Mandag 27. november 2017

Den siste handleturen til San Fernando før vi reiser hjem, blir Inger Johanne alene om. Jeg blir sittende her på fjellbalkongen og pleie min forkjølelse slik at den kanskje er i retur før vi reiser i morgen tidlig. Dessuten skal hun til frisøren i CC Bellavista, noe som tar sin tid.

Gravingen fortsetter i området mellom carreteraen og autopistaen som vi har god utsikt til fra fjellbalkongen. Vi har blitt fortalt at det har med vannforsyningen å gjøre, noe som etter hvert har blitt et stadig større problem her på øya. For mange år siden dyrket de tomater her i sør, men nå er dette en utopi, for til tomatdyrking trenger de vann, og det er det lite av her i sør, så for å skaffe nok vann til turistene, fjerner de saltet fra sjøvannet før det pumpes inn i vannledningene.

Da jeg var femten år flyttet vi fra gården på Lensberg og inn i vårt nybygde hus ikke så langt fra der vi bodde da vi kom til Sem fra Nøtterøy syv år tidligere.

Min historie.

Kapitel 33 – Vi flytter, jeg begynner på realskolen og får problemer med tyskfaget.

Vi har flyttet fra gården og inn i vårt eget hus, det mor og far har fått bygget. Året er 1962. Jeg er femten år og har begynt på realskolen. Vi står rett foran den store reformen der linjedelt ungdomsskole skal overta etter mange år med realskole. Vår klasse er den siste realskoleklassen i Sem kommune, og det er stor mangel på skolelokaler og lærere.

Mattelæreren og norsklæreren kommer rett fra gymnaset, og tysklæreren har gått et sommerkurs i tysk. Kommunen har leid klasserom på en av barneskolene i kommunen, rett ved lærerskolen og nær Frodekollen der jeg noen år tidligere hoppet på ski.

Tysklæreren hadde alltid en linjal i hånden. Denne brukte hun til å gi oss et rapp over fingrene når vi ikke fulgte med. Mine fingre sto godt imot siden jeg var vant til fingervondt fra kassefabrikken.

Etter noen måneder var den nye skolen klar, og vi flyttet dit. Resultatene til juletentamen var akseptable, bortsett fra i tysk. Der viste klassen åtti prosent stryk. Dette medførte stor oppstandelse blant foreldrene. En av dem skrev i avisene, men ingen gjorde noe konkret. Sikkert på grunn av respekt for skoleøvrigheten.

En morgen før oppstilling utenfor skolen ble vår klasse enige om opprør. Dette var realskole, og vi var nødt til å ha gode karakterer for å komme videre til høyere skoler. En av foreldrene hadde igjen vært i avisspaltene, og vi brukte dette som begrunnelse for revolten.

Første time var en tysktime, og tysklæreren med sommerkurset i tysk, kom ut for å hente oss inn. Vi sto i geledd utenfor skolebygningen slik vi brukte å gjøre. Hun stilte seg opp foran oss, snudde seg mot inngangsdøren og marsjerte mot den med forventningen om at vi skulle følge etter, men vi marsjerte ikke etter. Da hun åpnet inngangsdøren, registrerte hun at hun var alene. Vanligvis var vi to meter bak. Hun kalte på oss, men vi sto. Vi hadde bestemt oss for å ikke si noe, bare stå stille. Til slutt gikk hun mot lærerfløyen og forsvant inn den døren. Etter en stund kom rektor ut og spurte oss om hva problemet var. Vi svarte i kor:” Åtti prosent stryk går ikke”. Han argumenterte, men vi hadde sagt vårt og var tause. Etter en stund gikk han tilbake til kontoret sitt, og etter ytterligere en god stund kom tysklæreren ut. Hun så ikke på oss, men gikk rett til bilen sin; en tysk Volkswagen boble. Vi så henne aldri igjen.

Rektor kom på nytt ut og ledet oss til klasserommet vårt. Denne timen hadde vi ham i tysk, men noen dager senere ankom vår nye tysklærer fra Drammen. Han var opprinnelig fra Tyskland og både snakket og oppførte seg som de tyske offiserene vi har sett i krigsfilmer. Vi fikk beskjed om hvordan vi skulle oppføre oss; ingen innvendinger eller unødvendige spørsmål. Et avvik betydde ut på gangen. To avvik resulterte i en dags utvisning. Tre avvik ga tre dagers utvisning. Maksimal innsats og støtteundervisning om kvelden ved de nærmeste barneskolene kom i tillegg. Programmet var tøft, men vi elsket det. Tysk ble blant våre favorittfag.