Resten av de to første årene på realskolen gikk som en drøm. Opp klokken fire om morgen for å hente og kjøre ut Tønsbergs Blad. Jeg hadde overtatt ei avisrute etter ei voksen dame som hadde hatt ruta i mange år.

Jeg hadde åtti abonnenter spredt over to mil, og etter lange forhandlinger med mor og far, hadde jeg fått lov til å kjøpe moped for å klare jobben innen skolen startet om morgenen. Finansieringen av mopeden fikk jeg avisen til å legge ut, så det var sikkerheten ved mopedkjøringen forhandlingene dreide seg om. Avisruta gikk i et landbruksområde, og så tidlig om morgenen var det som regel ikke brøytet på vinteren, men mopeden, en Tempolett, hadde store hjul, så det gikk på et vis. Den verste av veiene gikk mot Granli, et sted for mennesker som var uhelbredelig syke på sinnet, og i og med at bestyreren alltid kom tidligere enn meg, hadde jeg så godt som alltid hans bilspor å kjøre i.

Da klokka passerte tolv hadde jeg allerede vært oppe i åtte timer, og da kom trettheten sigende innover meg, men den økonomiske friheten var viktig, så jeg holdt det gående i de tre årene realskolen varte.

Midtveis i det andre skoleåret begynte vi alle å planlegge fremtiden. De som skulle fortsette på gymnaset, måtte bytte skole. Dette gjaldt vel kanskje halvparten av klassekameratene mine. Jeg ble anbefalt av lærerne å gjøre det samme, men jeg søkte det jeg mente var frihet og bestemte meg for at jeg ville gå «Rasken» som besto av det tredje realskoleåret. Dermed kunne jeg fortsette med aviskjøringen og utsette beslutningen om videre utdanning.

Midt i det tredje året begynte brikkene i hodet mitt å falle litt på plass. En plan om fireårig lærerskole begynte å feste seg, men der måtte jeg gjennom opptaksprøve, så alternative planer måtte legges. Samtidig med at jeg søkte på lærerskolen, søkte jeg også på Postskolen og en nyopprettet skole som het Kontorlærlingeskolen.

Høsten da jeg var sytten år sto jeg utenfor Eik Lærerskole sammen med mange andre mulige lærerskolekandidater. Jeg så at de rundt meg var mye eldre enn meg, og dette likte jeg svært godt. Jeg følte meg med ett litt mer voksen.

Prøvene gikk bra. Etter fire prøver hadde jeg nok poeng til å komme inn, men det gjensto ett fag. Bibelhistorie. Dette faget hadde aldri fanget min interesse, og jeg hadde forstått at faget var valgfritt. Men nå ble jeg fortalt at da måtte jeg ha vært utmeldt av statskirken, hvilket ikke lå i mine planer. Jeg måtte altså til pers. Sammen med tre andre satt vi på den ene siden av et langt bord. Sensorene satt på den andre siden. Vi skulle få hvert vårt stikkord og redegjøre for det vi visste om temaet. Jeg satt spent når det ble min tur. Da jeg hørte stikkordet, kjente jeg at ørene mine ble hete. «Jobs sju sønner, redegjør», sa en av sensorene. Jeg tenkte umiddelbart at nå var løpet kjørt. Noen alternativer fantes ikke.

Dagen etter møtte jeg opp på skolen for å høre resultatet. Jeg visste jo at jeg hadde mistet sjansen, men jeg møtte opp allikevel. Navnene på dem som hadde fått plass, ble lest opp. Mitt navn var ikke blant dem. Det ble en pause, og jeg forberedte meg på å reise hjem, men oppleseren var ikke ferdig. Plutselig hørte jeg navnet mitt sammen med et jentenavn. Vi ble bedt om å komme inn på et kontor inne i bygget. Der ble vi fortalt at siden vi hadde oppnådd nok poeng, men strøket i et fag, fikk vi tilbud om å praktisere ett år som lærerassistenter for å få flere poeng. De to skolene som var aktuelle, lå langt mot nord inne ved grensen mot Sverige. Begge skolene hadde én lærer og få elever, så jobben gikk ut på å være assistent for læreren. Med dette året, ville jeg ha poeng nok til å komme inn på lærerskolen året etter.

I tankene mine forestilte jeg meg at læreren var en gammel dame med briller på nesen og håret i knute på toppen. Dette ville jeg absolutt ikke, så jeg takket nei.

Noen dager etter kom svaret fra Postskolen. Dette var negativt, men jeg kunne få plass ved en skole de kalte Postaspirantskolen. Jeg droppet tanken om Posten som arbeidsgiver. Jeg hadde ambisjoner, og det var postsjef hvis jeg skulle gå den veien, og da måtte jeg gå Postskolen. Med Postaspirantskolen var toppstillingen postpakkemester, og det ville jeg ikke.

Nå hadde jeg kun ett alternativ igjen; Kontorlærlingeskolen. Men det er en annen historie.