Kino, bøker og en traktortur med kokte poteter (mandag, 20. november 2017)

I kveld går kursen til Meloneras til den utendørs kinoen i etasjen over butikksenteret ut mot veien og bussholdeplassen. Der skal vi se «Snømannen» som har fått dårlig kritikk, etter det jeg har lest, men en film som alle skal se.

Jentene er ute og handler, mens Svein sitter og nyter en thriller av den danske forfatteren Jussi Adler-Olsen, en forfatter jeg liker svært godt.

Jeg for min del, er i gang med en av de siste bøkene i Kurt Wallander-serien, boken der Wallander begynner å merke signaler på demens. Jeg mener å ha lest at Henning Mankell var svært engstelig for å bli rammet av Alzheimer, og dette skinner igjennom i denne boken.

I går skrev jeg at jeg hadde tenkt å ta en lengre tur til San Agustin, og det gjorde jeg. Det ble en tur med joggesko opp til to av toppene, den siste ble jeg bedt om å gå ned fra, men jeg blir litt trassen når noen ber meg om å ikke gå der det er en åpen vei, så jeg bare fortsatte helt opp til skolesenteret Colegio Arena Sur, der det er en kjempeutsikt over Playa del Inglés.

Dette var vel omtrent det som har skjedd de siste tjuefire timene og litt om det som skal skje i dag.

Resten av dagens innlegg handler om en traktortur med kokte poteter.

 

Min historie.

Kapitel 26 – En traktortur med kokte poteter for nesten seksti år siden.

Jeg begynte etter hvert å bli dreven om det så gjaldt dyrkede produkter, dyra på gården eller maskinene. 

«Tar du den ene, så klarer du sikkert den andre», var nok det bonden tenkte.

En dag kom han inn på kjøkkenet vårt og spurte om jeg hadde lyst til å være med til Revetal for å koke poteter til grisefôr. Mor svarte at det var greit, og dagen etter var jeg klar for den lange turen med traktoren. Vi fyller opp tilhengeren med de rå tredjeklasses potetene som var avsatt til grisene og startet på turen.

Jeg hadde fått lov til å ta med meg en kamerat, og vi satt begge på tepper som vi hadde lagt over de harde potetene på tilhengeren. Bonden kjørte. Jeg visste at han var svak for det «sterke», som de voksne brukte å si, og vi så at han satt med en flaske på fanget. Vi to guttene hadde med oss vann og salt. Saltet skulle vi bruke på potetene som vi skulle spise når vi kjørte hjemover med de nykokte potetene som var så små og kjempegode. Men først skulle vi altså opp til potetkokeriet.

Det var et godt stykke å kjøre. Vi to guttene satt og pratet, mens bonden ble blidere og blidere av sitt fluidum. Selv om traktoren vinglet litt i veien var det ikke spesielt farlig siden farten var lav, og det var så godt som ingen trafikk.

Etter en god stund var vi framme, og potetene ble overført fra tilhengeren til kokeriet. Etter en stund kom de ferdigkokte potetene ut av en tut og tilbake i tilhengeren, og snart var vi på veien hjemover igjen.

Etter en stund spurte bonden om jeg kunne overta kjøringen. Han la seg for å sove på pleddet på de kokte potetene, og jeg kjørte, mens kameraten min satte seg på skjermen over bakhjulet.

Ved melkerampen før vi kjørte opp mot gården, ba han meg stanse, slik at han kunne overta kjøringen igjen, og derfor var det bare vi tre som visste at det var meg som kjørte nesten hele veien hjemover fra Revetal, og jeg var fortsatt bare tretten år.

Jeg har mange ganger tenkt over hva mor og far mente om all denne kjøringen, men dette temaet unngikk vi alltid å snakke om hjemme.

I det hele tatt er det mange ting vi gjorde i sekstiårene, ting som i dag ville vært ulovlig, kanskje også den gangen, men vi bodde jo på landet, og der var reglene litt annerledes.

En gang spurte jeg far: «Husker du at jeg fikk låne salonggeværet for å skyte på blink i skauen?»

Far bare så på meg og svarte: «Fikk du det?»

Jeg husker også at de store guttene lekte med salonggevær og skjøt på hverandre med det de kalte griseskudd. Guttene var tre eller fire år eldre enn meg, og en dag gikk dette svært galt. Blant patronene lå en longrifle-patron, og den ene av dem døde. Dette ble kalt ulykke og de voksne sa «stakkars gutt» om ham som skjøt.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s