Som jeg fortalte i går, skulle vi til Meloneras i går kveld, til kinoen Moonlight Cinema, en utendørs kino som viser film for turister. Altså er alle filmer på engelsk, fordi de fleste turistene her nede forstår engelsk best, men av hensyn til kanarierne er filmene tekstet på spansk, noe som er svært viktig siden vi er på spansk territorium.

Filmen vi så var «The Snowman» eller «Snømannen» som Jo Nesbø har titulert boken. Alle tre, da uten meg, var halvfornøyd med filmen, men fornøyd med opplevelsen rundt det å nyte en film med en flaske cava, deretter en pizza hver, så en valgfri dessert ut fra menyen og til slutt som en overraskelse, en munnfull is innpakket i sjokolade. Cavaen var nesten drukket opp da filmen var slutt, så serveringen holdt under hele filmen.

Vi forlot stedet godt magefornøyd og tok bussen hjem, mens terningkastet ble diskutert. Jeg tror det havnet på sånn cirka fire prikker hos oss, og den vurderingen kunne jeg også være med på.

I dag er det siste hele dagen for Elsie og Svein her nede, de reiser i morgen, og vi reiser om en uke. Da blir vi hjemme i halvannen måned før vi returnerer hit ned igjen.

Akkurat nå sitter jeg her på fjellbalkongen med laptop’en på fanget og skriver, mens jentene er på Lidl og Svein sitter med boken sin, en bok han har hentet fra de rikholdige bokhyllene våre. Jeg har sagt at han kan ta den med hjem, fordi jeg har lest den, Inger Johanne kommer ikke til å lese den og om noen måneder havner resten av bøkene i bokhyllene på den skandinaviske klubben.

Min historie.

Kapitel 27 – Det viktigste er å delta, sa far.

Det var ikke bare jobbing, mens vi bodde på Lensberg hos Johan og Gunhild. Det var også plass til fritidsaktiviteter, selv om jobbingen også var sterkt lystbetont.

Skiene var i bruk så snart vi hadde snø, og hadde vi ikke snø, hadde vi is på Tønsberg Stadion. Hadde vi ingen av disse, var skogen veldig nær, og bak skogen hadde vi skytebanen der vi både fikk lønn for å være anvisere og gratis skyteundervisning som takk.

Vi kameratene ville bli som Harald Grønningen på langrennsski og trente beinhardt i låven hos Svein Jacob der vi løp i høyet. Harald Grønningen trente ved å dra tømmerstokker etter seg etter lange arbeidsøkter i skauen, mens vi altså løp i høyet, noe som ikke var spesielt gunstig for en pollenallergiker som meg, men skulle jeg bli til noe, fulgte jeg anvisningene til Svein Jacob. Dessuten var det der vi fikk lov til å løpe i høyet.

Jeg løp som de andre, mens snørr og tårer rant. Hele høsten drev vi denne treningstorturen, mens vi ventet på snøen. Det ble november og desember, og vi løp fortsatt. Januar kom og stadig ventet vi på snøen, men ingen snø kom. Februar var iskald, men snøen uteble. I mars ble det lysere, og vi begynte å gi opp våre ambisjoner, og i april bestemte vi oss for at andre fikk ta ansvaret for langrennsaktiviteten på Sem.

Året etter bestemte jeg meg for å satse på å bli skihopper og fikk hoppski til jul. Ragnar på nabogården var ivrig skihopper, og jeg var hos ham for å få hjelp til å legge på hopplakk. Helmut Recknagel var den store helten for meg. Hver uke kjørte far meg inn til Frodekollen i Tønsberg der det ble arrangert hopprenn. Bakken hadde trestillas som var høyt over bakken, altfor høyt for meg som absolutt ikke likte høyder, men jeg måtte jo bli med siden jeg hadde fått hoppski til jul.

Hver gang jeg kom til toppen, lukket jeg øynene og åpnet dem ikke før jeg fikk klarsignal, og så raskt som mulig satte jeg utfor. Dermed ble de mentale forberedelsene så som så og resultatene likeså.

Etter sesongen var jeg fast bestemt på at jeg ikke egnet meg for denne aktiviteten. Så skøyter ble det neste. Jeg fikk skøyter fra Trondheim. Der drev tante Lisa og onkel Gunnar stansefabrikk hvor de produserte Ballangrudskøytene. Far ordnet anskaffelsen og meldte meg inn i Tønsberg Turns skøytegruppe. De arrangerte poengløp på Tønsberg Stadion hver onsdag så sant det var is. Jeg deltok. Far mente at det viktigste var å delta, og jeg fylte opp deltagerlisten. Erik «Bakern» var god og ett år yngre enn meg. Da vinteren var over, var også min tid som skøyteløper over.

Nabosønnen gikk på danseskolen, og mor mente at enhver ung herremann burde lære å danse. Hun var selv veldig glad i denne aktiviteten, så det ble innmelding i Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole, og jeg fant meg fort til rette på parketten. Her fant jeg også stor interesse for damer og fikk raskt en fast dansepartner. Til det første ballet hadde hun hvit kjole, og jeg hadde hvite hansker for å unngå svetteavtrykk på kjolen hennes. Ballene var på Klubben Selskapslokaler. Denne aktiviteten likte jeg godt. Jeg tror dette hadde med min interesse for det svake kjønn å gjøre.

Bryting var også noe jeg gjerne ville prøve. Jeg meldte meg inn i Tønsbergkameratene og trente i kjelleren på Slottsfjellskolen i Tønsberg. Dette var også en av de aktivitetene der jeg stort sett bare «deltok».

Far mente, som jeg tidligere har fortalt, at det viktigste var å delta, men på den andre siden av gangen trente bokserne, og jeg lurte meg etter hvert over dit. Ronald Larsen var den store helten i Tønsberg. Han var god, og jeg ville bli like god. Slik gikk det ikke. En gang måtte jeg ha med meg boksehanskene hjem; dem jeg lånte av bokseklubben. Mor fant dem og ga sterkt uttrykk for at hun ikke likte denne aktiviteten, og hanskene havnet i ovnen mens jeg så på, og kanskje det var like greit siden treneren flere ganger hadde sagt at jeg hadde «glasshake».

«Du blir jo svimmel, Terje, bare du ser en boksehanske», var hans standarduttrykk.

«Det er viktig å prøve», sa far, «da vet du hva det er».

Han var opptatt av at det var viktig å delta, så jeg fortsatte i turnforeningen og 4H.

Neste gang forteller jeg om den fantastiske farkosten «Flatbonningen» som jeg laget på sløyden.