Onsdag, 13. desember 2017.

En Nobelkomité som er uavhengig av norske myndigheter.

Hvis vi beslutter at politikere og ex politikere ikke kan velges til Nobelkomiteen, blir det enklere for stortinget å utnevne kompetente medlemmer fra resten av befolkningen. Da blir det også lettere for andre lands myndigheter å forstå at Nobelkomitéen er uavhengig av den norske stat.

Her er det muligheter for flere jobber.

Et polsk vogntog har stått fast på Tjernfjellet i Junkerdalen i Saltdal i snart fire dager, leser jeg i Nettavisen. De to ukrainske sjåførene kjørte seg fast fredag, men selskapet de jobber for nekter å betale bilberging. Vogntoget er ikke direkte til hinder for trafikken, men alle som skal forbi er nødt til å kjøre i motsatt kjørefelt. Det er urovekkende at systemet tillater et vogntog å stå slik i nesten fire dager, uten å gjøre noe, sier daglig leder Robert Johansen hos Rognan Bilberging.

• Og dette lar vi skje. Om og om igjen. Vi trenger flere mennesker til å kontrollere slike doninger ved grensepassering, slik at vi vet at de kan klare seg på norsk vinterføre uten å risikere andres liv. Menneskene har vi, mennesker som går arbeidsledige og som bare trenger bare opplæring og jobber.

Min historie.

Point Fortin i Trinidad er et av de stedene jeg husker best. Vi lå ved enden av en lang utstikker ute i havet, en utstikker som startet i jungelkanten og endte der vi lå for å laste olje, olje som kom fra et sort rør som lå på toppen av utstikkeren. Når jeg lot øynene følge røret innover mot land, endte det inne i det grønne langt der inne. Ser dere på kartet over Trinidad, vil dere finne Point Fortin på den sydvestre pynten.

Jeg hadde ikke vært om bord mange måneder, og da jeg så alt det grønne, tenkte jeg på Tarzan, apenes konge, fra bøkene til far, GGG Gyldendals Gode Guttebøker. Tenk å leve der inne? Leve blant alle dyrene og jenter med bastskjørt? Dette var jungelen, tenkte jeg, akkurat slik jeg tidligere bare hadde sett på bilder og lest om i bøker.

Vi hadde vært lenge i sjøen, og fantasien min løp nesten løpsk om alt det som var annerledes. Jeg var bare nitten år, og det var bare noen måneder siden jeg forlot Norge på min første utenlandsreise.

«Går det an å gå i land? Vil jeg i så fall finne noe som jeg aldri hadde sett tidligere?»

Jeg tenkte at jeg måtte spørre agenten om hva som fantes innenfor trærne der inne. Tenk om det var masser av yndige jenter og farlige dyr i denne jungelen? Jeg kjente på kroppen den sterke spenningen, det sitret i kroppen av forventninger og noe som lignet frykt. Tenk å gå alene gjennom jungelen der alt kunne hende, men regnskaper, tollpapirer, pluss mye mer måtte ordnes først. Deretter måtte jeg spørre skipper’n om hvor lenge jeg kunne være i land. Jeg kastet meg over papirarbeidet som måtte gjøres, og da det endelig var ferdig, og jeg hadde levert alt, var heldigvis agenten på kontoret hans, slik at jeg kunne fremføre mitt ærend.

Agenten fortalte at innenfor alt det grønne, lå det en landsby og at det gikk en sti fra der utstikkeren startet. Skipper’n ga klarsignal, og ved frokosten sa jeg fra til de andre at jeg har fått lov til å bli i land noen dager, så sant det var mulig. Kvarten bestemte seg for at han også ville bli med, så vi var to som rett etter frokost bega vi oss på vei langs rørledningen inn mot land.

Det var langt inn, skikkelig langt. Vi gikk og vi gikk, og etter en god stund var vi inne ved skogkanten. Vi fikk raskt øye på stien som var litt bredere enn jeg forestilte meg på forhånd. Vi sto og nølte litt før vi begynte å gå. Kunne det være at vi var litt vel dristige? Jeg kom til å tenke på onkel Pauls ord før jeg reiste hjemmefra for noen måneder siden.

«Husk», sa han, «det er ingen som passer på deg der ute, du er helt på egen hånd».

Kvarten var vel ikke akkurat den jeg kunne stole mest på når det gjaldt å vurdere hva som var farlig og ikke farlig. Han var jo litt av en villbasse og så ingen begrensninger i noe som helst.

Det var tett med trær og busker, både på sidene og over oss. De var helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Bladene var brede og våte og subbet mot oss mens vi gikk. Stien var også fuktig, men ikke våt. Vi snakket lite, luktet og sugde til oss av inntrykkene. Alt var nytt og utrolig spennende. Agenten hadde advart oss mot slanger i trærne, men han sa at vi skulle slå på greinene rundt oss, og dette ville bråke såpass at slangene trakk seg vekk.

Etter en halv times tid blir det plutselig lyst foran oss. Kvarten gikk først og stoppet plutselig opp. Han var høyere enn meg, så jeg måtte bøye meg til siden for å se forbi ham. Foran oss var det en stor plass med små hytter rundt. Rundt omkring på plassen, spankulerte høner som høner flest, mens de stadig nippet etter ting på bakken.

Til høyre for oss lå et hus som var noe større enn de andre, og foran huset, ti femten centimeter høyere enn bakken, så jeg en terrasse med et par bord og noen stoler. Ved det ene satt det to menn, og den ene reiste seg og kom smilende imot oss idet vi kom ut på plassen.

Vi fortalte at vi kom fra en båt som lastet olje, og han tok oss hjertelig i hendene, ønsket oss velkommen og fortalte at han var politisjefen i landsbyen. Senere lærte jeg at han gjorde aldeles ingenting annet enn å sitte på terrassen og prate med folk, og det var ikke så mange mennesker der.

Dette er jo mange år siden, men det er han jeg husker best. Jeg husker ikke hva landsbyen het, men jeg husker at kvarten dro om bord samme kveld, mens jeg ble der i noen dager og levde slaraffenliv med politisjefen.