Onsdag 7. mars 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.
Flott vær i dag med tjuetre grader i skyggen og spasertur ned til Anexo II der vi spiste lunsj med Bente og Erik.
Legestudenten som ble Che Guevara. Søndag så vi «Motorsykkeldagbøkene», filmen som beskrev turen Ernesto Guevara og kameraten Alberto Granado gjorde over Andesfjellene, turen som var medvirkende til at Che (Ernesto) Guevara ble som han ble, og mandag så vi også filmen om filmen, om hvordan den ble til, der Alberto Granado deltok. Så nå har jeg bestemt meg for å lese mer om denne legestudenten som ble finansminister på Fidel Castros Cuba. De skilte etter hvert lag, disse to kameratene, men møtte hverandre seinere på Cuba der de var med på å bygge opp det berømte medisinstudiet som Cuba er kjent for.
Plastavfallet forsvinner ikke. Vi finner det igjen i maten som vi spiser. Les her om problemet på verdensbasis.
I Sandefjord er en forening med navnet Søppelplukkerlaget i gang med å vekke oss alle og dermed vår egen regjering.
https://www.facebook.com/groups/sandefjordsoppelplukkerlag/about/
Kapitel 83 – Dimittering fra marinen (18. juni 1969)
KNM HORTEN
Den Norske Marine 1968 – 1969
Det hendte i 1969:
Det ble oppdaget ufortollede varer i store mengder om bord i åtte marinefartøyer. Et av dem var KNM Alta som jeg hadde stått om bord i frem til trettende februar samme år (juni 1969).
Et svensk Røde Kors-fly med ti tonn matvarer ble skutt ned av nigerianske fly. De fire om bord, blant dem en nordmann, ble drept (juni 1969).
Park Hotel i Sandefjord åpnet Skandinavias første spa (1969). (Kilde Sandefjords Blad).
Attende juni ble jeg dimittert
fra KNM Horten og den Kongelige Norske Marine. Jeg var blitt nesten tjueto år gammel og hadde lagt nesten tre år bak meg som en sjøens mann.
I månedene i marinen snakket vi mye om fremtiden, om hva vi skulle gjøre etter dimittering, men jeg tror vi alle følte en sterk usikkerhetsfølelse da dagen endelig kom.
I femten måneder hadde andre bestemt alt for meg. I femten måneder hadde jeg vært en del av et stort og sterkt fellesskap, et fellesskap der vi kunne snakke om alt med hverandre uten at noen satte spørsmålstegn ved det vi snakket om. Nå skulle dette fellesskapet brytes opp.
Jeg følte meg svært alene og ganske tom innvendig da dagen for oppbruddet kom. Det var mange å si farvel til om bord i KNM HORTEN, på Haakonsvern og henne i Bergen.
«Vi sees vel snart igjen?».
«Ja, selvfølgelig, jeg skal bare hjemom først».
Jeg satt på toget på vei hjem, hjem til mor, far og Roar, broren min. I løpet av de siste femten månedene har jeg hatt noen få dagers sykepermisjon, og før marinen bodde jeg hjemme noen få uker etter at jeg hadde stått om bord i MT THORSHOLM i over halvannet år, og nå satt jeg på toget og grunnet.
«Hjemme er jo ikke hjemme mer. Du er stor gutt nå, Terje».
Jeg tok opp den boka jeg kjøpte i Bergen, men klarte ikke å konsentrere meg. Jeg måtte jo tenke fremover. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? Alle ungdomskameratene mine var i gang med lange studier eller jobber. Hva med meg? Skulle jeg fortsette til sjøs? Helt til pensjonsalder?
Dagen etter skulle jeg til Horten for å levere inn klærne og det andre som tilhørte den Kongelige Norske Marine, men hva deretter? Jeg kunne jo ta toget til Sandefjord og melde meg på rederikontoret med en gang, men akkurat nå følte jeg bare tomhet.
På dimitteringskontoret i Horten leverte jeg fra meg alt som jeg hadde betraktet som mitt i femten måneder. Offiseren bak disken smilte.
«Hvordan er det å være fri igjen? Femten måneder uten refs. Ikke dårlig. Da får du diplom. Den kommer i posten sammen med vernepliktsboka, og adressen? Er det den samme som den jeg har her?”
Han leste opp adressen til mor og far, og jeg nikket taust. Jeg kjente at jeg var nær på å grine. Herregud, savner jeg marinen? Eller hvorfor føler jeg meg så utafor? Lovet jeg henne i Bergen å komme tilbake? Hvorfor det? Jeg som er livende redd for å binde meg fast til noen. Jeg er jo bare tjueto år gammel og skal jo til sjøs igjen. Ja, det er det jeg skal. Jeg tar toget til Sandefjord og Thor Dahl i morgen og spør om hyre.
Jeg tenkte at livet ikke var så enkelt. De som hadde lagt faste planer og fulgte dem, måtte ha det mye bedre enn jeg hadde det nå. I hodet mitt var det bare rot. I marinen var det mye enklere. Der fulgte jeg bare ordre og gjorde det jeg fikk beskjed om.
Dagen etter satt jeg på toget til Sandefjord. Jeg hoppet av på jernbanestasjonen og gikk raskt ned mot kaia, mot Thor Dahl-bygget. Været var flott, og jeg hadde endelig bestemt meg for å reise ut til sjøs igjen så snart jeg fikk hyre. Livet var herlig igjen. I morgen skulle jeg skrive brev til Bergen, takke for alt og fortelle at jeg reiser ut igjen.
Jeg banket på døren inn til mannskapskontoret i annen etasje i Thor Dahl-bygget, lukket den opp uten å vente på svar og lukket den igjen bak meg. Fredrik så opp fra skrivebordet og kom smilende mot meg. Dolven i glassburet hilste med hånden i været uten å reise seg opp. Han så som vanlig sliten ut i øynene under det noe glisne håret.
«Godt du kom nå», sa Fredrik, mens han åpnet lemmen i disken slik at jeg kunne komme innenfor. Han tok meg i armen og nesten skjøv meg inn i kafferommet.
«Hvor snart kan du reise?»
«Jeg har dimittert, så jeg kan reise med en gang», svarte jeg.
«OK», sa Fredrik, «da blir det Thorshov denne gangen, om knapt én uke. Du reiser alene. Det går vel greit, ikke sant?»
Jeg følte meg lettet.
«Hvor skal jeg reise?»
«Det blir sannsynligvis Dhahran i Saudi Arabia. Litt langt med et par flybytter, men du ordner det nok greit».
En time senere var jeg ute på gaten igjen på vei til sjømannslegen for å få vaksinene, og deretter måtte jeg pakke. Livet var herlig.
vestfoldingen 