Torsdag 1. februar 2018

I går gikk jeg akutt tom. Vi var en tur i Arguineguin og kjøpte ribbe og rømme, ribbe på Spar og tysk rømme i den norske butikken. Ribba skulle vi ha med på festen på skolen, men i og med at jeg gikk totalt tom, slutter jeg på skolen. Jeg sover dårlig om natta, mens gloser og verbbøyninger surrer i hodet. I tillegg plages jeg med astmaen, ikke bronkitt som hjemme, bare tungt å puste. To dager med skole i uka blir for mye for meg. Timene er ganske intense med konversasjon hele tiden i par med skifte hver halv time. «Vi er sytti år eller mer», sier Inger Johanne, så det er lov å kose seg litt. «Ja, takk for de trøstende ordene», tenker jeg med meg selv.

Inger Johanne er nå på skolen, mens jeg sitter her og skriver. Hun er mer stabil enn meg, min kjære. Mens jeg har behov for stadige forandringer, så takler hun stabiliteten bedre. Hvorfor, tenker jeg mange ganger. Hvorfor er det sånn at jeg stadig trenger forandringer, mens andre ikke gjør det. Har det noe med den stadige flyttingen å gjøre da jeg var ung eller kanskje også sjølivet der vi stadig skiftet arbeidssted og arbeidskolleger? Jeg vet ikke, men kanskje det er denne eller andre forklaringer.

Jeg har forresten fått kontakt med Zeb på Messenger, vår tidligere spansklærer i den skandinaviske klubben. Han er i Stryn og jobber i forbindelse med skisport og trives tydelig etter det jeg forstår. Når våren kommer er det jo full fart igjen med guiding av cruise-passasjerer, så han er i ferd med å bli ganske norsk. Trivelig å kommunisere på spansk uten forpliktelser.

Nå har sola kommet tilbake etter noen dager med regn. Noen skyer er det fortsatt, men det er jo helt greit så lenge sola er der mellom skyene.

Kapitel 64 – Krigsfarvann var ikke upopulært.

Thorsholm var en liten tankbåt, så liten at vi lett kom inn til små byer, opp i elver og nær der folk var. Den var også utstyrt med mange små tanker, slik at vi kunne bringe med oss flere forskjellige oljeprodukter samtidig; blant annet drivstoff for fly og helikoptre. Det var oljeselskapet Shell som bestemte hvor vi skulle, og da var det naturlig at vi ble sendt dit oljeselskapet fikk best pris for produktene. Den beste prisen oppnådde de ofte der det var krig, og der det var krig var det også fare for å miste båt og mannskap. Derfor fikk vi krigsrisikotillegg som ble gradert etter hvor farlig farvannene ble ansett å være. Noen ganger var det dobbelt lønn, mens det andre ganger ble tredobbelt. Jeg hørte aldri noen som klaget når vi fikk vite at vi skulle til et slikt område. Vi var jo ute for å tjene penger.

For meg som var radiooffiser var det særdeles fordelaktig siden jeg ofte hadde 24-timers radiovakt når vi skulle inn i et krigsfarvann. Dette betydde tre åttetimers vakter hvert døgn pluss krigsrisikotillegg som kunne være helt opp til seks dagslønner i tillegg – avhengig av risikonivået. Flere ganger medført dette at jeg fikk opp til ni dagslønner for hvert døgn vi var inne i risikosonen.

Lille-Aden var en engelsk koloni som nå heter Sør-Jemen. De engelske kolonihaverne var i ferd med å bli kastet ut, og vi leverte oljeprodukter mens helikoptrene hang over byen og skjøt ned i gatene. Jeg syntes dette var skikkelig spennende og misunte Kvarten som måtte i land til lege. Han fortalte senere at de kastet bomber inn i barene eller andre steder der det var folk.

 Bonny River i Nigeria var et annet krigsområde som vi besøkte. Vi losset i Port Harcourt som ligger oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Der var det krig mellom det selvutnevnte landet Republic of Biafra og Nigeria. Vi merket ingen ting til krigen, men vi fikk allikevel krigsrisikotillegg. Det jeg husker best fra Port Harcourt, var bananene. Vi lå ved en elvebredd og fikk besøk av jungelfolket som solgte svære bananstokker med de nydeligste bananene som tenkes kunne. Ulempen var at de fleste av oss gikk og fjertet ukontrollert i flere uker etterpå, så lenge vi hadde bananer.

Et tredje krigsområde var seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt. Vi gikk inn i Suezkanalen nordfra som en del av en konvoi mens det var fred og harmoni. Midt inne i kanalen ligger en kunstig innsjø som heter Great Bitter Lake, og rett før vi kom dit angrep israelske fly de egyptiske flybasene rundt oss. Dermed ble konvoien stoppet, og vi ble liggende der inne i seks døgn. Kun en fransk båt i konvoien ble truffet. Det syvende døgnet stakk vi ut sammen med noen andre båter siden losen hadde forlatt oss for å ta vare på familien sin. Han hadde fått telefon fra kona som fortalte at sønnen deres på åtte år hadde fått tak i farens rifle med ammunisjon og hadde løpt ut i gatene for og sloss mot israelerne.

Fjorten båter ble liggende igjen inne i Great Bitter Lake i åtte år og fikk etter hvert navnet «The Yellow Fleet», fordi de etter som årene gikk ble dekket av sand.

Bare noen timer etter at vi kom ut fra kanalen, fikk jeg lov til å legge meg. Jeg hadde ikke sovet på over syv døgn siden vi kun hadde kontakt med Port Said i nordenden av kanalen via radiosignaler, og det var derfra vi skulle få beskjed om når vi kunne komme oss ut.

«Hvordan klarte du å holde deg våken i sju døgn i ett strekk?», spurte mor da jeg fortalte om dette. «Dette hjalp chiefen meg med», svarte jeg. Han kom opp til meg med en diger skiftenøkkel som han sa jeg skulle holde i hånden slik at den hang over foten min. «Hvis du sovner», sa han, «mister du skiftenøkkelen på foten din, og da kan jeg garantere at du våkner». Han hadde rett, men foten smertet i mange døgn etter at vi hadde kommet ut fra kanalen.

Som sagt fikk jeg lov til å sove noen timer etter at vi hadde forlatt Suez som er byen som ligger lengst sør i kanalen, men den etterlengtede søvnen kom ikke, så jeg sto opp igjen og begynte å søke etter telegrammer og nyheter fra forskjellige radiostasjoner. Jeg tenkte at da ville jeg vel bli trett, men plutselig ble jeg mer enn våken. Jeg fanget opp vårt kallesignal fra en egyptisk radiostasjon og besvarte oppkallingen som sikkert gikk til alle båtene som nettopp hadde kommet i sikkerhet sammen med oss. Det var telegram fra FN som anmodet om assistanse. FN-folk med familier var på vei sydover langs kanalen i biler for å komme seg ut av faresonen. De ville prøve å komme seg ut i Rødehavet hvis de fant noen småbåter som kunne hjelpe, og vi ble anmodet om å snu for å gå inn mot land igjen for å plukke dem opp.

Jeg gikk inn på broa og leverte telegrammet til skipper’n som leste og sa: «Ikke faen, vi stikker for dypt og kommer til å sette oss fast». Han ba meg svare og forklare vår situasjon. Jeg så gjorde og fikk beskjed om at en mindre stykkgodsbåt allerede hadde svart ja. Jeg rapporterte inn til broa, og plutselig ble jeg skikkelig trett. Jeg la meg igjen og sov i nesten ett helt døgn.

 Djibouti var også registrert som krigssone. Etiopia og Somalia ville begge overta landet fra franskmennene, men en folkeavstemning førte til at franskmennene fortsatte å styre noen få år etter at vi var der. Det eneste vi merket til at det var krigssone, var den franske fremmedlegionen som var overalt.

Jeg sto om bord i Thorsholm i nesten to år og hadde mange flotte opplevelser fra mange steder i Afrika, Syd-Amerika, USA, Canada og Europa. Jeg var bare nitten, tjue og tjueen år og hadde som tidligere fortalt aldri vært utenlands før. De absolutt hyggeligste stedene var Mombasa i Kenya og en landsby i Trinidad der jeg begge steder kom i svært god kontakt med den lokale befolkning, og flere ganger var jeg så heldig at jeg kunne bli i land hos venner siden det var ulovlig å bruke radiostasjonen når vi var registrert ankommet av myndighetene.