Det er så mye man kan gjøre her nede på øyene vest for Afrika, øyene som har et navn som begynner på can etter de store hundene som levde her i tidligere tider. Da betyr vel dette at de største hundene bodde på Gran Canaria, et navn som kan ha kommet fra Stor Hund. Eller hvem vet?

Etter det jeg har lest og blitt fortalt var gauchoene, de opprinnelige beboerne, ikke et skrivende eller fortellende folk, heller ikke sjøfarende, så hvordan kunne da dette folket spre seg over alle øyene. Eller gjorde de det? Og hvordan kan vi vite om deres historie siden de verken var skrivende eller fortellende? Noe å tenke på? Mange mener at de vet, men gjør de egentlig det?

Bare noen tanker sånn på formiddagen her på fjellbalkongen i fjerde etasje i Apartamentos Danubio.

I går kveld var vi i alle fall på en westernrestaurant her i Playa del Inglés sammen med våre venner Elsie og Svein og spiste kjøtt slik kuguttene fra det ville vesten sikkert gjorde ved siden av bønner og bacon. Et absolutt herlig måltid.

Vil du ha et stille og rolig måltid velger du ikke denne restauranten under Hotel Maritim Playa der servitørene ikke går, men løper mellom bordene for å få effektuert bestillingene fra de mange tett sittende gjestene, men vil du derimot sitte og betrakte andre gjesters gjøren og laden og nyte dette å være sammen med mange, ja, da er dette stedet for deg.

I dag har vi ingen bestemte planer, men noen av oss skal sikkert på playaen eller til bassenget, mens jeg tar nok en god vandretur i retning av San Augustin eller sågar enda lenger.

Resten av dette innlegget dreier seg mest om fjøsstell vinterstid for mer enn femti år siden.

Ha en fin dag der du er.

Min historie.

Fjøsstellet vinterstid.

Slik var det også for meg. Fjøsstellet om morgenen var enkelt og en selvfølge de helgene vi hadde ansvaret. Da var det far som styrte, så jeg gjorde det han sa jeg skulle. Klokken fem søndag morgen vekket han meg. Lørdag var skoledag, så da slapp jeg. Jeg følte aldri den store lysten, men far var alltid meget bestemt. Dessuten var det den eneste måten å få ukepenger på. En krone var lønnen for de to til tre timene jobben tok. En kinobillett kostet syttifem øre, så jeg var ganske fornøyd med betalingen.

Det jeg husker best var vintrene. Disse var alltid veldig kalde da jeg var barn, og huset var heller ikke spesielt varmt om morgenen før mor hadde fyrt opp i vedovnene, så det var ikke spesielt fristende å stå opp, men plikt er plikt, sa far, så det var bare å sette i gang.

Fjøsklærne kom på i full fart, og jeg løp på knitrende snø ned til fjøset der det var lunt og varmt. Denne varmen er kanskje årsaken til at jeg senere alltid har likt fjøslukt. Jeg minnes flukten fra kulda ute og inn i varmen, der jobbene sto i kø.

Først måke møkka fra kuene ned i møkkarenna, så løfte vekk sementlokkene ned til gjødselkjelleren og så måke møkka ned i åpningene. Hele tiden måtte jeg passe på ikke å skli sånn at jeg risikerte å falle ned i gjødselkjelleren sammen med møkka. Støvlene var jo alltid glatte av både møkk og silo så lenge jeg holdt på med denne jobben.

Far fortalte om en bonde han kjente som hadde sklidd og havnet nede i gjødselkjelleren der lufta var dødsens giftig. Det gikk bra, fortalte far, men han var bare en hårsbredd fra å dø der nede.

Så var det å strø med sagmugg i båsene. Første delen av jobben var da ferdig og det var mye triveligere når det var rent rundt oss.

Jeg husker at morfar som kom fra Island, fortalte at fjøsene der oppe var så rene at de spiste måltidene sine der. Det han ikke fortalte, var at vertskapet spiste i hovedhuset, mens fosterbarna som han var en av, spiste i fjøset og bodde over stallen. Kanskje jeg forteller mer om morfar en annen gang. Historien om ham er mye mer interessant enn denne om meg.

Så rent var det nok ikke hos oss, men rent nok til at det var trivelig å jobbe der.

Etter rengjøringen gjorde vi to ting samtidig. Far satte i gang melkingen, mens jeg hentet fôr fra siloen. Dette var høy som var tilsatt maursyre og var vått, tungt og luktet spesielt. Jeg fylte trillebåra med silofôr og trillet dette bort til den første kua som rautet, stakk hodet fram og luktet tilfreds når hun skjønte at nå var det mat å få. På toppen av dette våte fôret fikk hun en boks med kraftfôr. Jeg klødde henne litt på pannen, og dette likte hun svært godt. Så fortsatte jeg med resten av kuene. Det var fjorten stykker, så det ble mange turer fram og tilbake med trillebåra.

Neste gang forteller jeg om da vi kjørte til Revetal for å koke poteter til grisefór.