Torsdag 15. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

 De siste to ukene

har det bare vært topp vær her sør på Gran Canaria, noe venner fra Sandefjord hadde med seg da de kom for å være hos oss en ukes tid. Noen få uker før de kom, var det stort sett bare sånt vær som vi har hjemme i Sandefjord om sommeren.

Hvorfor snakker vi egentlig så mye om vær, selv her sør på Gran Canaria hvor det nesten alltid er sol og varme? Egentlig ikke så rart. Det er jo derfor mange av oss reiser hit. Hjemme i Sandefjord, derimot, er jo været for det meste det motsatte av det vi har her, og da er det jo greit å ha noe å klage på.

Akkurat nå gjemmer sola seg bak et lavt skydekke så turistene gjør nok andre ting enn å ligge ved bassengene eller på stranda, men vi har tjuefire varme grader, så de færreste klager, tror jeg. Konturene av fjelltoppene er lite synlig, så det er mulig at det regner der oppe i høyden der det også har vært en del snø denne vinteren.

I dag

har forresten en ungdomskamerat sytti års jubileum. Han gikk i klassen et trinn lavere enn meg på skolen og allikevel er han sytti år. Hm!

Karnevalet

er nå over her på øya. Sist helg ble det hele avsluttet med opptog rundt balkongen vår, etthundre og tretti store kjøretøy med dundrende rytmer og feiring av sardinens død dagen etter der den gikk opp i flammer på stranda med fyrverkeri som et endelig «finito». Dette var vårt fjerde karneval, og om det blir ett til for oss, vet vi ennå ikke.

Kapitel 85 – I have a friend.

Juli – august 1969.

• juli 1969 forlot mannskapet sivbåten Ra etter at den første av Thor Heyerdahls Ra-ekspedisjoner mislyktes.

Jeg sto alene igjen på flyplassen utenfor Dhahran by. Det var mørkt midt på natten og det fantes ingen transportmidler rundt den lave terminalbygningen. Jeg hadde vært utenfor på parkeringsplassen og sett etter. Hva skulle jeg gjøre?

Inne i terminalen var en enslig kar i hvit kjortel opptatt med å sope gulvene, noe som sikkert var en formidabel jobb siden nesten hele veggen ut mot flyplassen var åpen. Denne delen av terminalen besto egentlig bare av tre vegger med tak over slik at sand som det var mye av utenfor, lett blåste inn.

Mannen med kosten var den eneste jeg kunne spørre, siden det ikke var noen andre i huset. Jeg gikk bortover mot ham. Han løftet opp hodet og så på meg. Jeg stoppet foran ham og smilte:

«Do you know about any possible transportation to the city?»

Nå smilte han også. Det hjalp å smile. Det visste jeg.

«Yes, I have a friend with a car. Do you want me to call him?»

Med et smil ordner alt seg, tenkte jeg.

«Yes, please», smilte jeg tilbake.

Nå følte jeg meg lettet og glad i hjertet. To sjeler alene på en flyplass langt ute i ørkenen, to sjeler som smilte til hverandre og dermed ble venner. Det var like før jeg spurte om jeg skulle hjelpe ham med sopingen.

Han satte fra seg kosten og gikk inn i en smal gang mellom to kontorer mens jeg satte meg på en benk for å vente. Etter noen minutter kom han tilbake og smilte til meg.

One hour. Is that okey?

Jeg takket, og smilte tilbake. Dermed satte han seg ved siden av meg. Det var tydelig at han ville prate. Han fortalte om seg selv og hvordan han hadde havnet her i Saudi Arabia, han fortalte om familien sin, en familie som han ikke ville få se mer, slik han vurderte det. Plutselig hørte jeg svak bildur, en lyd som stadig ble kraftigere. Min nye venn hørte den også og reiste seg opp.

«My friend», sa han, «and your transportation».

Han tok kofferten min og gikk mot utgangsdøren på baksiden av bygget. Den åpnet seg før vi nådde bort til den. Inn kom en mann som tydeligvis var vennen hans. De to smilte til hverandre, tok hverandre i hendene og klemte hverandre samtidig som de kysset ut i luften. Denne måten å hilse på, måtte jeg huske, tenkte jeg. Det var mange måter å hilse på. Noen kysset, noen klemte, noen gned neser. Vår måte var til sammenligning svært upersonlig, slik vi sto to meter fra hverandre mens vi ristet hverandres hender, akkurat som den andre skulle være befengt med en svært smittsom. sykdom.

Disse to vennene hadde god tid. Vi ble stående lenge mens de pratet i munnen på hverandre som om de ikke hadde sett hverandre på lange tider. Jeg forsto ikke språket, men fikk mulighet til å se på kroppsspråket når de prater. De tok på hverandre hele tiden og levde med hverandre i samtalen. De smilte, lo og klemte. Etter en stund så han med bilen på meg. Litt reservert. Jeg smilte og dermed var alt i orden. Han smilte tilbake og la begge hendene mot overarmene mine. Vi var tydeligvis blitt venner.

«Welcome to Dhahran!»

Så grep han kofferten min og gikk foran meg ut mot bilen, et digert amerikansk «flak» av en bil, åpnet bagasjerommet der han la kofferten min og lukket den inne. Jeg tok i håndtaket på døren til passasjersetet foran, men han løftet hånden for å stoppe meg, så jeg trakk meg litt tilbake.

Dette var tydeligvis galt. Skulle jeg sitte foran? Var det det han mente?

Han la den høyre hånden på brystet sitt.

«That’s my job».

Han gikk rundt meg, åpnet selv døren og bukket meg inn i setet. Jeg tenkte at han kanskje var privatsjåfør for en eller annen, og at dette var jobben hans.

Endelig var vi på vei inn til byen, og jeg spurte om han visste om et greit hotell. Han svarte akkurat som kameraten på flyplassen.

«I have a friend!»

Dermed slappet jeg av. Jeg begynte å bli veldig trøtt og tenkte at i morgen er det en ny dag. Det så jo ut til at alt lot seg ordne bare jeg spurte og smilte. Smilet var viktig.

Sjåføren begynte å spørre om alt mulig. Hvor jeg kom fra og hvordan det var der. Helt til han så at jeg holdt på å sovne. Da begynte han å fortelle om seg selv, en historie som var helt annerledes enn historien til han på flyplassen, så jeg spurte om hvordan de kjente hverandre. Da satte han virkelig i gang, men den historien får vente til en annen gang.