Jeg våkner og ser meg rundt. Kjenner meg ikke igjen. Sakte kommer jeg opp mot bevissthetens overflate. Her-og-nå-følelsen min kommer sigende innover. Jeg kjenner den vanlige uroen som kommer hver gang jeg er i ukjent terreng. Noen ganger liker jeg denne følelsen, mens den andre ganger er den svært ugrei. I dag er den både grei og ugrei. Følelsen må ordnes, så jeg står opp og går i dusjen. Den varme dusjen rydder opp i det mentale, og etter få minutter er jeg klar for å møte dagen. Jeg tørker og barberer meg, har på deodorant og henter rent undertøy fra kofferten.

Endelig er jeg klar for å møte dagen. Døvik har hotellrommet ved siden av meg. Jeg har prøvd å bruke Rolf som er fornavnet hans, men det høres ikke helt naturlig ut. Det har nok noe med alder og erfaring å gjøre. Han er eldre enn faren min og har mye mer erfaring enn meg, og min tillærte respekt for voksne mennesker slår inn, så jeg får fortsette med å kalle ham Døvik.

Jeg åpner døren ut til gangen, går bort til hans og banker på. Den går opp og han står der, smilende og bredbent, akkurat som i går.

«Frokost?», spør han.

«Ja takk», svarer jeg.

Han låser døren bak seg og går foran.

Vi bor i «first floor» som er annen etasje. Det lærte jeg på skolen. «First floor» er etasjen over «ground floor» som er første etasje.

Vi går trappen ned til resepsjonen, sier «good morning» og Døvik spør etter frokostrommet. Han som står bak resepsjonsdisken, peker på en dør.  Døvik åpner den, og jeg følger etter. Rommet er lite, men det står vel i harmoni med hotellet som også er lite. Jeg ser seks bord. Et av dem er opptatt av mennesker og et annet er opptatt av mat. Noe som ligner kaker, kaffe og juice. Det er alt. Ikke den frokosten jeg er vant med, men jeg blir mett.

«Er du spent?», spør Døvik.

«Ja, veldig», svarer jeg.

Det er ikke nødvendig å være kjekk overfor ham. Han virker oppriktig interessert når han spør, så jeg er helt ærlig når jeg svarer.

«Da får vi sørge for at spenningen slipper», sier Døvik. «Jeg er sikker på at båten må ha kommet inn, så vi stikker innom agentkontoret og hører med dem».

En time senere står vi inne på et lite kontor og får beskjed om hvor båten ligger.

«Do you need transport?», spør agenten.

«Taxi is okey», svarer Døvik.

Agenten går ut døren og vinker på en drosje som kommer mot oss. Vi setter oss inn. Agenten gir beskjed til sjåføren og vinker til oss før han går inn på kontoret sitt igjen.

Drosjesjåføren kjører uten å si noe. Vi sier heller ikke noe. Nå er jeg virkelig spent. Etter noen minutter ser jeg kaia og sjøen. Kaia er skikkelig lang, og kan ikke sammenlignes med kaia hjemme i Tønsberg. Jeg tenker på historieboka der jeg leste om «The Boston Tea Party». Det var her det skjedde. Jeg står på historisk grunn. Vi kjører langs kaia i flere minutter. Jeg har jo sett bilde av Thorsholm, så jeg tror jeg skal kjenne den igjen.

Plutselig hører jeg Døviks stemme: «Der er hun!»

Jeg ser ut av frontruta, forbi ansiktet til sjåføren, og der ser jeg en grå båt med hvit bygning akterut og en annen hvit bygning midt på.

Taxien stopper ved en bro som går fra kaia og opp til båtdekket. Senere lærer jeg at det heter gangveien. Døvik betaler, og vi går ut. Sjåføren løfter koffertene opp av bagasjerommet og setter dem på kaia bak bilen. Han roper: «Have a nice day», og kjører.

Døvik ser på båten og deretter på meg: «Hva synes du?».

Jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal si, så jeg bare smiler og tar etter kofferten.

«Bare la den stå», sier Døvik og går opp gangveien mot dekket.

En kineser kommer mot oss. Døvik peker på koffertene og sier noe til ham.

«Nå skal vi først hilse på skipperen», sier han.

Vi går mot den hvite bygningen midt på båten, opp en trapp til et dekk som går rundt hele bygningen. Døvik åpner en dør og går inn. Der inne passerer vi en ny dør på høyre side. Jeg leser HOSPITAL. På den andre siden ser jeg en annen dør der jeg leser CHIEF STEWARD.

Vi fortsetter rundt hjørnet og opp to etasjer. Rett foran oss er en dør med påskriften CAPTAINS OFFICE. Døvik banker på og en brummende stemme svarer et eller annet som jeg ikke hører. Døvik åpner døren. Bak skrivebordet sitter en voluminøs mann med stor nese og mørkt og hvitt hår på hodet. Han ser ut som om han kunne vært bestefaren min, og ser ut til å kjenne min reisefadder godt. Jeg kjenner ham ikke, så jeg går mot ham for å håndhilse og presentere meg. Han reiser seg opp, og jeg ser at høyden står i stil med volumet. Jeg presenterer meg, og han svarer: Arild Mathisen.

Han dumper ned i den store skrivebordstolen igjen og tar etter telefonen. «Jeg ber Fredrik komme ned», sier han.

Kort etterpå banker det på døren som går opp uten at skipper’n har svart. Inn kommer en smilende kar. «Det er meg som er Fredrik», sier han, «Hans Fredrik Corneliussen er hele navnet. Hvis dere ikke har noe imot det, tar jeg Rønning med meg opp i radiostasjonen. Den er ennå ikke ok, og jeg skal reise i morgen, så vi har litt dårlig tid».

Jeg følger ham ut i gangen og opp ei trapp. Jeg ser en dør der jeg leser BRIDGE og en annen dør med RADIO STATION på. Der står kofferten min. «Ip Man Ying kom med den», sier Fredrik, «Han er din boy. Du har ham sammen med skipper’n. I tillegg er han messemann i offisersmessa».

Han åpner døren til radiostasjonen. Jeg kjenner at det lukter brent. 

«Vi har hatt brann i senderen”, sier han, «jeg håper vi får reparert den før jeg reiser. Jeg har bestilt servicefolk fra land, men vi må nok jobbe litt selv også. Vi kan prate samtidig».

Slik ble jeg kastet ut i jobben som radiooffiser i handelsflåten. Dagen etter reiste Corneliussen hjem, og jeg sto med hodet inne i en radiosender som ikke fungerte. Jeg husker ikke helt hvordan, men etter noen døgn ved kaia i Boston, var vi ute på havet med en radiostasjon som var helt i orden.