Søndag 26. november 2017

Astmaen har nå gått over til forkjølelse, omtrent som det jeg er vant med, men i år har dette skjedd kun en gang, mot normalt fire ganger og dyp bronkitt de vintrene vi var hjemme. Nå er det bare å håpe at dette går over før vi reiser hjem om to dager. Det er fortsatt varmt, sånn cirka tjuefem grader og vindstille. Ganske trykkende, mener Inger Johanne.

I morgen skal vi opp til San Fernando for å handle inn det vi trenger av mat i de seks ukene vi er hjemme. Dessuten skal Inger Johanne til frisøren i CC Bellavista der vi begge har begynt å klippe oss etter at peluquero Toni har sluttet og flyttet til la peninsula som kanarierne kaller fastlandet. La peninsula betyr for øvrig halvøya.

Forberedelsene til hjemreisen har allerede begynt. Sengene i gjesterommet er klare til gjestene som skal bo her etter jul, og den ene kofferten er nesten full med ting vi har kjøpt her nede for å ta med hjem. Det er alltid litt rart å bryte opp for å reise hjem til Vinter-Norge.

• «Inger Johanne, jeg har ingen vinterjakke, bare ulljakka som jeg reiste ned med!»

 Dette har skjedd før, at jeg har glemt å ta med ytterjakke når vi reiser ned på høsten, men det får stå sin prøve. Det har fungert greit før, så går det vel greit denne gangen også.

Dette var dagens småprat eller «smalltalk» som er så viktig når vi egentlig ikke har så mye vi skal ha sagt.

I «Min historie» er jeg ennå ikke eldre enn tretten år. Jeg minnes dette nesten som det var i går da jeg fikk min første ordentlige sommerjobb som jeg ble sparket fra to år seinere, fordi arbeidsplassen var registrert som fabrikk, og på slike arbeidsplasser måtte arbeidstakerne være over seksten år. Det ble ett års avbrudd mens jeg jobbet på et frilands gartneri i Stokke, før jeg kom tilbake til Glenne Trevarefabrikk.

Min historie.

Kapitel 32 – Kassefabrikken, Tulipaner fra Amsterdam og ferie i Helgeroa.

Jeg var tretten år da jeg begynte å føle at jeg ville klare meg selv. Det begynte å nærme seg sommer og skoleferie, og jeg hadde sikret meg sommerjobb på Glenne Trevarefabrikk sammen med flere andre ungdommer. I tillegg til å skjære materialer, laget fabrikken kasser for jordbruket, potetkasser, tomatkasser og mange andre typer i tillegg til minkbur. Dette siste husker jeg spesielt siden vi fikk ekstra godt betalt for å lage dette produktet. Dessuten skulle de alltid være klare innen kort tid, så det ble ofte nattarbeid og helgearbeid.

Jobben vår var å spikre disse kassene sammen; kasser som skulle brukes til grønnsaker, poteter og tomater. Arbeidsplassen var utendørs rett ved Jarlsberg Travbane, og de kveldene det var travløp hadde vi musikk til arbeidet fra høyttalerne på den andre siden av veien mot Melsomvik og Stokke. Tulipaner fra Amsterdam var gjengangeren, så den sitter godt festet i minneboksen min.

Vi ble betalt for hver kasse vi laget, og etter hvert som vi ble raskere, ble også lønnen bedre. Etter hvert meget god. Minussiden var istykkerhamrede fingre som verket i flere dager etter at de ble truffet, men far var god med tapetkniven. Han skar gjennom neglen og ned i fingeren slik at blodet kom ut. Dermed kunne jeg selv klemme på neglen og regulere tømmingen.

Når jeg nå hadde skaffet meg jobb, måtte jeg også planlegge ferien. En av kameratene mine hadde tante og onkel som hadde et stort landsted i Helgeroa, og dit kunne vi få lov til å reise, men siden vi bare var tretten år gamle, måtte vi bo innenfor gjerdet på eiendommen. Vi hadde telt og skulle «telte» på egen hånd. Sjefen min ga meg ferie den aktuelle uken, og jeg fikk kostpenger av mor og far.

Den første feriedagen om morgenen satte vi oss på syklene våre, tre kamerater, og tråkket i vei, og sent på ettermiddagen var vi framme i Helgeroa.  Da hadde vi syklet nær seks mil. Dette var første gangen vi skulle styre oss selv i en hel uke selv om vi ble lett kontrollert av tanta til kamerat Svein Jacob.

De fire påfølgende somrene skulle vi komme til å feriere samme sted, og etter hvert fikk vi lov til å ligge utenfor gjerdet. Dermed forsvant også all kontroll, og vi fikk utprøvd vår egen kontroll, noe jeg kanskje forteller om i et seinere kapitel.