Kapitel 3

Mine første to leveår (1947-1949).

Etter at mødrehjemmet i Tønsberg hadde gjort jobben sin, flyttet vi hjem til gården på Solli, gården der mormor og morfar drev en form for blandingsbruk. Jordene ble holdt i hevd av mormor, mens morfar drev slakteriet i uthuset etter å ha sluttet som stuert til sjøs.

Vi, mor, far og jeg fikk foreløpig tildelt en av stuene til soverom og glassverandaen ut mot haven til oppholdsrom og kjøkken. Glassverandaen var i bruk bare om sommeren siden den ikke var isolert på noen måte, og dette var jo tidlig i juni, så vi trivdes godt alle tre etter det jeg har blitt fortalt, men før vinteren kom fikk vi tilbud om leilighet ikke så langt fra gården, og i stedet for at vi flyttet dit, valgte mormor og morfars leieboere i annen etasje å overta den leiligheten, mens vi flyttet opp i annen etasje. På den måten fikk mor gratis barnepass i kjøkkenet hos mormor, mens mor jobbet hos Bakkens Planteskole ute ved Kirkeveien, og det var kjøkkenet hos mormor jeg husker best fra den gangen jeg var liten.

Jeg har skrevet lite om far, noe som ikke er så rart, siden han var på hvalfangst de to første vinterne og jobbet som melkekontrollør for meieriet i Tønsberg om sommeren. Jobben som melkekontrollør medførte at han måtte sykle fra gård til gård, ikke på Nøtterøy der vi bodde, men på den andre siden av byen, noe som medførte at han måtte overnatte på gårdene fra mandag og kom hjem utpå dagen lørdag. Det jeg husker om far på den tiden, var at vi spiste appelsin lørdag kveld og leste på senga søndag morgen. Det med appelsiner var svært viktig for far. Han var en slags sunnhetens apostel, og sjokolade og brus var bannlyst.

En liten historie om appelsinspising hører til her. Jeg husker ikke når det var, men jeg må ha vært rundt to år. Mor eller far delte opp appelsinen min i båter og foret meg med hver enkelt båt, og plutselig satte en appelsinbåt seg fast i pusterøret, så jeg ikke fikk puste, verken inn eller ut. Det ble raskt ganske svart for meg, men jeg ble fortalt at etter mange forsøk på å få meg til å hoste opp fremmedlegemet, valgte mor å stikke fingeren ned i halsen min for å dytte appelsinen ned i spiserøret. Dette lyktes ikke, så far tok meg i beina og ristet meg med hodet ned, og dermed kom appelsinbåten ut og ned på gulvet. Jeg husker ennå at jeg skalv over hele kroppen i lang tid etterpå.

Appelsiner var som andre sydfrukter, vanskelig å få tak i de første årene etter 1945, så disse appelsinminnene må ha vært på slutten av 1940-tallet en gang. Jeg er altså født i 1947. Jeg mener å huske at far kjøpte disse i kasser på Friscokiosken i Tønsberg når han syklet forbi på vei hjem i helgene. Selvfølgelig bare når appelsinene var tilgjengelige. Jeg ser at de fleste kalte denne kiosken «Vorta».

Vintrene i mine første to leveår tilbragte far, som fortalt, på hvalfangst for å bygge opp en bedre familieøkonomi før han sluttet til sjøs, og begynte å jobbe som melkekontrollør på heltid. Han var utdannet agronom, så det var ganske naturlig at han valgte å jobbe med noe som hadde med landbruk å gjøre, selv om han var født og vokste opp i Oslo.

I de neste kapitlene vil jeg, tror jeg, konsentrere meg mer om min beste kamerat og tremenning.