vestfoldingen

Point Fortin i Trinidad er et av de stedene jeg husker best fra min tid i utenriks fart. Vi lå ved enden av en lang utstikker ute i havet, en utstikker som startet i jungelkanten og endte der vi lå for å laste olje som kom fra et sort rør som lå på toppen av utstikkeren. Når jeg lot øynene følge røret innover mot land, endte det inne i det grønne langt der inne. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Jeg hadde ikke vært om bord mange måneder, og da jeg så alt det grønne, tenkte jeg på Tarzan, apenes konge, fra bøkene til far, GGG Gyldendals Gode Guttebøker. Tenk å leve der inne? Leve blant alle dyrene og jenter med bastskjørt? Dette var jungelen, tenkte jeg, akkurat slik jeg tidligere bare hadde sett på bilder og lest om i bøker.

Vi hadde vært lenge i sjøen, og fantasien min løp nesten løpsk om alt det som var annerledes. Jeg var bare nitten år, og det var bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise.

«Går det an å gå i land? Vil jeg i så fall finne noe som jeg aldri hadde sett tidligere?»

Jeg tenkte at jeg måtte spørre agenten om hva som fantes innenfor trærne der inne. Tenk om det var masser av yndige jenter og farlige dyr i denne jungelen? Jeg kjente på kroppen den sterke spenningen, det sitret i kroppen av forventninger og noe som lignet frykt. Tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kunne hende, men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer måtte ordnes først. Deretter måtte jeg spørre skipper’n om hvor lenge jeg kunne være i land. Jeg kastet meg over papirarbeidet som måtte gjøres, og da det endelig var ferdig, og jeg hadde levert alt, var heldigvis agenten på kontoret hans, slik at jeg kunne fremføre mitt ærend.

Agenten fortalte at innenfor alt det grønne, lå det en landsby og at det gikk en sti fra der utstikkeren startet. Skipper’n ga klarsignal, og ved frokosten sa jeg fra til de andre at jeg har fått lov til å bli i land noen dager, så sant det var mulig. Kvarten bestemte seg for at han også ville bli med, så vi var to som rett etter frokost bega vi oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det var langt inn, skikkelig langt. Vi gikk og vi gikk, og etter en god stund var vi inne ved skogkanten. Vi fikk raskt øye på stien som var litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi sto og nølte litt før vi begynte å gå. Kunne det være at vi var litt vel dristige? Jeg kom til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden.

«Husk», sa han, «det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd».

Kvarten var vel ikke akkurat den jeg kunne stole mest på når det gjaldt å vurdere hva som var farlig og ikke farlig. Han var jo litt av en villbasse og så ingen begrensninger i noe som helst.

Det var tett med trær og busker, både på sidene og over oss. De var helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Bladene var brede og våte og subbet mot oss mens vi gikk. Stien var også fuktig, men ikke våt. Vi snakket lite, luktet og sugde til oss av inntrykkene. Alt var nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.

Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Kvarten gikk først og stoppet plutselig opp. Han var høyere enn meg, så jeg måtte bøye meg til siden for å se forbi ham. Foran oss var det en stor plass med små hytter rundt. Rundt omkring på plassen, spankulerte høner som høner flest, mens de stadig nippet etter ting på bakken.

Til høyre for oss lå et hus som var noe større enn de andre, og foran huset, ti femten centimeter høyere enn bakken, så jeg en terrasse med et par bord og noen stoler. Ved det ene satt det to menn, og den ene reiste seg og kom smilende imot oss idet vi kom ut på plassen.

Vi fortalte at vi kom fra en båt som lastet olje, og han tok oss hjertelig i hendene, ønsket oss velkommen og fortalte at han var politisjefen i landsbyen. Senere lærte jeg at han gjorde aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det var ikke så mange mennesker der.

Dette er jo mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.

Om morgenen femte juni i 1967 gikk vi inn i Suezkanalen på vei til Den Persiske Gulf der vi skulle laste. Losen hadde installert seg om bord, og Thorsholm fløt rolig sydover mellom sanddynene. Jeg hadde stengt av radiostasjonen, noe jeg alltid gjorde når vi lå innenfor et lands indre nasjonale sone.

Den eneste kommunikasjonen med land var nå via den håndholdte vhf’en til losen. Jeg sto lent mot glassene foran på broa og hørte på den rolige og noe stykkvise samtalen mellom losen og skipper’n mens førstestyrmannen hadde kommandoen.

Lukten var alltid spesiell i Suezkanalen. Den fikk neseborene mine til å vibrere, og jeg smilte av noen småjenter som løp langs bredden og ropte til oss at de ville bytte bort noe som de egentlig aldri ville bytte bort, og til gjengjeld ville de ha såpe. Over oss var himmelen blå, og jeg tenkte at jammen hadde vi det godt.

Plutselig ble alle de vante lydene avbrutt av en infernalsk hvining, og raskt etter flere drønn. Øvelse, tenkte jeg. Losen gikk ut på brovingen og skygget for solen med hånden, mens han undersøkte himmelen over oss. Samtidig spraket det i den håndholdte vhf’en hans. Samtalen som fulgte raste i vei på arabisk. Han ble alvorlig og ga en kort beskjed til førstestyrmannen om å øke farten. Beskjeden ble sendt videre med maskintelegrafen samtidig som jeg ble ropt inn fra brovingen.

Ordren var kort og klar. Radiostasjonen skulle startes opp, og jeg skulle lytte fast på 500kHz for eventuelle meldinger fra Ismailia Radio. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg skjønte jo at noe var på gang. Skipper’n kom inn og sa at det muligens var krig, men selv han visste lite akkurat da, bare at vi raskest mulig skulle komme oss til Great Bitter Lake som var en kunstig innsjø inne i kanalen og at jeg måtte være vár for alle meldinger som kom fra Ismailia Radio.

Lite visste jeg akkurat da at vi skulle bli liggende inne i kanalen i mer enn en uke. Allikevel var vi heldigere enn den nordgående konvoien som ble liggende i flere år og etter hvert fikk tilnavnet The Yellow Fleet etter fargen på sanden som etter hvert dekket mer og mer av båtene.

Da vi vel var ankret opp i innsjøen, ble vi liggende og vente. Ingen beskjeder kom fra Ismailia Radio. I stedet kom et jagerfly susende ned fra intet med kurs direkte mot oss. Jeg hadde fri utsikt akterover fra ventilen mellom mottagerne og senderne og kvakk da jeg så rett inn i flyets cockpit der flygeren satt med maske som dekket hele ansiktet. Plutselig haglet kuler i vannet i rett linje fra flyet og mot vår akterende. Jeg skvatt og visse ikke hva jeg tenkte, men i stedet for å gjemme meg klatret jeg opp på skrivebordet og sto på knærne, mens jeg nysgjerrig klistret ansiktet mot ventilglasset for å se mest mulig. Hva var dette? Plutselig stanset skytingen, og flyet forsvant over monkey island over meg. Jeg hoppet ned fra skrivebordet og bort til luka inn til broa:

«Så dere det?», ropte jeg inn til førstestyrmannen som halvt lå over kartbordet.

«Hva da?», spurte han.

Senere fikk jeg vite at skytingen var et signal fra flyet om at vi måtte trekke oss vekk, fordi vi lå i veien for andre fly som angrep en av de egyptiske flyplassene i nærheten. Dette var det mest dramatiske i den uken vi lå fanget inne i Great Bitter Lake, men vi hørte senere at en fransk båt ble truffet av et av flyene, dog uten at noen ble skadet.

Etter hvert som dagene gikk, ble jeg trettere og trettere selv om alle på broa snakket til meg, enten ved å stikke innom eller gjennom luka fra kartrommet for å holde meg våken. Den andre dagen var den verste. Jeg hadde da vært våken i over tretti timer og befattet meg med alt mulig for å unngå å sovne. Kabaler og regnskaper var noen av midlene, men jeg sovnet stadig, og hodet mitt falt hver gang ned på bordet. Det var da maskinsjefen kom opp til meg som en reddende engel med en diger skiftenøkkel som han ba meg holde i hånden slik at den ble hengende over foten min.

«Hvis du sovner», sa han, «mister du skiftenøkkelen på foten din, og da kan jeg garantere at du våkner».

Han hadde rett, men foten smertet i mange døgn etter at vi hadde kommet ut fra kanalen.

Det skjedde jo morsomme ting også, morsomme sett fra min nittenårige og ansvarsløse synsvinkel.

Det ene var at losen fikk en melding fra kontoret sitt. Hans syvårige sønn hadde fått tak i familiefarens gevær med tilhørende patroner og forsvunnet ut på gaten for å skyte alle israelere han kunne finne. Familiemoren var fortvilet og ville ha sin mann hjem. Dermed måtte vi klare oss selv, mente losen som prioriterte familien fremfor oss. Hvordan det gikk, vet jeg ikke, men vi får tro at det ordnet seg. Selv i Port Said var det vel ikke vanlig at syvåringer løp rundt i gatene med et ladd gevær.

Maskinsjefen vår var ikke så mange år eldre enn meg og syntes akkurat som meg, at dette var utrolig spennende og ga mange fine motiver som måtte fotograferes. Mens antall fly var på det meste og antall bombebrak var på det travleste, løp han rundt på dekket og fotograferte. Da han raket opp for film, fikk han overta mitt og andres fotografiapparater og fortsatte. Flere uker senere, da han fikk fremkalt filmene, fikk vi oss mang en god latter. Nesten hundre bilder med blå himmel uten at et eneste fly var avbildet.

Det syvende eller åttende døgnet etter at vi hadde gått inn i kanalen, stakk vi ut sammen med noen andre båter, mens fjorten i nordgående konvoi, ble liggende igjen inne i Great Bitter Lake. De ble liggende der i åtte år og ble etter hvert kalt «The Yellow Fleet», fordi de etter som årene gikk, ble dekket av gul sand.

Så snart vi var i sjøen fikk jeg klarsignal om at jeg kunne legge meg, men den etterlengtede søvnen kom ikke, så jeg sto opp igjen og begynte å søke etter kallesignalet vårt hos forskjellige radiostasjoner. Jeg tenkte at da ville jeg vel bli trett, men plutselig ble hodet klart. Jeg registrerte kallesignalet vårt hos en egyptisk radiostasjon og besvarte oppkallingen. Det var et telegram fra FN som anmodet om assistanse. FN-folk med familier var på vei sydover langs kanalen i biler for å komme seg ut av faresonen. De ville prøve å komme seg ut i Rødehavet hvis de fant noen småbåter som kunne hjelpe, og vi ble anmodet om å snu for å gå inn mot land igjen for å plukke dem opp. Jeg gikk inn på broa og leverte telegrammet til skipper’n som leste det raskt gjennom:

«Ikke faen», utbrøt han, «vi stikker for dypt og kommer til å sette oss fast»

Han ba meg svare og forklare vår situasjon. Jeg så gjorde og fikk beskjed om at en mindre stykkgodsbåt allerede hadde svart ja til å hjelpe. Jeg rapporterte inn til broa, og plutselig var jeg dødstrett. Jeg la meg igjen og sov i nesten et helt døgn.

Noen uker senere fikk vi beskjed fra rederiet om at direktoratet for sjømenn hadde bestemt at vi skulle ha to hundre prosent krigsrisikotillegg. For meg betydde dette tre dagslønner per døgn pluss to hundre prosent, noe som utgjorde seksti tre dagslønner til sammen. To måneders lønn for den uken vi lå i Suezkanalen, var ikke dårlig.

Når vi seinere fikk beskjed om at vi skulle inn i krigssone, kan jeg ikke huske at noen reagerte negativt. Derimot ville alle vite prosentsatsen for krigsrisikotillegget. Mye penger og en dash spenning var som regel tiltrekkende.

Kapitel 60 – Krigsfarvann var ikke upopulært.

Årene 1966 – 1968.

Thorsholm var en liten tankbåt, så liten at vi lett kom inn til små byer, opp i elver og nær der folk var. Den var også utstyrt med mange små tanker, slik at vi kunne bringe med oss flere forskjellige oljeprodukter samtidig; blant annet drivstoff for fly og helikoptre. Det var oljeselskapet Shell som bestemte hvor vi skulle, og da var det naturlig at vi ble sendt dit oljeselskapet fikk best pris for produktene sine.

Den beste prisen oppnådde de ofte der det var krig, og der det var krig var det også fare for å miste båt og mannskap. Derfor fikk vi krigsrisikotillegg som ble gradert etter hvor farlig farvannene ble ansett å være. Noen ganger var det dobbelt lønn, mens det andre ganger ble tredobbelt. Jeg hørte aldri noen som klaget når vi fikk vite at vi skulle til et slikt område. Vi var jo ute for å tjene penger.

For meg som var radiooffiser var det særdeles fordelaktig siden jeg ofte hadde 24-timers radiovakt når vi skulle inn i et krigsfarvann. Dette betydde tre åttetimers vakter hvert døgn pluss krigsrisikotillegg som kunne være helt opp til seks dagslønner i tillegg, avhengig av risikonivået. Flere ganger medførte dette at jeg fikk opp til ni dagslønner for hvert døgn vi var inne i risikosonen.

Lille-Aden var en engelsk koloni som nå heter Sør-Jemen. De engelske kolonihaverne var i ferd med å bli kastet ut, og vi losset mens helikoptrene hang over byen og skjøt ned i gatene. Jeg syntes dette var skikkelig spennende og misunte Kvarten som måtte i land til lege. Han fortalte senere at de kastet bomber inn i barene eller andre steder der det var folk.

Bonny River i Nigeria var et annet krigsområde som vi besøkte. Vi losset i Port Harcourt som ligger oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Der var det krig mellom det selvutnevnte landet Republic of Biafra og Nigeria. Vi merket ingen ting til krigen, men vi fikk allikevel krigsrisikotillegget. Det jeg husker best fra Port Harcourt, var bananene. Vi lå ved en elvebredd og fikk besøk av jungelfolket som solgte svære bananstokker med de nydeligste bananene som tenkes kunne. Ulempen var at de fleste av oss gikk og fjertet ukontrollert i flere uker etterpå – så lenge vi hadde bananer.

Djibouti var også registrert som krigssone. Etiopia og Somalia ville begge overta landet fra franskmennene, men en folkeavstemning førte til at franskmennene fortsatte å styre noen få år etter at vi var der. Det eneste vi merket til at det var krigssone, var den franske fremmedlegionen som var overalt.

Et tredje krigsområde var seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt. Vi gikk inn i Suezkanalen nordfra som en del av en konvoi mens det var fred og harmoni. Midt inne i kanalen lå en kunstig innsjø som het Great Bitter Lake, og rett før vi kom dit angrep israelske fly de egyptiske flybasene rundt oss. Dermed ble konvoien stoppet, og vi ble liggende der inne i seks døgn. Kun en fransk båt i konvoien ble truffet. Det syvende døgnet stakk vi ut sammen med noen andre båter siden losen hadde forlatt oss for å ta vare på familien sin. Han hadde fått telefon fra kona som fortalte at sønnen deres på åtte år hadde fått tak i farens rifle med ammunisjon og hadde løpt ut i gatene for å sloss mot israelerne. Hvordan det gikk, fikk vi aldri vite.

Neste gang skriver jeg mer om hvordan vi opplevde å bli liggende inne i Suezkanalen mens krigen raste.

Kapitel 59 – Vi ble etter hvert vant til mange matvarianter om bord i Thorsholm.

1966 – 1968.

Kineserne feiret sin nyttårsaften hvert år, og det første året mitt ombord ble vi norske også invitert. Det skulle være kun kinesisk mat, og jeg var spent i flere dager. Da dagen kom, og vi hadde satt oss til bords i mannskapsmessa, sirlig dresset i hvitt, ble vi ønsket velkommen til bords av stuerten som fortalte at vi skulle få over tjue retter. Alt ble servert på små asjetter og skåler, og som drikk fikk vi noe brunt servert i melkeglass. Da jeg luktet på det, smakte det ren whisky hvilket det også var.

«Drikk noe», hvisket Døvik som satt ved siden av meg. «Ellers blir de fornærmet».

Måltidet startet med små kjøttboller; tre til hver. Deretter fortsatte det med forskjellige småretter. Noen var gode, andre ikke fullt så gode og noen skremmende som for eksempel rå egg som vi ble fortalt at hadde ligget i en slags lake i flere måneder. Skallet var prikkete og når vi fikk fjernet det, var hviten klar som aspik mens plomma var grønn.

Levende hårløse musunger duppet i honning, var også en av rettene. Jeg spiste dem ikke, selv om whiskyen etter hvert hadde gjort oss noe bedøvet mot inntrykkene. Musungene var drettet opp i maskinrommet, noe maskinsjefen gjorde slutt på etter denne nyttårsfeiringen. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert til flere av disse feiringene.

Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra sjøvannet. Dermed får vi et vann uten saltsmak, men dessverre også uten annen smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. Derfor drakk vi ofte soda, brus eller øl, noe som selvfølgelig gikk ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde også i tannkjøttet, og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var av beste kvalitet om bord, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, siden maten var så spesiell, men sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Kakkerlakker var et problem om bord. Disse kravlende insektene formerte seg raskt og var et stadig økende problem. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom broren min, Roar, og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var disse kravlende husdyrene våre.

Alt brød ble bakt om bord, noe som medførte at kakkerlakkene ble med i deigen og stekt sammen med brødene, så når vi skar det opp i skiver, måtte vi først pirke ut det vi ikke ville spise. Vi kunne selvfølgelig klaget på det hele, men til hvem? Det måtte da bli rederiet, men problemet ble ikke løst før båten ble gasset et par år etter at jeg hadde gått i land.

Havet var også rikt på mat, og den maten kineserne selv fisket, behøvde de ikke betale for. En dag så jeg fra ventilen i radiostasjonen at det plutselig ble hektisk aktivitet rundt fiskestengene som de alltid hadde ute når vi lå stille, og jeg løp ned for å se hva de hadde fått på kroken.

De stimlet sammen rundt en av stengene, skravlet i munnen på hverandre og hjalp hverandre med å trekke i snøret med det de hadde av krefter. Fiskeren sto med det ene beinet mot rekka og det andre på dørken mens han lente seg bakover slik at kroppsvekten sammen med kraften fra beinpresset mot rekka etter hvert resulterte i at han med hjelp fra de andre klarte å trekke til seg mer og mer av snøret som jeg så virret fram og tilbake i havoverflaten.

Plutselig endret stemningen seg. Alle presset seg mot rekka for å se hva de hadde fått opp fra dypet. De lo og hylte som besatt, og det dyret som de hadde trukket fra havdypet slik at det ble hengende langs skutesida, hadde jeg aldri sett tidligere. En flat og nesten sirkelrund fisk som må ha vært et par meter i diameter og med en lang hale på enden akkurat som et pattedyr, bare at denne halen var stiv og roterte i luften.

En av fiskerne lente seg ut over rekka med ei kjøttøks i den høyre hånden, og i det dyrehalen var på høyde med hånden hans, hogg han den av slik at den falt i havet med et plask. Senere fikk jeg beskjed om at dyret ikke var et dyr, men ei djevlerokke med giftig halespiss. Det var derfor de måtte fjerne denne før den kom om bord, ble jeg fortalt.

«Vely good chou-chou», smilte en av kineserne til meg, mens han gjorde spisebevegelser med hendene sine.

Å drite seg ut er verre enn mye annet. En gang da jeg fløy til Hongkong med Air France, begynte det å gnistre fra den av flymotorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot den gnistrende motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten. Da han kom, pekte jeg ut mot fyrverkeriet. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Hm! Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre når det gjelder risikoen for å miste ansikt.

Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten om bord i Thorsholm. Vi hadde flere messer, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i greasermessa der maskingjengen spiste. Yrkestittelen «greaser» kommer forøvrig fra det middelet maskingjengen brukte til å smøre maskindelene med, altså grease.

Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke var løst. «De sinte» truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» kunne rekke å ta livet av dem.

Når jeg tenker etter, var maten årsak til flere konflikter om bord, men skipper’n mente at det var viktigere å holde ro enn å sørge for at vi alle slapp disse mageproblemene. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne, og jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og inntekten hans. En dag fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus eller det de kalte «boardinghouse» i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var for eksempel noe vi fikk lite av mens vi lå under land og ingen ting når vi var i sjøen, for melk var dyrt. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet til å spise. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å skaffe billige «grønnsaker» var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord, en slaktemetode som ikke ville holde mål i vår del av verden. En gang jeg skulle til messa vår, den lå i akterbygningen, hørte jeg et lurveleven fra en av byssene, og så nysgjerrig som jeg var, stakk jeg hodet inn. Det var da jeg så hvordan en av kokkene slaktet hønsene. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue, og med en skarp kniv skar han et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Jeg ga umiddelbart beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet denne slaktemetoden.

De første dagene til sjøs med MT Thorsholm var eventyrlige. Det var mye å bli kjent med. Både jobben og menneskene om bord.

Endelig kunne jeg kommunisere med radiostasjoner over hele verden. Utstyret om bord var gammelt, og dette krevde mer av meg enn det ville gjort med en nyere radiostasjon, men det var også enklere og slikt som gjorde arbeidet spennende.

Besetningen om bord besto av ti norske og førti kinesere fra Hongkong og Cantoon. De norske besto av skipper, overstyrmann, førstestyrmann, annenstyrmann, maskinsjef, førstemaskinist, annenmaskinist, kvarten, pumpemann og meg. Jeg var desidert den yngste. Kvarten var nærmest meg i alder med sine nærmere tretti år, mens resten var mye eldre, så jeg ble ganske raskt voksen i væremåte, men dette var om bord. Når vi kom til land endret dette seg raskt.

Jeg kom om bord som landkrabbe og dette ble markert. Jeg fikk raskt beskjed om at det var min jobb og «bekke monkey island”. Monkey island er dekket over broen og på Thorsholm som var en gammel båt, var dette belagt med teakplanker. For at vannet ikke skulle trenge ned mellom plankene, ble det brukt svart bekk som ble varmet opp og helt ned i fugene.

Jeg tok jobben alvorlig og utførte den etter god veiledning fra vakthavende styrmann. Etter noen måneder overhørte jeg en samtale mellom en av styrmennene og skipper’n. Sistnevnte mente at nå var spøken blitt for langvarig. Fra den dagen dobbeltsjekket jeg alltid med skipper’n når jeg fikk beskjed om å gjøre noe nytt.

De kineserne jeg husker best, var min boy Ip Man Ying som også var messemann i offisersmessa, stuerten som het Ha Hung Sang og en av kvartermesterne som het Cheung Cheung Po, en kar jeg snakket mye med. Han sto i jobb om bord for å få råd til å kjøpe ut kona si fra hennes familie.

Ip Man Ying var min boy som jeg hadde sammen med skipper’n. Han var seksti år og hadde en svært spesiell gange. Når han løftet beina startet han med et lite kneløft, ikke for høyt. Deretter ble foten skjøvet fremover, men ikke for langt. En gange som passet til flate gulv. Han hadde vært om bord i mange år og var sjelden i land, men passet på at jeg var riktig kledd når jeg skulle i land. Derfor tok han mesteparten av klærne mine ned til sin egen lugar og tildelte meg det han mente at jeg skulle ha på meg.

Da vi en høstdag kom til Montreal i Canada, og jeg skulle i land, hadde han lagt shorts og kortermet skjorte på køya mi. Det var vel rundt ti grader ute, så det var uaktuelt å gå i land i disse klærne. Samtidig visste jeg at han ville bli fryktelig fornærmet hvis jeg ba om andre klær, så jeg åpnet ventilene som er vinduene om bord i en båt. Dermed ble innetemperaturen nesten den samme som utetemperaturen. Da han kikket innom sto jeg i de tildelte klærne og hoppet og slo floke. Ip Man Ying smilte og forsvant, men kom raskt tilbake med varmere klær. På den måten unngikk jeg at han mistet ansikt, noe som var verre enn døden for våre kinesere.

Renholdet var det så som så med. Dørken (gulvet) i radiostasjonen var avlang og svært smal og dekket med ei lang rye. Ip Man Ying rengjorde denne på sin spesielle måte. Han brettet rya opp på langs, sopet støvet inn til bretten og deretter brettet han rya tilbake. Dette hadde sikkert pågått i flere år, så da jeg kom om bord, så rya ut som et langsgående fjell med fall på begge sider. På midten var det mykt å gå, men det var lett å snuble i fjellranden. Etter samtale med skipperen ble vi enige om at han skulle be Ip Man Ying stikke innom meg med te, og når jeg hørte subbingen hans, skulle jeg gjøre meg klar til å snuble i oppbyggingen på rya. Jeg så gjorde. Ip Man Ying smilte, nikket og forsvant. Kort etter kom han tilbake med kost og brett, brettet rya til side og fjernet det som lå under, og dermed var vi alle fornøyd.

Ip Man Ying var også messemann i offisersmessen som lå i den aktre bygningen. Der spiste alle vi norske unntatt skipper’n, overstyrmannen og chiefen. Chiefen er sjønavnet på maskinsjefen.

Jeg var tidlig ute til mitt første måltid i messa som besto av to små bord med fire stoler til hvert bord. Jeg satte meg på en av stolene, og denne plassen brukte jeg også fremover. Alle om bord var svært hyggelige unntatt førstemaskinisten. Han bare skulte til meg der jeg satt. Etter noen måneder spurte jeg førstestyrmannen hvorfor førstemaskinisten var så sur. Han så på meg og svarte: «Det er jo ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans». Jeg skyndte meg å skifte stol og dermed ble førstemaskinisten den blideste mannen i messa.

Pumpemannen var ansvarlig for den praktiske delen av lastingen og lossingen av olje. Han var en voluminøs mann med svært stor mage og fortalte at han hadde vært med på Den Lange Marsjen under Mao Tse Tung og etter hvert kommet seg til kysten og om bord i en båt, og etter noen år havnet han i Bjerggata i Sandefjord og ble norsk statsborger. Jeg husker ikke hva han het, men han hadde russisk navn, og hvor sann historien om den lange marsjen var, vet jeg ikke, men han var fantastisk til å drikke vin, noe magevolumet bevitnet. Vinen hadde han stående i en liten vinballong med bast rundt. Når han drakk, vred han hodet nitti grader mot høyre og la ballongen på skulderen slik at vinen rant ut i en stråle som alltid fant veien til munnen hans uten at en dråpe gikk til spille. Dette er det jeg husker om pumpemannen.

Elektrikeren var kineser. Han fortalte meg at han var utdannet i familiens forretning der han reparerte vaskemaskiner. Dette var en svært praktisk erfaring som viste seg å fungere når han skulle skifte lyspærer, men svært dårlig til andre ting. Når han skulle skifte lyspærer, stilte han en taburett under lampa, skrudde ut den gamle lyspæra og stakk to fingre opp i sokkelen mens han så ned på beina sine. Hvis beina skalv, nikket han og sa: «Vely good», og skrudde inn en ny pære.

Jeg våkner og ser meg rundt. Kjenner meg ikke igjen. Sakte kommer jeg opp mot bevissthetens overflate. Her-og-nå-følelsen min kommer sigende innover. Jeg kjenner den vanlige uroen som kommer hver gang jeg er i ukjent terreng. Noen ganger liker jeg denne følelsen, mens den andre ganger er den svært ugrei. I dag er den både grei og ugrei. Følelsen må ordnes, så jeg står opp og går i dusjen. Den varme dusjen rydder opp i det mentale, og etter få minutter er jeg klar for å møte dagen. Jeg tørker og barberer meg, har på deodorant og henter rent undertøy fra kofferten.

Endelig er jeg klar for å møte dagen. Døvik har hotellrommet ved siden av meg. Jeg har prøvd å bruke Rolf som er fornavnet hans, men det høres ikke helt naturlig ut. Det har nok noe med alder og erfaring å gjøre. Han er eldre enn faren min og har mye mer erfaring enn meg, og min tillærte respekt for voksne mennesker slår inn, så jeg får fortsette med å kalle ham Døvik.

Jeg åpner døren ut til gangen, går bort til hans og banker på. Den går opp og han står der, smilende og bredbent, akkurat som i går.

«Frokost?», spør han.

«Ja takk», svarer jeg.

Han låser døren bak seg og går foran.

Vi bor i «first floor» som er annen etasje. Det lærte jeg på skolen. «First floor» er etasjen over «ground floor» som er første etasje.

Vi går trappen ned til resepsjonen, sier «good morning» og Døvik spør etter frokostrommet. Han som står bak resepsjonsdisken, peker på en dør.  Døvik åpner den, og jeg følger etter. Rommet er lite, men det står vel i harmoni med hotellet som også er lite. Jeg ser seks bord. Et av dem er opptatt av mennesker og et annet er opptatt av mat. Noe som ligner kaker, kaffe og juice. Det er alt. Ikke den frokosten jeg er vant med, men jeg blir mett.

«Er du spent?», spør Døvik.

«Ja, veldig», svarer jeg.

Det er ikke nødvendig å være kjekk overfor ham. Han virker oppriktig interessert når han spør, så jeg er helt ærlig når jeg svarer.

«Da får vi sørge for at spenningen slipper», sier Døvik. «Jeg er sikker på at båten må ha kommet inn, så vi stikker innom agentkontoret og hører med dem».

En time senere står vi inne på et lite kontor og får beskjed om hvor båten ligger.

«Do you need transport?», spør agenten.

«Taxi is okey», svarer Døvik.

Agenten går ut døren og vinker på en drosje som kommer mot oss. Vi setter oss inn. Agenten gir beskjed til sjåføren og vinker til oss før han går inn på kontoret sitt igjen.

Drosjesjåføren kjører uten å si noe. Vi sier heller ikke noe. Nå er jeg virkelig spent. Etter noen minutter ser jeg kaia og sjøen. Kaia er skikkelig lang, og kan ikke sammenlignes med kaia hjemme i Tønsberg. Jeg tenker på historieboka der jeg leste om «The Boston Tea Party». Det var her det skjedde. Jeg står på historisk grunn. Vi kjører langs kaia i flere minutter. Jeg har jo sett bilde av Thorsholm, så jeg tror jeg skal kjenne den igjen.

Plutselig hører jeg Døviks stemme: «Der er hun!»

Jeg ser ut av frontruta, forbi ansiktet til sjåføren, og der ser jeg en grå båt med hvit bygning akterut og en annen hvit bygning midt på.

Taxien stopper ved en bro som går fra kaia og opp til båtdekket. Senere lærer jeg at det heter gangveien. Døvik betaler, og vi går ut. Sjåføren løfter koffertene opp av bagasjerommet og setter dem på kaia bak bilen. Han roper: «Have a nice day», og kjører.

Døvik ser på båten og deretter på meg: «Hva synes du?».

Jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal si, så jeg bare smiler og tar etter kofferten.

«Bare la den stå», sier Døvik og går opp gangveien mot dekket.

En kineser kommer mot oss. Døvik peker på koffertene og sier noe til ham.

«Nå skal vi først hilse på skipperen», sier han.

Vi går mot den hvite bygningen midt på båten, opp en trapp til et dekk som går rundt hele bygningen. Døvik åpner en dør og går inn. Der inne passerer vi en ny dør på høyre side. Jeg leser HOSPITAL. På den andre siden ser jeg en annen dør der jeg leser CHIEF STEWARD.

Vi fortsetter rundt hjørnet og opp to etasjer. Rett foran oss er en dør med påskriften CAPTAINS OFFICE. Døvik banker på og en brummende stemme svarer et eller annet som jeg ikke hører. Døvik åpner døren. Bak skrivebordet sitter en voluminøs mann med stor nese og mørkt og hvitt hår på hodet. Han ser ut som om han kunne vært bestefaren min, og ser ut til å kjenne min reisefadder godt. Jeg kjenner ham ikke, så jeg går mot ham for å håndhilse og presentere meg. Han reiser seg opp, og jeg ser at høyden står i stil med volumet. Jeg presenterer meg, og han svarer: Arild Mathisen.

Han dumper ned i den store skrivebordstolen igjen og tar etter telefonen. «Jeg ber Fredrik komme ned», sier han.

Kort etterpå banker det på døren som går opp uten at skipper’n har svart. Inn kommer en smilende kar. «Det er meg som er Fredrik», sier han, «Hans Fredrik Corneliussen er hele navnet. Hvis dere ikke har noe imot det, tar jeg Rønning med meg opp i radiostasjonen. Den er ennå ikke ok, og jeg skal reise i morgen, så vi har litt dårlig tid».

Jeg følger ham ut i gangen og opp ei trapp. Jeg ser en dør der jeg leser BRIDGE og en annen dør med RADIO STATION på. Der står kofferten min. «Ip Man Ying kom med den», sier Fredrik, «Han er din boy. Du har ham sammen med skipper’n. I tillegg er han messemann i offisersmessa».

Han åpner døren til radiostasjonen. Jeg kjenner at det lukter brent. 

«Vi har hatt brann i senderen”, sier han, «jeg håper vi får reparert den før jeg reiser. Jeg har bestilt servicefolk fra land, men vi må nok jobbe litt selv også. Vi kan prate samtidig».

Slik ble jeg kastet ut i jobben som radiooffiser i handelsflåten. Dagen etter reiste Corneliussen hjem, og jeg sto med hodet inne i en radiosender som ikke fungerte. Jeg husker ikke helt hvordan, men etter noen døgn ved kaia i Boston, var vi ute på havet med en radiostasjon som var helt i orden.

Dagen for avreisen til min første jobb som radiooffiser har kommet. Året er 1966 og måneden er juni. For to uker siden fikk jeg jobb som radiooffiser i rederiet AS Thor Dahl i Sandefjord.

Spenningen sitrer fra fotsålene og helt opp til hårrøttene, omtrent slik jeg følte det når jeg sto på toppen av et eller annet hoppstillas de to-tre årene jeg drev med slikt. Dette er sånn det skal være. Dette er en del av det å leve og oppleve nye ting.

Jeg sitter hjemme hos mor og far i huset på Langerød på Sem og venter på bilen som skal kjøre meg til Fornebu. Den kommer fra rederiet og skal innom Horten for å hente Rolf Døvik, overstyrmannen som jeg skal reise sammen med.

Hvorfor slik luksus? Jeg vet ikke. Senere får jeg oppleve at jeg stort sett må klare meg selv når jeg skal om bord på en eller annen Thor Dahl-båt et eller annet sted i verden. Hvorfor vi ble hentet av rederibilen denne gangen, vet jeg ikke.

Alt dette var tanker som raste gjennom hodet mitt mens jeg satt i stua hjemme hos mor og far. Jeg visste at jeg skulle være borte i minst halvannet år som var vanlig seilingsperiode den gangen. Det var først etter atten måneder at vi fikk gratis hjemreise. Slik var reglene.

Plutselig ser jeg en stor bil som kommer inn på gårdsplassen. Jeg går foran med kofferten min mens Roar og mor og far går etter meg. Jeg har aldri sagt morna på denne måten før og blir litt klossete, kanskje litt «karsk». Vi klemmer og sier «ha det». Det er noe rart med det å si «ha det». Gråten kommer liksom ukontrollert opp fra maven, opp gjennom brystet og ut i munnen og øynene. Dette er jo tullete. Jeg skal jo bare være borte i ett og et halvt år.

Sjåføren tar kofferten og jeg setter meg inn i baksetet der døren står åpen. Rederisjåføren mener tydeligvis at passasjerer skal sitte i baksetet. Han setter seg bak rattet og rygger ut fra oppkjørselen hjemme. Jeg vinker, og snart er vi på vei til Horten for å plukke opp Rolf Døvik.

Rolf er en stødig kar. Voksne sjøfolk er som regel det. Rolf Døvik er overstyrmann. Jeg tror stødigheten hans kommer av at han alltid står bredbent for å kunne holde sekstant og kikkert rolig under slingring. Sånn står de med beina godt fra hverandre, litt tilbakelent slik at armene ikke blir anstrengt når de skal holde kikkerten eller sekstanten opp mot øynene for å se etter båter, fyr eller stjerner.

Jeg er overbevist om at stemmen også blir påvirket av denne stillingen. Litt dyp og med overbevisningens tonefall som betyr «slik er det bare».

Rolf Døvik er en slik dekksoffiser. Han gir en aura som får meg til å føle en stor grad av trygghet. Jeg har aldri vært om bord på en havgående båt og heller ikke vært i luften før i dag. Dette er sommeren 1966 og Fornebu er avgangsflyplassen. Vi skal til Boston, og mange timers flytur ligger foran oss.

Rolf går foran, og jeg registrerer alt som skjer og legger dette inn i «memoryboksen» min slik at jeg kan klare dette alene neste gang.

Endelig er vi i luften. Så godt som alle røker. Jeg også. Luften er stinn av den røken som avsuget i flyet ikke klarer å fjerne. Rolf drikker whisky, jeg drikker Cola og begge spiser Toblerone. I time etter time. Bare avbrutt av måltidene som flyvertinnene kommer med.

Etter mange timer har jeg bestemt meg for at det å være flypassasjer er kjedelig. I dag etter nærmere hundre flyturer innenlands og utenlands har denne følelsen ikke forandret seg, men det er en svært praktisk og rask måte å forflytte seg på.

Endelig er vi framme i Boston. Jeg er trett og kroppen er full av nikotin, cola og sjokolade, så det er godt å komme ut i frisk luft og få beveget oss. Vi kjører taxi til hotellet der vi skal overnatte én natt, siden Thorsholm ennå ikke har kommet til kai. Rolf Døvik ordner opp, og det er han som sier at «nå skal vi på bar».

Jeg har aldri vært på bar tidligere. En lang og høy disk med høye stoler slik at beina våre ikke når ned til gulvet, men bare til noen fothvilere som er festet til den høye stolen. Jeg blir raskt enig med meg selv om at det å sitte slik ikke er spesielt godt, men at det er godt for barkeeperen som kan grise til på sin side uten at vi ser griseriet.

Rolf bestiller Budweiser til oss begge. «Dette er et amerikansk øl», forteller han, «vi får ikke dette hjemme i Norge».

Oppmerksomheten min har vært ekstremt aktiv hele tiden siden alt jeg ser, lukter og opplever, er nytt. Nå blir denne oppmerksomheten stadig mindre skjerpet på grunn av alkoholen i ølet.

Plutselig forandrer stemningen seg da døren til baren blir revet opp, og vi hører en som roper eller rettere sagt hyler inn til oss. Jeg snur meg og ser en sort mann som roper «shooting» før han slipper døren og løper videre. Jeg ser på Rolf som sier at vi får gjøre som de andre som allerede har løpt ut av baren. Vi klatrer ned av stolene og går ut og nedover gaten til hotellet.

Senere ligger jeg i sengen og tenker at i dag har jeg opplevd mye, og i morgen skal vi om bord på Thorsholm for å oppleve mye mer.

Jeg var nitten år i 1966 da jeg tok imot radiotelegrafistsertifikatet mitt i juni 1966, og dagen etter skulle jeg søke hyre.

Jeg hadde lært gjennom skoleåret at den beste måten å skaffe seg jobb på, var å oppsøke hvert enkelt rederikontor, men hvor var rederikontorene? Jeg hadde jo hørt noen navn da jeg gikk på skolen, men hvor de var, visste jeg ikke, så jeg tok bussen inn til byen og spurte meg litt fram og havnet til slutt nede ved bryggene der jeg fant to av dem, som viste seg å ha samme kontor og ingen ledige jobber, så jeg endte dagen med å reise hjem igjen og bestemte meg for å ta toget til Sandefjord dagen etter.

Noen av dem jeg hadde gått sammen med på skolen, hadde fortalt om rederiene Thor Dahl og Anders Jahre som begge hadde mange båter, så jeg spurte meg fram og kontorene til Thor Dahl lå nærmest jernbanestasjonen, så jeg gikk mot dette bygget som lå helt nede ved brygga i byen.

På lang avstand så jeg det store bygget. Jeg gikk langs det jeg antok var forsiden i retning av brygga og fant en liten dør der jeg leste navnet Thor Dahl. Jeg åpnet den og gikk inn, og til venstre så jeg navnet Eivind Andersen. Det var et reisebyrå, så jeg. Foran meg gikk en bratt trapp oppover, og et stykke oppe snudde den etthundre og åtti grader. Jeg fulgte den rundt svingen til den endte en etasje lenger oppe i en gang.

På en dør leste jeg: «THOR DAHL MANNSKAPSAVDELINGEN». Jeg banket på, men ingen svarte, så jeg åpnet døren. Innenfor fant jeg en høy disk og bak den et stort åpent kontor med to skrivebord. I et glassbur til høyre satt en mann som jeg antok var sjefen.

Bare et av skrivebordene var bemannet i det store rommet. Mannen som satt der, reiste seg opp og kom bort til disken der jeg sto. Han spurte om han kunne hjelpe meg. 

«Jeg søker jobb som radiotelegrafist», hørte jeg meg selv si. Det var litt skremmende. Jeg hadde aldri vært på et så stort kontor tidligere. Både bygningen og dette kontoret ga et gedigent og skremmende inntrykk.

«Jeg heter Martin Liverød», sa mannen. «Har du vært ute før?» 

Jeg svarte benektende, og rakte fram sertifikatet og CV’en min. Han smilte, tok imot og sa: «Et øyeblikk». 

Han gikk inn til mannen inne i glassburet. De pratet litt sammen. Døren var oppe, så jeg hørte at han i glassburet sa: «Vi sender’n til Fredrik».

Mannen som kalte seg Martin Liverød kom tilbake, åpnet en del av disken og tok meg i hånden. 

«Vær så god og kom inn», sa han.

Han gikk foran og inn en døråpning til venstre. Der så jeg en salonggruppe. «Vær så god og sitt», sa han. «Har du lyst på kaffe?» 

Jeg svarte takknemlig: «Ja takk».

Nå startet intervjuet. Han spurte om hvor jeg bodde, hva mor og far gjorde og hva jeg hadde gjort tidligere.

Senere oppdaget jeg at rederiet fungerte som om alle var i samme familie. Mens vi satt der, kom mange innom bare for å prate og drikke kaffe, og uten at jeg merket overgangen følte jeg meg med ett som en del av en stor familie.

Martin Liverød begynte å snakke: 

«Jeg heter Martin», sa han, «og har seilt i mange år som radiooffiser. Helt fra den tiden det bare het radiotelegrafist. Etter hvert fikk vi offiserstatus og flere plikter som regnskaper, velferd og diverse kontorarbeid.  Fredrik er om bord i en tankbåt og jobber vanligvis her på kontoret, men han er ute en liten tur for å holde sertifikatet vedlike. Nå vil han hjem, så det passer godt at du kom nå». 

Han sa dette på en måte som gjorde at jeg følte at jeg hørte hjemme.

Så gikk han over til å fortelle litt om rederiet som hadde over tjue båter. Tankbåter og stykkgodsbåter som gikk i linjefart forskjellige steder på verdenshavene.

«Den båten du skal om bord på», sa han, «har kinesisk mannskap med norske offiserer».

Jeg slukte ordene. Dette ble mer og mer spennende. Han viste bilder fra MT THORSHOLM som båten het, og etter en god time mente han at vi måtte begynne å jobbe. 

«Vent litt her», sa han og gikk tilbake til skrivebordet sitt. Der bladde han gjennom papirene mine, mens han tok noen telefoner, og så kom han tilbake.

«Jeg har bestilt time hos sjømannslegen, pass hos politiet og time hos den amerikanske ambassaden i Oslo. Du blir plukket opp der du bor, av en bil som vi har bestilt. Du blir ikke alene. Han som du skal reise sammen med, overstyrmann Rolf Døvik, blir også med. Alt må være klart i løpet av en uke. Dere flyr til Boston om fjorten dager. Nå er det bare å sette i gang. Sjømannslegen først.”

Han fortalte hvor alt var, og at jeg måtte komme ned på kontoret igjen når jeg hadde vært hos legen og politiet.

Da jeg kom ut fra kontoret, tenkte jeg at nå var alt i gang, men dette forteller jeg om senere.

Året på radioskolen var en helt annerledes skoleopplevelse enn de skoleårene jeg hadde erfaring med fra tidligere. Vi hadde to dominerende fag. Det ene var radioteknikk som skulle sette oss i stand til å reparere radiosendere og radiomottagere om bord uten hjelp av andre. Det andre var sending og mottaking av morsesignaler. Ved siden av disse to hovedfagene hadde vi to mindre fag. Det ene foregikk i laboratoriet på loftet som var i tredje etasje. Der lærte vi å operere radiostasjoner. Det andre faget var engelsk muntlig og skriftlig.

Det første hovedlæreren fortalte oss, var at det var få som ville klare eksamen ved første forsøk, men at de som strøk, kunne prøve igjen etter noen uker eller vente til høsten da de kunne prøve på nytt.

Deretter var det nye muligheter to ganger i året. Ulempen var at hver kontinuasjonseksamen kostet penger, så jeg bestemte meg for at jeg skulle bestå ved første forsøk.

«Skolen skulle vært toårig», sa læreren. «Den har alltid vært ettårig, mens pensumet stadig har økt. Mye av det dere må gjennom er gått ut på dato, men slik er pensumet».

Han hadde rett. Vi måtte lære om blant annet gnistsendere og andre ting som ikke eksisterte lenger.

Radioteknikk var pugging. Sending og mottaking var pugging.

Det første halvåret virket alt ganske håpløst, men lærerne fortalte oss at pugging var spesielt viktig i begynnelsen. «Etter jul vil tingene falle mer på plass», var den beskjeden vi fikk.

Dette stemte. Jeg pugget og pugget, og etter jul merket jeg at jeg koblet ut hjernen når jeg hørte morsesignalene. 

«Nå er dette blitt et av deres viktigste språk», sa læreren. «Dere vil etter hvert kunne både lese og sove og samtidig forstå det dere hører av morsesignaler».

Han hadde rett. Selv i dag, over førti år etter at jeg var aktiv, har jeg sjelden problemer med å forstå morsesignalene.

Å gå på en skole som lå slik over byen, føltes spesielt. Vi var som kongen på haugen med hele byen under oss. Dessuten var det betydningsfullt å være skipsoffiser i Vestfold. Alle skulle til fjerne farvann etter endt utdannelse, og dette ga oss status; i hvert fall i egne øyne.

Endelig var vinteren over og siste innspurt før eksamen lå foran oss. I tankene var jeg for lengst ferdig utdannet og på vei ut til en eller annen båt. Hvordan det ville være å jobbe om bord, visste jeg fortsatt lite om, men fantasien er en fantastisk innretning som gir ubeskrivelig flotte bilder.

Iblant savner jeg denne tiden da alt lå foran meg. Nå er jo over tre fjerdedeler av livet allerede opplevd. Men minnene er der, og jeg gjenopplever disse mens jeg sitter slik og skriver.

Endelig var vi kommet til den første eksamensdagen. Jeg kjente at adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og med full konsentrasjon var vi alle i gang som om hele livet var avhengig av det vi presterte denne uken. Vi visste jo, etter det lærerne hadde fortalt, at bare tjue prosent ville få sertifikatet i første omgang, og vi ville alle være blant disse tjue prosentene. Om dette var riktig, visste jeg ikke, men det fikk i alle fall meg til å gi bånn gass.

Og plutselig var eksamensuken over. Nå var det bare å vente. En uke etter siste eksamensdag møtte jeg opp på skolen. Rektor sto med en liten bunke sorte radiotelegrafistsertifikater med gullskrift i hånden. De ble delt ut i alfabetisk rekkefølge. Bokstaven R er langt ute i alfabetet, så mitt navn ville være blant de siste. Hele meg sitret, og oppmerksomheten var rettet mot rektors stemme.

Endelig hørte jeg det: «Terje Rønning».

«Jeg visste det, jeg visste det», tenkte jeg i det jeg gikk fram og håndhilste idet jeg tok imot den sorte boken som skulle føre meg ut i den store verden.

Alt var over, og alle sammen sto litt rådløse.  Vi tok hverandre i hendene. «Lykke til», sa noen. «Kanskje vi treffes igjen», sa andre.

Plutselig var jeg nede i byen. Jeg hadde avtalt å treffe mor. Hun ville gjøre litt stas på meg da jeg fortalte at jeg hadde bestått og sa at jeg kunne bestemme det vi skulle ha til middag.

Da jeg fikk gratulasjonsklemmen, tenkte jeg: «I morgen skal jeg avlegge en ny eksamen ved å gå fra dør til dør fra rederikontor til rederikontor for å søke jobb», men dette skriver jeg om seinere.