså ingen penger til iskrem og brus. Å spørre far, var nytteløst, men jeg hadde et godt forhold til onkel Arne som hadde utstyrsbutikk i Tønsberg, så en ettermiddag tok jeg bussen inn til byen og spurte om å få låne penger av ham. Jeg visste på forhånd at svaret ville bli ja, og det ble det. Lånet ble tilbakebetalt bare en måned seinere selv om han ikke ville ha dem tilbake.

Et par år seinere, da jeg spikret kasser hos Glenne Trevarefabrikk, traff hammeren fingeren min i stedet for spikeren, noe som medførte at blodårene i fingeren ble knust, slik at fingertuppen fylte seg med blod. Den natta som var natta før turnstevnet, var slitsom, men jeg måtte jo være klar for stevnet. Fingeren verket, og jeg ynket meg så høyt at far våknet. Vi lå alle sammen, mor, far, broren min og jeg, i samme soverom i leiligheten på Lensberg siden det bare var ett soverom der. Far hentet tapetkniven sin fra verktøykassa, la fingeren min på ei plate og skar skrått gjennom neglen til blodet begynte å renne. «Nå kan du bare bikke på neglen når det sprenger», sa han, «så tømmer fingeren seg for blod, og da gjør det ikke vondt, for det er blodet som sprenger». Resten av natta sov jeg helt til jeg ble vekket for å kle meg til turnstevnet. Da jeg viste fingeren til kameratene som også jobbet på kassefabrikken, mente de at far kunne få fast jobb som fingerskjærer hver gang en eller annen av oss traff fingeren i stedet for spikeren, noe som skjedde hver uke med en eller annen av oss.

Seheim var navnet på «lokalet» på Sem. Det var på lokalet alt foregikk i 1950-årene. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det Håkon, en av mine kamerater, som fortalte. Han hadde hørt dette fra onkelen sin, og historien var slik:

På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye egling og slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en. Etter en god halvtime var «opprydderne» kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men «bygdedansen» fortsatte år etter år, i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad helt opp til min tid, og så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt og pølse- og brussalg fra ei luke i rommet bak dansegulvet, men det var på dansegulvet det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren. Det var her jeg trivdes som best, med dansetreningen fra Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg i bunnen.

Transporten var ofte den mest kinkige. Vi brukte buss fram, men når vi skulle tilbake, måtte vi satse på å få sitte på med noen, og det gikk alltid bra, underlig nok, og det var i transportmiddelet vi pratet om kvelden som var over.

«Hvordan gikk det med deg? Jeg så du dansa med henne som du dansa med forrige lørdag? Er’re det alvor eller?»

«Kanskje. Hvem veit?»

«Du må’kke tulle. Hu bor jo langt oppe i Vivestad. Det er altfor langt».

«Hmmmm».

Og sånn gikk praten. Ansiktet til jenta ble med hele søndagen og mandagen, men ettersom ukedagene gikk, bleknet bildet, og da den neste lørdagen kom, var det ny bygdedans i en av de andre bygdene med andre jenter eller noen ganger de samme, og vi var forelsket igjen. Helt til neste bygdedans.

I neste kapitel skriver jeg litt om bruken av lokalet Seheim på Sem da jeg gikk i barneskolen.