Tirsdag 6. februar 2018 – dagsrapport fra Playa del Inglés.

I dag er det den kaldeste dagen vi har hatt siden vi kom hit ned. Jeg var ute på min morgentur fra klokka noe over syv i shorts og t-skjorte, men alt er annerledes når jeg går eller løper meg varm, for akkurat nå klokka kvart over ti, etter at vi har spist frokost, sitter jeg på balkongen med fleecejakke og pledd over beina og føler at dette er mest komfortabelt.

I går lå vi nede ved bassenget et par timer, tok et par dukkerter og varmet kroppen i sola, noe vi ikke gjør i dag. I stedet snakker vi om å gå en tur opp til San Fernando for å handle matvarer og det vi trenger for noen dager på Tenerife hos venner til helgen. Dessuten skal Inger Johanne stelle vipper og bryn hos Estella som er forloveden til Oliver som driver CaPaco, vår mest populære tapasrestaurant.

Ute på havet ser jeg en stor båt som er på vei sørover, kanskje på vei rundt Sør-Afrika, noe som skaper minnebilder i hodet mitt. Den turen har jeg opplevd mange ganger for mange år siden, en tur som vanligvis tok nesten en måned.

Kapitel 66 – Maracaibo i Venezuela.

MT Thorsholm 1966 – 1968.

Hvorfor jeg husker Maracaibo, skjønner jeg ikke. Kanskje fordi det var så ekstremt varmt?  Eller at paprikaen var så sterk?

Vi lå inne i Maracaibobukta, og aircondition-anlegget om bord hadde stoppet opp. Kineserne var i opprør på grunn av manglende aircondition akterut.  Jeg var travelt opptatt med regnskapene, fordi disse skulle sendes hjem før vi gikk ut igjen. Svetten rant fra ansikt og armer ned på regnskapsarkene, trakk seg gjennom originalen og ned på kopipapiret og dette gjorde at blekket løste seg opp. Den gang brukte vi jo kopipapir for å få kopi av originalen samtidig som jeg skrev.

Etter mange forsøk, kom chiefen opp med filler fra maskinrommet. Disse surret jeg rundt panne, hals og armer, og etter hvert kunne regnskapene leveres til skipperen uten alt for mye blekk-kluss.

Vi må ha ligget langt fra Maracaibo by som nå er Venezuelas nest største by, for jeg kan ikke huske noen stor by der vi lå. Det var mer som en liten landsby uten butikker, restauranter eller andre etablissementer.

En ettermiddag tok Kvarten, annenmaskinisten og jeg taxi langt ut i bushen. Veien besto av grus, og det var umulig å se annet enn høyt buskas, mye høyere enn bilen. Etter hvert kom vi til en klynge hus rundt en stor patio. Det ene huset hadde to vegger og tak og dansegulv. Dette var et «Casa de bailar», et dansehus som tilbød musikk og dansepartnere. Vi var tre og jentene var to.

Jeg husker at vi danset, spiste tortillas og drakk lokalt øl. Tortillaen var myk og brettet rundt paprikaen og kjøttet. Paprikaen var så sterk at jentene lo da vi gispet og måtte skylle den ned med ølet.

Dette er det jeg husker fra Maracaibo; kun et lite billedglimt. Det er flere tiår siden. Døren inn til dette hukommelsesrommet var lett å åpne, men rommet inneholder veldig lite. Noen ganger synes jeg det er rart at jeg husker slike bilder, men det må jo være noe som har fått dem til å sette seg fast i hukommelsen.