Kapitel 65 – Besøk i Tema i Ghana og «det å få sin egen bagasje på ryggen».

Fredag 2. februar 2018

Temperatur er rare greier. I går startet jeg med morgentrim klokken syv og i dag gjentok jeg det samme. Antrekket var shorts og t-skjorte begge dager, mens temperaturen varierte mellom tretten og femten grader. Ikke så verst når en skal trimme. Da føles det varmt. Frokosttemperaturen steg til atten grader, men føltes ganske så kjølig, så egentlig skulle jeg bare fortsatt med morgentrimmen.

Nå er klokka fire. Vi har vært på handlerunde i San Fernando og forbereder oss til besøk av gjester. Vi har droppet skolens treårsjubileum siden vi har sluttet begge to. Jeg mestret ikke dette kjøret når vi ikke skal fortsette å bo her nede om vinteren. Da hadde jeg ikke lenger noe mål, og Inger Johanne fulgte med meg ut av skolen, noe hun selv valgte.

Nedbøren forsetter sånn dann og vann. Ikke det vi ville kalle regn der hjemme, men mer av typen «duskregn», så vi blir ikke våte av det.

Det blir fint å treffe Ragnhild og Erik Damman igjen. Det er nesten ett år siden sist vi pratet sammen, og disse treffene er alltid hyggelige. Et absolutt interessant par å være sammen med.

 

Mandag 5. februar 2018

I går kom varmen for fullt, også nede på stranda. Morgenmosjonen har jeg fortsatt med, da med unntak av søndagen som jo er obligatorisk hviledag?

Akkurat nå er Inger Johanne ute og ser i butikker, mens jeg samler kreftene etter den tidligere nevnte morgenrunden.

Dette er vel alt av nyheter herfra foreløpig. Andre hendelser kommer jeg innpå i facebook.com.

 

Kapitel 65 – Besøk i Tema i Ghana og «det å få sin egen bagasje på ryggen».

1966 – 1968.

Afrika er en verdensdel som alltid har fascinert meg, helt fra da jeg som liten hørte om barn som ikke fikk den maten de trengte, mens jeg samtidig så idylliske tegninger i barnebøkene. Tegninger i sterke farger, av barn som hadde svart hud og bodde i små stråhytter med palmetrær der grønne store blad hang over hyttene.

Disse bildene jeg hadde i hodet må ha ligget i forskjellige arkivskuffer eller filer siden jeg ikke så motsetningene mellom disse, motsetninger mellom et Afrika preget av sult og et Afrika som ble presentert så idyllisk.

Nå vet jeg at begge deler og mye mer er Afrika. Et kontinent som har alt; fra det mest fantastiske til det mest grusomme.

De gangene jeg var i Afrika, følte jeg meg både veldig trygg og fryktelig redd, avhengig av i hvilken situasjon jeg var i.

Tema i Ghana er kanskje et av de stedene der jeg følte denne forskjellen.

I 1967 la vi til ved en oljekai i Ghana. Bebyggelsen besto av kun ett murhus i to etasjer. Det var der havnemyndighetene holdt til. Det var dem som styrte alt som foregikk på kaia. Tollerne og immigration-folkene hadde vært om bord og gjort jobben sin, så alt var egentlig klart for at jeg kunne gå i land. Kvarten og jeg hadde bestemt oss for å se oss litt om. Vi hadde spurt agenten som fortalte at det var langt inn til byen og at vi ville ha behov for taxi. Han la til at han kunne bestille denne for oss.

En time senere kom bilen, og vi var på vei. Foran oss så vi den ganske brede og asfalterte veien som gikk i slynger oppover fra kaia til en bakketopp der veien sluttet mot den blå himmelen. Det så svært langt ut.

Halvveis oppe i bakken stoppet bilen. Sjåføren snudde seg mot oss og spurte om vi hadde blitt enige om prisen. Vi svarte ja og gjentok det beløpet han sa før vi startet. Nå la han ansiktet i beklagende folder og sa: «Sorry, it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship». Kvarten og jeg så på hverandre og svarte: «Okey, how much?». Han smilte og visste at han hadde vunnet: «Double price». Vi hadde jo bestemt oss for denne turen, så vi aksepterte selv om vi visste at vi ble lurt, og bilen fortsatte. Nesten på toppen stoppet bilen igjen, og det samme gjentok seg; dobbelt pris av den siste prisen. Vi nølte, så sjåføren pekte ned mot båten og sa det samme som sist og la til: «It’s a long way to walk». Jeg så at Kvarten begynte å bli sint, men nikket og sa raskt: «Yes, it’s okey». Kvarten så surt på meg: «Det får du betale, Gnisten». Jeg bare nikket, og bilen startet igjen.

Etter en stund passerte vi bakketoppen og plutselig var vi inne i byen. Den besto av lav bebyggelse med gater uten asfalt og grunne grøfter langs veiene. Husene var av grå mur og basarer med vegger og tak av lerret. Jeg takket sjåføren vår og tok opp penger for å betale, mens Kvarten satt mutt ved siden av meg. Sjåføren snudde seg, så på pengene i hånden min, tok imot, telte dem og ristet på hodet mens han sa: «That’s not enough». Jeg så at Kvarten holdt på å eksplodere, så jeg spurte fort: «How much is it now?». Han doblet på nytt prisen.

Nå eksploderte Kvarten, rev opp døra og marsjerte ut, mens jeg fulgte etter. Kvarten sa ingen ting, trampet sint fremover og jeg etter. Plutselig kom taxien sakte opp på siden av oss. Sjåføren lente seg ut av sidevinduet, kastet pengene mot oss og ropte: «I have friends». Da kjente jeg følelsen av engstelse eller ren frykt, og at ryggen min ble kald. Jeg plukket opp pengene, hentet mer fra lomma, løp etter bilen og kastet alt inn i det åpne sidevinduet hans. Sjåførens sinte ansikt forandret seg plutselig og ble et stort smilende et. Jeg hørte at han sa: «Good, see you later», og så at han kjørte fort videre mens han vinket. Det tok en god stund før Kvarten smilte igjen.

Før vi hadde gått mange skritt kom en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spurte: «Guiding?». Kvarten og jeg så på hverandre, og vi blir raskt enige om at det var nok det beste, så vi spurte hva han skulle ha, og han svarte: «What you want». Dermed hadde vi skaffet oss en guide som trakk oss videre.

Etter noen få skritt så vi en klynge mennesker foran oss. Ei jente lå på bakken, og folkene rundt kaster stein på henne, store steiner, mens hun skrek. Guiden vår skjøv oss mellom to basartelt over i en parallellgate, mens han sa: «It’s nothing for you».

Resten av dagen gikk som en røyk. Guiden vår var praktfull, og vi betalte maten for oss alle, alt mens kvarten ble blidere og blidere.

Etter noen timer begynte sola å synke. Vi visste at det raskt blir mørkt i Afrika, så vi bestemte oss for å returnere til båten. Guiden skaffet oss taxi, men ikke den samme som kjørte oss hit. Vi betalte ham noen slanter og forlot både ham og Tema by. Denne gangen ble det ikke noe dobling av prisen, men så var det jo også nedoverbakke til båten.

Dagen etter fikk vi besøk om bord, av en norsk fiskeskipper som hadde ansvaret og styringen med de fiskebåtene Erik Bye engang overleverte til Ghana som en gave fra det norske folk.

Han fortalte at de nye båtene skulle hjelpe ghaneserne til å få mer ut av havet, men de fungerte ikke spesielt godt. Båtene var moderne og trengte færre fiskere til å få opp mye mer fisk. Dermed ble mange uten jobb, og etter en stund ble det så lite fisk at båtene ble lagt i opplag.

«Derfor er jeg her», fortalte han. «Jeg har oppsyn med båtene som ligger stille og ruster». Han fortsatte: «Før brukte fiskerne lange robåter og kastegarn, og nå er de tilbake til der de var før den norske gaven kom. Problemet er at det er så lite fisk igjen etter at våre båter har fisket opp det meste av fisken som er nær land». «Det er egentlig helt jævlig», sa han, «men jeg får god lønn fra Norge for å sitte her å gjøre aldeles ingenting».

Han virker bitter, denne mannen som vi hadde fått besøk av. Jeg fortalte om det Kvarten og jeg hadde opplevd, og han svarte med et glis: «Det er typisk», sa han, «for et par uker siden hadde jeg innbruddstyver på besøk. De tømte nesten hele huset, mens jeg satt og så på. Da de var ferdig og dro, kjørte jeg inn til politiet for å anmelde tyveriet. Der fikk jeg beskjed om at etterforskningen ville ta lang tid og ville bli dyrt, men hvis jeg ville at de skulle jobbe med saken, måtte jeg betale lønnen til etterforskerne».

Den kvelden tenkte jeg mye. Jeg tenkte at det er vanskelig å hjelpe. Hjelpen vi gir, fører ofte til ubalanse som igjen fører til forandringer. Forandringer som ikke alltid er av det gode for befolkningen. At folk som mister næringsinntekten sin, må skaffe seg mat på en annen måte. Hva er vel da mer naturlig enn å forsyne seg fra dem som er årsaken til at de ikke har mat nok. De som gir gaver uten å tenke på hva gavene gjør med livssituasjonen deres.

Nå, mange år senere, vet vi mye mer om disse tingene, men vi fortsetter med å gjøre ting som fører til vanskeligheter for den afrikanske befolkningen. Vi vet at våre metoder ikke automatisk kan overføres til det Afrika som vi etter hvert har blitt mer kjent med.

Vi sender mat som krisehjelp, og denne krisehjelpen fører til at matprodusentene ikke får solgt sine produkter. Vi sender klær, og dette fører til at de som selger klær ikke får solgt sine varer. Vi lærer afrikanerne at ledere bruker mørke dresser, mens mørke dresser er ulidelig varmt i Afrika. Alt dette og mye mer fører til ubalanse i en verden som har sine egne erfaringer og egenutviklede metoder.

Jeg elsker bøkene til Alexander McCall Smith. Bøkene om Damenes Detektivbyrå nummer en i Botswana. Om Mma Ramotswe og J.L.B. Matekoni. Om «The Botswana Way», om å gjøre det på Botswana-måten.

Jeg var bare tjue år den gangen, og mine tillærte kunnskaper og holdninger var i ferd med å falle fullstendig fra hverandre.

Jeg husker at da jeg kom hjem etter to år til sjøs, var det vanskelig å fortelle uten at jeg ble kalt «bedreviter» og «egoist», og jeg begynte å forstå at det var vanskelig å bli voksen og få min egen kunnskapsbagasje på ryggen. En kunnskap som var bare min.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s