Fredag 9. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 Det fine været fortsetter her på Gran Canaria. I år brukte vi  deler av dagen på stranda med Bente og Erik, etterfulgt av en dukkert i et stadig varmere basseng for å få av oss saltbelegget på hud og hår. Om elleve dager er vi hjemme i Sandefjord der temperaturen nok er noe annerledes enn her, men «vi får stå han over» til mai da vi reiser nedover igjen.

For førtini år siden reiste jeg ut igjen etter å ha avtjent førstegangstjenesten i Den Norske Marine.

Kapitel 84 – Farvel Norge. Saudi Arabia neste.

Juli – august 1969.

I juli 1969 skjedde dette:

• Apollo 11var en amerikansk romekspedisjon, en del av Apollo-programmet, som sendte de første menneskene til månen. Oppskytingen fant sted ved John F. Kennedy Space Center den  juli 1969, og landingsfartøyet landet på månen 20. juli 21:17:40 norsk tid. Seks og en halv time senere, 21. juli 03:56 norsk tid, tok Neil Armstrong det første steg på månen. Ferden endte med landing i Stillehavet 24. juli 17.50 norsk tid.

Samme måned var dagen kommet, dagen før dagen da jeg skulle reise til Dhahran i Saudi Arabia. Jeg satt i kafferommet på rederikontoret, og Fredrik orienterte meg om reiseprogrammet:

«Her har du alle billettene og en økonomisk garanti hvis det skulle oppstå spesielle situasjoner», sa han.

Han rakte meg et ark der jeg leste TO WHOM IT MAY CONCERN med store bokstaver.

«Vi er litt usikre på når Thorshov får kaiplass, men hvis dette trekker ut i tid kan du sikkert få en supplybåt til å frakte deg ut på reia».

 «Det kan også raskt bli forandringer av lastested, så det er viktig at du holder kontakt med agenten. Du har fått med deg posten til skipperen. Den bør du ha i håndbagasjen slik at vi ikke risikerer at den kommer bort».

Dagen etter satt jeg på toget til Lysaker, der jeg skulle skifte over til bussen til Fornebu flyplass. Jeg hadde god tid, så jeg var ikke engstelig for å komme for sent til flyavgangen. Jeg måtte bare passe på at jeg ikke skulle sovne slik at jeg kom meg av på Lysaker. Jeg sovnet ikke og hadde ikke ventet det heller.

På Lysaker jernbanestasjon fulgte jeg skiltingen til hovedveien, og etter noen minutter svingte bussen inn rett foran meg. Jeg så at den var merket Fornebu, men for sikkerhets skyld spurte jeg sjåføren. Han bekreftet, og jeg gikk opp trinnene, betalte og satte meg godt til rette. Neste stopp var Fornebu flyplass.

Hele tiden var jeg svært skjerpet. Adrenalinet fløt raskt gjennom kroppen min, og det føltes som om øynene var vid åpne hele tiden. Det var tross alt bare andre gangen at jeg skulle ut å fly, så jeg følte at jeg måtte være nærværende og følge godt med.

Endelig satt jeg så nær flyet som det var mulig å komme. Bussen stanset rett ved inngangen der jeg leste FLYAVGANG. Jeg hadde passert innbookingsskranken der jeg levert fra meg bagasjen og deretter passert passkontrollen. Nå var det bare å vente. Jeg sjekket reiseprogrammet og så at jeg skulle skifte fly i Frankfurt. Derfra skulle jeg om bord i et annet fly til en flyplass utenfor Dhahran, men først skulle vi mellomlande i Cairo i Egypt.

Endelig satt jeg om bord i flyet og var på vei til Frankfurt. Nå kunne jeg slappe litt av. Jeg småpratet litt med sidemannen min og leste litt i den boka jeg hadde med hjemmefra.

Etter et par timer landet vi i Frankfurt, og jeg forlot flyet. Nå måtte jeg være aktpågivende slik at jeg kom meg om bord i riktig fly videre til Cairo. Jeg hadde reiseprogrammet i hånden og spurte meg for sikkerhets skyld fram hver gang jeg så en informasjonsdisk som det var mange av. Dermed bommet jeg ikke, selv om flyplassen var veldig stor.

En times tid senere var jeg om bord i flyet som skulle ta meg til Dhahran. Flyet var stort, mye større enn det som gikk fra Fornebu. Jeg så rundt meg. De fleste av mine medpassasjerer var mørkere i huden enn meg, og jeg tenkte at de sikkert var egyptere eller saudiere. Jeg tok opp boken min og prøvde å se reisevant ut. Heldigvis hadde jeg fått vindusplass. Nå så jeg at utsikten forandret seg. Vi var i bevegelse, men jeg hørte ingen flydur, så jeg antok at vi ble tauet ut mot rullebanen.

Vi var i luften igjen. Boken lå på fanget mitt. Jeg hadde lest noen sider, men husket ikke hva jeg hadde lest. Det var så mye å tenke på. Jeg snudde hodet mitt og så på sidemannen min. Han lå tilbakelent og sov med munnen halvåpen. Han snorket. Den lyden var ikke god for ørene mine. Jeg tok opp boken igjen og prøvde å lese. Det gikk ikke, så jeg la den fra meg igjen og tenkte heller på de siste dagene før jeg reiste. Jeg hadde glemt å skrive til henne i Bergen og bestemte meg for å gjøre det så snart jeg var om bord i Thorshov.

«Hun har vel allerede glemt meg», tenkte jeg.

For knapt to uker siden var jeg i Bergen. Det var merkelig å tenke på hvor raskt ting forandret seg.

Jeg våknet av at en mannlig flyvert berørte skulderen min. Han spurte meg om jeg ville ha noe å spise. Jeg sa «Yes please» uten å ha registrert hva han tilbød. Jeg var sulten så det spilte ingen rolle hva jeg fikk. Han rakte meg et brett med litt forskjellig og jeg ba om en Coke. Han smilte, snudde seg mot serveringsvogna, tok opp en boks Cola og viste meg den. Jeg nikket, og han åpnet den med en boksåpner som laget et trekantet hull i toppen av boksen før han ga den til meg. Jeg tok imot, sa «Thank You» og var glad for at han åpnet den slik at jeg unngikk å søle på den nyinnkjøpte lyse buksa mi. Det var jo lenge før vi skulle være framme i Dhahran, men først skulle vi lande i Cairo.

Det var litt spennende med Cola-bokser. Hjemme hadde vi bare flasker. Jeg spiste maten jeg fikk tildelt, og det samme gjorde sidemannen min. Flyet rullet litt på seg, så jeg måtte konsentrere meg om ikke å søle.

Vi fikk beskjed om at flyet snart skulle lande. Flyveren orienterte oss over høyttalerne om hvor mange minutter vi hadde igjen og om været i Cairo. Jeg hørte ikke spesielt etter siden jeg skulle bli med videre.

Så var flyet i luften igjen. De aller fleste passasjerene hadde forlatt oss i Cairo; også sidemannen min. Noen få mennesker hadde kommet om bord. Jeg så rundt meg.

«Hvor var damene?»

Jeg så bare menn og tenkte at vi jo skulle til et land der kvinner ikke hadde samme rettigheter som menn. Derfor fløy de ikke.

Det var mørkt rundt oss. Jeg så på klokka. Den viste tolv om natten, og vi hadde nettopp fått beskjed om at vi skulle lande. Flyveren nevnte ikke navnet Dhahran Airport selv om det var det som sto i reiseprogrammet.

Endelig sto flyet stille på bakken. Lampene som varslet om at setebeltet skulle være på, var slukket. Alle reiste seg opp og pakket sammen håndbagasjen; også jeg. Vi beveget oss sakte gjennom midtgangen og ut av døren helt bak. Flyverten sto der og ønsket oss velkommen tilbake.

Jeg sto på toppen av trappa som gikk ned fra flyet og så at flyplassterminalen var svært liten. Det var heller ingen annen bebyggelse i nærheten. Noen få biler var innenfor synsvidden min. Det var alt. Jeg fulgte mine medpassasjerer mot terminalen og tenkte på hvordan jeg skulle komme videre, men først måtte jeg få tak i bagasjen min.

En traktor kom kjørende inn gjennom den store døråpningen inn i hallen. På slep hadde den to tilhengere med kofferter. Traktorføreren lempet koffertene av. Alle forsynte seg med sine og forsvant. Der så jeg min. Jeg grep tak i den og nølte litt før jeg gikk mot utgangen der jeg så at de siste medpassasjerene mine forsvant i personbiler. Så var det tomt. Ingen biler eller busser var å se. Jeg gikk inn igjen og så en mann som kostet gulvet. Han var den eneste jeg kunne snakke med, så jeg gikk bort til ham og sa «excuse me».

Mer får du høre om neste gang jeg skriver.