Kapitel 48 – Seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt i 1967 (tirsdag, 12. desember 2017)

Tirsdag 12. desember 2017

Hukommelse.

Jeg har fått kommentar om at det er umulig å huske opplevelser så godt som det jeg skriver. Det er greit nok, men da tror jeg kanskje kommentatoren ikke har lest forordet.

Jeg skrev der at jeg skriver ut fra det jeg husker i dag, men dette er egentlig ikke helt riktig. Jeg har alltid skrevet mye, og mye av det som står i denne «boken» har jeg skrevet tidligere, og for hver gang jeg skriver om de samme tingene, fester det seg bedre.

En annen årsak til at jeg kan huske så godt, er at jeg har veldig mange knagger å henge opplevelsene på. Som barn og ungdom flyttet vi mye og hvert sted har sin knagg, bundet opp til nye venner og nye steder.

En tredje årsak til at jeg husker så mye fra MT Thorsholm fra 1966 til 1968, er de nevnte knaggene som er bundet opp til de personene som jeg husker best.

Kritikerne til ICAN.

Jeg ser at kritikerne til ICAN begynner å våkne, noe som er helt naturlig i en verden der vi alle kan mene og si det vi vil, og det er det godt at de gjør. Noen mener at Russland klapper i hendene, men hva er problemet med det. De vil garantert heller ikke dø i et flammehav eller være en ex leder på en ødelagt klode. Som noen sier: «Det er gammeldags, nesten til stenaldersk å tro at atomvåpen har noen hensikt i det hele tatt, siden ingen ansvarlige nasjoner vil bruke dem uten å ødelegge seg selv, men risikoen er tilstede for at det kan skje et uhell». Noen av disse uhellene har allerede skjedd, bare les her: https://www.dagbladet.no/magasinet/her-er-atomtabbene/65956261

 

Min historie.

Kapitel 48 – Seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt.

Om morgenen femte juni i 1967 gikk vi inn i Suezkanalen på vei til Den Persiske Gulf der vi skulle laste. Losen hadde installert seg om bord, og Thorsholm fløt rolig sydover mellom sanddynene. Jeg hadde stengt av radiostasjonen, noe jeg alltid gjorde når vi lå innenfor et lands indre nasjonale sone.

Den eneste kommunikasjonen med land var nå via den håndholdte vhf’en til losen. Jeg sto lent mot glassene foran på broa og hørte på den rolige og noe stykkvise samtalen mellom losen og skipper’n mens førstestyrmannen hadde kommandoen.

Lukten var alltid spesiell i Suezkanalen. Den fikk neseborene mine til å vibrere, og jeg smilte av noen småjenter som løp langs bredden og ropte til oss at de ville bytte bort noe som de egentlig aldri ville bytte bort, og til gjengjeld ville de ha såpe. Over oss var himmelen blå, og jeg tenkte at jammen hadde vi det godt.

Plutselig ble alle de vante lydene avbrutt av en infernalsk hvining, og raskt etter flere drønn. Øvelse, tenkte jeg. Losen gikk ut på brovingen og skygget for solen med hånden, mens han undersøkte himmelen over oss. Samtidig spraket det i den håndholdte vhf’en hans. Samtalen som fulgte raste i vei på arabisk. Han ble alvorlig og ga en kort beskjed til førstestyrmannen om å øke farten. Beskjeden ble sendt videre med maskintelegrafen samtidig som jeg ble ropt inn fra brovingen.

Ordren var kort og klar. Radiostasjonen skulle startes opp, og jeg skulle lytte fast på 500kHz for eventuelle meldinger fra Ismailia Radio. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg skjønte jo at noe var på gang. Skipper’n kom inn og sa at det muligens var krig, men selv han visste lite akkurat da, bare at vi raskest mulig skulle komme oss til Great Bitter Lake som var en kunstig innsjø inne i kanalen og at jeg måtte være var for alle meldinger som kom fra Ismailia Radio.

Lite visste jeg akkurat da at vi skulle bli liggende inne i kanalen i mer enn en uke. Allikevel var vi heldigere enn den nordgående konvoien som ble liggende i flere år og etter hvert fikk tilnavnet The Yellow Fleet etter fargen på sanden som etter hvert dekket mer og mer av båtene.

Da vi vel var ankret opp i innsjøen, ble vi liggende og vente. Ingen beskjeder kom fra Ismailia Radio. I stedet kom et jagerfly susende ned fra intet med kurs direkte mot oss. Jeg hadde fri utsikt akterover fra ventilen mellom mottagerne og senderne og kvakk da jeg så rett inn i flyets cockpit der flygeren satt med maske som dekket hele ansiktet. Plutselig haglet kuler i vannet i rett linje fra flyet og mot vår akterende. Jeg skvatt og vet ikke hva jeg tenkte, men i stedet for å gjemme meg klatret jeg opp på skrivebordet og sto på knærne, mens jeg nysgjerrig klistret ansiktet mot ventilglasset for å se mest mulig. Hva var dette? Plutselig stanset skytingen, og flyet forsvant over monkey island over meg. Jeg hoppet ned fra skrivebordet og bort til luka inn til broa:

 «Så dere det?», ropte jeg inn til førstestyrmannen som halvt lå over kartbordet.

 «Hva da?», spurte han.

Senere fikk jeg vite at skytingen var et signal fra flyet om at vi måtte trekke oss vekk, fordi vi lå i veien for andre fly som angrep en av de egyptiske flyplassene i nærheten. Dette var det mest dramatiske i den uken vi lå fanget inne i Great Bitter Lake, men vi hørte senere at en fransk båt ble truffet av et av flyene, dog uten at noen ble skadet.

Etter hvert som dagene gikk, ble jeg trettere og trettere selv om alle på broa snakket til meg, enten ved å stikke innom eller gjennom luka fra kartrommet for å holde meg våken. Den andre dagen var den verste. Jeg hadde da vært våken i over tretti timer og befattet meg med alt mulig for å unngå å sovne. Kabaler og regnskaper var noen av midlene, men jeg sovnet stadig, og hodet mitt falt hver gang ned på bordet. Det var da maskinsjefen kom opp til meg som en reddende engel med en diger skiftenøkkel som han ba meg holde i hånden slik at den ble hengende over foten min.

«Hvis du sovner», sa han, «mister du skiftenøkkelen på foten din, og da kan jeg garantere at du våkner».

Han hadde rett, men foten smertet i mange døgn etter at vi hadde kommet ut fra kanalen.

Det skjedde jo morsomme ting også, morsomme sett fra min nittenårige og ansvarsløse synsvinkel.

Det ene var at losen fikk en melding fra kontoret sitt. Hans syvårige sønn hadde fått tak i familiefarens gevær med tilhørende patroner og forsvunnet ut på gaten for å skyte alle israelere han kunne finne. Familiemoren var fortvilet og ville ha sin mann hjem. Dermed måtte vi klare oss selv, mente losen som prioriterte familien fremfor oss. Hvordan det gikk, vet jeg ikke, men vi får tro at det ordnet seg. Selv i Port Said var det vel ikke vanlig at syvåringer løp rundt i gatene med et ladd gevær.

Maskinsjefen vår var ikke så mange år eldre enn meg og syntes akkurat som meg, at dette var utrolig spennende og ga mange fine motiver som måtte fotograferes. Mens antall fly var på det meste og antall bombebrak var på det travleste, løp han rundt på dekket og fotograferte. Da han raket opp for film, fikk han overta mitt og andres fotografiapparater og fortsatte. Flere uker senere, da han fikk fremkalt filmene, fikk vi oss mang en god latter. Nesten hundre bilder med blå himmel uten at et eneste fly var avbildet.

Det syvende eller åttende døgnet etter at vi hadde gått inn i kanalen, stakk vi ut sammen med noen andre båter, mens fjorten i nordgående konvoi, ble liggende igjen inne i Great Bitter Lake. De ble liggende der i åtte år og ble etter hvert kalt «The Yellow Fleet», fordi de etter som årene gikk, ble dekket av gul sand.

Så snart vi var i sjøen fikk jeg klarsignal om at jeg kunne legge meg, men den etterlengtede søvnen kom ikke, så jeg sto opp igjen og begynte å søke etter kallesignalet vårt hos forskjellige radiostasjoner. Jeg tenkte at da ville jeg vel bli trett, men plutselig ble hodet klart. Jeg registrerte kallesignalet vårt hos en egyptisk radiostasjon og besvarte oppkallingen. Det var et telegram fra FN som anmodet om assistanse. FN-folk med familier var på vei sydover langs kanalen i biler for å komme seg ut av faresonen. De ville prøve å komme seg ut i Rødehavet hvis de fant noen småbåter som kunne hjelpe, og vi ble anmodet om å snu for å gå inn mot land igjen for å plukke dem opp. Jeg gikk inn på broa og leverte telegrammet til skipper’n som leste det raskt gjennom:

«Ikke faen», utbrøt han, «vi stikker for dypt og kommer til å sette oss fast»

Han ba meg svare og forklare vår situasjon. Jeg så gjorde og fikk beskjed om at en mindre stykkgodsbåt allerede hadde svart ja til å hjelpe. Jeg rapporterte inn til broa, og plutselig var jeg dødstrett. Jeg la meg igjen og sov i nesten et helt døgn.

Noen uker senere fikk vi beskjed fra rederiet om at direktoratet for sjømenn hadde bestemt at vi skulle ha to hundre prosent krigsrisikotillegg. For meg betydde dette tre dagslønner per døgn pluss to hundre prosent, noe som utgjorde seksti tre dagslønner til sammen. To måneders lønn for den uken vi lå i Suezkanalen, var ikke dårlig.

Når vi seinere fikk beskjed om at vi skulle inn i krigssone, kan jeg ikke huske at noen reagerte negativt. Derimot ville alle vite prosentsatsen for krigsrisikotillegget. Mye penger og en dash spenning var som regel tiltrekkende.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s