Legekontroll med ny testing i dag tidlig. Legen var fornøyd, så da må jo jeg også være det.

«Neste kontroll kan du få utført hos fastlegen din om ett år», mente han, «og så går vi tilbake til de medisinene du brukte først».

Min historie.

Kapitel 52 – Tortilla med bønnestuing i Venezuela i 1967.

«Jeg vil ha Tortilla med bønnestuing slik jeg fikk den i Venezuela i 1967».

Dette var i 2004 nesten førti år etter. Vi sto utenfor en restaurant i Antigua i Guatemala. Inger Johanne, Isabelle, Sofia og jeg. Restauranten ble drevet av indianere, og de innvendige veggene var dekorert med revolusjonære bilder, blant annet et som fremstilte Che Guevara.

«At de tør», tenkte jeg.

Guatemalanske styrende organer var ikke akkurat kjent for å være spesielt opptatt av at alle skulle få si det de ville. Restauranten ble drevet av indianere, og de hadde blant annet tortilla med bønnestuing på menyen.

Den første gangen jeg fikk smaken på tortilla med bønnestuing, var i Venezuela i 1967. Det er kanskje derfor jeg husker Maracaibobukta så godt. Eller kanskje fordi det var så ekstremt varmt og fuktig? Eller kanskje fordi airconditionssystemet ombord gikk i stykker? Svetten rant i alle fall av hele meg og ned på regnskapsarkene, og blekket fløt utover, inntil maskinsjefen kom opp til meg med filler som jeg kunne surre rundt panne, hals og armer.

Vi lå inne i den lukkede Maracaibobukta, og aircondition-anlegget om bord hadde gitt opp. Jeg var travelt opptatt med regnskapene, fordi disse skulle sendes hjem før vi gikk ut igjen. Svetten rant fra ansikt og armer ned på regnskapsarkene, og dette gjorde at blekket løste seg opp og fløt utover papirene. Etter mange forsøk, kom chiefen opp med filler fra maskinrommet. Disse surret jeg rundt panne, hals og armer, og etter hvert kunne regnskapene leveres til skipperen uten alt for mye blekk-kluss.

«Blir du med, gnisten?»

Det tok ikke lang tid å bestemme seg. Varmere og fuktigere enn det vi hadde det om bord, kunne det ikke bli.

Når jeg nå ser på bilder fra Maracaibo by som er Venezuelas nest største, så forstår jeg at vi må ha ligget langt ute i bukta, for noen by kan jeg ikke huske.

Da vi kom i land med en taxibåt, ble vi møtt av en liten landsby uten restauranter eller andre etablissementer, men vi betalte for transport med en lokal taxi ut til noe som skulle være et dansested. Sjåføren kjørte med røyken i munnviken, alle vinduene åpne og armen hengende utenfor døra, alt mens han pratet som en foss. Veien var som en vanlig kjerrevei hjemme, og det var på denne turen jeg lærte hva bush var. Buskene var dobbelt så høye som bilen, slik at vi ikke så noe annet enn veien foran oss, så lenge den var rett, noe den absolutt ikke var.

Plutselig bråbremset sjåføren, rakte ut hånden, fikk betalt, smilte og forsvant i en støvsky. Foran oss så vi et oppbygget dansegulv med tak uten vegger. Gulvet var en halv meter over bakken, og en bred trapp som gikk langs hele siden av dansegulvet førte oss opp på høyde med dansejentene ved bardisken. De kom oss raskt i møte og musikken startet.

«Latinamerikanske rytmer», tenkte jeg, «sambarytmer».

Plutselig stanset musikken, og jentene forsvant tilbake til bardisken. Vi som hadde blitt forlatt midt ute på gulvet, så på hverandre.

«Det ser ut som om vi må betale for å få danse», sier en, og etter en liten prat med mannen bak bardisken, fikk vi vite at prisen var å betale for det jentene spiste og drakk, selvfølgelig til overpris.

Deretter ble det både dans, mat og drikke. Dansen var samba, drikken var lokalt øl og maten var tortilla med bønnestuing og paprika, den sterkeste paprikaen jeg hadde smakt. Jentene lo av våre tårevåte øyne og gispende pust, og vi spiste mer, drakk mer, danset mer og betalte mer.

Da vi var tilbake om bord, var det tortillaen jeg husket best, tortillaen med bønnestuingen, den sterke paprikaen og ølet, og det var den jeg ville ha da vi sto utenfor restauranten i Antigua i Guatemala nesten førti år senere sammen med familien min.