Kapitel 67 – Port Harcourt i Bonny River i Nigeria.

Onsdag 7. februar 2018 – dagsrapport fra Playa del Inglés.

Hvordan starter en god morgen? For meg er det å bli vekket av vekkerklokka «a las siete de la mañana» mens det fortsatt er mørkt ute. Jeg smetter på meg truse, shorts, sokker, t-skjorte og joggesko, tar et par skikkelig lungetrekk av inhalatoren min, legger dørnøkkelen i baklomma og åpner og lukker døra bak meg, før jeg løper ned trappene fra fjerde etasje og ut i resepsjonen, der jeg sier «buen dia» til mannen bak disken og fortsetter ut mot paseoen det jeg aldri er alene.

Noen jogger, andre spaserer eller bruker hjelpemidler som rullatorer eller krykker, mens jeg går og løper i intervaller, helt til jeg har fått nok og bare går raskt. Det er mørkt når jeg starter og dagslyst når jeg er tilbake. Akkurat dette med å oppleve soloppgangen hver dag, er spesielt fint, og hver dag har sin opplevelse. I dag var det møte med ei diger bikkje med munnkurv. Den fulgte meg med øynene i det jeg passerte, mens eieren i hettegenser presset den inn mot en mur, mens han nynnet beroligende. Sånn omtrent hundre meter lenger nede snudde jeg meg, og «fordundre meg» så sto bikkja og glodde etter meg. Kanskje den tenkte at den kjøttklumpen hadde vært god å gomle på. Bikkjeeiere skulle hatt sertifikat, tenker jeg, sertifikat for å ha ei bikkje, men kanskje denne eieren hadde et slikt sertifikat, hvis det da finnes.

Vel hjemme blir jeg tatt i mot av min kjære som sier at jeg godt kan bruke dusjen først, noe jeg takker glad for, og litt senere sitter vi begge og nyter frokosten på balkongen, Inger Johanne i kosebukse og jeg i shorts, en shorts som snart etter må skiftes ut med langbukse. Det er ikke sommer ennå, selv her sør på Gran Canaria.

 

Kapitel 67 – Port Harcourt i Bonny River i Nigeria

MT Thorsholm 1966 – 1968

En dag fikk vi telegram med beskjed om at vi skulle laste i Port Harcourt, og dermed var det opp med kartene for å finne dette stedet som vi aldri hadde hørt om. Det viste seg å være et godt stykke oppe i Bonny River i Nigerdeltaet. Vi visste fra BBC at det var uroligheter mellom flere folkegrupper i området, så dette betydde krigsrisikotillegg. Igboene i området ville ha denne regionen skilt ut som egen stat med navnet Biafra.

«Dette blir en dritt-tur», sa skipper’n, «det er sikkert grunt og vanskelig med en båt som er av vår størrelse».

Men først måtte vi inn til Lagos for å bli klarert for å kunne seile inn i landet. Der fikk vi beskjed om at vi ville få los fra kysten og et godt stykke opp i elven der vi ville få ny los som skulle ta oss opp til Port Harcourt.

Bonny River viste seg å være en smal elv. Mange steder var det svært grunt, og skipper’n engstet seg for nedturen etter at vi hadde fått om bord oljen og dermed ville bli liggende dypere i vannet. Den første delen fra Lagos og sydover og opp i elven, gikk greit. Der var Bonny River ganske bred, og losen var en nigerianer som visste hva han gjorde. Da vi skiftet los og fikk om bord han som skulle ta oss helt opp, ble skipper’n svært betenkt. Den nye losen var engelsk og hadde bodd oppe i elven i mange år, fortalte han. Det som gjorde at skipper’n ble betenkt var at han hele tiden drakk gin for å motvirke malariaanfallene som han påsto at han ofte fikk hvis han ikke medisinerte seg med gin. Øynene hans minnet meg om Peter O’Toole sine. De var vasne og hadde samme lyseblå farge; sikkert på grunn av ginen, tenkte jeg.

Skogen var tett på begge sider av elven og der den var smalest, hang greinene over båten slik at vi ikke så himmelen.  Det var da jeg forsto hvorfor dekket over broen blir kalt Monkey Island, for over oss krydde det av apekatter som sikkert lurte på hva og hvem vi var.

Etter mange timers reise fikk vi beskjed om å legge til ved elvebredden der det stakk ut et oljerør. Losen fortalte at byen lå mye lenger oppe i elven, så den ville vi ikke få se.

Få minutter etter at vi hadde fortøyd, begynte jungelen å leve av jungelfolk som strømte om bord. De hadde med seg alt mulig som kunne selges; og mest bananstokker. Disse bananene var små, og de beste jeg noensinne hadde smakt, inntil da.

Da vi forlot Port Harcourt, hang det bananstokker overalt, og magene våre var i ulage i flere uker etterpå.

Lastingen tok godt over ett døgn, og da vi bega oss nedover elven igjen, brukte vi farten for å komme oss over grunnene, mens skipper’n travet frem og tilbake på broa av nervøsitet. Selv om vi hadde los, så var det jo han som var ansvarlig hvis noe galt skulle skje. Vi andre spiste bananer, noe stuerten satte stor pris på. Da sparte han penger, siden vi spiste bananer i stedet for mat.

Uroen som BBC snakket om, merket vi lite til. Dette var i 1967 og nesten ett år før borgerkrigen og sultkatastrofen i Biafra slo ut i full blomst.

Sommeren og høsten I 1968, mens jeg avtjente verneplikten og gikk på marinens radioskole på Haakonsvern, var krigen og sultkatastrofen i Biafra et faktum. Hele verden engasjerte seg og den største humanitære luftbroen med matforsyninger i privat regi var i gang. FN kunne ikke gjøre noe siden Nigeria mente at dette var et innenriks problem, som bare var Nigerias ansvar. All bistand måtte da ordnes i privat regi.

Her hjemme var innsamlingene til et hungrende folk i full gang. Erik Bye, Kjell Magne Bondevik og Kirkens Nødhjelp formidlet nødropet fra Biafras hungersrammede barn til hele Norge. På NRK hørte vi at det var stort behov for radiofolk, spesielt dem med militær bakgrunn, og jeg var en av alle dem som søkte om å bli sendt til Biafra for å hjelpe til, men selv om vi gikk helt til topps i marinen med søknadene våre, var det ingen av oss radiofolk i marinen som fikk innvilget disse. Avslagene ble begrunnet med at det var høy risiko for at russerne skulle gå inn i Tsjekkoslovakia, og da ville hele verdensfreden stå i fare, og i august 1968 skjedde også dette.

Norske marinefartøy ble satt i full alarmberedskap; vi ble sendt om bord i forskjellige båter og sendt i alle retninger. Jeg havnet på en minesveiper som gikk i dekning inne i Lysefjorden, og høsten 1968 var det krig i Vietnam, i Nigeria og sovjetisk invasjon i Tsjekkoslovakia. I mange måneder var det ingen anledning til å få permisjoner, og mange av oss som var unge følte en blanding av spenning og frykt for den store krigen som vi trodde skulle komme.

2017 10 21

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s