Her graver de uten at vi skjønner hvorfor (torsdag, 16. november 2017)

Her graver de uten at vi skjønner hvorfor.

Vi har fått en ny og flott dag her sør på Gran Canaria, men bronkiene mine sliter fortsatt. Kanskje dette er noe jeg må innfinne meg med uansett hvor vi oppholder oss, eller kanskje lungelegen kommer med et eller annet nytt som hjelper når jeg har time i desember.

Vi har fortsatt besøk av Elsie og Svein, noe som er svært så trivelig, og i dag skal i alle fall de ned på playaen, mens jeg sannsynligvis tar meg en hurtigtur til Faro de Maspalomas langs playaen.

Langs carreteraen jobbes det aktivt med graving, noe som skaper stor nysgjerrighet hos oss som ser dette fra fjellbalkongen hver dag.

«Hva graver de for?», spør vi hverandre uten å få svar, så nå har jeg bestemt meg for å spørre i resepsjonen, men hva heter GRAVING på spansk? Jeg graver heter cavando, så jeg prøver meg med porque estan cavandando al largo de carretera, tenker jeg, så da er det bare å huske dette da. Hm!

I morgen skal vi til Puerto Rico der våre gjester ikke har vært tidligere. Vi bruker nok buss siden gjestene har seilt med «the glass bottom boats» tidligere.

Andre planer har vi ikke, men det har kanskje du?

Jeg ønsker deg i alle fall en flott torsdag.

Kanskje jeg skriver noe mer i morgen, men nå forteller jeg i alle fall om da jeg som tolvåring startet som purredyrker. (Det ble med det ene året).

 

Min historie.

«Purredyrkeren».

Jeg ble medlem av 4H da vi bodde i Ramnes, og det var naturlig at jeg fortsatte medlemskapet etter at vi flyttet til Sem. Jeg mener å huske at 4H i Ramnes het Meitemarken, mens navnet på Sem var Beveren.

Far foreslo at jeg burde gjøre et skikkelig krafttak når jeg nå hadde mulighet til det, så jeg leide ett mål jord av gården, ett mål ned mot elva der jorda var godt egnet til grønnsaksdyrking. Så kjøpte jeg purreplanter som jeg plantet på hele arealet. Kanskje jeg ikke var helt oppmerksom på hvor mye arbeid som måtte nedlegges i luking, vanning og stell, men jeg lærte dette fort, og mye av sommerferien gikk med til denne jobben.

Plantene vokste gjennom sommeren, jeg stelte dem etter alle kunstens regler, og en dag var tiden inne for å høste og selge dem.

«Du kan jordslå dem og selge dem nærmere jul», sa far. «Da får du en mye bedre pris».

Så snakket han med Johan, bonden, og jeg fikk leie et kjellerrom under vognskjulet, der jeg skulle jordslå de flotte purrene mine. Først hentet jeg jord fra et sandholdig jordstykke som var lite brukt. Denne sandjorda helte jeg ned i lukeåpningen til kjellerrommet og brukte ei skuffe til å legge jorda opp mot den ene veggen.

Så begynte jeg innhøstingen og hentet purrene med bilen til far selv om jeg ikke var eldre enn tolv år. Sånt var ganske vanlig på gårdene på femtitallet. Det var ingen som brydde seg med at vi unge kjørte traktor og bil på jordene og gårdsveiene.

Deretter flyttet jeg plantene ned i kjellerrommet, der jeg la dem forsiktig opp mot den skrå jordkanten før jeg fylte på med mere jord og fortsatte med neste rekke. Slik fortsatte jeg til alle purrene var godt isolert fra hverandre og beskyttet fra eventuell kulde. Til slutt la jeg lukelokket over hullet til kjelleren og håpet på det beste, for dette hadde jeg ikke hørt om før.

Dette var i august eller september, og innen november måned kom, hadde jeg gjort avtale med Gartnerhallen som ville kjøpe alle purrene mine til den prisen som gjaldt da, en veldig mye høyere pris enn om jeg hadde levert dem direkte etter innhøstingen.

Da begynte den siste delen av jobben. Jeg hentet alle purrene opp fra kjelleren, og far kjørte dem inn til Gartnerhallen for en pris som vi hadde blitt enige om, for slik var det når vi skulle utføre en slik oppgave i 4H. Planleggingen og regnskapene måtte være reelle, ellers ville ikke oppgaven bli godkjent. Jorda måtte til slutt ut av kjelleren, så jeg fylte striesekker og halte sekkene opp fra kjelleren og trillet alt tilbake til der jeg hadde hentet jorda fra.

Kort etter var det høstmøte i foreningen der vi skulle vise hva vi hadde gjort gjennom halvåret. Vi som hadde dyrket et eller annet, stilte ut produktene våre, og regnskapene ble lagt fram sammen med planleggingsboken, og jeg var svært fornøyd da jeg fikk førstepremie for flotte produkter, godt gjennomført regnskap og planlegging.

Neste gang forteller jeg om hvordan jeg lærte å kjøre traktor og lastebil som tolvåring.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

2 svar til Her graver de uten at vi skjønner hvorfor (torsdag, 16. november 2017)

  1. Ivar Fitje sier:

    Artig purrehistorie!! Jeg er imponert over hvor enorm god husk du har for ting som skjedde i din barndom. Jeg kunne nok også putte noen historier ned, men ville normalt ikke være i stand til å feste dem til rette år og alder. Hvordan greier du det?

    Og om gravingen bør du korte hovedordet litt til CAVANDO!

    Ivar

    Sent from my iPad

    >

    • Tusen takk for glosen. Ang hukommelse så har det kanskje noe med flyttingen å gjøre, men start gjerne med tidligste du husker og så kan det hende at ting dukker opp etterhvert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s