En halv million mennesker gruer seg til jul + «Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig» (lørdag, 16. desember 2017)

Lørdag 16. desember 2017

 En halv million mennesker i Norge gruer seg til jul, hører jeg på nyhetene. En halv million. Ti prosent av befolkningen. Trekker vi ut de som ikke feirer jul og de som er altfor små til å tenke på noe annet enn mat, så blir prosenten mye høyere.

Har menneskene forandret seg eller har andelen med dårlig økonomi og andelen ensomme blitt større eller er det andre årsaker til at mange gruer seg? Uansett så er ikke dette hyggelig når vi ser på menneskene i hele landet vårt under ett.

Jeg har alltid tenkt at vi som bor i Norge er ganske like, uten de store forskjellene verken økonomisk eller statusmessig. Det er klart at dette har forandret seg noe, men ikke truende mye, trodde jeg. Det er faktisk viktig at vi ikke blir for forskjellig, for er det noe som skaper ufred, slik jeg forstår det, så er det forskjellene, hvis de blir for store.

 

Kapitel 51 – Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig

1966 – 1967.

Når jeg tenker tilbake på de første årene til sjøs, dukker alltid Mombasa opp som en av de vakreste byene, Mombasa i Kenya da inderne styrte handelen og engelskmennene drev farmene og var fornøyd med de avtalene de hadde gjort med Jomo Kenyatta og hans folk. Om bildene mine fra den tiden er riktig, spiller ingen rolle for meg. De gjør meg godt uansett.

Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig allerede første dagen jeg var i land. Jeg hadde nettopp lest en bok om Kenyatta og Mau-Mau-bevegelsen hans, da vi fikk vite at vi var «bound for Mombasa». Afrika, tenkte jeg, Afrika hadde jeg jo sett tidligere, og tankene mine sveipet innom vårt besøk i Tema i Ghana. Ingen spesielle gode forhåpninger om et hyggelig besøk.

Jeg tok feil, aldeles altfor mye feil.

Dette var i 1966 eller 1967, bare tre eller fire år etter at engelskmennene hadde gitt fra seg styringen til selvstyremyndighetene med Jomo Kenyatta som folkevalgt president. Det var noe ved denne mannen som fascinerte meg sterkt uten at jeg kunne sette fingeren på akkurat hvorfor. Uansett gjorde det jeg hadde lest, at jeg ikke dømte byen Mombasa nord og ned før jeg hadde vært i land.

De andre om bord hadde mye å gjøre den første dagen, så jeg gikk i land alene etter lunsj. Drosjene kjørte stadig langs kaiene i håp om å finne en eller annen potensiell passasjer, og jeg hadde kanskje flaks da han som ble min gode drosjesjåførvenn, dukket opp. Han slapp meg av i byens hovedgate, og før jeg satte beina på gaten, spurte han om jeg skulle på land senere på dagen, og hvis jeg ville, kunne han hente meg og vise meg litt rundt. Mannen virket svært åpen, og det tillitsvekkende smilet hans gjorde nok sitt til at jeg raskt takket ja.

Da jeg denne dagen sto alene i en av byens hovedgater, etter at han hadde sluppet meg av, og så de vakre husene som lå langs en bred gate som var omkranset av flotte grønne trær, var jeg fortapt. Det eneste som forstyrret bildet var de benløse tiggerne som kjørte langs fortauene på sine finerbrett med påmonterte småhjul. Dette hadde jeg ikke sett før, og jeg kan fortsatt se dem for meg når jeg lukker øynene, der de triller bortover fortauene mens de holder hendene ut med håndflatene opp i håp om å få et lite tilskudd til livets opphold.

Vi ble liggende i Mombasa et par uker, og dette ga meg store muligheter til å utforske byen sammen med drosjesjåførvennen min og søsteren hans som jeg ble kjent med den første kvelden. Hun var på min alder og smilte meg i senk med kritthvite tenner da vi ble presentert. Under det bredt smilende ansiktet så jeg en slank kropp dekket av en hvit bluse, hvitt foldeskjørt, hvite halvstrømper og sorte sko.

Dagene gikk unna som en røyk sammen med de to.

Det var henne og min drosjesjåførvenn som fikk reddet meg unna den eneste kvelden jeg ble utsatt for en som ikke likte hvite. Jeg husker ennå ropene i en mørklagt gang mellom baren der hun jobbet bak bardisken og gaten. «Hey whitey, hey whitey». Jeg så ikke hvem som ropte, men jeg så henne som kom stormende som en vind fra åpningen i bardisken mens hun ropte ut til broren som hadde holdeplass rett utenfor, og plutselig ble jeg revet ut av gangen av broren som dyttet meg inn i bilen sin og kjørte.

Vi hadde også et par dager med bilen hans ute i bushen der det i dag er nasjonalpark. Det er kanskje ikke tillatt nå, men dette var en periode da alt var i forandring etter at engelskmennene hadde gitt fra seg koloniherredømmet til Kenyatta som ble Kenyas første president i 1964.

Jomo Kenyatta var en stor helt for mange av oss som var opptatt av rettferdighet og likestilling. Han ledet Mau-Mau-bevegelsen, og til tross for at han var ansvarlig for at en del hvite, spesielt farmere, ble drept, var han åpen for at de samme farmerne fortsatt kunne drive farmene sine etter at landet ble selvstendig.

Hver ettermiddag kom min drosjesjåførvenn og hentet meg. Etter hvert spurte de andre om bord om jeg hadde tenkt å bli igjen i Mombasa. I så fall måtte de bestille ny gnist. Jeg må i mitt stille sinn erkjenne at jeg tenkte på mulighetene.

De neste gangene vi kom til Mombasa, stilte drosjesjåførvennen min opp på kaia og tutet på meg, og i et par år etterpå kom det faste brev med elefantfrimerker til rederiet for videresending til meg. Jeg fikk kommentarer til disse brevene i mange år etterpå. Det var enkelte på rederikontoret som syntes at det var temmelig eksotisk med private brev fra Kenya.

Den første dagen da vi ankom Mombasa startet litt spesielt. Vi kom inn en ettermiddag og ble anvist til å ligge på «reia». Mens vi lå der kom en av våre egne linjebåter inn med flagget på halv stang. Jeg tror det var Thorsriver som hadde Mombasa som fast anløpshavn. Skipperen oppdaget at flagget hang midtveis og trodde de hilste med det ved å heise dette opp og ned og hilste derfor tilbake på samme måte. Dette var selvfølgelig lite heldig når THORSRIVER hadde flagget på halv stang, fordi de hadde mistet en mann som hadde falt ned i lasterommet og omkommet.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s