Kapitel 4.

I det nærmeste huset i Natvallveien på Nøtterøy

bodde tremenningen min. Han var også min beste kamerat. Broren hans het Ole Robert og var noe yngre og litt for ung til at vi lekte noe særlig med ham, men han var jo alltid der når jeg var hos Jon Eddy, og som brødre flest kranglet de ofte ganske så høylytt.

Inntil tante Erna som ofte oppholdt seg på kjøkkenet, lukket opp døra til gangen og brølte med den kraftigste stemmen jeg den gangen hadde hørt. Jeg tror ikke det virket særlig på Jon Eddy og Ole Roberts aktiviteter, etter det jeg husker.

Moren til Jon Eddy var mors kusine. For meg var hun bare tante Erna. Ei trivelig dame som det alltid var lett å omgås, men hun var hard i klypa når det trengtes, noe jeg kommer tilbake til seinere i denne boka.

Faren til Jon Eddy var onkel Kristian som var hvalfanger om vinter’n og brødkjører om sommer’n. Onkel Kristian var ikke blant de mest arbeidsomme og likte godt å slappe av i snekka og på Lindholmen utenfor Årøsund mellom fangstperiodene i Sørishavet.

For at leserne skal forstå, er det viktig å fortelle at det er to stykker Lindholmen i Vestfold, men på denne øya utenfor Årøsund, var det familien Wedel Jarlsberg som styrte. Der hadde de sauer om sommer’n, og fru Wedel Jarlsberg badet ofte naken nedenfor huset deres. Dette var noe Jon Eddy fortalte meg da jeg besøkte dem der de hadde teltet sitt ikke så langt unna denne badeplassen.

Nedenfor Solli, det var navnet på gården i Natvallveien der vi bodde, gikk det vi kalte «Bekken». Dit fikk vi ikke lov til å gå. «Der bor Nøkken», fortalte de voksne. De behøvde ikke si noe mer. Nøkken var farlig. Det hørte vi på navnet. Men ordet «farlig» trigget Jon Eddy. Det som var farlig, måtte undersøkes, mente han.

«Vi får ikke lov», sa jeg hver gang Jon Eddy foreslå å undersøke Bekken. Jeg husker at skuldrene hans sank hver gang jeg avslo forslagene hans.

«Det er’kke falig, Terje», sa han, «det er bare de voksne som «trur» det. Dessuten får vi bare juling hvis de oppdager det».

Jeg tror ikke jeg den gangen skjønte hva han mente med juling, men etter hvert som vi ble eldre, forsto jeg at min snille tante Erna, brukte det noen kalte lusinger når ungene gjorde noe galt. Morfar brukte å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, klarte tante Erna å slå dem ned igjen.

Jon Eddy var ikke spesielt høy, kanskje mer lav, men på den annen side, var han enormt rask og myk og aldri redd for noe som helst.

Uansett, til slutt klarte tremenningen min å overtale meg, og etter å ha forsert jordet der kornet hadde bli tresket vekk slik at bare de stive stubbene sto igjen, lå vi ved bredden av bekken og så ned i vannet. Vi hadde nok fortsatt å undersøke mer av bekken hvis vi ikke hadde oppdaget noe blankt bevege seg på bunnen.

«Nøkken», ropte Jon Eddy og spratt oppover mot gården igjen, mens jeg fulgte etter i litt langsommere tempo. Mens Jon Eddy var liten og spretten, var jeg mer av den tyngre og rundere typen, så det gikk litt tregere med meg.

«Så du’n», spurte jeg da jeg nådde ham igjen.

«Ja, gjorde ikke du?», svarte han.

Etter det var vi begge skjønt enige om at vi begge hadde sett Nøkken, og selv i dag mener jeg å huske hvordan han så ut. Ikke klart og tydelig, men mer som en blank fantasifigur der nede på bunnen av bekken.