Om kuguttene på Lensberg (tirsdag, 14. november 2017)

Tirsdag 14. november 2017

Om fem dager skal husleia betales. Tolv hundre euro for to måneder fremover. Da har vi betalt fram til nittende januar, og da er vi tilbake igjen.

Vi har allerede tre hundre euro i safen, så da mangler vi bare ni hundre euro som vi skal ta ut i bancomaten oppe ved Ronda vis a vis tapasrestauranten CaPaco som vi besøker jevnlig, både med og uten venner.

I går var vi i San Fernando, både Inger Johanne og jeg. Inger Johanne fikk stelt føttene sine, og jeg fikk klippet håret mitt til det Inger Johanne kaller Bjartmar-Gjerde-sveis.

Fordi vi har Oliver i CaPaco som facebookvenn, oppdaget Inger Johanne at hennes fotpleier er kona til Oliver, og dermed runget latteren jevnt og trutt ut fra den åpne døren til der Estella har sitt fotpleierom. Alt mens jeg, i ro og fred, fikk klippet og vasket håret mitt.

Da jeg til slutt takket frisøren for roen og behaget under klippingen og sa «vemos en enero» (vi sees i januar) smilte hun for første gang, den alvorlige damen. Så etter å ha stukket nesa innenfor døra til der Inger Johanne og Estella oppholdt seg, forlot jeg salongen til fordel for nærmeste café, der jeg satte meg ned, bestilte «una jarra cerveza» (en seidel med øl), jeg blir lett tørst etter en hårklipp, og det er veldig trivelig å sitte sånn på en fortauskafé og bare se og høre på alt som rører på seg.

Nå i ettermiddag kommer venner fra Jeløya og blir hos oss i åtte dager, noe som skal bli svært hyggelig.

Kanskje det blir en liten pause med denne skrivingen, men i mellomtiden legger jeg vel ut noen historier fra da jeg var mye yngre enn jeg er nå. Her kommer i alle fall en historie fra da jeg nesten var ansvarlig for en ulykke sammen med de andre kuguttene på Lensberg.

 

Kuguttene på Lensberg.

Da sommeren kom var jeg allerede sterkt involvert i alt som skjedde på gården der det fra før bodde mange mennesker. Det var som regel en gårdsgutt, noen ganger to og hushjelp hos de gamle. I tillegg kom alle dem som var hyrt inn som midlertidig hjelp til alt fra luking og tynning på grønnsaksjordene til annet forefallende arbeid, og når skolene stengte kom også Gunhilds familie fra Lier til sommerferie. Gunhild og Johan hadde selv ingen barn, så de unge som kom, var svært velkomne.

Ganske tidlig på sommeren skulle kuene bort til sommerfjøset, der de kunne de gå ute hele døgnet og bare hentes inn for melking, og vi var flere som var med på å drive dyra den lange veien dit.

Kjerreveien til sommerfjøset var helt grei. Vi måtte bare passe på å holde kuene i gang slik at de ikke stoppet opp eller tok noen avstikkere underveis. Denne jobben må ha vært ganske populær for vi var flere gutter som hjalp til. Noen pushet på bak, Johan gikk selv foran og et par gutter jobbet med å forhindre at noen av dem stakk ut til siden.

Det jeg egentlig skulle fortelle om her var en høst da vi skulle hente kuene fra sommerfjøset og tilbake til gården. Vi var flere gutter som med liten konsentrasjon skulle ta denne jobben. Broren min var med, selv om han egentlig var altfor liten til å hanskes med de store dyra, han var jo ikke mer enn kanskje seks år, så for å unngå at han ble tråkket ned, måtte han gå foran, mens vi pushet på dyra bakfra.

Etter hvert gikk det kanskje litt for fort, men det var god flyt i kuene som gledet seg til å komme tilbake til det varme fjøset på gården.

Vi passerte de første Lensberggårdene uten at dyra stakk ut, og så var det bare å pushe på. Vi skrålte og hadde det ustyrtelig morsomt, men det vi helt hadde glemt, var broren min som løp foran med de korte beina sine. Kuene øket jo stadig farten og tok ikke særlig hensyn til den lille pjokken foran.

De første husene på gården var smia og stabburet. Vi passerte dem begge i godt driv. Så kom huset der vi bodde på høyre side, og jeg så som i et glimt et skremt ansikt utenfor døra inn til oss. Det var mor som så at dette kunne bli svært farlig for broren min som løp det han klarte foran dyra, men da han så mor, kastet han seg inn til henne, mens kuene dundret forbi og ned mot fjøset.

Resten av historien har jeg hørt fra min mor. Hun hadde hørt hoiingen fra oss og rautingen fra de fjorten kuene som kom i full galopp, så hun løp ut på trammen der hun ser er en liten pjokk som kom løpende det han kunne med tunga hengende som et slips ut av munnen, mens fjorten kuer kom stormende etter ham. Hun forteller at hun grep tak i ham idet bølingen passerte og fikk trukket ham i sikkerhet ved døren.

 

Broren min sier at han ikke husker denne hendelsen, og det gjør heller ikke jeg så veldig godt, men det har kanskje noe med mental blokkering å gjøre. Den dagen lærte jeg i alle fall hvor viktig det er å ta hensyn til alle, spesielt til de som er mindre.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s