Søndag 14.juni 2026

I går gikk avreisen med tog fra Sandefjord til Lysaker og Unity Arena på ettermiddagen. Vi var ganske usikre på veien fra Lysaker Stasjon til konsertarenaen, men det løste seg ganske fort. Det var bare å følge anvisning og menneskene som skulle samme vei.

• «Skal du til konserten?»

Det var i hvert fall tre personer som jeg spurte om det samme, og dermed havnet vi raskt inn i en buss. Men så var det Ruter da. Jeg hadde lagt inn Ruter-appen som selvfølgelig ikke fungerte.

• «For gammel versjon», leste jeg på skjermen.

Men vi var allerede om bord i bussen, og da var det lite vi kunne gjøre. Og etter noe minutter var vi framme og sa takk for oss. Sånn ut i været.

• «Dette ble ikke dyrt», sa vi til hverandre. For ingen hadde Ruter-appen klar. Ingen av dem vi sto sammen med.

Foran oss lå Unity Arena, den store hallen der det var veiarbeid som pågikk, så vi måtte følge en smal sti rundt hele bygget for å komme fram til inngangene.

Konserten skulle begynne halv åtte og klokka var sånn omtrent seks, så vi ble tuslende rundt. To food-trucker solgte mat. Vafler fra den ene og gyros fra den andre. Kiosk som solgte drikke, fant vi også. Tre hundre kroner for to plastglass med hvitvin. Men ingen steder å sitte. Akkurat dette er for dårlig.

• «Det er billigere på ferja», sa en dame fra Sandefjord. Vi ble raskt kjent med henne og en venn av henne. Hun var også venn av Fred Rønning som var den som fortalte meg om André Rieu for flere år siden. Han var tydeligvis ihuga tilhenger av orkesterlederen som har store konserter i Maastricht i Nederland, der han også bor. Og Sandefjordinger finner hverandre uansett hvor vi er.

Etter å ha fortært vinen og lagt plastglassene som kostet tjuefem kroner per stykk, i veska mi, stilte vi oss i køen til port nummer ti. Det var det som var vår port, hadde jeg lest på eposten fra Unity Arena. E-posten som informerte oss om reglene for å komme inn i hallen. Ikke paraply og ikke mer en ei lita veske, leste vi i eposten. Disse ble inndratt og utlevert utenfor hallen etter forestillingen.

Klokka halv åtte var vi godt plassert inne på rad sytten oppe under taket. Stolene var ikke for de store rumper og heller ikke behagelige. Hard plast er ikke spesielt godt å sitte på i tre timer.

Så startet konserten og showet, for det er det André Rieu står for. Med innmarsj av alle medvirkende. Dresskledde menn og damer med flotte og fargerike kjoler. Et eksplosivt og fargerikt show med musikkperler som alle ble introdusert av orkesterlederen. Det er jo dette som gjør det hele til et show. Han har holdt på med dette i førti år, fikk vi høre, mens han la til at han satset videre for nye førti år. Og alle klappet.

Etter en god time stanset musikken, og utøverne forsvant. Uten kommentar. Pause, forsto vi. Noen yngre klatret ned fra våre bratte hyller, men de fleste ble sittende eller stående for å få følelsen tilbake til skinkene våre.

Tjue minutter seinere var alle tilbake på scenen, og showet var på nytt i gang. Etter en god time, forsto vi at alt var over, men publikummet ropte på mer og André Rieu viste med armene at han ga seg, og dermed var de i gang igjen. Det samme gjentok seg fire eller fem ganger før han endelig takket for seg. Showet var over. Alle virket fornøyd. Ikke bare litt, men veldig fornøyd. Så også vi.

Gulvet foran scenen begynte å tømmes. Alle skulle ut gjennom portene. Vi som satt oppe på hyllene våre, måtte bare se på og vente til det ble vår tur. Men det gikk allikevel greit. De er flinke, de som styrte det hele.

Og så var vi endelig ute. Vi skulle tilbake til Lysaker jernbanestasjon. Jeg tok telefonen til hjelp og fulgte veiledningen fra gps’en. Inntil vi måtte begynne å spørre. Etter å ha spurt to tre mennesker, var det plutselig noen som skulle samme veien. De brukte mobiltelefonens gps, de også, og da var det bare å følge på langs gang- og sykkelstier. Alt inntil vi, tjue minutter seinere, sto i Lysaker stasjons ventehall. Klokka var noe over elleve, og det var en halv time til siste tog fra Oslo til Sandefjord. Og der var også de samme sandefjordingene som vi snakket med ved ankomst til Lysaker.

Toget var fullt av mennesker. Mest ungdom. Hvorfor? To unge jenter vinket på oss og viste oss vei til to ledige seter ved siden av en ung mor med tre unge jenter, en datter, en niese og en klassevenninne av jentene.

• «VG-lista», sa moren som en forklaring til alle ungdommene. «VG-lista som én gang i året arrangeres på Sjøsiden av Rådhuset».

Klokka var nærmere ett da vi ankom Sandefjord Stasjon, takket moren for praten, mens de unge sov eller nesten sov. De skulle videre til Porsgrunn. I morgen er det søndag, sa hun, så det går greit.

Så sto vi på perrongen sammen med venneparet fra Sandefjord. Han skulle til Furustad og hun skulle gå sammen med oss. Hun til Frogner Terrasse og vi hjem. Klokka halv tre var vi hjemme. Et lite glass rødvin og så søvn.