Torsdag 14. desember 2017

Bronkiene mine føles som om de er i gang med å ta seg noe opp igjen slik at de blir sånn som de egentlig skal være. Ikke sånne som lager boble- og slurpelyder. Vi hadde bestilt tur til Sverige med den lille blå båten i morgen, men siden værdamene forteller at det blir det de kaller «stålis» både i dag og i morgen og helsetilstanden er som den er, endret vi turen til mandag. Da er vel forhåpentligvis stålisen borte og bronkiene mine rene igjen, håper jeg. Kanskje stemmen som har vært helt borte også kommer tilbake. Det hadde vært fint. I mellomtiden fortsetter jeg med «Historien min».

Min historie.

Årene 1966 til 1968.

Kapitel 50 – De fleste havneanløp var spennende, men Tema i Ghana var ikke så hyggelig.

For en sjøyngling som meg, var hver havneankomst spennende, men ikke alle tilfredsstilte mitt ønske om hyggelige opplevelser.

Tema i Ghana var et av disse. Ei kai av mur, et par tanker og et to etasjes murhus. Derfra og innover i landet steg landskapet kraftig. En bred vei slynget seg oppover inntil den forsvant på toppen, og hva som var innenfor så vi ikke noe til. Tollerne og immigration-folkene hadde gått i land da en bil kom rullende opp foran gangveien. En høy og kraftig kar kom ut og ble stående litt usikker da han så alle kineserne på dekket, men etter en stund fikk han øye på en av styrmennene og bestemte seg for å komme om bord der han ble resten av dagen.

Flere år tidligere hadde Erik Bye stått i spissen for en innsamlingsaksjon der pengene skulle gå til å kjøpe noen gamle norske fiskebåter som skulle gis til Ghana slik at fiskerne kunne komme lenger ut på havet for å utnytte fiskeressursene bedre, men dessverre fungerte dette dårlig. Båtene tok opp mer fisk med færre mennesker, prisene sank, færre mennesker ble sysselsatt og mindre fisk kom inn til land der de enkle småbåtene drev sine fiskerier, så snurperne ble etter få år liggende i opplag. De norske skipperne som var om bord, reiste hjem og en opplagsansvarlig ble igjen. Det var han vi fikk besøk av.

«Det er ikke spesielt festlig her nede», fortalte han. «Jeg har nettopp hatt besøk av innbruddstyver, og da jeg anmeldte dette til politiet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte betale for etterforskningen hvis jeg ønsket at tyvene skulle bli tatt».

Dette hadde visst nettopp skjedd, så han var svært oppbrakt over det hele og lengtet kanskje i tillegg hjem.

Både kvarten og jeg hadde lyst til å se hva Tema kunne tilby og spurte ham om det var noe å se, men karen var mest opptatt av å beklage seg, så jeg ventet til agenten kom om bord og spurte ham.

Et par timer senere satt kvarten og jeg i en taxi som agenten hadde bestilt. Foran oss så vi veien som slynget seg oppover og innover til Tema by. Halvveis oppe i bakken stanset sjåføren bilen. Han snudde seg mot oss og spurte om vi hadde avtalt prisen. Vi svarte ja og gjentok det beløpet han oppga før vi startet.

«Sorry», svarte han, «it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship».

Kvarten og jeg så på hverandre. Dette likte vi ikke spesielt godt, men vi ville jo høre hva den nye prisen var, og på vårt spørsmål smilte han hyggelig og svarte at bensinprisen i Ghana var svært høy og at bakken var veldig bratt, så han måtte dessverre doble beløpet.

Vi bestemte oss for å akseptere den nye prisen selv om den var litt høyere enn det vi syntes var greit. Sjåføren startet bilen igjen og fortsatte, men nesten på toppen stoppet han bilen igjen, og det samme gjentok seg. Ny dobling av prisen. Han pekte ned mot båten og sa det samme som sist. Til slutt la han til:

«It’s a long way to walk».

Jeg så at Kvarten begynte å bli sint, men jeg kom ham raskt i forkjøpet og nikket til sjåføren:

«Yes, it’s okey, but that is enough».

Kvarten så surt på meg:

«Det får du betale, gnisten».

Jeg svarte okey uten å se på ham, og etter en stund var vi over toppen og inne i byen. Vi så en lav bebyggelse med veier uten asfalt og grunne åpne kloakkgrøfter langs veiene. Husene besto av grå murhus og basarer med vegger og tak av lerret. Jeg stakk hånden i lommen, telte opp noen sedler fra pengerullen som jeg hadde i lomma og ga det avtalte beløpet til sjåføren. Jeg ble en tanke rådvill da han ristet på hodet:

«That’s not enough».

Jeg så at kvarten holdt på å eksplodere, så jeg spurte fort:

«How much is it now»?

Han doblet prisen på nytt, og nå var kvarten ikke til å stagge. Han sa ingen ting, bare rev opp døren og gikk ut, og jeg fulgte etter den tause og trampende mannen. Plutselig kom taxien opp på siden av oss, sjåføren lente seg ut av sidevinduet, kastet pengene ut av vinduet og ropte:

«I got friends».

Da ble jeg kald, plukket opp pengene, hentet mer fra lomma, løp etter bilen og kastet alt inn i det åpne vinduet. Det sinte sjåføransiktet forandret seg brått til et stort smilende ansikt, og ut av munnen kom et overraskende:

«Very good, young friend, see you later».

Det gikk en god stund før kvarten smilte igjen, men før vi hadde gått mange skritt kom en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spurte:

«Guiding?»

Kvarten og jeg så på hverandre. Uten et ord ble vi enige om at det nok var det beste, så vi spurte hva han skulle ha, og han svarte:

«What you want».

Dermed hadde vi skaffet oss en guide. Han danset foran oss, pekte, forklarte og lo, men plutselig grep han tak i hendene våre og trakk oss inn mellom to lerretsboder og over til den andre siden av bebyggelsen, men vi rakk å se litt av det vi tydeligvis ikke skulle se. Ei jente lå på bakken, mens en liten folkemengde sto rundt og kastet store steiner på henne.

«It’s nothing for you», sa guiden vår alvorlig før han igjen danset, smilte og fortalte.

Resten av dagen gikk som en røyk. Den unge guiden vår fortsatte å være praktfull. Vi betalte maten for oss alle, og etter noen timer skaffet han oss taxi. Vi betalte ham noen slanter, og denne gangen ble det ikke noe dobling av prisen, men så var det jo også bare nedoverbakke til båten.