Mandag 29. januar 2018

Slik i utlendighet er det mange tanker som faller oss inn, sånn helt plutselig. Blant annet vennskap.

I forgårs var vi i Puerto Rico sammen med Inger, Arvid og Lars, venner fra Sandefjord, og i går gikk vi fra Playa del Inglés til Faro de Maspalomas sammen med Lars. I dag gikk vi en tur til den skandinaviske klubben i San Agustin der vi blant annet traff en skolevenninne fra spanskkurset, en skolevenninne som inviterte oss hjem til seg til en kopp kaffe, og på turen hjem traff vi en tidligere skolevenninne fra spanskkurset i klubben. Det er godt å ha noen å si hei til, uansett hvor vi er.

I kveld skal vi ut å spise med naboen vår i Mo Terrasse, en nabo som vi har fått et svært godt forhold til. Da blir vi elleve personer rundt bordet, og vi gleder oss.

Akkurat nå regner det kraftig her, det regner i korte intervaller, noe som skyller støvet ut fra luften over oss.

Dette var dagens tanker. Nå går vi tilbake til tiden dag jeg bare var ungdom.

Kapitel 62 – Point Fortin i Trinidad.

MT Thorsholm 1966 -1968.

Når jeg tenker på alle de stedene vi besøkte med Thorsholm i de to første skipsårene mine, og de var mange, så er det lett å blande sammen opplevelsene og bildene jeg har i hodet mitt. Thorsholm som med sine ikke mer enn atten tusen tonn kom til der mange andre tankbåter var for store. Dette var i perioden 1966 til 1968, og mye vann har rent i havet siden den gang, ferskere opplevelser har kommet til, men jeg forteller det slik jeg husker det i dag.

Point Fortin i Trinidad er et av de stedene jeg husker best. Vi lå ved enden av en lang utstikker ute i havet, en utstikker som startet i jungelkanten og endte der vi lå for å laste olje, olje som kom fra et sort rør som lå på toppen av utstikkeren. Når jeg lot øynene følge røret innover mot land, endte det inne i det grønne langt der inne. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Jeg hadde ikke vært om bord så mange måneder, og da jeg så alt det grønne, tenkte jeg på Tarzan, apenes konge, fra bøkene til far, GGG Gyldendals Gode Guttebøker. Tenk å leve der inne? Leve blant alle dyrene og jenter med bastskjørt? Dette var jungelen, tenkte jeg, akkurat slik jeg tidligere bare hadde sett på bilder og lest om i bøker.

Vi hadde vært lenge i sjøen, og fantasien min løp nesten løpsk om alt det som var annerledes. Jeg var nitten år, og det var bare noen måneder siden jeg hadde reist fra Norge på min første utenlandsreise.

Gikk det an å gå i land? Ville jeg finne noe som jeg aldri hadde sett tidligere? Det var med store håp og en god porsjon fryktblandet spenning som jeg betrakte det som lå langt der inne.

Jeg tenkte at jeg måtte spørre agenten om hva som fantes innenfor trærne. Tenk om det var masser av yndige jenter og farlige dyr i denne jungelen? Jeg kjente på kroppen den sterke spenningen, det sitret i kroppen av forventninger og noe som lignet frykt. Tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kunne hende, men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer måtte ordnes først. Deretter måtte jeg spørre skipper’n om hvor lenge jeg kunne være i land. Jeg kastet meg over papirarbeidet som måtte gjøres, og da det endelig var ferdig, og jeg hadde levert det til skipper’n, var heldigvis agenten på kontoret hans, slik at jeg kunne fremføre mitt ærend.

Agenten fortalte at innenfor alt det grønne, lå det en landsby og at det gikk en sti fra der utstikkeren startet. Skipperen ga klarsignal og ved frokosten sa jeg fra til de andre at jeg har fått lov til å bli i land noen dager, så sant det var mulig. Kvarten bestemte seg for at han også ville bli med, så vi var to som rett etter frokost bega oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det var langt inn, skikkelig langt. Vi gikk og vi gikk, og etter en lang stund var vi inne ved skogkanten. Vi fikk raskt øye på stien som var litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd, og vi sto og nølte litt før vi begynte å gå. Kunne det være at vi var litt vel dristige? Jeg kom til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden.

«Husk», sa han, «det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd».

Kvarten var vel ikke akkurat den jeg kunne stole mest på når det gjaldt å vurdere hva som var farlig og ikke farlig. Han var jo litt av en villbasse og visste vel ikke om noe som jeg kalte farlig.

Det var tett med trær og busker foran oss, og på sidene og over oss. Det var helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Bladene var brede og våte og subbet mot oss mens vi gikk. Stien var også fuktig, men ikke våt. Vi snakket lite, luktet og sugde til oss av inntrykkene. Alt var nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.

Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Kvarten gikk først og stoppet plutselig opp. Han var høyere enn meg, så jeg måtte bøye meg til siden for å se forbi ham. Foran oss var det en stor plass med små hytter rundt. Rundt omkring på plassen, spankulerte høner som høner flest, mens de stadig nippet etter ting på bakken.

Til høyre for oss lå et hus som var noe større enn de andre, og foran huset, ti femten centimeter høyere enn bakken, så jeg en terrasse med et par bord og noen stoler. Ved det ene satt det to menn, og den ene reiste seg og kom smilende imot oss idet vi kom ut på plassen.

Vi fortalte at vi kom fra en båt som lastet olje, og han tok oss hjertelig i hendene, ønsket oss velkommen og fortalte at han var politisjefen i landsbyen. Senere lærte jeg at han gjorde aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det var ikke så mange mennesker der.

Dette er jo mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het eller om den het noe i det hele tatt, men jeg husker at kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv sammen med politisjefen.