Øya vår mangler vann (fredag, 17. november 2017)

Fredag 17. november 2017

Nå vet vi hvorfor de graver langs motorveien.

Øya mangler vann og derfor må de tilrettelegge for tilførsel av mer vann. Derfor graves det for å sikre tilførsel til de stedene som trenger mer.

I dag var det demonstrasjon mot dette prosjektet i gata rett nedenfor oss da vi kom hjem etter dagens tur til Puerto Rico og Amadores, forøvrig en hyggelig tur med våre venner fra Moss.

 

Min historie.

 På gården hos Johan og Gunhild på Lensberg måtte vi jo gjøre det vi fikk beskjed om, og dermed lærte vi.

 Det var flere kjøretøy på gården enn fars lille svarte Standard 8 som jeg lånte til å frakte purre fra jordet og opp til gården. De andre var traktorene, den lille Gråtassen og den røde litt større Massey Ferguson. I tillegg var gården utstyrt med en halvstor lastebil med lang nese og et digert ratt. Johan forventet at jeg skulle handtere disse kjøretøyene akkurat som de voksne, enda jeg var bare tolv eller tretten år. Dette gikk ikke alltid veldig bra.

En dag fikk jeg beskjed om å kjøre melkespannene ned til melkerampen, der de ble hentet av bilen fra meieriet. Johan var litt glad i det sterke og følte seg ikke i stand til å gjøre dette selv. Han hadde flaskene sine stående forskjellige steder i uthusene, blant annet i melkebua der vi silte melka før vi hadde den opp i spannene. Jeg hadde hjulpet ham med å få melkespannene opp på lasteplanet på bilen som sto helt inntil bua, og nå syntes han dette var nok arbeid for seg selv.

 «Kjør melka ned til rampa, Terje, dette ordner du greit. Giret er det samme som på traktoren», sa han idet han gikk opp til huset for å hvile seg.  Jeg prøvde å forklare at jeg hadde problemer med å se ut av frontruta siden jeg var så liten, men han hadde allerede gått, så jeg skjønte at jeg måtte greie dette alene. Jeg hadde ikke så god tid heller før meieribilen skulle komme.

Jeg satte meg inn bak rattet. Nøkkelen sto alltid i, så det var bare å vri den om og trykke inn startknappen for å starte motoren. Jeg fant ut at hvis jeg satte meg ytterst på setekanten, klarte jeg å nå fram til pedalene, og når jeg samtidig holdt meg fast i rattet, kunne jeg se ut av frontvinduet mellom ratteikene. Nå var det bare å trykke på startknappen. Jeg husker at jeg trakk pusten dypt. Dette hadde jeg aldri gjort før. Jeg kjente at clutchen var glatt mot støvlene mine, men jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå, og lente meg fram mot rattet for å se ut. Jeg så veien som gikk til høyre og ned den lille gårdsbakken før den munnet ut i veien som gikk forbi gården. Der skulle jeg svinge mot venstre og kjøre den korte biten ned til hovedveien der melkerampen sto i krysset.

Nå skulle det skje.

Det var første gangen jeg kjørte lastebilen, men jeg hadde jo kjørt både fars lille svarte Standard 8 og den lille grå traktoren. Allikevel – denne bilen var mye større, men Johan sa jo at dette ville jeg klare. Jeg så på den svarte startknappen, la fingeren forsiktig på den og trykket. Motoren startet. Dette gikk jo fint. En liten stund. Plutselig gled støvelen som jeg hadde godt plantet på clutchen, og bilen gjorde et byks. Ikke forover som jeg forventet, men rett bakover. Det smalt bak meg. Jeg hørte et splintrende brak og skjønte at jeg hadde rygget rett inn i låven. Giret! Det hadde jeg jo helt glemt. Det måtte ha stått i revers. Jeg ville ikke ut for å se, men trykket på nytt clutchen inn, flyttet giret i første, akkurat som på traktoren, trykket på nytt på startknappen siden motoren hadde stoppet. Den startet igjen, og jammen gikk det fremover. Litt humpete siden foten skalv på gassen, men det gikk. Ned bakken til første krysset. Inn med clutchen og bremsen. Så dreide jeg det store rattet mot venstre og kjørte ned til melkerampen akkurat som jeg aldri hadde gjort noe annet. Jeg så rampen og utførte samme operasjonen en gang til. Inn med clutchen og bremsen, giret i fri og på med håndbrekket.  Ut av bilen og opp på lasteplanet som jeg hadde klart å få kloss i melkerampen. Jeg hadde kjent så vidt dunket da sidelemmen traff.

Melkespannene var tunge, men jeg klarte å vrikke dem opp på melkerampen. Nå var jobben nesten utført slik som vi pleide å gjøre når far og jeg hadde ansvaret for fjøsstellet. Det som sto igjen var å kjøre bilen tilbake, men nå var jeg jo en dreven lastebilsjåfør.

Clutch, brems, av med håndbrekket, svinge ut på hovedveien, stoppe på nytt. Clutch, brems, giret i revers, rygge litt slik at jeg kunne svinge bilen inn på veien tilbake til gården igjen. Denne gangen kjørte jeg inn til melkebua og parkerte med fronten mot veggen som ikke lenger var hel og fin. De røde veggplankene var brukket innover og det hvite i plankene syntes godt. Nå var det bare én jobb igjen. Jeg måtte fortelle Johan om det som hadde skjedd, men det behøvde jeg ikke. Han sto rett utenfor bua der vi silte melka og så på den istykkerkjørte veggen. Heldigvis var han i godt lune og flirte: «Bra jobb, Terje. Veggplankene ordner vi seinere».

Jeg fortalte ingen ting til mor om det som hadde skjedd. Far var som vanlig ute hos klienter.  Jeg tenkte at Johan ville fortelle dem dette senere, og da ville jeg slippe å forklare, men han var skvær, han Johan, så det ble aldri mer nevnt, men det ble mye mer lastebilkjøring etter hvert, spesielt til sommerfjøset. Jeg husker at mor spurte meg om når jeg hadde lært å kjøre lastebilen, og jeg tror jeg svarte at jeg måtte jo gjøre det jeg fikk beskjed om.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s