Kapitel 63 – Det er mye vi kalte mat, og vi ble alltid mette.

Onsdag 31. januar 2018

Vi har kommet inn i en periode med kanarisk vintervær. Vi liker det ikke, men synes mer synd på dem som har kommet hit for en eller to ukers avbrekk fra norsk vintervær. Det er allikevel bedre her med tretten til atten varmegrader, litt regn og en del vind enn norsk vintervær. Men allikevel.

Jeg strever fortsatt med den spanske konversasjonen på «Be Canary School», synes de andre er flinkere og kjemper meg gjennom nesten to timer på tirsdager og torsdager. Til fredag er det fest på skolen. Tre års jubileum. Vi deltagere har med oss spesielle retter fra våre land og skolen forventer mye skravling på spansk, fordi det er det eneste fellesspråket vårt. Vi har vært i Arguineguin og kjøpt ribbe som vi presenterer som «La Comida de Navidad Noruego», altså norsk julemat. I tillegg kjøpte vi en flaske «Gammel Opland» som serverer sammen med maten, hvis tillatelse innvilges.

Og så går vi igjen tilbake til sekstiårene.

 

 Kapitel 63 – Det er mye vi kalte mat, og vi ble alltid mette.

 MT Thorsholm 1966 – 1968

Maten om bord var det så som så med, men jeg har aldri vært kresen, heller det motsatte, så det meste gikk greit. Mor forteller at hun husker sitt eget utbrudd da jeg kom hjem etter nærmere to år ombord: «Herregud, så tjukk». Det stemte nok. Ti kilo tyngre uten at jeg hadde kjøpt nye vinterklær. Vi hadde jo gått i shorts nesten hele tiden. Dette løste jeg ved hjelp av sikkerhetsnåler og hyssing.

Gammelt sauekjøtt. Fem år før jeg kom om bord hadde Thorsholm vært i Australia. Det var stor tørke det året, og sauebøndene prøvde å bli kvitt sauene som ikke fikk nok mat fra beitene. De drev dyra ned til havnene for å selge dem til båtene. Ha Hung Sang som var stuert også da, kjøpte en hel bøling, slaktet og parterte dem på kaia og lagret dem i frysa om bord i en binge sammen med frossenfisk. Sauekotelettene ble fortsatt servert når jeg kom om bord. Det var stort sett den innerste delen, det som vi kalte plomma, som var spisbar, så en dag ba jeg om mer enn den utporsjonerte tallerkenen. Messemann Ip Man Ying ble forskrekket og forsvant. Kort tid etterpå kom han tilbake med stuerten. Det ble stort oppstyr, hvilket medførte at alle takket for maten og forsvant hver til sitt. Jeg også.

Samme dag kom det beskjed fra skipper’n om at jeg måtte komme opp på kontoret hans. Han fortalte at stuerten var svært fortørnet og ville ha unnskyldning fra meg, slik at han ikke mistet ansikt overfor dem som hadde overvært hendelsen.

Det hele endte med skipsrett, vitner og loggføring som vi alle måtte underskrive. Etter at alt var ferdig og skipperen og jeg var alene, fortalte han at dette som hadde skjedd var svært farlig. Det kunne lett endt med at stuerten ville tatt livet av seg på grunn av det tapte ansiktet, mente skipperen. Dermed hadde jeg lært noe i mitt samkvem med kinesere og kinesisk kultur. Jeg visste nå at det var bedre å dø enn å miste ansikt for en kineser.

Flymotor som gnistret. Akkurat som en gang da jeg fløy til Hongkong med Air France. Noen timer før vi landet, begynte det å gnistre fra den av motorene som var nærmest vinduet der jeg satt. Etter å ha studert fenomenet en liten stund, dunket jeg i sidemannen og pekte ut mot motoren. Han nikket til meg og leste videre i avisen sin. Til slutt ringte jeg på flyverten, og da han kom, pekte jeg ut mot den gnistrende motoren. Han snudde seg brått og løp mot døren til flyverkabinen. Kort tid etter stoppet gnistringen. Samtidig kom det melding over høyttalerne med en orientering om hvor vi var og at alt var ok. Sidemannen min la fra seg avisen med en kort kommentar: «Det er bedre å dette ned enn å drite seg ut». Dermed forsto jeg at kinesisk og europeisk kultur ikke er så veldig langt fra hverandre.

Da maten skapte slåsskamp. Det var ikke bare jeg som hadde kommentarer til maten. Vi hadde flere messer om bord, og den kinesiske maskingjengen hadde sin egen. En dag ble det stor oppstandelse i «greasermessa» der maskingjengen spiste. Alt endte med slåsskamp og greaserkokken som var maskingjengens kokk, kom stygt til skade. Overstyrmannen sa etterpå at han hadde sydd over tretti sting på den stakkars mannen. De hadde brukt både kniver og gafler på ham, men problemet var ikke løst. De sinte truet med å drepe både greaserkokken og greaserkokkens familie i Hongkong, så han ble holdt i sikker forvaring i låst sykelugar inntil vi kom til havn. Derfra ble han sendt hjem for å få sin familie i sikkerhet før «de sintes familier» tok livet av dem.

Dårlig kost ga større inntekt. Når jeg tenker etter var maten årsak til mange konflikter om bord. For å forstå dette bedre er det viktig å fortelle hvordan stuerten ble avlønnet. Han hadde fast hyre som er lønnen om bord i en båt. I tillegg kom overskuddet på diettpengene. Diettpengene var pengene han fikk for å holde oss alle med mat. Det var en sats for de norske og en lavere sats for kineserne. Jo mindre han brukte til mat, dess større ble overskuddet og inntekten hans. En dag fortalte han meg at han hadde finansiert flere overnattingshus, det han kalte boardinghouse, i Hongkong med dette overskuddet.

Melk var noe vi fikk lite av mens vi lå under land, kanskje ett glass, for melk var dyrt også da. Grønnsakene var billigste sort, og der det var mulig gikk stuerten med messe- og byssepersonalet i land og plukket de gressortene som var mest egnet som mat. Thorsholm var såpass liten at vi ofte ble liggende ved en elvebredd eller ute på bygda, så mulighetene til å plukke gress var ofte gode.

En annen kilde til billig kost var å kjøpe levende fjærkre som kokkene slaktet om bord. Vingene ble brukket og knytt sammen over ryggen på dyrene. Deretter ble hodene bøyd under de sammenknyttede vingene slik at halsen ble stående i en bue. Med en skarp kniv ble det skåret et lite snitt i halsen på dyret slik at det tømte seg for blod. Denne slaktemetoden gikk greit helt til jeg kom forbi slakterommet og fikk se dette demonstrert. Jeg er svært glad i dyr og ga beskjed til overstyrmannen som raskt tok affære og stoppet slaktemetoden.

Kinesisk nyttårsfest. Et år ble alle vi norske invitert til kinesisk nyttårsfest om bord med over tjue småretter servert på små asjetter og skåler. En av rettene var levende musunger som de hadde drettet opp i maskinrommet. Musungene ble duppet i honning og spist levende. Det ble det også slutt på. Det var kanskje derfor vi ikke ble invitert året etter. Til drikke fikk vi for øvrig et melkeglass med ren whisky, hvilket ikke var den beste måten å bli utørst på.

Brakkvann som drikke. Vanligvis er norske båter utstyrt med evaporator som er en maskin som skiller ut salt fra saltvannet. Dermed får vi et vann som var greit å drikke, men med lite smak. Thorsholm var gammel og ikke utstyrt med noe slikt. Derfor måtte vi kjøpe drikkevann i de havnene vi besøkte, og dette vannet var ikke alltid av beste kvalitet. I tillegg hadde vanntanken vår lekkasje slik at saltvann slapp inn og blandet seg med ferskvannet. I stedet drakk vi soda, brus eller øl. Dette gikk selvfølgelig ut over både tannhelse og kroppsfasong. Mange blødde i tannkjøttet og matforgiftning var et vanlig problem.

Siden maten ikke var det beste vi hadde om bord, var det viktig å komme i land for å spise. I Kenya spiste vi apekatt- og slangekjøtt, i Frankrike spiste vi frosk, i Japan var det snegler og Kobebiff som sto på menyen og i USA var det lobster. Dette var blant de mest spennende delikatessene jeg husker. Noen ganger måtte vi forberede oss med litt sterkt å drikke, og sammen med gode venner i godt selskap, gikk alt ned uten reservasjoner.

Om bord hadde vi brød med kakkerlakker som kom i tillegg til alle de andre spennende matrettene jeg fikk oppleve disse to første sjømannsårene. Når vi skar opp brødet måtte vi først plukke ut kakkerlakkene som lå spredt inne i skivene akkurat som rosiner i rosinbollene. Senere har jeg sjelden reservert meg mot nye matretter. Disse kakkerlakkene var for øvrig overalt om bord. Når jeg kom utenfra og åpnet lugardøren, hørte jeg den etter hvert velkjente skrapingen fra disse vennene som ikke likte lyset som jeg slo på. En gang da vi gjorde et lossebesøk i Drammen, kom bror min Roar og mor og far om bord på besøk. Mor fortalte senere at det hun husket best fra dette besøket, var husdyrene våre.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s